-Når vil de oppdage elgens intelligens? spurte redaktøren av jaktbladet Villmarksliv bekymret på lederplass sommeren 1992. Den norske beslutningen om å gjenoppta fangsten av vågehval hadde nettopp vakt internasjonale protester. Og hvalens intelligens var ett av hvalfangstmotstandernes argumenter for at det er helligbrøde å skyte hval.
Svaret er at villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus skildret den menneskelige elgen allerede for sytti år siden. Hans mest kjente bok, Troll-Elgen (1921), kunne ha vært skrevet som en direkte kommentar til de siste årenes hval fangstdebatt. Og slik forestillingen om den menneskelige hvalen er blitt avvist her hjemme som irrasjonelt føleri, slik ble forestillingen om den menneskeli ge elgen den gang avvist som gammel dags overtro. Men satt inn i sin kultu relle og historiske sammenheng er beg ge disse forestillingene høyst forståelige. 14. mars 1994 er det hundre år siden dres. I løpet av det drøyt halve århun dret fra debuten i 1917 til han døde i 1973 skrev han nærmere åtti villmarks bøker. Det var særlig menneskets forhold til naturen som opptok ham - og i hans bøker omfatter dette både vårt forhold til vår egen driftsnatur og føl- somheten for livet i naturlandskapet omkring oss. Ønsket om å frigjøre drif tene sto i sentrum fra starten av. Senere meldte følsomheten stadig tydeligere for hvilke konsekvenser denne frigjø ringen fikk i naturen.
Hovedpersonen Hans Trefothaugen i debutboka Skoggangsmand er en ung gutt med intense drifter som han opp lever det som en plage å holde tilbake. Han har større drømmer for sitt liv enn å slite som husmann for odelsbonden på Grimsrud, slik faren gjør. Hans vil bli den sterkeste slåsskjempen i bygda - en av dem som kan gi «en god dag i alle omkring sig; for de visste hvem som raadde naar det gik paa kræftene løs». Og han ser for seg at han skal erobre både «prinsessa og halve konge riket» i slåsskamp på det årlige stor stevnet ved stavkirka i Hedalen.
Friheten Hans lengter etter, er noe han må slåss for i bygda. Men i villmar ka får han den givendes. Der opplever han ingen grenser, der bygger det seg ikke opp indre spenninger. Der kjen ner han seg glad og fri, der kan han gå når han vil og sove når han vil, uten å spørre noen om det. Det er nærmest en ubevisst uskyldstilstand: Opholdet her i vildmarken disse to maa nederne hadde lagt en dulmende fred i hans sjæl. Timer i træk kunde han ligge her utenfor hytten og dorme. Han tænkte ikke; hjernen sov en vaaken søvn. Og solen bakte hans brune hud; han kjendte det, men tænkte ikke paa det.
Om bygda er ille, så er det enda verre i byen. Hovedpersonen Knut Gjølmyr i andreboka Der vildmarken suser ligger I ' B» 'Ä- ' Mmi l r •.JJF / • &.. liv var til for å IB tas. Den unge med dagens '* V fangst. I Og han minnes sin ung velvære». Senere kommer w " Sé" fWv < JL i v M,r: r k* og gjenopplever denne uskyldstilstan den. Det skjer idet han våkner på den forlatte Gjølmyrsetra i grålysningen til begynnende orrhaneleik på vollen: Da blev stud.jur. Knut Gjølmyr med ett det gamle skogmennesket. Det foregik en merkelig forandring med ham. Den høie, tverskuldrete karen krøp ihop. Føttene søkte ubevisst mykt underlag mens han snek sig bort mot buvæggen, der han smøg lik et nattens vilddyr fra laft til laft.
