Firehundreårsnattens lengde er sterkt overdrevet.
Teorien om en norsk motstand mot Kalmarunionen i 1397 kan ikke lenger opprettholdes. Den ble skapt av nasjonalromantikken i forrige århundre, ikke av 1300-tallets nordmenn. De ønsket dronning Margrete som norsk og unionell monark og støttet hennes program for et sterkt, sentralisert arvekongedømme.
Kalmarunionen var ingen nasjonal krenkelse, men resultat av norsk medvirkning. Margrete søkte å fremme en sterk kongemakt, ikke dansk supremati i unionen, i samsvar med norsk statsrett. En egen norsk kroning av Erik av Pommern i 1392 forklarer hvorfor de norske biskopene ikke var til stede under kröningen i Kalmar i 1397. kn
Overgangen fra middelalder til nyere tid er i norsk historie markert av to begivenheter som henger sammen - Reforma sjonen og tapet av suverenitet. Reformasjonen ble påtvunget landet som en okkupasjonshandling. Overgangen fra middelalder til nyere tid fremtrer som et skarpt brudd. Men suverenitetstapet har også blitt forstått som en uunngåelig konsekvens av mer enn halvannet århundres politiske nedgang.
Senmiddelalderen er betegnet “Norges nedgangstid”. Forrige århundres historikere søkte å begrunne den nye norske staten og gi den en identitet. Man søkte storhet i vikingtid og høymiddelalder, mens senmiddelalderen var en nedgangstid.
Til slutt opphørte den gammelnorske stat og ble en dansk provins.
Det har vært gjort mange forsøk på å bli kvitt den ensidige merkelappen av nedgangstid, men en enøyet opptatthet i forskningsmiljøet av svartedauen, pest og agrarkrise bidrar til å befeste inntrykket av nedgang og elendighet. Det er en utbredt oppfatning blant norske historikere, ikke minst blant dem som ikke går lenger tilbake enn til 1814, at Norge ikke hadde en egen politisk historie etter dannelsen av Kalmarunionen. Det var natt, fire hundre års natt. For å forstå vår egen tid er det unødvendig og irrelevant å utforske eldre norsk historie.
Kanskje er det slik at Reformasjonen, tapet av suverenitet og krigene mellom Danmark-Norge og Sverige på 1600-tallet, som førte til at store områder av gammelt norsk land ble lagt inn norsk identitet under Sverige, var ydmykelser som ble avgjørende for nordmenns oppfatning av seg selv som svake. Dansketiden ble en nasjonal krenkelse, en “uekte lodning” som man kunne slå en parentes svakhet og rundt. Det var ubehagelig å forske i nederlagene. Sannheten er styrke vel likevel at vår nasjonale identitet er formet like mye av svakhet som styrke.
En av skurkene i norsk historie har vært dronning Margrete.
Grunnen til det er hennes livsverk, dannelsen av Kalmar unionen. Det har vært gjeldende lære at hun etablerte et dansk overherredømme i unionen. Kalmarunionen var et nasjonalt nederlag som innledet firehundreårsnatten.
Forutsetningene for Kalmarunionen Hensikten med denne artikkelen er å ta opp de norske forutsetningene for dannelsen av Kalmarunionen. Særlig tre forhold skal drøftes nærmere: De politiske forutsetningene for dynastiskiftet, der den norske geistlighet og særlig erkebiskop Vinalds sentrale rolle er viktig; de konstitusjonelle forut Norges setningene, der det norske arvekongedømmet er det sentrale; endelig de legitimerende forutsetninger, som kröningen av Erik av Pommern til norsk konge i 1392 er eksempel på. Jeg vil vise at det fantes en norsk politisk historie i senmiddelalderen, at dronning Margrete ikke påførte Norge nasjonale krenkelser og at firehundreårsnattens lengde er sterkt overdrevet.
Olav Håkonsson, konge av Danmark (fra 1376) og Norge (fra 1380), døde plutselig i august 1387 på slottet Falsterbo i Skåne.
Hans mor, dronning Margrete av Norge og Sverige, ble umiddelbart valgt og hyllet til Danmarks fullmektige frue, husbonde og formynder i påvente av at hun og riksrådet fant fram til en ny konge. I februar 1388 valgte det norske riksrådet henne til Norges fullmektige frue, husbonde og formynder på livstid. Samtidig ble det bestemt at den nye kongen skulle være hennes nærmeste arving. Riksrådet mente det var hertug Vartislav av Pommerns sønn. Etter riksrådsmøtet i Oslo dro Margrete til Sverige og ble valgt til svensk riksforstander. I februar 1389 ble kong Albrecht av Sverige beseiret i slaget på Falen ved Åsle og ble Margretes fange. I september samme år ble Erik av Pommern hyllet som norsk arvekonge med konungstekja i Nidaros. I april 1392 ble han kronet i Oslo til norsk konge. Erik av Pommern ble valgt til dansk og svensk konge i løpet av første halvår 1396, og året etter ble han kronet i Kalmar.
Troens tidsalder Middelalderen er “troens tidsalder”. Religionen var ikke en del konflikt mellom av livet, den ble levet og var for de fleste en ureflektert grunnstrøm i tilværelsen. Likevel er konflikt mellom kongemakt og kirkemakt sentralt i europeisk middelalderhistorie, og geistligheten spilte en viktig rolle i politikken. Hvordan kirkens lokale ledere, biskopene skulle rekrutteres, ble av sentral betydning i senmiddelalderen, som i Norge regnes fra 1319 til 1536. De var selvskrevne medlemmer av kongens råd, som vokste fram til å bli en av statsmaktene i andre halvdel av 1300tallet, under Håkon Vis kongedømme. Den norske erkebiskopen var i kraft av sin rang riksrådets formann. De andre grupperingene i riksrådet var i utgangspunktet mer kongelojale.
