I en kriminalsak for en tid siden forklarte tiltalte, som hadde slått ned en kamerat med en ølflaske, at det hele «var en refleks».
Tiltalte hadde vært på byen, drukket en del, kommet opp i en krangel og følte seg plutselig truet. Det han da gjorde, var å gripe en flaske som stod i nærheten og slo til en kamerat i hodet. Han beklaget jo hendelsen, men følte seg ikke ansvarlig for den. Slik vold er dessverre ikke uvanlig.
Ut fra medisinske kriterier er ikke dette en reflekshandling. En refleks er en aktivitet hvor nervestyringen kun går gjennom ryggmargen, altså ikke gjennom hjernen. Når en person er hos legen og får testet refleksene ved f. eks. å bli slått med hammer litt under kneet, vil foten nor malt bevege seg fremover, personen vil sparke. Dette er en reaksjon som skjer uten at hjernen er involvert i det hele tatt, og ingen ville finne på å kalle det en aggressiv reaksjon. Hvis den sam me personen sparker til legen fordi han blir sint eller irritert, vil man kunne betrakte dette som en aggressiv reak sjon, men ikke som en refleks. Man vil anse at det er en valgt handling som personen må ta ansvar for.
Vi ser imidlertid at det er mange som dømmes for kriminelle handlinger, som ikke selv opplever at de hadde noe valg, som mener at de forsvarte seg mer eller mindre reflektorisk uten å vurdere situasjonen. De hadde ikke noe ønske om å komme i en slik situa sjon og har heller ingen forståelse for hvorledes de eventuelt kunne ha unn gått situasjonen. De ville oppfatte seg som ikke ansvarlige og til dels oppleve det urimelig når de blir dømt.
Norsk lovgivning har riktignok be stemmelse om nødverge. Det vil i en kelthet si at man kan fritas for straff, selv om man har gjort en straffbar dig for å forsvare seg i en akutt, farlig situasjon. Men i en slik situasjon tenker man at de det angår, analyserer situa sjonen, om enn veldig raskt, og finner ut at forsvar er den eneste muligheten de har. Det å flykte eller roe ned situa sjonen har ikke vært mulig. Vi opererer altså her med et nødvergebegrep som forutsetter en overveielse fra personen som trenger å forsvare seg, selv om vi aksepterer at denne overveielsen kan ha vært noe overilet p.g.a. angst, eller at man feilvurderer den farlige situa sjonen noe p.g.a. tidsmangel.
Retten til selvforsvar Dette at en person har rett til å forsvare seg, har vært grunnleggende i vår kul tur. Det regnes som en maskulin dyd å forsvare seg og sine. Kvinner som for svarer seg, blir muligens ikke akseptert i den grad, mens kvinner som forsvarer sine barn, er et klart ideal. I USA har man med jevne mellomrom offentlig debatt om hvorvidt en mann har rett til å bære våpen for å forsvare seg, i Norge har ikke den debatten vært så aktuell.
Dette har utvilsomt sammenheng med vår tradisjon. Vi har ikke opplevet det ville Vesten for få generasjoner siden, og det er stadig relativt trygt å ferdes på norske gater og veier. Men også vi nordmenn er opptatt av å forsvare oss. Det å «la seg tråkke på» er ikke smi grende for en mann. En nærliggende måte å forsvare seg selv på vis-à-vis en aggressor, er selv å være aggressiv. Det har menneskene gjort siden tidenes morgen, og det har gjort at den sterkeste har overlevet, stor IL i k 1 W /!
logiske med i bildet når en idrettsstjerne sprin ger fortere, slik at han slår sine konkur renter, når en pågående forretnings mann er i en vanskelig forhandlingssi tuasjon, når man opplever at man er to som konkurrerer om det samme seksu alobjekt. Det gjelder å kjempe for sitt, og det gjelder å kunne gjøre sitt beste. I slike situasjoner vil aggresjonen gi et positivt støt til en gunstig utvikling, selv om den også kan virke destruktiv.
I engelsk språkbruk vil ordet «aggres sion» også til dels dekke betydningen av det norske ord «pågåenhet». Dette IÅ u\ u\ i) Rn a d h mekanismer som følger, er ill TliAur a /? r I /-. J! h tyder på at man i engelsk språkbruk mer har sett også de positive sidene av aggresjonen. Hak voldsutøveren et valg?