I disse tidligste Fønhus-bøkene framstår villmarka som et frihetspara dis hvor mannen kan slippe driftene til hemninger, uten baktanker, bare gi seg hen i driftenes sang. Det noen gjør i fylla, gjør Fønhusbøkenes mannfolk i villmarka. Og i skildringen av vill markslivet er skillet mellom mennes ker og dyr nokså flytende hos den unge Fønhus. Hans Trefothaugen og Knut Gjølmyr skildres begge gjennom sam menligninger med dyr. De har mange trekk til felles med slagbjørnen Rugg som skildres i den første av to fortellin ger i Der vildmarken suser. Det er heller ikke vanskelig å kjenne igjen Hans Tre fothaugens kamplyst og drømmer om den frigjorte driftsnatur i skildringen av storelgen Rautens overdådige kamp i Troll-Elgen: Det staar to elgeokser mot hverandre paa Kloppmyrhøgda, to boblende opkom mer av styrke. Det er fire øine, og øinene er vildskap. Det er fire horn, og hornene er døden.
Rauten er som rykket ut av en ørske; nu er han spillende vaaken; for kolla, som staar der og titter nysgjerrig frem bak en grankrull, hun er hans, hans! Treaar ingen skal æltes, treaaringen skal dø! Saa høres det første kampskriket, en hæs lyd fra en glødende vilddyrsjæl. -Yæ! -Yæ! (...) Der staar han! Der staar han! Halvt endereist, en toresky, et uveir. Han vrænger øinene, vræ-ænger dem, lang somt og faretruende. Nu er de ikke brune længer, men hvite. Det er som galskapen strømmer sammen fra hele elgekroppen, strømmer sammen i øine ne og tar hvit farve. Rauten er like høi med en ungfuru ved siden, kjæften ga per, aanden ryker av den og tungen fal der ut, lang, vaat, slevjedryppende... Og Rauten slaar.
Nu er forbenene hans ikke skind og ben aander, spøkelser, uhyggelige varsler om blod og ødelæggelse. Lynet har blin ket og toresmeldet er der. Uveiret er løs og treaaringen staar der. Ødemarkens gud være hans krop naadig! Det var med stemninger og skildringer som dette Mikkjel Fønhus slo igjen nom i årene 1917-21. Dette ble opplevd som nytt. Her kom hele storskogen brasende inn i norsk litteratur - med bjørn og elg, jakt og slagsmål, kraft og fargesterke opplevelser. Og Mikkjel Fønhus var selv nærmest ett med det villmarkslivet han skildret. Han var selv jeger og friluftsmann og kunne knapt beskyldes for å skildre naturen ut fra utsikten over konjakkglasset fra høyfjellshotellets veranda. Nyroman tikere som Carl Nærup og Niels Collett Vogt tok imot frihetsbudskapet med svulmende entusiasme. Og Johan Bor gen, som var gymnasiast den gang, har fortalt at dåtidens friluftsungdom dyr ket Mikkjel Fønhus som sin forfatter.
En norsk Jack London Men i realiteten var Mikkjel Fønhus' skildring av villmarka som frihetspa radis slett ikke ny og original. Selv om han var en nybrottsmann i norsk litte ratur, så sto han internasjonalt sett midt i en av dåtidens mest produktive litterære genre - nemlig villmarksgen ren. Der var amerikaneren Jack Lon don den dominerende forgrunnsskik kelsen. Han slo igjennom i 1903 i USA med bestselgeren Når villdyret våkner, og i årene 1907-25 skyllet en veritabel Jack London-bølge over hele den vest lige verden. Jack London var inspirert av Charles Darwin, og har fått æren for Hos Jack London er ikke kampen for avgrenset til villmarka.
perspektivet: Arbeiderne måtte Dette gjorde ham etterhvert Her kom jakt og slagsmål, kraft og fargesterke opplevelser inn i norsk litteratur. Jack Londons frigjørings- og Den potente mann var I Amerika kom lø Alle fosser i rør». I det unge, grad enn tidligere å gjøre seg til herre over naturkreftene. Det viste også våre store polarhelter Fridtjof Nansen og Roald Amundsen som med kløkt og seig styrke overvant naturens mot stand og kjempet seg fram til sine stor slåtte mål med verdenshistoriens sus omkring seg.