Det gjaldt fremfor alt de to kongelige prelatene, prostene ved Apostelkirken og Mariakirken, som var kongens håndplukkede embetsmenn og ledet den norske “statsadministrasjonen”. Men det satt også fremtredende representanter for det verdslige aristokratiet der. De var ingen nikkedukker, men den gammelnorske lendmannsadel var blitt trengt tilbake til fordel for ny, lojal tjenesteadel. Svartedauen (1349-50) gjorde kort prosess med mange stormenn i de gamle slektene og åpnet for nye menn inn at nye menn kom seg fram og opp i riksstyret gjennom kongstjeneste. Det betød at dersom kongen kontrollerte i riksstyret rekrutteringen til bispesetene, hadde han i praksis et kongelojalt riksråd.
En av forutsetningene for det særegne forholdet mellom kirke og stat i senmiddelalderen var at prosedyrene ved bispeskifter ble endret. Under Avignon-pavene (“Pavens babylonske fangenskap” 1308-1378) ble pavelige utnevnelser eller provisjoner den alminnelige tilsettingsform, mens biskopene tidligere hadde blitt valgt av domkapitlene ved bispekirkene. I Norge ble Svartedauen (1349-50) et vendepunkt for tilsettings prosedyren til norske bispeseter. Både den norske kongen Magnus Eriksson, som var dronning Margretes svigerfar, og hans danske motspiller, Valdemar Atterdag (Margretes far), fremmet overfor Avignon-pavene sine lojale menn som kandidater til bispesetene - og fikk gjennomslag. Mesteren i et slikt samarbeid med paven var likevel dronning Margrete.
I 1378 ble det valgt to paver, en som satt i Roma og en som slo seg ned i Avignon. Skismaet bidro til at Margrete hadde et større spillerom i forhold til kurien enn både faren og svigerfaren.
Margrete var nokså utvetydig i oppslutningen om den romerske pave, men de kirkeprovinser som sluttet opp om hans obediens, var territorielt spredt med relativt små inntekts muligheter i forhold til oppslutningen om Avignon i Frankrike og på den iberiske halvøy.
Enda viktigere var det at den kuriale forvaltning som var blitt sterkt utviklet og utvidet på 1300tallet, da pavene holdt til i Avignon, forble i motpaven Clemens VIIs makt. 2 Den romerske paven hadde sterke grunner for å stå på god fot med dronning Margrete.
Det er ikke grunnlag for å hevde at bispe tilsetningene var forårsaket av en dansk nasjonalisme hos dronningen. Noen biskoper kom riktignok fra Danmark, men det mest påfallende fellestrekk i episkopatet var Stilisert portrett bakgrunnen fra det kongelige byråkratiet - Roskilde-geistligheten av Dronning i Danmark og den kongelige kapellgeistlighet i Norge. Margrete på hennes sarkofag i Roskilde.
Brå død Da Olav Håkonsson brått døde i 1387 og dronningen Margrete ble valgt til dansk riksforstander, nevnes den norske erkebiskop Vinald først i valgdokumentet som gjorde henne til Danmarks “fullmektige frue og rette husbonde”. Det er bemerkelsesverdig at en norsk geistlig tok ledelsen i å avgjøre det viktige gp geistlig tok konstitusjonelle spørsmålet om Danmarks regent. Han kan ha funnet et norsk forbiide for de begrep som ble brukt i den daværende erkebiskops utvelgelse av Erling Vidkunsson til riks forstander mer enn seksti år tidligere. 3 Erkebiskop Vinalds rolle har vært forklart med hans spesielle forhold til Margrete.
Vinald Henriksson hadde nettopp blitt erkebiskop i Nidaros.
Han hadde en omfattende geistlig og administrativ karriére bakgrunn: medlem av domkapitlet i Nidaros, sokneprest på Tjørn i nåværende Båhuslen, medlem av den kongelige kapell geistlighet ved Mariakirken i Oslo og endelig leder for kapellgeistligheten med tittel magister capellarum regis eller kapellmagister. Han hadde vært medlem av riksrådet i hele Olav Håkonssons regjeringstid (1380-1387). Vinald stod trolig også sentralt i kodifiseringen av den nye østnorske kristenretten fra 1370-årene, kanskje i et visst samarbeid med den unge dronning Margrete.
Erkebiskop Vinald rager høyt som norsk statsmann. Hans karriérebakgrunn som (erke)biskop er derimot ikke enestående.
Med dronning Margrete innledes kapellgeistlighetens periode som systematisk bispeleverandør til de norske bispesetene med det pavelige provisjonsinstitutt som virkemiddel. Enkelte trekk ved biskopene går igjen: Statskløkt, juridisk skolering og administrativ erfaring synes å ha vært en viktig kompetanse.
Margretes biskoper utmerket seg mer som politikere og økonomer enn som teologer. De deltok i de nordiske riksrådsmøtene i denne perioden, og sentrale skikkelser som erkebiskop Vinald og Bergen-bispen Jakob Knutsson befant seg i hennes følge i lange perioder. Biskop Øystein Aslaksson av Oslo var leder for den viktige sendeferden til England i forbindelse med Erik av Pommems ekteskap med Henrik IVs datter Filippa. Han er ellers biskopene tett mest kjent for å stå bak den ruvende jordeboken fra Oslo bispedømme, Rødeboken, som er en historisk skattkiste.
De norske biskopene på dronning Margretes tid hadde en mye tettere tilknytning til kongehuset enn tidligere. Erkebiskop Vinalds rolle i 1387, der han synes å ha hatt initiativet i Margretes danske valg, kunne forklares med hans tette forhold til henne. Jeg vil likevel hevde at det har vært viktigere at erke biskopen kunne garantere en tilsvarende norsk suksesjon. Der med kunne man komme rundt et krav fra huset Mecklenburg på den danske kronen. For de reelle grunner til Margretes valg i Danmark var det fiendtlige forholdet til mecklenburgerne og trusselen om et tysk hegemoni i Østersjøen. Som en ryggmargs refleks lå den rettsløse tilstanden i Danmark etter Erik Menveds død (1319). Hele landet var satt i pant til fremmede, en tid var man sogar kongeløse, og befolkningen ble behandlet som av en okkupasjonsmakt. Det var nok et sterkt ønske å bevare kongefellesskapet med Norge og Sverige, og også å drive mecklenburgerne ut av resten av landet.
