Psykologisk bearbeidelse

Andre ganger har meditasjon videreført og forsterket viktige prosesser etter en vellykket terapislutt. Allikevel synes det ikke rimelig å betrakte meditasjon som hjelpeaktivitet til psykoterapeutisk behandling, men snarere som middel til erkjennelse for det friske, søkende i mennesket. Hva er likheter og forskjeller mellom terapi og meditasjon?

Bearbeide og erkjenne

De fleste synes enige om at vi mennesker har behov for å forstå mer av oss selv. I dette ligger en viss utilfredshet med tilværelsen, men også en trang til kunnskap og beherskelse, en vilje til perspektiv og ettertanke. Slike behov er ikke like påtrengende som sult og tørst - eller trang til oksygen, oppmerksomhet og sex. Det er store forskjeller på hvilken plass refleksjon får hos ulike personer og i forskjellige livsfaser. Samfunn og kulturer setter dessuten ulik verdi på ettertanke, men uansett alder eller miljø: Mennesket oppfattes som et tenkende og reflekterende vesen. Det har ikke bare behov for å vite og mestre, men også å arbeide med inntrykk og erfaringer - fra dag til neste, fra år til år, fra livsfase til livsfase. Unnlatelse av å dekke behov for refleksjon kan ha konsekvenser; i blant kan det ramme vår helse, men oftest avgrenser det seg til å prege livsholdningen. Interessen for meditasjon bygger gjerne på et syn som regner livsrefleksjon som et høyere gode. Kjernen i meditativ aktivitet består av inntrykks- og erfaringsbearbeidelse ut fra en antakelse om at våre opplevelser ikke er 'ferdig fordøyet i øyeblikket vi mottar dem. Vi trenger å utføre et psykologisk etterarbeide. Dette kan noen ganger ha rasjonell karakter, bestå i intellektuelle overveielser, men størstedelen av etterarbeidet skjer spontant og «kaotisk» i strømmen av bevissthet gjennom flytende assosiasjoner. Tankeinnholdet kan være både ulogisk og springende. Noen ganger bidrar etterarbeidet til ro og stabilitet. Andre ganger kan det gi uro, true, fremtvinge forandring. Som med så mange andre av våre tilbøyeligheter, kan vi la behovene for refleksjon, bearbeidelse og integrering ligge brakk, eller vi kan velge å kultivere og utvikle dem. Visse, men langt fra alle, meditasjonsformer gir sinnet mer systematiske arbeidsvilkår enn tilfeldighetene alene; de representerer metoder til å fordype effektene av spontan bearbeidelse.

Noen begreper

Det finnes mange ulike former for meditasjon med store innbyrdes forskjeller som ofte blir oversett når man drøfter effekter av meditasjon. Det er grunn til å fremholde at ikke bare selve meditasjonsmetoden, men også dens ramme, den være seg kultisk * / eller nøytral, er deler av den helhet som blir bestemmende for ens meditasjonsresultater. Når det her skrives om meditasjon, er det først og fremst Acem-meditasjon det siktes til. Tilsvarende finnes det mange ulike psykoterapeutiske retninger. De former som legges til grunn her, har størst utbredelse i vårt land. Det dreier seg om moderne psykodynamisk terapi, utviklet i forlengelsen av psykoanalysen og Freud. I likhet med meditasjon, har de et prosess-perspektiv som forutsetter et aktivt ubevisste. Innen psyko-dynamisk psykoterapi finnes en rekke ulike varianter. For oversiktens skyld kan man avstå fra nærmere avgrensninger. Med bearbeidelse menes mer eller mindre målrettede aktiviteter som 'elter' våre inntrykk inn i strukturer av mening. Derigjennom kan holdninger, handlingsmønstre eller personlighet bli modifisert. Det kan gjelde sider som volder problemer for den enkelte, tidvis også for omgivelsene. Skal man prioritere bearbeidelse, må man oppleve at det foreligger et problem. Noen mennesker vil si at de har ikke problemer; livet er enkelt og greit. For å være interessert i bearbeidelse behøver man ikke ha mer problemer enn folk flest, men man må ha en viss evne og glede av å sette spørsmålstegn ved seg selv og andre. Det handler om en spørrende, undrende livsholdning. Dessuten må man være tilstrekkelig hevet over sin naivitet og behov for banalisere eller forenkle. Man bør kunne tillate seg en voksen evne til å problematisere egen og andres eksistens. I slik sammenheng vil evnen til å problematisere være en kilde til berikelse, ikke til belastning. Det dreier seg om interesse for tilværelsens problem, ikke som bokfilosof, men som et søkende og utprøvende menneske.

Hvorfor meditere?