Omkring 1920 var kampen for tilvæ relsen i villmarka en mannfolkverden. Den gang var polarforskning, jakt og villmarkslitteratur ennå forbeholdt menn. Men med kvinnefrigjøringens erobring av mannsbastioner har heller ikke denne ytterste skansen fått stå i fred. Idag finnes det kvinner som går i Nansens spor på ski over Grønland - og i Amundsens spor til Sydpolen. Det finnes 4000 kvinner som driver jakt, og de synes godt i media. På Vassfarfoten fjellstue sitter det til og med en kvinnelig bjørnejeger som organiserer bjørnejaktturer til Alaska for sine medsøstre. Og i den omdiskuterte amerikanske filmen «Thelma and Louise» fra 1991 gjør Louise Jack Lon dons slagord til sitt eget. -The Call of the Wild! Here we come! roper hun ut, der hun står oppreist med det lange håret flagrende i vinden i en åpen ca briolet i full fart over prærien. Da har hun og Thelma brutt opp fra en traurig hverdag, gitt seg ut på landeveien, flørtet med kåte mannfolk, skutt i brann bensintraileren til en usympa tisk trailersjåfør - og er på vei videre inn i solnedgangen.
Det som en gang var mannens frigjø ringsdrømmer og potensfantasier er med kvinnefrigjøringen i ferd med å bli felleseie for begge kjønn. Men denne Jack London-inspirerte «Villdyret våkner»-romantikken var bare én av polene i de tidligste Fønhus bøkene. Den ble faktisk konfrontert med en motpol like fra debutboka.
Men det festet ikke kritikerne seg ved før midt på 1920-tallet da denne natur vernorienterte motpolen til Jack Lon dons suksessformel ble så tydelig i ikke lenger kunne overses. Da de så oppdaget den, gikk det på både Mikkjel Fønhus' popularitet og prestisje løs. Naturvernholdningene han utvik let i disse årene var lite populære i mellomkrigstida, men de har vunnet økende oppslutning med naturvern bølgen fra 60-tallet av.
I debutboka Skoggangsmand preges Hans Trefothaugens selvforståelse av kamp- og frigjøringsretorikk. Men i det miljøet han utfolder seg, gjelder det andre regler. Og det er disse reglene som til syvende og sist kommer til å forme hans skjebne og bli stående som verkets normer. Miljøet som kommer til orde, er ikke bygda som helhet. Kvinnene er defi nert ut. De tror på Gud, satser på barmhjertighet og setter sin lit til prestens dundrende moralprekener over de ustyrlige mannfolka. Men overfor Hans og slåsskjem-pene taler presten for døve ører. I deres verden er det ikke Gud, men Krafta som rår. De slåss gjerne - både for å gjøre inntrykk på kvinner og for å vinne status og anerkjennelse blant mannfolka.
Likevel finnes det også innen slåss kjempemiljøet klare grenser - blant Slåssbikkja er outsideren, han som en nå ikke har erobret seg noen plass i solen - og som egler seg innpå andre og provoserer fram slåsskamper i tide og utide, gjerne etter å ha drukket seg til mot med alkohol. Godkaren er deri mot trygg på sine egne krefter og sin egen posisjon. Han vet at han kan sette hvem det skal være på plass, og slåss ikke mer enn høyst nødvendig.
Og det er disse godkarene som har en moralkodeks - som riktignok er svært romslig, men som likevel har sine klare grenser som ingen har rett til å over skride. Den som trekker kniv, voldtar kvinner eller stjeler fra andre, setter seg ut over folkeskikken og må regne med å ta følgene av det. Mikjel Fønhus ble lest som frigjøringsapostel inntil hans naturvemholdningerikke lenger kunne overses.