Den danske historiker Aksel E. Christensen utfordret i 1980 sine norske kollegaer: synliggøre, at de nordmænd, der brød tronfølgeloven for først at få Margrethe som regent sammen med Danmark, siden for at gøre den sandsynlige fremtidige Erik til konge fælles med Danmark, skønt han overhovedet ikke ejede norsk kongeblod i sine årer, nu pludselig skulle have øn sket at ændre kurs og spænde ben for en nordisk union. 4 La oss se nærmere på begivenhetene i Oslo i februar/mars 1388 for å undersøke hans påstand nærmere.
Erkebiskop Vinald inntok samme sentrale posisjon i Oslo som på det skånske landsting. Med stor sannsynlighet hadde han og dronning Margrete i fellesskap lagt opp planen for hvordan det norske tronfølgerspørsmålet skulle sikres. Møtet som skulle avgjøre suksesjonsspørsmålet, ble lagt til tiden for lagtinget i Oslo i januar, dit store deler av det østnorske knapeskiktet av storbønder og lavadelsmenn pleide å innfinne seg. 5 Da riksrådet 2. februar 1388 utstedte vitnebrev om at de hadde “anammet, utvalgt og unnfanget” Margrete til hele Norges “fullmektige frue og rette husbond” på livstid, samtidig som det erklærte kongearven i hennes linje, var mønsteret valgbrevet fra Lund.
Men det norske valgbrevet har også et annet forbilde: selve prosedyren ved en kongehylling. Margrete fikk samme tittel som i Danmark (Etter mønster av erkebiskopens valg av Erling Olavs Vidkunsson i 1323) og skulle stå for og råde over hele riket i Håkonssons Norge alle sine levedager. Riksrådet lovte (biskopene) og tilsverget danske domsegl henne troskap på egne og andres vegne, slik de skyldte rikets rette høvding, og hun sverget å holde lov og landets rett i sine levedager.» Riksrådet anbefalte dessuten «folk», dvs. bønder og allmue, å sverge Margrete samme troskap. Dette ligger tett opp til kongehyllingen. Slik må også mange i samtiden ha sett det, for Margrete ble åpenbart betraktet som en kvinnelig konge.
Kamp mot mecklenburgerne Etter tronfølgeretten fantes det imidlertid en klar arving etter Olav Håkonsson, den svenske kongen Albrecht av Mecklenburg.
Han var imidlertid uønsket i Norge. Norske stormenn hadde kjempet mot mecklenburgerne både under kong Magnus, kong Håkon og kong Olav. Det hersket fremdeles ufred mellom Norge og den delen av Sverige som Albrecht besatt. Den sikkerhets polltiske situasjon gjorde det umulig for det norske aristokrati plutselig å underkaste seg hovedmotstanderne gjennom 30 års krig. Det ville nok ha kunnet koste hver og en hodet. Kanskje har erkebiskop Vinald og kansleren Henrik Henriksson argumentert ut fra romerrettslige prinsipper. Det kunne hevdes at Albrecht var uverdig (indignus) fordi han hadde ført krig mot landet. At romerrettslige overveielser har foreligget ser man senere. Men for å unngå Albrecht på tronen kunne man også påberope seg mer ålment tankegods, for eksempel at han hadde tyrannens egenskaper. Det var en argumentasjon som hadde blitt brukt i Sverige mot Magnus Eriksson. Retten til tyrannmord var også en problemstilling som senere ble drøftet av Baselkonsilet.
Når Albrecht ble utelukket til den norske tronen, fantes det ingen arvinger etter kongearvetallet. Dersom ingen i de tolv arverekkene Jantes, var det Landslovens trettende arv at den nærmeste arving etter privat arverett skulle være konge - kar, ikke kvinne. Margrete var Olavs nærmeste arving etter den private arverett (L V,7), men at hun var kvinne, var en begrensning. Hun kunne ikke tas til konge, men hun kunne være regent og kongearven kunne fortsette i hennes linje.
To uker etter Margretes valg ble hennes eldste søster dattersønn erklært som nærmeste arving. Det var Bugislav, Hertug Vartislav av Pommerns sønn. Han hadde ingen arverett etter Olav Håkonsson, hverken etter tronfølgelovens arvetall eller arvefallet i rettarboten av 1302, mens han var arveberettiget etter Margrete. 6 Og også han var en ætling av Håkon Vog beslektet med Magnus Eriksson i femte ledd. Påstanden om at han “ikke ejede norsk kongeblod i sine årer” er feilaktig.
Politisk-juridisk spill Spørsmålet er hvorfor aristokratiet ikke våget spranget direkte og valgte Bugislav, senere kjent som Erik av Pommern, uten å gå veien om Margrete. Tronfølgeloven kunne åpne for det. Trolig var grunnene både riksrådets behov for å være konstitusjonelle og holde seg til loven, men også den sikkerhet arvekongedømmet ga for indre fred. Det var ønskelig, både for riksrådets egen selvforståelse og for den nye kongens legitimitet, at man opprettholdt en forestilling om at han kom til makten gjennom arv. Valget av Margrete var del av et politisk-juridisk spill som sikkerhet for førte til at Margrete midlertidig fikk en radikalt forskjellig stilling i Norge i forhold til Danmark og Sverige.