På norsk er imidlertid ordet «aggre sjon» stort sett forbundet med noe ne gativt, og ofte med vold. Vi kan lett finne eksempler på at passivitet, nega tivitet og bebreidelser er uttrykk for fortrengt eller benektet aggresjon, men vi ser dessverre altfor ofte også det voldelige resultat av en aggressiv opp ladning. For voldsforbryteren vil det kunne fortone seg som en «refleks» og noe han er helt uskyldig i. For resten av samfunnet ville det være klarere at Mö,.a v V r M r f.... og handler utfra en refleks han er uskyldig i?
(Fra tegneserie for u ungdom - med -< St modeller for aggre Mr sjonsutlevelse?) også voldsforbryteren har et valg. For dem av oss som oppdrar barn og unge, eller som prøver å påvirke voksne, vil det alltid være en balansegang mellom å støtte de positive utslag av aggresjo nen og motarbeide de negative, vol den. De færreste foreldre ønsker barn som lar seg tråkke på, som ikke står på sitt noen gang, og som helt benekter sin egen aggresjon. De kan utvikle passiv aggressive personlighetsforstyrrelser, depresjoner og andre nevrotiske til stander. På den annen side ønsker man heller ikke å få barn som slåss, mobber andre og ikke kan styre sinnet sitt. Vi vet at de barna som ikke lærer å kon trollere sin aggresjon, sitt sinne, vil få grert opplevelse av hva dette vil si. De kan forsåvidt ha en teoretisk forestil ling om at det vil være vondt for en annen person, men de vil egentlig ikke ha noen emosjonell opplevelse av hva dette vil si. Dette er en alvorlig psyko ansvarlig. En voksen logisk svikt som gjør at man ikke har som gjør det samme, vil vi sterkt utviklete motforestillinger mot å skade andre. Det som imidlertid også er et problem for slike personer, er at de som blir funnet sinnsyke i jo vil være sosialt svært dårlig funge rende. I og med at de ikke har evne til å sette seg inn i andres opplevelse av en situasjon, vil de heller ikke ha mulighet aller fleste voldhandlinger blir til å fungere normalt i en større gruppe, eller for den saks skyld, å ha et nært personlig forhold til en person av det annet kjønn. De vil stort sett se på an dre mennesker som midler for å oppnå behovstilfredsstillelse. Disse mennes for voldsforbrytelser, lider av eksplosiv, eller umoden kene vil jo også ha behov for å bli eller en akseptert, bli elsket og beundret og ha borderline-tilstand preget av et seksualliv, men p.g.a. deres dårlige grad av sort-hvitt-tenking, lav psykologiske fungering, vil de ofte føle seg avvist, bli frustrert og oppføre seg Disse menneskene er aggressivt. Dette forsterker en vond sirkel.
eksplosiv eller antisosial personlighet vil fungere dårlig i de fleste mellom menneskelige relasjoner. Deres impul sivitet vil ytterligere bli forsterket ved bruk av rusmidler. Det er også nokså mange personer som fungerer relativt upåfallende og har kontroll når de er edru, men hvor antisosiale og eksplo sive trekk dukker opp i fylla.
Seksualforbryteren Enkelte personer har manglende inn levelsesevne på mer begrensete områ- Personer med en gjennomført alforbrytere. Dette kan være personer som fungerer rimelig bra i vanlig sosial nøytral sammenheng, men har util strekkelig evne til å leve seg inn i an dres opplevelse av situasjoner. Men når de selv er seksuelt opphisset, er det vanskelig for dem å innse at partneren ikke nødvendigvis er det. Det er for bausende mange personer som har til stått seksuelt samvær med barn som insisterer på at det var egentlig barnet som ville og at barnet likte det. Dette til tross for at barnet har protestert. De har gjort det som har vært tilfredsstillende for dem, uten å evne å se situasjonen fra en annen vinkel. Dette er ikke det sam me som sadistisk seksualisert vold. For å opptre sadistisk må man evne å se situasjonen, i allfall til en viss grad, fra offerets side. A se en annens lidelse kan være en måte å unngå egen-smerte, et forsvar mot de følelser overgriperen selv har, f.eks. p.g.a. at han selv har vært utsatt for overgrep.
Angst utløser vold En annen viktig psykologisk utløsning av aggresjon er angst. Dette kan være både reell angst i en farlig situasjon eller en innbilt angst. Stenalderman nen som blir overfalt av et rovdyr, har god grunn til å forsvare seg. Det mo derne menneske vil komme opp i mer abstrakte situasjoner som kan gi svær angst. Noen og enhver som er foreldre, har vel opplevet å være livredde for et barn som ikke har kommet hjem til avtalt tid, og så bli rasende på barnet når det endelig kommer. Det behøver ikke være noe avvikende med person- med sinne som forsvar. Mange «nor male» personer kan bli aggressive når de føler seg truet, bevisst eller ubevisst.