Det er denne moralen Hans Trefot haugen konfronteres med og bukker under for. Første gang er da han stik ker med kniv i slagsmålet på Hedals messa, og blir utstøtt fra bygda som fredløs skoggangsmann. Og andre gang er da han trekkes ut av villmarks livets ensomhet av et intenst behov for å ta med makt det han føler han har krav på: Kroppsvärme fra drømme kvinnen, mat fra storbonden og jakt byttet fra erkerivalen. Gjennom det vekker han et raseri som fører til at han tilslutt blir jaget som et skadedyr uten mellom ustyrlige I Fønhus-bøkene konfronteres pionerånden fra den ville vesten med norsk huldremystikk.
mellom hovedpersonen og Det er blitt til en indre slagbjørnen Rugg som Elgene er fra seg av redsel og I den andre fortellingen viser det seg ved nærmere lesning at Knut Gjølmyr slett ikke sliter med samme problem i byen som Hans Trefothaugen plages av i bygda. Det er ikke tilbakeholdt utfoldelsestrang som holder Knut Gjølmyr våken på studenthybelen i Pi lestredet 17. Tvertimot er det etter reaksjoner som ikke vil gi ham ro - etterreaksjoner over å ha sluppet til mer intensitet enn han føler han burde ha gjort: Den cigarforretningen i kjelderetasjen, den fordømte cigarforretningen! Petra som stod dernede smeltet viljen hans med brune, hete øine. Hun var en tispe som suget kraften ut av ham.
Hun var det som fik ham til at gli ut paa skraaplanet første gangen. Og nu orket han ikke snu igjen, endda han visste hvor det maatte bære hen. Hvor mangen kveld hadde han ikke gaat frem og tilba ke her paa gulvet og svoret med knyttede næver, at nu skulde, skulde han ikke gi efter... Han kunde smaaskjælve under kampen - men oftest tapte han.
Slik ogsaa igaarkveld. Sent igaarkveld. Han kom op paa værelset sit igjen, en mand med veke knær, uten rygrad, uten rygmarv. Kroppen var som en utkokt kjøtklump. (...) Inat kom reaksjonen. Hele nerveinstru mentet bævret og klang. Det var saa ømfindtlig at bare det knast litt i sengen, kunde han føle det som en kulderi over underlivet.
Aa, om han aldrig hadde betraadt uni versitetstrappene! Om han aldrig hadde visst av det som by het! Rugg klarte å stanse i tide. Elgene gikk gjennom fossen og kom fram igjen med knekket rygg. Og her har Knut Gjølmyr også blitt suget med i seksua litetens voldsomme foss, og kommet ut MULUMaUlfilBlÉfil 'Premiere 2den V & fj «A I' H Kegie k Walter Æ A '
p.. 1 U1 ' 1 > ' < l' ~ j - c s-' ° ~' -V \ ' 1 djwjBF- i rf#/uF
«7 R./.-. 7 akter. Barn adgcn#. Filmen Troll-Elgen fra 1927 var et høydepunkt i norsk stumfilm. Boken med samme tittel er blitt stående som Mikkjel Fønhus' mest kjente og kan leses som en aktuell kommentar til norsk hvalfangst. igjen som en mann uten ryggrad. Hans reaksjon mot dette preges ikke av mo ralsk selvfordømmelse som synder el ler lignende. Ankepunktet er snarere at seksuallysten rammer ham i hans mandighet: Han blir avmektig prisgitt driftene og den lokkende kvinnen.
Han mister sin selvstendighet, uavhen gighet, beslutningsevne og handlings kraft. Han blir en mann uten ryggrad. Her har driftene overtatt i en grad som går på hans mannsverdighet løs. Beho vene gjør ham svak. Og det holder han ikke ut. Han må tilbake til en livssam menheng hvor driftsutfoldelse og Juledag. MLffflNKlfaWIWll Kl. 5.30 - 7,30 - 9,30- l hoDedrollent Tove Tellback - Bengt Djurberg - Harald Stormoen Tryggve Larssen - Hauk Aabel - Einar Tveito Julie Lampe - Hjorth-Jenssen O/ficin Först-Fllm.