Trolig har Bugislav av Pommern vært et mulig kongsemne som ble tatt under overveielse umiddelbart etter kong Olav Håkonssons død. Men det danske riksrådet ønsket ikke å foreta et kongevalg før man var sikre på at ingen kom i veien for ham i arvekongedømmet Norge. Av denne grunn kan man med en viss rett si at det var det norske riksråds avgjørelse som avgjorde utviklingen i Danmark. Det er grunn til å understreke erkebiskop Vinald som selve krumtappen.
Spørsmålet er likevel om det norske riksrådet brøt tronølgeloven da det satte kong Albrecht til side og valgte Margrete. En slik påstand forutsetter et syn på sen middelalderens lovverk som uttrykk for en positiv og uforanderlig rettstilstand. ‘Loven’ var imidlertid noe annet enn rettsregler satt på pergament etter vedtak fra et lands legitime øvrighet. ‘Loven’ var et universale- et guddommelig og uforanderlig ideal.
Den enkelte lov eller lovverk var et nomen. Dette gjaldt også romerrett. Fra 1300-tallet stod det strid om hvem som representerte ‘loven’, eller kilden for den enkelte lov, paven eller kongen som folkets representant.
Det rådende syn på ‘loven’ kommer til uttrykk i Magnus Lagabøtes landslov. De enkelte rettsregler var ikke endelige, men kunne “rettes” for bedre å gi uttrykk for loven i nye og uforutsette situasjonen Det gjorde da også Magnus Lagabøtes etterfølgere. Under Håkon V ble det utferdiget en strøm av retterbøter. Riksrådet ga med sitt valg av Margrete en autoritativ tolkning av en universell lov. Å avvise kong Albrecht som arveberettiget til den norske kronen var kanskje et brudd på en «S Bl partikulærrettslig bestemmelse i tronfølgeloven, men det kunne ikke anses som et brudd mot den evige ‘lov’ i konstitusjonell forstand. Det var heller intet brudd med romerrettslige prinsipper. Man kan gjerne hevde at tolkningen var politisk bestemt. Man kan også peke på forbiidet fra det skånske landsting. Men valget var intet rettsbrudd. Det åpnet tvert om for at Erik av Pommern kunne utpekes som norsk tronarving, Erik av Pommerns hylles som norsk konge og senere velges til konge i Danmark og unionssegl.
Sverige. Det ville vært illegitimt å ta Albrecht til norsk konge.
Hyllingen av Erik Erik ble hyllet i Nidaros. Trolig skjedde dette 8. september 1389, marimesse, da erkebiskopen kunne bære pallium. Håkon Jonsson av Sørum-ætten ga ham kongsnavn. 7 Det må ha vært viktig for alle parter at loven ble fulgt, ettersom det først var ved riksrådets valg av Margrete og erklæring om kongearven at Erik fikk en hjemmel for å kreve arvekongehylling. Det har likevel vært reist spørsmål om kongehyllingen av Erik kun var en tom seremoni. Bakgrunn for tvilen ligger i to mangelfullt daterte og ikke stedfestete dokumenter som ble utstedt som åpne brev og beseglet av til sammen 20 geistlige og verdslige riksråder. 8 I det ene brevet heter det at “rikets menn i Norge anammer... og mottar denne viktig å følge førnevnte kong Erik og hans rette arvinger etter ham... ioven til vår alles og Norges rikes konge og rette herre.” Dokumentet ble også utstedt på latin med visse endringer, men motsatt det norske brevet bare beseglet av rådsherrer.9 Det er ingen tvil om aktstykkenes autentisitet.
Schreiner hevdet at den kollektive hyllingen av Erik og hans arvinger som finnes i de to brevene, savnet enhver presedens i norsk statsrett og var et brudd med förtiden.
Carlsson, som tolket brevene svært annerledes enn Schreiner, delte hans oppfatning på akkurat dette punktet. 10 Erik ble omtalt som konge i dronning Margretes privilegiebrev for biskop Jakob av Bergen fra 29. juni 1389. 11 Dette har vært tatt som bevis for at han var hyllet på det tidspunktet, før privilegiebrevet ble utstedt.
Ettersom både Orknøy-jarien Henrik Sinclair og Håkon Jonsson, to av dem som beseglet dokumentet, var på Helsingborg 9. juli, ble dette ansett som tilstrekkelig bevis for tid- og stedfesting av dokumentene. 12 Disse slutningene er neppe riktige. 13 Middelalderens rettsinstitutter var ikke eksplisitte. De var fra en skriftløs fortid knyttet il symbolske handlinger som også etter at skrift var tatt i bruk gjenstod som formkrav. Kongehylling var en symbolsk handling som ikke fordret noe skriftstykke for å være gyldig.
Det samme gjaldt også en kongesalving og kroning. “Hyllings brevenes” funksjon har ikke vært å fortelle at han var hyllet, men å presisere at riksrådet erkjenner Eriks hjemmelsrett til arvekongehyllingen.
Margretes lojale menn De norske biskopene var dronning Margretes lojale menn. Ingen av dem var imidlertid til stede da Erik av Pommern ble kronet i Kalmar. Det er merkelig at de ikke var der - en konges salving og kroning var en kirkelig seremoni. Hvorfor er de ikke nevnt?