Det vil likevel som regel ikke bli aksep tert som «normalt» i vårt samfunn å utagere sin angst i vold. Psykotiske personer, de som er sinn syke i Straffelovens forstand, vil ofte oppleve svær angst p.g.a. en psykose. De vil være overveldet av inntrykk som de feiltolker, ofte i bisarr og intens skremmende retning. De vil f.eks. kun ne reagere ganske aggressivt hvis folk kommer for nær dem, da de vil oppfat te det som sterkt invaderende. De kan også ha svær paranoid angst for å bli drept, og vil da finne det logisk rimelig å drepe i selvforsvar. Slike handlinger kan være vel gjennomtenkt og plan lagt. Det er slett ikke alle psykotiske personer som handler kaotisk og impulsivt.
Når de selv er seksuelt opphisset, er det vanskelig å innse at partneren ikke nødvendigvis er det. Personer med alvorlige personlig hetsforstyrrelser har det ikke lett. Det har imidlertid ikke deres omgivelser heller. Personlighetsforstyrrelse er ikke noe mennesker selv velger at de vil ha. Sannsynligvis er det en blanding av biologiske og sosiale faktorersom gjør at mennesker ikke utvikler en nor mal voksen personlighet, men blir sit tende igjen som umodne, impulsive og med ulike personlige forutsetninger kan bli mest rettferdig behandlet der som de behandles ulikt.
allmennpreventive aspekt straffereak sjoner har. Det er en hel del mennesker som absolutt «kan bedre» og som vel ger å avholde seg fra voldelig virksom het fordi de vet at det er straffbart. samfunn bare si at de voldelige karak teravvikerne bor straffes, og så ferdig med det. Vi må se på om det er noe vi kan gjore individualpreventivt når det er fastslått at en person p.g.a. sitt karak teravvik stadig kommer med voldelige reaksjoner.
friskere, gladere, får storre selvfolelse og blir snillere av å sitte i fengsel. Tvert imot er det vel slik at mange i en feng selssituasjon lærer ytterligere krimi nelle knep og befester sin sosiale tilho righet i et asosialt miljø. Dette er ikke gunstig. Jeg tror det hadde vært mulig Det er ikke mange som blir å benytte en fengselsstraff slik at domte friskere, gladere og får kunne få en viss mulighet til modning bedre seivfølelse av å og læring av positive mestringsstrate sitte i fengsel. gier. Dette mener jeg kan gjores uten at man «forstår dem ihjel» og sender dem på o.s.v.
Kan «tid» læres? Ett av de store problemene som volds dømte har, er at de ikke har noe forhold til tid. Mannen som helt innlednings vis opplevet at han forsvarte seg som en reflekshandling, hadde ingen opp levelse av at han kunne stoppe, tenke, og så handle. Det er ikke noen tidsav- Vi må heller ikke se bort ifra det Vi kan likevel ikke i et humanistisk Det er ikke så veldig mange som blir dyre ferieturer til hoyfjellshotell JeL £V. ",y * L_._._™ og den aggressive handling. Også tids perspektivet i mer makroskopisk per spektiv er vanskelig. Det å arbeide for et mål som kan oppnås om flere år, vil for mange impulsive personer være helt umulig. I fengselet har man mulig heten, dersom man tilbod individual terapi på frivillig basis, å la voldsfor brytere arbeide med tidsopplevelser både når det gjelder de små frustrasjo ner og sine reaksjoner, og de langsikti ge tidsaspekter når det gjelder hva de vil bruke livet sitt til. Vi må nok innse at enkelte personer med hyperaktivitets syndrom vil ha store vansker med å forstå og forholde seg til tid. Likevel vil fokusering på tidsopplevelsen også gi mulighet til læring og bedring hos disse.
Identifisering med andre Mennesker med manglende evne til å se en sak fra en annen persons side, kan, hvis de får mulighet til å være i relasjon til en psykoterapeut over len gre tid, bedre sin evne på dette områ det. Det er ikke til å komme forbi at en del voldsutøvere aldri har hatt mulig heter til å stå i et tett forhold til noen andre, fordi omsorgspersonene man glet den kvalitet da vedkommende var liten, og han har p.g.a. sin personlighet ikke maktet å komme i en slik relasjon De færreste foreldre ønsker barn som lar seg tråkke på, som ikke står på sitt og helt benekter sin egen aggre sjon.
me tilbakefall. Da er det viktig at psyki atrien tolker begynnende symptomer før pasienten igjen blir så syk at han handler aggressivt ut fra en psykotisk vrangtolkning. Her har det psykiske helsevern de siste 10-20 årene gjort en dårligere jobb enn tidligere, noe som dessverre er tilfelle i hele Vest-Europa og USA. Grunnen til dette er at man i større grad har respektert psykotiske pasienters ønske om å «slippe medisi ner», og bygget ned heldøgnsinstitu sjonene som tross alt førte tilsyn med pasientene.
