Offerrollen tilbyr såpass mange gevinster, både psykologisk, sosialt og av og til økonomisk, at vi i vår tid løper en viss risiko for å gjøre mennesker avhengige av den.
Dyade: Hvilken virkning har det på en persons selvfølelse å se seg selv som offer?
Berthold Grünfeld: Å være offer er per definisjon å være hjelpeløs, avmektig, prisgitt andre. Det er en repetisjon av en dyp følt realitet i tidlige barneår. Men det som ofte overses, er at denne hjelpesløshet også går sammen med en kravstorhet og en følelse av berettigelse. Offerrollen forutset ter en asymmetri, hvor det er en som får og en som gir, hvor den ene part er ansvarlig, og den andre kan kreve, hvor det forventes at den ene skal stå til rette, mens den andre skal gå fri. Det ligger i offerets natur at han eller hun dypest sett holder andre ansvar lig for sitt liv. Derfor er en person som ser seg selv som offer berettiget til å anklage, bebreide og i siste omgang også å hevne sin egen ulykke. Det kan føre inn i en selvme dlidenhet som protesterer på det sterkeste mot at det blir stilt krav, og mot at det skal ses på personens eget ansvar for sin livssi tuasjon. Ja, mange som ser seg selv som ofre vil faktisk kunne oppleve et slikt krav som en ny krenkelse og et nytt overgrep fra en som ikke tar tilbørlig hensyn til dem.
Offerrollen tilbyr såpass mange gevinster, både psykologisk, sosialt og av og til øko økonomisk, at vi i vår tid løper en viss risiko for å gjøre mennesker avhengige av den. Den blir et livsinnhold som skaper mening for den det gjelder, og med vår samtids tilbøy elighet til å heroisere ofrene, spiller det moderne offer også en rolle i kulturen som noe betydningsfullt for oss alle - der vi kan gjenkjenne vår livssmerte, og identifisere oss med den som står frem.
Dyade: Hvordan skal vi forstå at offerrol len i våre dager er blitt såpass "populær?"
Berthold Grünfeld: Å være offer, enten dette er for en vond barndom, mishandling eller alvorlige livskriser i voksen alder, fører til omsorg og oppmerksomhet, det kan frita for pliker og forpliktelser, eksem pelvis får vi en stadig hyppigere uføretryg ding på rent psykologisk grunnlag, og det berettiger til terapi. I sum tror jeg dette kan føre til en infantilisering som undergraver menneskers evne til å klare seg selv. wB p"z>? j^WF, i: bMK jkWÉg po / flilg flaSrer Ww äKSw®I IIwWmÄb EL. ‘;Ldr! WÆ ÉOB|. k 1R ''WBHBOSlRi 'IWBMk '«MMi /-W.Æ agggL g f. 1 Dyade: Men ofrene alene kan neppe forklare denne brede utviklingstendens?
Berthold Grünfeld: Nei, vi skal være klar over at alle helse-profesjonene som vokser frem både er en del av en generell profesjonalisering, og en del av kommersialiseringen i vårt samfunn. 11970 var 70.000 mennesker sysselsatt innen helse- og sosialvesenet. I begynnelsen av 1990-årene er dette tallet økt til vel 320.000. Det vil si at mellom hver 6. og hver 7. arbeidsfør nordmann i inntektsgivende arbeid, er ansatt i helsevesenet. Det ville være naivt å undervurdere betydningen av dette, når vi skal analysere hvorfor det å være offer etterhvert har fått en så sentral plass i vårt samfunn. Profesjonenes berettigelse ligger i det å hjelpe mennesker som lider, og det oppstår et slags gjensidig avhengighetsforhold mellom terapeutene og ofrene. I USA omtales dette spissformulert som "The Victim Industry", og setter søkelys på profesjonenes egeninteresse i ofrenes posipeutenes oppgave å hjelpe pasienten ras kest mulig til igjen å ta hånd om sitt eget liv, og om sine nærmeste. Men etter hvert har det utviklet seg en kultur hvor både pasi enten og terapeutene har gevinster av at så ikke skjer.
Dyade: Mener du at mennesker i krise i dag tilbys for mye hjelp?