De tradisjonelle, mer nasjonalistiske forklaringene, hvis essens var at biskopenes fråvær representerte en norsk motstand mot unionsdannelsen, skal ikke drøftes nærmere her. En alternativ teori til det nasjonalistiske synet kan forklare at det norske episkopatet ikke var til stede i Kalmar. Det er at Erik av Pommern allerede var kronet til norsk konge i 1397. Ettersom de norske hvorfor var ikke biskopene i så fall ville ha stått bak og vært de som foretok en slik kroning, ville et nærvær fra deres side i Kalmar være overflødig. biskopene i Flere momenter kunne peke i denne retning. På 1400-tallet Kalmar? er det eksempler på felles dansk-norske kongevalg (1483, 1513) det ble også bestemt i Bergenstraktaten av 1450. 14 Felles kroninger kom derimot aldri på tale. Det ser ut til at det har vært regnet for bindende sedvane og fra 1483 gjeldende statsrett at kröningen måtte foregå innenfor rikets grenser. Alle konger fra og med Christoffer av Bayern til og med Christiern II ble særskilt kronet i Norge. Frederik I prøvde intenst på å bli det og ble oppmuntret til det av det danske riksrådet. Bakgrunnen er nok bl.a. den betydning kröningen tillegges som vilkår for kongens fulle disposisjonsrett over land og len. Oldenburgerne hevdet å ha arverett til Norge i en periode da landet var blitt et valgkongedømme, og synes å ha hatt interesse av en separat norsk kroning for å opprettholde forestillingen om Norge som sitt arverike.
Denne teorien underbygges av empiri. Richard II av England skrev 1. april 1393 et brev til dronning Margrete. 15 Her gratulerte han dronningen med hennes fremgang, som han hadde hørt om da han mottok akkreditivene for hennes sendemann. Richard II refererte til at Erik av Pommern med Margretes gode vilje nylig var krönet til Norges konge og også ville etterfølge henne i hennes andre kongeriker. Via sin «Wi' ambassadør hadde Margrete bedt om bistand a-til å finne et passende giftermål for adoptiv sønnen, et spørsmål kongen hadde tatt under overveielse. Både dette brevet og andre kilder viser at Margrete og Richard II forhandlet om en allianse i begynnelsen av 1390-årene. Viktig i denne sammenheng er imidlertid at Erik 1. april 1393 var kronet norsk konge. Kröningen må altså ha funnet sted før denne datoen. 16 Jeg har funnet det mest sannsynlig at kröningen fant sted på riksrådsmøtet i Oslo våren 1392. Dronning Margrete var i Oslo 29. r kw i mars og ga en stor retterbot som er beseglet av i alt geistlige og verdslige riksråder.
Usedvanlig mange biskoper var til stede, og erkebiskop Vinald beseglet retterboten som den første etter Margrete. 17 Av verdslige stormenn var det nevnt flere i denne kilden enn i kroningsbrevet fra Kalmar. Flere grunner taler for at første påskedag, 14. april 1392, var datoen for kröningen Samtidig karikatur av Erik av Pommern til norsk konge. 18 Det er overveiende der Albrecht av sannsynlig at erkebiskop Vinald kronet ham med biskopene Sverige ber dronning Jakob av Bergen og Øystein av Oslo som formelle vitner til den Margrete om nåde. høytidelige handlingen.
Spørsmålet om hvorfor Erik ble kronet til Norges konge på et tidspunkt da han ennå ikke var valgt til konge i Danmark og Sverige må ses i sammenheng med kröningens betydning.
Magnus Erlingsson var den første nordiske konge som ble kronet i Norden. Eldre norske lovgivning ga ikke kröningen noen statsrettslig betydning - den ble betraktet som en kirkelig akt.
I senmiddelalderen ses den oppfatning å ha festet seg at det først er ved kröningen at kongen får den fulle regjerings myndighet. En analogi med bispenes valg, konfirmasjon og innvielse spiller nok inn her. Når kroning og salving først var innført, var dette et rituale som en konge ikke kunne heve seg over. Sverre, som argumenterte mot Magnus Erlingssons kongehjemmel, lot seg krone. Som symbol var kongesalvingen en potent handling der kongen underkastet seg Kirkens nåde.
Kröningen som rite de passage var en innvielse til kongedømmet som ga kongen en sakral myndighet. Salvingen skapte christus domini i senmiddelalderen likesåvel som i tidligere middelalder. hvorfor ble Erik I en mystisk enhet fikk dermed både Kirken og kongen en større maktfylde. Kröningen understreket at kongens suverenitet var Norge? gitt fra Gud og var guddommelig, likeså den betydning den norske geistlighet må ha hatt for Margretes politiske planer.
Erik fikk ved kröningen kirkens synlige og offisielle godkjenning.
Som en rekke andre fyrster hadde han nå sitt arveland der han var kronet konge. Dette kunne danne basis for videre fremstøt.
Selv om riksrådet hadde støttet opp om Margrete ved å gjøre henne til rikets fullmektige frue og hyllet Erik som lovlig arvekonge i 1389, var dette neppe nok til å anse dynastiet som fullstendig konsolidert. Kröningen gjorde Erik til fullverdig norsk myndighet arvekonge. Jeg vil hevde at kröningen var en legitimerende handling som i samtiden har vært ansett som nødvendig, selv om den ikke var en del av konstitusjonen.
Trusler utenfra Eriks norske kroning henger trolig også sammen med urolige utenrikspolitiske forhold. Flatø-annalen refererte i en notis for 1392 et kongebrev til Island. Her ble det fremmet et skattekrav - en gjengjerd - og truet med høyforræderisak mot dem som ikke betalte. Bakgrunnen for sanksjonstrusselen kan ha vært den alvorlige utenrikspolitiske situasjon. Kong Albrechts fangenskap etter nederlaget i 1389 hadde vært et trumfkort for å få fullstendig hånd over den svenske kronen, men når det ikke kom til en avgjørelse i Margretes favør, medførte dette, ettersom tiden gikk, en stor belastning på hennes forhold til hansestedene og Den tyske orden (en ridderorden som hadde satt seg godt fast i Østersjøen): Mecklenburgerne hadde sommeren 1390 startet omfattende förberedelser til en revansjekrig der kapring var ett virkemiddel.
