Den fragmenterte hukommelsen

Forfatteren har hele sitt voksne liv praktisert Acem-meditasjon og hatt meditasjonens fragmentariske tankestrøm som en av de viktigste inspirasjonskilder for sin særegne skrivestil, som kritikerne viet mye oppmerksomhet. Den andre viktige kilden til impulser har vært den franske nyromanforfatteren Claude Simon. - Det er ingen ordinær roman du har skrevet. Handlingen veksler hele tiden mellom ulike steder og tider, til og med midt inne i en setning. Hvorfor komponerer du romanen slik?

Jeg opplever det som realistisk i forhold til hvordan sinnet fungerer. I meditasjon blir det særlig tydelig. Bevisstheten kretser om det som er psykologisk viktig. Noe som skjedde i dag kan gjennom den frie tankestrømmen bli koblet på noe som skjedde for 20 år siden. Sammenhengen er det eksistensielle temaet vi er i kontakt med. Tid og rom blir i denne sammenheng uvesentlig. Disse erfaringene har preget arbeidet med romanen.

Den sjette søvn er et personlig stykke tekst. Den er ikke en konstruert tekst med tanke på å skape spennende situasjoner og møter mellom mennesker. Dens ferdige form er primært definert av et indre psykologisk trykk.

Som Claude Simons Georges - hovedpersonen i Veien gjennom Flandern opplever jeg at også fortelleren i Den sjette søvn strever bryter sammen med å skape en sammenheng i sitt univers. At en del av de fragmentene som skal pusles sammen til en helhet berører militæret er på kanskje bare en tilfeldighet. Det sentrale er irrasjonali teten, fortellerens man gel på kontroll over sin utsigelse, på samme måte som vi kun i be grenset grad er i stand signalene vi sender ut mot hans ønske om å tid, og dermed også om seg selv som person, stilles stadig gjentatte brudd på denne frem stillingen. Disse kan hans psykologi som bryter inn. Han mes trer ikke sitt tekstuelle univers.

En av forutsetningene for denne skriveformen er min erfaring Anmelderne var med Acem-meditasjon og arbeide med menneskelig vekst i ulike svært begeistret gruppepsykologiske sammenhenger. Både meditasjonen og 3or Christopher Acems kommunikasjonskurs er settinger hvor du i glimt kan få Grøndahls klart for deg spriket mellom den virkeligheten du til tider bru- debutroman. ker svært mye energi på å holde sammen og den virkeligheten som andre opplever deg som en del av. Eller mer presist: Mel lom din egen selvoppfatning og den oppfatningen andre har av deg. - Hovedpersonen i boken din, Jacob Wankelberg, er fanget inn i familiens historie og har vanskelig for å finne sin egen vei gjennom livet. Ordet søvn i tittelen henspiller vel på noe som ikke kan styres, noe som fungerer som en spontanprosess vi lite kan gjøre for å endre retningen på?

Jacob er sjette generasjon militær. Fem forfedre har vært offiserer. Denne ”søvnen” er han fanget inn i. Han har et desperat behov for å slippe fri fra foreldrene og få fast grunn under føttene, kaotisk form til en underliggende kaotisk livsstrøm. For å dra parallellen til meditasjon: For meg er det å meditere å åpne for et indre kaos. Det kan være voldsomt, men det kan også være underlig stillferdig eller kjedsommelig hverdagslig. Sånn er meditasjonen.

Du må ta det som kommer. Det viktigste er tilstedeværelsen, en viss grad av spontannærhet - altså nærhet til eget impulsgrunn lag. Denne nærheten kan være svært provoserende. Det er ikke behagelig å se seg selv som en usammenhengende person som ikke kan kontrollere en del av sitt impulsgrunnlag. den Uansett om man driver med meditasjon eller ikke, tror jeg at irrasjonelle denne opplevelsen er et utgangspunkt for mye av skapende tekst Skal det du lager ha en tilstedeværelse, en nerve, holder det ikke å være flink, du må også slippe taket og tillate deg selv å rote rundt i et område av deg selv hvor du kanskje ikke vet hvor det bærer.