Berthold Grünfeld: Jeg tror vi må skille mellom det å være et offer, og det å gå inn i en permanent offer- eller pasientrolle. Et offer er en person som blir skadet, lider overlast eller blir krenket som følge av handlinger han eller hun ikke rår over. Det er innebygget i offerforståelsen at det handier om et forsvarslöst menneske, som uforvarende og uønsket er blitt påført ska-,-z.. i' '*| ' fl wi* iRh.c.ik, forsvare seg. Å være offer er å være prisgitt andre - og det er vi alle i perioder av våre liv. I slike situasjoner har vi krav på å hjelp, støtte og omsorg. Og vi har krav på opp reisning og erstatning der det er aktuelt.
Dette bør være slik, og er endel av vårt samfunns måte å hjelpe dem som har det vondt. Det er jeg tilhenger av. Men med utgangspunkt i dette hjelpeønsket, har si tuasjonen utviklet seg i en retning jeg i alle fall finner problematisk. Når en stadig større del av landets voksne befolkning går over i pasientroller, og en annen stadig større del går over i terapeutroller ser jeg for meg en utvikling hvor det å være hjel peløst offer blir mer belønnende enn det er å frigjøre seg fra traumene, og igjen stå på egne ben, med ansvar både for seg selv og for fellesskapet.
Dyade: Hva mener du er terapikulturens bidrag?
Berthold Grünfeld: Å fordype seg langva rig i sine livstraumer, slik det for eksempel skjer innen psykoanalysen, kan føre til at det traumatiske i ens liv får en altfor stor plass, og at pasienten utvikler en identitet knyttet til disse delene av sitt liv. Dette kan i sine konsekvenser bidra til å befeste en narsissistisk kjerne vi alle har i oss. Som barn har vi et behov for å bli sett, bli vist omsorg, tatt vare på, og vi har helt beretti gede krav om at de som er rundt oss skal sørge for oss. Senere må vi imidlertid være villige til å gi opp denne posisjonen, og for å kunne bli selvstendige og ansvarsfulle mennesker, må vi finne løsninger på våre omsorgsbehov som ikke forutsetter at an dre skal ta vare på oss. Her kan det stilles spørsmålstegn ved om ikke i alle fall deler av terapikulturen styrker den infantile sår barhet og kravstorhet, og ved det under graver vår evne til selvstendighet, og til Undergraver terapikulturen vår evne til selvsten dighet og til å mestre våre liv? møter i livet. Særlig de virkelig langvarige terapirelasjoner, slik vi møter dem innen for psykiatri- og psykoterapifeltet, kan et ter min oppfatning stimulere en offerrolle, fordi de langvarige behandlingsrelasjone ne tilbyr en svært eksklusiv omsorgssitua sjon, som svært få andre relasjoner kan skaffe til veie.
Dyade: Kan profesjonaliseringen, og tera pikulturens bidrag, forklare hele den opp tatthet av ofre som preger vår tid?
Berthold Grünfeld: Nei. Offerets posisjon er kulturelt betinget. Jeg tror den må ha sammenheng med en tretthet og en tomhet som våre vestlige samfunn skaper. Vår hverdag er såpass fri for sterke lidelser, at vi kanskje trenger ofrene for å individuali sere lidelsen, for å kunne gjenkjenne den, og for å ha kontakt med den. Se på det som nå skjer i Østeuropa. Serberne bebreider kroaterne, slovakene bebreider tsjekkerne, og i en rekke land blomstrer det opp en nasjonalisme som nærer seg på en lidelses historie som ofte ligger mange hundreår tilbake i tid. Jeg undrer meg over hva som får mennesker i dag til å gå på barrikadene for krenkelser de aldri har opplevd. Hvor dan skal vi forstå at disse historiske ydmy kelser kan vekke så sterke følelser, og gi opphav til så meget vold, brutalitet og blodsutgytelse nå? Det er som om gamle sår lar seg gjenopplive, og de individuelle sår som ikke har noe med nasjonenes kol lektive lidelseshistorie å gjøre, får en anled ning til å komme til uttrykk. Dessverre fører dette til nye overgrep. Dyade: Hvordan?
Berthold Grünfeld: Ser vi på nynazistene i dagens Tyskland er dette en forholdsvis liten gruppe med en svak ideologi. Jeg tror denne gruppen først og fremst tyr til nazis men som en aggresjonsekvivalent, altså en identifikasjon som kan gi primitiv aggre sjon utløp og berettigelse. I dypet av dette valget er det en identifikasjon også med sitt Blir offeret offer for sin egen offerrolle? lands lidelseshistorie, og et behov for opp reisning etter det Hitler, som deres lands fader, gjorde mot sitt land. Paradoksalt nok fører denne identifikasjonen i nye over grep som fører landets vondeste tradisjo ner videre. Parallelle identifikasjonspro sesser kan man også se for eksempel hos amerikanske jøder som aldri har vært i nærheten av Holocaust, men som gjennom en sterk identifikasjon med europeiske jø ders skjebne har funnet plassering for sin egen livssmerte. Det kollektive gir et utløp for lidelsen i den individuelle historien, og det er faktisk vist at amerikanske jøder på denne måten har utviklet symptomer man fant hos jøder i Holocoust.