Kong Albrechts farbror ble overdratt styret av Sverige, Mecklenburg, grevskapet Schwerin og Rostock. Mecklenburg erne foretok diplomatiske fremstøt overfor de prøyssiske hansesteder, Den tyske orden og England. Kong Richard II av England appellerte for kong Albrecht og oppfordret inntrengende Margrete om å godta løsesummen for ham og ikke kreve at han ga avkall på sitt rike. Den engelske kongen sa selv at hans oppfordring kom etter påtrykk fra hans slektninger - han var besvogret med mecklenburgerne gjennom sitt giftermål. 19 Forsøkene på å få den svenske kongen løslatt gjennom forhandlinger og løsepenger førte ikke fram overfor dronningen.
Dette kan ha virket urimelig og bidratt til labilitet i Margretes internasjonale förbindelser. Hensynet til legitimiteten av hennes regime overfor utenverdenen var en vektig grunn til å demonstrere at hennes norske maktgrunnlag var bunnsolid.
Dette ble blant annet gjort gjennom Erik av Pommerns norske kroning. 20 Det urolige utenrikspolitiske leie kan ha vært en viktig grunn til at han ble kronet i Norge som mindreårig allerede i 1392. I de vesteuropeiske land har meldingen om en kroning trolig hatt en sterkere politisk virkning enn en tilsvarende melding om hyllingen av arvekongen. Salvingen og kröningen r A.
A.ai pl K wi fjp. ' har kunnet finne klare paralleller til de vesteuropeiske landenes Möctell av egen statsrett og tradisjon. Et kjent eksempel er den vekt Jeanne a mar S ° d’Arc noen tiår senere la på at den franske kongen skulle krones i Reims.
Kröningen i Oslo skjedde på et tidspunkt da Erik ennå ikke var tatt til konge i nabolandene. Som kronet norsk arvekonge hadde han i Norge en husmakt som kunne brukes til å sikre hans og Margretes dynasti i Danmark og Sverige. Norge ville alltid tilhøre Margrete, Erik og hans etterkommere, og dette måtte få betydning for unionen. Konungstekja og den senere norske kröningen ga ikke lenger Sverige og Danmark et fritt kongevalg. Margrete hadde seiret. Skulle nabolandene velge en annen konge, ville unionen opphøre og skape usikkerhet om fredspolitikken. Dette var jo en tid da utenrikspolitiske konflikter gikk mellom dynastier, ikke stater.
Så lenge kong Albrecht satt i fangenskap fant Margrete det neppe tilrådelig å gjennomføre et svensk og dansk kongevalg.
Det ville vært politisk uklokt og kunne ha skapt inntrykk av at Erik av Pommern var en tronrøver eller usurpator. Et separat kongevalg i Danmark og en utsettelse i Sverige kunne ha svekket det budskap dronning Margrete hadde formidlet til Richard II i Norge Skulle 1393 -at det var meningen at Erik skulle etterfølge henne i Danmark og Sverige, ikke bare Norge. Men med Lindholm traktaten fra 1395 ble Albrechts svenske kongemakt satt ut av tTIKS spill, selv om Margrete måtte gi seg på kravet om at han skulle etterfølgere frasi seg sin rett til kronen.
Erik av Pommern ble valgt til dansk konge i januar 1396 og hyllet på landstingene. De svenske stormennene valgte ham til konge i Skara 11. juni samme år, og 23. juni ble han hyllet på Mora Stener. Etter begge valghandlinger ble det utstedt forordninger om reduksjon av alt krongods som hadde gått tapt for kronen. Margrete oppga nå sin formelle myndighet for å sikre kongemakten i Eriks person. Men hun holdt fremdeles i tøylene.
Margrete ønsket trolig å unngå å utstede håndfestninger slik hun og Håkon VI Magnusson hadde måttet gjøre for Olav Håkonsson da han ble dansk konge. Kanskje hadde ikke dette så mye å bety for hvordan hennes og Eriks regime ble innrettet. I forbindelse med et kongevalg ble det forhandlet om en håndfestning som kan anses som kongedømmets konstitusjonelle grunnlag. Det verdslige aristokrati søkte å sikre innfødsretten til festninger, slott og len. Kongehusets rettigheter ble erkjent ved at man forpliktet seg til å velge blant kongens sønner. I senmiddelalderens valg kongedømmer ses til stadighet at kongene brøt bestemmelser i håndfestningene når de hadde kommet til makten, mens de overholdt landets tt lover. Hovedpoenget med senmiddelalderens valgUnionssbrevet o o fra Kalmar konstitusjon var at riksrådets valg hjemlet kongens adgang til J kronen. 21 Valget av den nye kongen, som regel i kongeætten, var ikke sikret før riksrådet hadde sørget for en restitusjon i forhold til den tidligere håndfestning. Håndfestningene er det avgjørende skille mellom et arvekongedømme og et valg kongedømme. Når Erik ikke avla håndfestninger, var det heller ingen betingelser knyttet til valget av hans etterfølger. Dersom slike betingelser ikke kom til senere, ville hans suksedenter ha krav på en umiddelbar valghandling ved hans død.
Svenskene kan ha ment at det manglet noe på Eriks fulle kongeverdighet. I Magnus Erikssons landslag heter det: “Då konungen vill, skall han i Uppsala vigas och krönas, eller och annorstädes i sitt rike, efter som han vill och finner lägligt, dock helst av ärkebiskopen för båda deras värdighets skull.”22 Lovteksten överlåter til kongen å avgjøre om han ønsker å bli salvet og krönet, men en underforstått forutsetning var at erke biskopen var villig til å förestå handlingen. De svenske stor mennene foreslo høsten 1396 at det skulle føres forhandlinger om det fremtidige unionsstyre. Det er grunn til å tro at det var kroningsmøtet i Kalmar man hadde i tankene som et passende tidspunkt for slike forhandlinger. Svenskene har trolig vært klar over at det ville bli en felles kroning med Danmark på dette kong©HG brøt mØtet. Selv om deres egen erkebiskop dermed ikke ble koronator,.. var erkebiskopen av Lund primas for de to kirkeprovinsene.