Aggresjon hos psykisk
Angst, impulsivitet og manglende for ståelse for andre menneskers behov vil også være hyppige årsaker til at psy kisk utviklingshemmete opptrer ag gressivt. Her kan man også snakke om personlighetsavvik, mye mer omfattende enn hos intellek tuelt mer velfungerende. hos denne gruppen er viktig. Det vik tigste er å gi psykisk utviklingshem mete oppfølging. Med den store nedbyg ging av institusjoner for psykisk utvi også alvorlig schizofrene, klingshemmete, vil verden for en del av dem bli mer utrygg, uforutsigbar og kontaktløs. Vi må regne med at volds episoder vil oppstå i større grad enn tidligere.
intelligenskvotient (IQ) på under ca. 55 vil ikke bli betraktet som strafferettslig ansvarlig, men vil kunne idømmes sik ring. Men hverken personer med IQ men avviket er Forebygging av voldshandlinger trygghet og medmenneskelig Psykisk utviklingshemmete med en lære stort i sikringsanstalt eller fengsel.
Vi må opprette plasser i spesialinstitu sjon som kan gi slike voldsutøvere hel døgns omsorg og kontroll og et be handlingsmessig tilbud skreddersydd for deres funksjonsnivå. Kan vold forebygges? Ennå viktigere enn å behandle dømte voldsforbrytere, vil det være for samfunnet å søke å forebygge at våre barn utvikler seg til voksne karakteravvike re. Da man antar at karakteravvik både har en biologisk og sosial basis, kan man ikke, selv med de mest ideelle mbt— Bl oppvekstvilkår, hindre at enkelte per soner dessverre kommer ut som avvi kende voksne. Man må allikevel se på hvilke forhold i samfunnet som kan redusere utviklingen av slikt karakter avvik.
Det er viktig at små barn vokser opp i stabile og forutsigbare omgivelser, hvor de får anledning til å knytte seg nært til omsorgspersonene og få trygge tidlig gi barn anledning til å lære å forholde seg til at også andre mennes ker har behov. Når barn blir sinte, bør ikke deres aggresjon benektes, men barnet må hjelpes til å «telle til ti» og finne ut at det har valget mellom ulike måter å reagere. Barnets naturlige ag gresjon og selvhevdelsesdrift må re spekteres, men voldelig utagering bør ikke aksepteres. Enkelte mener at man bør få aggresjonen ut i sosialt aksepta ble former, f.eks. ved å spille fotball.
Det er vel så at man kan få utløsning for en del fysisk spenning ved å spille fotball, men det mest positive må være at man lærer regler og lagspill, blir oppfordret til å tenke ut hva motspiller og medspiller planlegger, og legge inn den brøkdel av et sekund som det tar for å tenke seg om, når man vil takle en spesiell ballsituasjon.
Fotball spiller man ikke via reflekser, men enkelte taklinger kan gå så fort at man knapt skjønner at de kan være overveid. Allikevel vil den enkelte spiller være ansvarlig for sitt eget spill, selv om vi ser at alle ikke kan være like flinke. Slik må det være i vårt samfunn forøvrig også. Vi må forvente og forlange ansvarlighet når det gjelder utagering av egen aggresjon. Dette til tross for at vi vet at enkelte personer p.g.a. sitt biologiske utgangspunkt og sin sosiale oppvekstsituasjon har hatt små sjanser til å utvikle en moden personlighet.
Hvis vi ikke opprettholder en norm for akseptabel atferd, og ikke har en samfunnsforventning til at energien i en aggressiv reaksjon styres til noe mer konstruktivt enn vold, vil vårt samfunn kunne bli et anarki der de sterkeste og de mest voldelige dominerer. De færreste av oss ville like et slikt samfunn. Dertil ville et slikt samfunn gi oppvekstvilkår som utvilsomt ville skape utrygge og voldelige barn. Når vi ser at mennesker har ulike forutsetninger til å kontrollere sin aggresjon, må vi i vår strafferettspleie være nyansert og, om mulig, terapeutisk, dersom vi ikke vil forsterke urettferdigheter.
Randi Rosenqvist