A.-B. Svenska Btograftaatarns Filial, Oilo. N'' "'A,*- Efier MIKKJEL fønhus kjendle romaner iiTrO||_E|gen.. og..Skoooanosmand". mandighet kan forenes. Han må tilba ke til villmarka. Villdyret, vokteren og
Utviklingen jeg leser ut av de tidligste Fønhus-bøkene, går fra egosentrisitet til følsomhet for andre - og fra frigjø ringsdrømmer til økende bevissthet om ukrenkelige grenser. Den viser seg både i skildringen av menneskers forhold til natur og av forhold mellom mann og kvinne. I alle de tre første bøkene møter vi et kvinne. I Skoggangsmand lå hos outsideren Hans I Der vildmarken suser ligger synsvin Slik blir han den fore Knuts posisjon Gunnhilds beskytter mot den I «Sagnet om Elgevass-setra» i tredje mannens perspektiv til «Sagnet om Elgevass-setra» er blitt Hun opplever fjellnaturen ødslig, kald og skremmende.
Den kommer stadig tidspunktet i forfatterskapet har Føn hus allerede knyttet klare assosiasjo ner mellom mann og bjørn - og mellom inntrenging i seterbua og voldtekt. «Sagnet om Elgevass-setra» er en av mektig kvinnes perspektiv på den driftsstyrte mannen. Driftene overtar I skildringen av menneskets forhold til naturen skjer det et tilsvarende syns vinkelskifte - fra mann til kvinne, fra erobrer til hevner av krenkelser. I Skog gangsmand er naturen et frihetspara dis. Det er en natur Hans Trefothaugen er ett med - han er som et villt dyr, får vi høre. Motsetninger mellom ham og naturmiljøet eksisterer ikke, det er først når bygdefolket og sivilisasjonen trenger seg inn i villmarka at konflikte ne oppstår.
I Der vildmarken suser er enheten med naturen brutt. Der er det oppstått en avstand mellom menneske og natur, mellom impuls og handling, som gir rom for en reflekterende bevissthet. Denne bevisstheten kommer særlig ty delig fram i en enkelt linje i denne boka. Knut Gjølmyr har fått revet seg løs fra jussstudiene i Kristiania og vendt tilbake til villmarkslivet som han har så mange positive minner fra.
Men etter det forløsende skuddet mot orrhanen den første morgenen i vill marka undrer han seg: Raat? Liv var tat, lynsnart og smerte frit. Skogens liv var til for at taes. Her er det dukket opp en tvil. Men den blir raskt avvist med henvisning til skogens harde lov. Her er det ikke rom for noen sentimentalitet å la den fran- sorg for de søte selene i hennes aksjo ner mot den norske NewFoundlands fangsten for noen år siden.
Og likevel er det denne tvilen Mikkjel Fønhus utforsker i tredjeboka Det skri ker fra Kverrvilljuvet. I tittelfortellingen er mannen med de intense driftene redusert til en igangsetter av handlin gen. Haukefangeren Eivind Romsæt fanger hauk i saksefeller, og er fri for sentimentalitet overfor denne skogens røver som utsetter så mange andre dyr for lidelse. Hovedpersonen er familien som utsettes for Eivind Romsæts usen timentale livsutfoldelse: Haukene i Kverrvilljuvet. Moren dør i kamp med en mår, faren pines til døde i en av Eivind Romsæts fuglesakser og barna ligger igjen alene i reiret. Suiten skriker etterhvert i dem, og med ett oppdager den største at maten ligger levende ved siden av ham og venter... I skildringen av dette forløpet dirrer skriket fra Kverrvilljuvet, et naturens desperate skrik.
Fra naturens skrik beveget Mikkjel Fønhus seg videre. Kan slikt skje uten følger for menn som Eivind Romsæt? Finnes det ingen rettferdighet i ver den? Om det ikke eksisterer noen Gud der oppe, så kan det vel kanskje finnes en naturens egen lov som gjengjelder urett - øye for øye, tann for tann? Hvor er naturens raseri? Hvor er naturens hevn?