Kröningen ville skje i Sverige uten noen ubehagelig rangstrid mellom de to erkebiskopene.
Rettelser og overstrykninger Fra denne kröningen er det bevart to dokumenter. Det ene, unionsbrevet, har vært meget omdiskutert. Det viser at drøftelsene som det svenske riksrådet hadde bedt om, virkelig fant sted. Dokumentet er av en god papirkvalitet. Dette er i og for seg ikke merkelig - både i Sverige og i Danmark hadde man rundt 1400 tatt i bruk papir i kanselliene. Men unionsbrevet har flere rettelser og overstrykninger, og de som skulle bekrefte det med besegling, uttalte at de hengte dem under. Det forutsetter en utstedelse på pergament. Sytten svenske, danske og norske riksråder skrev at de hadde beseglet brevet, men bare ti av dem gjorde det ved å trykke sine segl på selve dokumentet.
Et av dem er senere fait av. Det er derfor mange momenter for at unionsbrevet et utkast til et forslag. 23 Forslaget gikk ut på å skape en overenskomst mellom på den ene side aristokratiet, på den annen kongemakten i hvert av de tre land. Det ville forutsette at det ble skrevet en håndfestning fra kongen til riksrådene i hvert av de tre land og et troskapsbrev fra riksrådene. 24 Men unionsbrevets status slik det föreligger for oss, er ikke like sikker - i samtiden kan man ha sett spørsmålet som uavklart. Den statsrett som kommer til uttrykk i unionsbrevet er rådskonstitusjonalisme, regimen politicum - en oppfatning av at kongene måtte avlegge en håndfestning og deretter velges av riksrådet. Kroningsdokumentet er uttrykk for Margretes politiske program som innebar arvelig og automatisk adkomst til kronen når en konge var død. I samtidens statsrettslige teori kaltes dette regimen regale. 25 I dette programmet gjenfinnes det sterke arvekongedømme som Sverre ættens konger søkte å gjennomføre. Kroningsdokumentet fra Kalmar gir uttrykk for en statsskikk som det verdslige og geistlige aristokrati i Norge lenge hadde sluttet opp om. 26 Kalmarunionen ble tuftet på norske statsrettslige tradisjoner.
Kong Eriks norske kroning i 1392 gir fullgod forklaring på at det kongslojale norske episkopatet ikke møtte opp ved kronings Margretes møtet i Kalmar fem år senere. Erik var allerede krönet til Norges konge. Hans kroningshjemmel var den arverett som Norges råd og menn hadde fastslått. Erik av Pommerns kroningsadkomst i program Danmark og Sverige måtte nødvendigvis være av en noe annen karakter. En norsk medvirkning til kröningen i Kalmar ville lett kunne oppfattes som en desavuering av den kröningen som allerede hadde funnet sted. Det kunne tjene til å svekke hans stilling som norsk arvekonge. Dette var Margrete ikke interessert i. Derfor er episkopatets fråvær skjedd med hennes samtykke og kanskje etter hennes initiativ. Dermed letter mørket litt i firehundreårsnatten. Det norske aristokrati har gitt sitt bidrag til dannelsen av Kalmarunionen.
Kroningsdokumentet viser til at Erik var kronet til de tre lands felles konge med godvilje og samtykke fra innbyggerne i alle de tre kongerikene, både biskoper, prelater, klerker, riddere og meniges råd. Dette tyder på at utstederne har oppfattet kröningen i Kalmar som avslutningen på en Q9H 1 I! '3 prosess, en fullbyrdelse. Når Norge nevnes, er grunnen trolig at den norske kröningen.tegp til konge over unionens arvekongedømme var en viktig del av denne prosessen.
Kröningen gikk inn i en større helhet.
Resultatet var at de tre rikene fikk en felles kronet arvekonge. Kröningen i Kalmar bør ikke betraktes som et brudd med förtiden, heller ikke fra norsk side. Den blir i stedet sluttstenen i unionsdannelsen. Sverre ættens arvekongedømme hadde slått igjennom i hele Norden.
Fire av nordmennene som var til stede under kröningen, står nevnt blant de 17 i unionsbrevets navneliste. Man har lenge Margretes trodd at de fire ikke var blant dem som trykket sine segl på sarkofag dokumentet. Det er imidlertid påvist enkelte unøyaktigheter i i Roskilde. Rydbergs segltegninger. Det seglet som er tapt, har satt spor i dokumentet. Det kan stamme fra en av de tre norske ridderne, men det er ikke den eneste mulighet. 27 Det ville jo vært interessant, men det er små utsikter til å kunne avgjøre spørsmålet.
Det som kan fastslås, er at det norske riksråd ikke hadde noe i mot unionen. Valgkongedømmet brøt derimot med norsk tradisjon og statsskikk. Det kan tenkes at de norske rådene, ikke minst kansleren, har ført forhandlinger på vegne av dronning Margrete. Men de norske riksrådsmedlemmene i Kalmar kan ikke ha ment at de hadde kompetanse til å gå inn i bindende avtaler på vegne av riksrådet når biskopene ikke deltok.
Man aner dronning Margrete bak denne strategien. Dette var det norske en handlemåte hun fulgte også vis-å-vis hanseatene. Hun har harirta intat et f°rum er det kunne tas en formell avgjørelse. Dersom de norske biskopene hadde vært til stede, ville det kunne ha skapt imot Unionon muligheter for at det norske riksrådet ble trukket inn i drøftinger om unionens og dermed Norges statsrett, om det skulle være arvekongedømmet som fortsatt skulle stå ved lag, eller om man av hensyn til unionen skulle innføre valgkongedømme også i Norge. Episkopatets fråvær kan ha forpurret mulighetene for å trekke det norske riksrådet inn i slike forhandlinger. At de norske biskopene ikke møtte i Kalmar i 1397 kan sies å være en signifikant politisk handling som understøttet arvekongedømmet som unionell statsrett. Ved å forhandle om unionsbrevet på selve Kalmar-møtet har Margrete kunnet hindre at en endelig avgjørelse ble tatt der og da fordi det norske episkopatet ikke var til stede.