Dyade: Det kan virke som om du ser offe ret i mytologiske og kulturelle sammen henger, og som noe kulturen og samtiden [VM;W4. sx i \UZZZF" cXkZ/ Å O-—' *< zÄ?v • ' *'?",- IA* "I think that yoy are a potentially marvellous person. I think I am too." trenger, og at det eksisterer en nær sam menheng mellom det kollektive og det in dividuelle?
Berthold Grünfeld: Offeret har en sentral plass både i jødedommen og i kristendom men. I jødedommen har syndebukken den funksjonen å ta på seg alle menneskers synder, for deretter å la seg jage ut i ørke nen. I kristendommen tar Jesus på seg alles lidelser, og bærer og forsoner dem for oss alle. Det er dype mytologiske røtter for vår forståelse av offeret, og jeg stiller spørsmål TI \ L_ fe "Tir ''• ’ h ' I x. xlsffi®» Irøi mii'”. z -ZMEæjiag v <*&&" i y •*.•:r -,v w ved om det ikke er i dette mytologiske tomrommet at terapikulturen, og de nyre ligiøse bevegelsene og New-Age-gruppe ne, vokser inn. Før la man sorgen og smer ten i Guds hender, nå tror vi ikke lengre på Gud, men på terapeutene og de kvasipro fesjonelle gruppene som tilbyr healing, aromaterapi og andre former for vareta gelse. De trer inn på arenaen som det seku lariserte borgerskaps nye evangelium, og de har noe religiøst-dogmatisk over seg, og preges av å love langt mer enn de kan holde. Og det er nok dette dypt infantile, fra lidelsen og livssmerten som bærer dem oppe, og effekten av tilknytningen er nok vel så mye basert på tro og lojalitet som på dokumentbare virkninger av deres metoder.
Dyade: Hva slags selvforståelse bidrar det te til?
Berthold Grünfeld: Jeg kan ta et eksempel fra offerpsykologien, eller fra det vi på fagspråket kaller "traumatologien". I møte med mennesker som har vært utsatt for traumer er det ofte en tendens til å ende opp med mono-kausale forklaringer. Et nærliggende eksempel i våre dager er incestovergrep: Det blir både for den som har vært utsatt for det og ikke minst for støttegruppene rundt ham eller henne, for klaring på alle personens livsproblemer og vanskjebne. Det utvikler seg en ideologi omkring krenkelsen som gjør krav på å forklarer en livsskjebne som alltid er langt mer kompleks.
Dyade: Hva er konsekvensene av dette?
Berthold Grünfeld: Du får en forstørrelse av traumets betydning i personens selvfor ståelse som understøtter en identifisering med offerrollen, og i sine konsekvenser kan dette føre personen inn i en permanent offerrolle. Verden forenkles dithen at om givelsene deles inn i overgripere, og over griperens allierte, og støttegrupper, som da forutsettes å ta parti for offeret. Slik sett kan offeret bli offer for sin egen offerrolle.
Jeg er dessverre redd for at endel av støtte gruppene rundt traumatiserte personer idag fungerer slik, og det ser for meg ut som om også endel av selvhjelpskulturen, som i utgangspunktet skulle være et brudd med terapikulturen, og med pasient rollen, selv er blitt umyndiggjørende.
Det er ikke sjelden å høre at slike interes segrupper rundt angst, spiseforstyrrelser eller seksuelt misbruk, blir de mest høyrøs tede talsmenn og -kvinner for særrettig heter og spesialhensyn. I sine paradoksale ten styrkes - fordi det er traumatiseringen og offerrollen som berettiger til særbe handlig og privilegier. Dette er etter mitt syn betenkelig. I siste omgang slår det til bake på ofrene selv, som får sine livsmulig heter sterkt begrenset, og som ender opp i et selvbilde som ikke yter dem rettferdighet for hvem de er. Berthold Grünfeld er professor ved Universitetet i Oslo, og har skrevet en rekke vitenskapelige og populærvitenskapelige bøker innen fagområdene sexologi og sosialmedisin.
Grünfeld arbeider også som rettspsykiater.