Vi skal se litt nærmere på kortsiktige og langsiktige følger av meditasjon. I et kortsiktig perspektiv vil meditasjon hjelpe en til å slappe av og rekreere i forhold til oppgaver, stress og forpliktelser. I meditasjon får hverdagsrester og uferdige inntrykk «lade ut». Kropp og sinn restitueres. I langsiktig perspektiv kan dette stimulere personlighetsutvikling og dypere innsikt. Slike prosesser kan gradvis kultivere en livsholdning som kanskje noe pretensiøst, men i mangel av bedre ord, kan karakteriseres som visdom. Ytterpunkter i menneskelig bearbeidelse som går ut over virkeliggjørelse gjennom arbeide, relasjoner og drift. Et beslektet syn på slik livssøken er hos Jung betegnet som 'individuasjonsprosessen'. Det synes åpenbart at mennesker ikke har sterkere behov for inntrykksbearbeidelse enn at de kan rømme fra eller stille seg indifferent til den. I slike tilfeller kan det finnes en introspeksjons-likegyldighet eller mer uttalt introspeksjons-fiendtlighet; alt som smaker av innsikt, oppfattes negativt, kanskje som krenkende eller provoserende. Til tross for store potensialer, er det enkelte menneske så lite i seg selv, har en filosof sagt. I denne sammenheng kan det utlegges slik at et menneske trenger situasjon, fellesskap og metode for å bringe sine erkjennelsessøkende sider inn i kontinuerlige prosesser.

Psykoterapi og meditasjon

Vi vil gjøre noen tentative sammenligninger mellom to metoder som begge har utbredelse i vårt land. Begge har jeg et positivt og erfaringsprøvet forhold til. Jeg skal kort drøfte noen likheter og forskjeller. Målet er ikke å argumentere for at de to metoder er like. Jeg kjenner heller intet behov for å stille dem opp i et slags konkurranseforhold for å vurdere hvilken som er «best». Selv om det er likhetspunkter, er forskjellene iøynefallende - særlig når det gjelder midler og kontekst. Meditasjonsarbeidet har, i alle fall så langt, vært ulønnet og har hatt et slags legmannspreg. Hensikten med meditasjon er ikke å behandle, men å bidra til selvutvikling. Det kan ikke underslås at man i blant har sett markerte bedringer av sykdomstilstander hos personer som praktiserer meditasjon, men dette må allikevel betraktes som tilfeldige og ikke som systematiske følger. Psykoterapi derimot er behandling, ikke minst understreket av at dens utøvelse er lovmessig begrenset til visse behandlerprofesjoner. Terapi kan meget vel bidra til erkjennelse, men arbeider først og fremst ut fra andre rammer og mål. La oss stille opp et kontinuum over menneskelige problemer som spenner fra normal psykologi over mot mer manifeste psykopatologiske tilstander. Det fremgår av denne summariske oversikt at psykoterapi og meditasjon har felles de mer eksistensielle livsområder. På den annen side har meditasjon mer å tilføre kroppen i form av avspenning, rekreasjon og overskudd, mens psykoterapi er mer å foretrekke i arbeidet med psykopatologiske tilstander. Arbeidssituasjonen i terapi og meditasjon er vidt forskjellig. Terapi bygger på en relasjon preget av overføring - oftest til én person. De viktigste spirer til endring og innsikt finner sted i møtet mellom to personer, mellom ekspert og pasient i terapitimen. Riktignok har tankene etter timen også betydning, men det avgjørende er selve timene, overføringen og relasjonen. Anderledes er det med bearbeidelse i meditasjon. Det aller viktigste som kan føre til forandring, skjer når man er for seg selv - alene i meditasjon. Selvsagt spiller det en rolle med veiledning og avklaring av hva man er inne i, men ikke nødvendigvis i forhold til en bestemt person. Drivkreftene som skaper overføring til terapeuten, rettes i meditasjon mot selve utførelsen og meditasjonsvanene. De gir opphav til ofte uerkjente utførelsesfeil og avvik i ens regelmessighet. Man er mindre relasjonsavhengig med meditasjon.

Frie assosiasjoner

En annen sentral forskjell gjelder innholdet av ens tanker under prosessen. Begge metoder - meditasjon og psykoterapi - er opptatt av prinsippet om frie assosiasjoner (ledighet), men på ulike vis. I begge metoder erkjennes verdien av å fristille prosesser i den ikke-målstyrte del av følelses- og tankelivet. Ved å tenke høyt i psykoterapi tydeliggjøres ens indre gjennom de kommunikasjonsmåter man velger. Det er avgjørende at man formulerer seg. Både uttrykkets form og innhold blir gjenstand for analyse. Talen må være underlagt språkets kontinuitet og logiske strukturer, begrenset av tid og uttrykk. Tankene kan ikke vandre for fort. Sprangene i assosiasjoner kan ikke være for store. Man må følge utviklingen av ens assosiasjoner slik at de danner mening som er tilgjengelig for begge parter. Psykoterapi skjer gjennom ordene, bygger på språklig formidling. De prosesser som fører til forandring ligger derfor langt nærere den logiske tanke enn assosiasjonsstrømmen i meditasjon. I meditasjon er ens tanke ikke underlagt språkets begrensende strukturer. Ingen grad av logisk kontinuitet er nødvendig under assosiasjonenes vandringer.