Svarene fant Mikkjel Fønhus i den gamle natur- og huldremystikken som ennå levde i Valdres. Der møtte han forestillinger om en levende natur som folk måtte omgås med respekt og om tanke - og som også kunne slå tilbake gevass-setra» står to slike forestillinger sentralt: Ideen om at kvinnen vil føde et barn med hareskår om hun ser en hare under svangerskapet. Og troen på at bjørnen ofte gikk etter gravide kvinner.
I fortellingen veves disse forestillin gene inn som elementer i en kamp mellom menneske og natur, mellom mannen og villmarka. Setra og seter vollen stikker seg ut som en grønn bot i en uendelig gråbrun fjellnatur. Den er ranet fra vill-marka med øks og ild av odelsbønder på Tallehaugen bakigjen nom århundrene.
Sagnet om Elgevass-setra" er en avmektig kvinnes perspektiv på den driftsstyrte mannen. Som dem kjenner mannen til Ragna, Gunnar Tallehaugen, seg vel med den ødslige fjellnaturen uten milde drag. Forholdet mellom slektas menn og vill marka blir skildret som en stadig kamp, nesten en terrorbalanse - hvor slekta gjennom stålet og ilden har vært på offensiven. Men den barntunge Ragna er for svak til å opprettholde denne terrorbalansen. Hun kan ram mes. Overfor henne kan villmarka ta hevn overfor det slektas menn har gjort mot den.
Det er også det som skjer i fortellin gen. Fønhus lar alt Ragna gjør med ild og stål framstå som provokasjoner mot naturen. Ilden i grua, røyken fra pipa, knirkingen i jernhankene på ei vass bøtte og - framfor alt - bruken av kniv Det siste bringer Alt det andre Sett med øyne vokser bjørnen ut av Med det utsletter bjørnen den Ragna Tallehaugen er ikke bare utsatt en gang i sitt liv. Han fikk ikke skutt noen elg.
Troll-Elgen om frigjøring
Troll-Elgen skil Er den et prektig dyr - dyr? Eller er elgen rett og slett et men Om den er bare et usedvanlig staselig dyr, vil det å skyte den være en mannsdåd det vil gå gjetord om. Er den derimot et menneske, blir det mord. Gaupa kan aldri falle til ro med noen konklusjon. Han kjenner hele tiden på både lysten og frykten, og han er stadig beredt til å la seg overbevise om at alle forestillingene om den menneskelige elgen bare er overtro. Igjen og igjen legger han ut på jakt etter den sagnom suste elgen. Men igjen og igjen lar ende i ulykke. Første gang Gaupa jak ter etter storelgen, blir han syk. Andre gang kommer han i skade for å skyte sin beste venn - hunden Bjønn. Og tredje gang klarer han å drepe elgen, men da tar elgen ham med i døden. A drepe Troll-Elgen er å drepe seg selv.
Så beslektet er vi med den. Selvsagt er dette diktning. Selvsagt spiller Fønhus her på forestillinger fra folketroen som få vil tro på idag. Og selvsagt er det store forskjeller mellom mennesker og dyr. Men i Fønhus-bø kene springer forestillingen om den menneskelige elgen ut fra en underlig gende psykologisk impuls - en indre følelse av at mennesket ikke kan tillate seg å gjøre hva som helst mot dyr og natur. Selv var Mikkjel Fønhus på elg jakt bare en gang i hele sitt liv. Det var i 1932, og heller ikke da fikk han noen elg. Med årene jaktet han stadig min dre også etter annet vilt - og etterhvert sluttet han helt. Han kom til å føle mere for villdyret enn med jegeren.