Den irrasjonelle tekst er en tekst som ikke har et kontrollert utsigelses. univers. En irrasjonell tekst er ikke flink, selv om den også kan være strukturert. Den er først og fremst tro snarere enn en fortelling. For meg utilstrekkelig å måtte prestere den samme grad av ytre mestring som i et filmmanus når jeg skriver skjønn litterært. Det vil være å gi slipp på litteraturens styrke: Muligheten til å skape en indre, emosjo nell helhet. - Du har tidligere snakket om det du kaller fortellingens diktatur - hva mener du med det?

Hvis vi setter for eksempel Claude Simons forsøk på å skape en indre helhet opp mot den tradisjonelle spillefilmen, vil vi se at spillefilmen i sin umiddelbare form skaper en ytre helhet, men som, dersom den lykkes, også kan skape rom for irrasjonalitet.

Jeg tenker kanskje særlig på filmskapere som Tarkowskij og Greenaway, hvor forsøkene på å fri seg fra fortellingens dikta tur resulterer i tekster som tåler adskillig videre lesning enn et strikt tre-akters by-the-book britisk kostymedrama. Det å gjenfortelle handlingsforløpet i en Tarkowskij-film er kanskje ikke alltid det mest fruktbare. Her, som i Veien må du gi slipp på behovet for rettlinjethet og akseptere at den logikken som omncinnoll binder scener og sekvenser sammen er assosiativ, irrasjonell, helhet tilgjengelig i siste instans.

Du kan på den ene siden rendyrke fortellingen og det verktøyet du benytter deg av. Her finner vi den tradisjonelle realistiske romanen fra 1800-tallet, her finner vi den meget Kr sofistikerte, men høyt repetitive formelen mye av moderne nordamerikansk film produseres etter.

Den andre aksen er den irrasjonelle tekst. Det ville i så fall være å fri seg fra fortellingens diktatur og stole nok på at de virkemidlene man bruker bærer likevel. At de har nok magi, til trekningskraft eller tilstedeværelse at tekst konsumenten her også slipper taket i sin opp levelse av teksten som struktur - men på radikalt andre premisser enn i den tradisjonelle rett linjede fortelling, inkludert eventuelle flashbacks og flash forwards. Det konsumenten får som trade-off for å slippe taket i sin egen virkelighet, er ikke lenger fortellingen og dens jevne strøm av så sa hun og så gikk han dit, men snarere en orgardsitet - en emosjonell helhet, hvor de enkelte elementene i teksten gradvis utvides og utdypes, lades med stadig nye sammenhenger, lag på lag, slik at det tilslutt oppstår emosjonelle menings knuter. Disse knutene övertar ideelt sett funksjonen til den tradisjonelle fortellingens klimaks. - Hvordan bruker Claude Simon en slik struktur?

Veien gjennom Flandern handier om kavaleristen Georges som mobiliseres for å møte et tysk angrep på Frankrike gjennom Flandern. Han sitter i salen sammen med resten av den fremskutte eliteavdelingen han tilhører. På andre siden av grensen venter verdens mest effektive krigsmaskinen: Tyske stridsvogner og jagerfly.

I det første angrepet på Georges avdeling tilintetgjøres den fullstendig. Georges blir slått i bakken og mister bevisstheten. Idet han kommer til seg selv, er slaget over. Det som var en lang, ordnet rekke av soldater, er nå et par lik, noen kratere og ett og annet hestekadaver. Vi følger Georges og noen andre soldater videre gjennom krigslandskapet, omsider blir de fanget og internert.

Slik kunne man gjenfortalt bokas handlings løp. Men det er ikke alt. Hverken i Veien gjennom Flandern eller egentlig en hvilken som helst roman med en viss kompleksitet vil en gjenfortelling av begivenhetene gi annet enn et slags overflatebilde av de temaene som har vært berørt.

I Simons bok blir vi presentert for en historie som i utgangspunktet har en realhistorisk og en biografisk forankring: Den tyske invasjonen, effekten på menneskene og deres virkelighetsbilde.