Problemer

Tankestrømmen får som følge av metodelyd og ledighet større frihet i øyeblikket til å formes av aktive ubevisste tema. Tankene kan meget vel karakteriseres som såvidt diskontinuerlige at den mediterende ofte ikke har sammenhengende erindring av hva han/hun har vært inne i. Man kan stå igjen med noen fragmenter. Vårt sinn klarer bare danne minnesbilder av noe som vi finner mening i. Med utgangspunkt i meditasjon deler man ikke Lacans oppfatning om at det ubevisste i sin essens har språk struktur. Under meditasjon er det viktigste ikke hva man tenker, men at man slipper til de bilder, tanker, assosiasjoner og impulser som spontant gjør seg gjeldende. Det handler dels om utlading, men også om å gi form til det som bor i en. Meditasjon er en måte å endre struktur i ens impulsgrunnlag. Det er ikke forandring gjennom kontroll eller ved å ta seg sammen, men snarere gjennom endrede vekst- og modningsprosesser av ens dypere livsspontanitet som gir former til ens liv. Under meditasjon skal ikke innholdet i tankeströmmen forstås eller tolkes. Imidlertid åpner det for meget spennende muligheter til å arbeide med assosiasjoner og for tolkninger av innholdet umiddelbart etter meditasjon - gjennom det vi kaller prosess-veiledning.

Kropp og sjel

Arbeidet i psykoterapi er langt mer verbalt, mens meditasjonsprosessene er langt mer organiske og biologiske. De færreste vil gå i terapi for å slappe av eller avhjelpe muskel-skjelettplager. Avspenning er meditasjonens klareste, sikreste og mest almene resultat. Meditasjon går mer utenom det språklige, konseptualiserbare og verbale. Dens prosesser beveger seg i grenseland der soma og psyke er tett vevet inn i hverandre i en felles psykosomatisk matrix - der endringer i kropp er endringer i tanke - og omvendt. Her er man inne i prelogiske, biologiske forankrede psykologiske prosesser. Meditasjonens resultater uttrykker seg særlig tydelig i kroppen. Derfor har det vært mulig å studere fysiologiske endinger under meditasjon, mens tilsvarende studier under psykoterapi ikke har meget å vise til. Tilsvarende er også meditasjon mer var for ens kroppslige utgangspunkt. Det blir mer selvfølgelig å betone livsstil - riktig kosthold og mosjon. Særlig følsom er meditasjon for påvirkninger av legale og illegale psykoaktive stoffer som kaffe, te, Coca-Cola, nikotin, alkohol og narkotika. På den annen side er det viktig å føye til at menneskelig vekst og erkjennelse - med meditasjon som ellers - ikke er avgrenset til bestemte typer kosthold, så lenge ens ernæring er balansert. Psykoterapi handler om språk, overføring og relasjon. Språkligheten gjør ens psykologi eksplisitt på måter som ved første øyekast synes på linje med en rasjonell og positivistisk samtid. Prosessene i meditasjon derimot er mer "organiske', intuitive og tilsynelatende enkle. Deres kompleksitet og dypere sammenheng blir ikke uten videre tydelige selv for den som praktiserer meditasjon regelmessig.

Langmeditasjoner

Det man særlig kan få utvidet innsikt i seg selv, sin meditasjon og dens vesen, er ved å praktisere hva vi kaller langmeditasjoner. Under tett oppfølging sitter man mange timer i meditasjon over flere dager og fordyper seg i sider av ens bevissthet hvor også tidsopplevelsen blir markert annerledes. Fra meditasjon til meditasjon blir man mer og mer i stand til fordypelse. I langmeditasjoner kan timer oppleves som korte tidsperioder. Ikke lenger tanke, men overordnede preverbale strukturer, med supralogiske, analoge og intuitive tankemåter preger ens forståelse av selv, andre og tilværelsen. Under slike betingelser, trer det universelle eller allmennmenneskelige i ens livstema tydeligere frem - tidvis uten språk, bilde eller tanke. Det handler om en gripen av helhet fra sider av bevisstheten som verken er magiske eller mystiske, men som favner viktige spørsmål og problemer knyttet til ens eksistens. Slik fordypelse er til stadighet berikende og uuttømmelig. Meditasjon og psykoterapi skiller seg tydelig i sine ytre former, men neppe så meget i de indre prosesser som utløses og som i sin kjerne kanskje er mer knyttet til menneskets vesen enn til bestemte bearbeidelsesmetoder.