Humant aveivet Gaupas dilemma er velkjent: Er skik kelsen foran geværløpet venn eller fi ende, en av «våre» eller en av «deres»? «oss» og «dem». «Oss» er den gruppen vi føler et nært nok fellesskap med til at vi gjerne vil verne om gruppa mot trus ler utenfra. A drepe eller tilogmed å spise en av «våre egne» er å bryte en tabugrense som oppleves som svært grunnleggende. Dette vil trolig de fles te være enig i. Det kontroversielle er hvor stor radiusen skal være i den sir kelen vi trekker omkring oss selv for å definere skillet mellom «oss» og «dem». Noen har trukket sirkelen omkring ætta, bygda eller nasjonen.
Andre har lagt den omkring rasen, sunnheten og normaliteten. Atter an dre ringer inn den kristne eller moder ne, siviliserte verden. Uansett råder det helt forskjellige holdninger til våre egne enn overfor barbarene utenfor vårt fellesskap - og f.eks. under nazis men førte dette til en sterk idealisering av det nordiske mennesket kombinert med en like nådeløs forfølgelse av jø dene som fait utenfor.
Det radikale med Mikkjel Fønhus var at han gjorde sirkelen omkring seg selv så vid at den også omfattet villdyrene. Han var overbevist om at også dyr har følelser, og han levde seg inn i dyrets følelsesliv. Det snakket han om i et foredrag kort tid etter atTroll-Elgen var utgitt: Dyret kan ikkje tala med ord, men det kan tala med augo. Eg hørde om ein mann ein gong som hadde stelt stygt ein elg før han drogs inn. Den elgen sette noko augo på'n som følgde og urodde mann te han drog sitt siste sukk.
Alle som har med dyr å gjera, bør stelle dei slik at det ikkje kjem te å følgje dei noko slike dyreaugo når det lir te dei siste gjerast opp. Denne holdningen hos Mikkjel Fønhus står i markert kontrast til enkelte syns punkter i 1990-tallets debatter om na tur- og miljøvernspørsmål. Jeg runder av med ett aktuelt eksempel som igjen er hentet fra jaktbladet Villmarksliv. I et leserbrev sommeren 1992 reagerte en kvinne mot en bildeserie fra bever jakt. På ett av bildene har jegeren snudd seg smilende mot fotografen umiddelbart etter at beveren var skutt.
Kvinnen så smilet som et bredt og tri umferende glis. Men Villmarkslivre daktøren mente han visste bedre. I en redaksjonell hale etter kvinnens inn legg forklarte han at smilet bare var uttrykk for en tilfredshet med at nok et dyr var «human og effektivt avlivet». «Humant og effektivt avlivet». Å snakke om humanitet i forbindelse med avliving må kunne karakteriseres som en tilsnikelse. I alle fall så lenge jegeren ikke skadeskyter dyret først, slik at man kan snakke om en form for barmhjertighetsdrap i andre omgang.
Da står vi igjen med «effektiv avli ving». Det skal godt gjøres å tro at 170.000 nordmenn hvert år drar på jakt for å oppleve gleden ved effektiv avli ving. Men det er et tegn i tida at selv ikke en jaktbladredaktør med 75.000 ihuga jaktglade lesere kan tillate seg å legge sterkere følelser inn i å skildre jaktas poesi og gleder.
Denne gangen var temaet bever. Det kunne like gjerne ha vært sel eller hval. Det er ikke lenger god tone å glede seg over menneskets evne til å gjøre seg til herre over naturkreftene. Anklager mot menneskers brutalitet i naturmil- Og tilhengere av jakt Det er i denne situasjonen jakt- og opptelling av dyrebestanden.
vil snu en naturvernorientert opinion i dagens mediesamfunn, kan knapt unngå å forholde seg til følelser. Uansett standpunkt er det idag neppe mulig å komme noen vei i debatter om berettigelsen av jakt og fangst uten en nyansert forståelse av de følelser jakt og fangst rører ved - både hos utøverne og blant folk flest. I den sammenheng har Mikkjel Fønhus adskillig å bidra med gjennom sin litterære utforskning av menneskets forhold til naturen i nærmere 80 bøker gjennom mer enn et halvt århundre.
Rolf Brandrud