Men bokas blikk er først og fremst vendt innover, mot seg selv. Innenfor romanens lukkede univers, vever Claude Simon en tett maske av forskjellige temakretser. Den ene glir over i den andre, og i løpet av boka, vil hvert element bli stadig sterkere ladet gjennom at vi vender tilbake til det, ser det i nye sammen henger, får stadig nye koblinger mellom det og andre av bokas temakretser. La meg bare lese et sitat fra boken: “i hellingen kunne vi skimte en dott morgentåke som bleliggende stille over et bekkefar, men de ga oss ikke lov til å stå oppfør det ble helt klart dagslys, og imellomtiden lå vi og hutret ogfrøs og skalv i alle lemmer og hektet oss inn i hverandre innfiltret og omslynget jeg rullet rundt og kom oppå henne og knuget henne underkroppen min, mens jeg skalvfebrilsk utålmodig etter henneslegeme åpningen inngangen til hennes legeme midt i den lette, den velkoms fuktige dotten Her kobler Simon mellom opplevelser fra fangeleiren i Tyskland med et forhold hovedpersonen har til en gift kvinne flere år etter krigen. Kronologisk og tematisk ligger de to scenene langt fra hverandre. Koblingen blir assosiasjonsrekken. Rent konkret gis anslaget i denne tekstbrokken trolig av ordet “dott” og dermed begynner teksten å skifte spor. Den glir fra krigen til elskoven (og tilbake). - Er dette kaotisk, usammenhengende tankestrømsbasert litteratur?

Både ja og nei. Kanskje er den først og fremst meditativ - og da mener jeg med det at den er preget av et blikk vendt innover mot seg selv. Ikke for å stenge borte impulser der ute, men for litteratur å kunne fordype seg i det stoffet den selv bringer på banen.

Smak på bokas første setning: ‘‘Han holdt et brev i hånden, løftet blikket og så på meg så på brevet igjen og så igjen på meg, bak ham kunnejeg se de røde mahognybrune okerguleflekkene av hestene bevege segfrem og tilbake mens de bleført til vanningstrauet, søla var så dyp at vi sank nedi helt til anklene men jeg husker at om natten hadde det plutseligfrosset på og Wack kom inn på rommet med kqffen og sa Bikkjene har spist opp søla, jeg hadde aldri hørt uttrykket før, jeg syntes jeg så hundenefor meg, en slags mytiske helvetesskapninger med rosa kjeft og kalde hvite ulvetenner som tygget den svarte søla i nattemørket, en erindring kanskje, bikkjer som glefset i seg raserte gjorde rent bord: nå var den grå og vi vrikket føttene der vi løp,for sent ute som vanlig til morgenappellen, så vi holdtpå åforstue anklene ide dype avtrykkene etter hestehovene som var blitt harde som stein, og etter en stund sa han Deres mor har skrevet til meg. ” Sentralt i setningen er barndomsbildet av av de glefsende bikkjene. På hver side av denne scenen ligger beskrivelsen av søla, så hestene og tilslutt, ytterst, brevet som kommandanten holder i hånden. Teksten gjør en liten løkke og vender tilbake til åpningsbildet.

Det første som slår en i dette utdraget er mangelen på tegnsetting. I intervjuer sier Simon at han skriver uten tegn fordi han ikke vil bli avbrutt i den prosessen han er inne i.

Største delen av boken ble skrevet uten noen som helst form for semantisk oppdeling, Så, i etterkant, har Simon i samarbeid med forlegger satt inn noe, mest for å forhindre misforståelser.

Altså tilsynelatende kaotisk. Men samtidig jobber Simon strengt strukturelt De ulike scenene og temaene grupperes i sirkler rundt et sentralt element. Samtidig ligger de der som en underliggende streng. Man oppdager det ikke før man begynner å kikke over og analysere. Spørsmålet er om vi oppfatter strukturen likevel, kanskje mer intuitivt enn intellektuelt.

Dersom vi tar utgangspunkt i leseropplevelsen - hvordan man som tekstkonsument selv skaper mening og bilder fra den linjære strømmen av språktegn en roman er satt sammen av - er det tydelig at Veien gjermom Flandern aktiverer noen deler av vår bevissthet som en mer tradisjonelt oppbygd roman kanskje ikke rører så mye ved. Vi blir stilt krav til: Denne tekststrømmen slippe taket i orker du ikke dersom du insisterer på å holde fast i en rettlinjet kronologisk handlingsfremstilling, dersom du må ha et ordnet univers hvor en forteller har lagt begivenhetene til rette for deg på en umiddelbart forståelig måte. For å ha glede av en roman tid og som Veien gjennom Flandern er du nødt til å slippe taket i din egen oppfatning av tid og sammenheng. La deg flyte med i bevissthetstrømmen til fortelleren. Være tilstede i teksten på en litt annen måte enn når man leser en krimroman.

Intervjuer: Ole Nygaard, journalist i Aftenpostens politiske redaksjon. Redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.