Med en egen norsk kroning av Erik kan ikke teorien om norsk motstand SkaDt motstand mot unionsdannelsen opprettholdes lenger..
Motstanden er nok skapt av nasjonalromantikken i forrige naSJOnai århundre, ikke av 1300-tallets nordmenn. De ønsket dronning romantikken Margrete som norsk og unionell monark og støttet hennes program for et sterkt, sentralisert arvekongedømme.
Konklusjon: Dannelsen av Kalmarunionen var ingen nasjonal krenkelse, men resultat av norsk medvirkning. Dronning Margrete søkte å fremme en sterk kongemakt, ikke dansk supremati i unionen, i samsvar med norsk statsrett.
Frehundreårsnatten er blitt kortere.
Eldbjørg Haug er dr. philos, og rådgiver i Utenriksdepartementet. Hun er kurslærer i Acem.
Fotnoter: Hamres opposisjon publisert som bokanmeldelse i (Norsk) Historisk tidsskrift M 1996 (Hamre 1996); Esben Albrectsens opposisjon publisert på samme måte i (Dansk) Historisk Tidsskrift 2/1997 (Albrectsen 1997). 2 Favler, Jean. 1966. LesJlnances pontlftcales å 1'époque du grand schisme d'Occldent 137S - 1409. Paris. 3 DN III 100. Det kan også være danske forbilder for uttrykkene “fullmektig frue og rett husbonde". 4 Christensen, Aksel E. 1980. Kalmarunionen og nordisk politik. København. 5 Storm, Gustav. Dronning Margretes valg i Norge. (Norsk) Historisk tidsskrift 4.R.I; Taranger, Absalon. Alting og lagting. (Norsk) Historisk tidsskrift 29 (1930-1933): 10-197. 6 Norges gamle Love III, nr. 14. 7 Norske Mlddelalderdokumenter nr. 6; NGL 2.R.I, nr. 10; Isl. ann.: 418. 8 NGL 2.R.I, nr. 8, DN XVIII 34. 9 NGL 2.R.I. nr. 8. senere trykt i DN XVIII 34 med (korrekt) angivelse av seglene: rikisins mænJ Norlghe... anama...ok vnfangæ thænneJørnefndæ konung Erik ok hans rettæ erfwinglæ eftlr honom... til alla waara ogh rikisinsJ Norighe kung ok retta herra. 10 Schrelner 1956; Carlsson, Gottfrid. 1957. Erik Pomrarens väg till kungavärdighet i Norden. (Svensk) Historisk tidskrift 77. Øvrlge bidrag i diskusjonen om dokumentene: Llnton, Michael. 1971. Drottning Margareta -JullmäktigJru och rätt husbonde. Göteborg; Schiick, Herman. 1976. Rikets brev och register.
Arkivbildande, kansliväsen och tradition inom den medeltida svenska statsmakten. Stockholm; Haug 1996. 11 NGL 2.R. I, nr. 9. Som “fullmektig frue og rett husbonde" må Margrete hatt rett til ågl denne type privilegier. 12 Munch, P.A. 1862. Untonsperioden 11. Christiania: 320; Schrelner 1956: 333 - 339; NGL 2.R.1, nr. 8; DN II 515.
Nærmere begrunnelse Haug, Eldbjørg (1998). Dynastiskiftet i 1380-90-årene og dannelsen av Kalmarunionen. I Knut Arstad (red.), Konge, adelog opprør. Oslo 1998: 15 Perroy, Edouard, (ed.) 1933. The Diplomatic Correspondence ofRichard II. London: 122 f. nr. 175; oversettelse til moderne norsk av Anne-Marit Hamre 1 Haug 1995a. 16 Haug 1995a etablerer en kroningstypologl som hjelpemiddel 1 en nærmere bestemmelse av dateringen.
Haug 1996: 32-49 gir den metodiske begrunnelse for hvorfor kongekronlngen Ikke er omtalt i Islandske annaler. Cfr. også Haug 1997a. 17 Norges gamle Love 2.R.I, nr. 16:22. 18 Haug 1995a; Opsahl. Erik. 1995. Erik av Pommems kroning og Norges rolle 1 dannelsen av Kalmarunionen. (Norsk) Historisk tidsskrift 74 (4): 473-491. 19 DD IV.R.4 nr. 262, 393, 396, 399, 404, 573, 574, 618; Christensen 1980:127. 20 Sammenlign den utenrikspolitiske situasjon ved Kalmar-kroningen som fremholdt av Christensen 1980: 93- 100.
Imsen, Steinar. 1987. Den tronfølgerettslige situasjon i Norge ved utgangen av middelalderen. (Norsk) Historisk tidsskrift 76 (2): 169-179. 22 Holmbäck, Åke, og Elias Wessen. 1962. Magnus Erikssons landslag i nusvensk tolkning. Bd. 6 Rättshlstoriskt bibliotek. Lund: Konungabalken VIII. 23 Rydberg. O.S, 1883. Om det från unionsmötet 1 Kalmar år 1397 bevarade dokumentet rörande de nordiska rikenas förening. I O. S. Rydberg (red.), Sverges traktater medfrämmande magterJemte andra dithörande handlinger. Stockholm. 24 Weibull, Lauritz. 1930. Unlonsmötet i Kalmar 1397. Scandia 3: 185-222. 25 Lönnroth. Erik, 1934. Sverige och Kalmarunionen 1397-1457. Göteborg. 26 Haug 1996. 27 Skyum-Nlelsen, Niels. 1960. Et videnskabeligt falsum 1 debatten om Kalmarunionen. Scandia 26 (1): 1- 40.