Förtiden i nåtiden

Men samtidig muligheten til løsrivelse og nyskaping.

Prousts gigantroman “På sporet av den tapte tid” kan ses som en eneste lang, sammenhengende meditasjon over hele hovedpersonens forgangne liv. Den har lange nitide referater av samtaler, sosiale begivenheter og hendelser hvor forfatterens observasjoner, refleksjoner, poetiske kreativitet og evne til nyskapende språklige bilder omdanner trivialiteter til en medrivende strøm av betydningsladede elementer. Det meditative tilsnitt ligger der mye i forfatterens stadige refleksjoner om hva det er å være menneske, hvor følsomme og ufølsomme vi kan være, hvor uegentlige vi kan være, hvor sårbare vi kan være, hvor sparsommelige vi er med godhet - og hvordan vi likevel i alt dette kan finne mening og være skapende.

En av de mer berømte episoder i verdenslitteraturen er sanse erindringen i romanen. Hovedpersonen Marcel kommer inn en kald vinterdag og får en kopp lindete sammen med madeleine kaker av moren. Han dypper kaken i teen og plutselig åpnes forbindelsen til barndommen. Han gjenkjenner smaken, for nettopp denne teen sammen med disse kakene var det han som barn fikk oss sin tante Leonie. En strøm av assosiasjoner settes i gang og den tapte tid kommer tilbake i klare, sanselige bilder og opplevelser. Lydene, luktene, smakene, syns- og hørsels inntrykkene, landskapene, menneskene, vonde og gode opplevelser velter inn over i Marcel. Stoffet til den enorme romanen er der plutselig. Nedtegnelsen kan begynne.

Episoden med madeleine-kaken skaper en revolusjon hos Prousts hovedperson. Den er skildret med en helt egen intensitet - en ladning som består av noe mer enn forfatterens helt egen artede, poetiske prosa. Hele Marcels livskonflikt er utkrystallisert i noen få avsnitt, både hans tragedie og hans virkeliggjørelse. Erindringen muliggjør hans drøm om å bli kunstner og setter ham i stand til å skape. Der og da oppstår en visjon om mening og sammenheng. Selve det at den i m förgångne tid kan fastholdes og gjenskapes, er for Marcel et nytt livsperspektiv. Samtidig gir det stoff til kunstnerisk utfoldelse. Visjonen er tvefoldig. For det første ser han sammenheng i livet. For det andre får han en livsoppgave, nemlig å nedtegne sammen henger som ellers kan forbli skjulte.

Episodens ladning må ses på bakgrunn av det livet Marcel inntil da har ført. Han har i årevis luiuicvci fordrevet tiden med tom konversasjon i aristo- Liucii iiicu tum JYUii vcl ödbj Ull l dl lö LU- MdVCCI PfOliSt kratiske salonger. Proust skildrer en kultur på vei mot under- levde i gangen, en aristokrati som har mistet sin samfunnsmessige perioder et rolle og sitter igjen med det som lett kan prege mennesker uten tomt dan(Xy-iiv noen egentlig livsoppgave og uten utfordringer. De blir smålige, sjalu, opptatt av intriger og sosiale posisjoner, redde for sin egen tomhet og hektisk opptatt av å holde den unna. Det er det vi kaller jetset-liv i et annet århundres forkledning.

I sin vandring gjennom Paris’ salonger bærer Marcel hele tiden på en underliggende følelse av ikke å få utrettet noe.

Kunstnerdrømmen er der, men finner ikke form. Dypere sett handier romanen om menneskets behov for virkeliggjørelse og for å ha en sammenhengende visjon. Paradoksalt nok består i dette tilfelle kunstnerens virkeliggjørelse i å skildre det tomme og frustrerte liv.

Man kan kanskje si at Marcels skjellsettende erindring ikke brildd med skaper noe grunnleggende personlighetsendring. Han er vel mer fortiden en mann som med en sterk følelse av skjebnebestemmelse går i et spor livet gjennom og er ute av stand til å bryte med handlingsmønstre som gjør ham svært ulykkelig. Likevel skaper madeleine-kaken i teen en revolusjon i hans liv og setter ham i stand til å virkeliggjøre seg på en helt annen måte enn han inntil da har vært i stand til. I hans perspektiv representerte nok dette et stort brudd med fortiden. Men bokens underliggende stemning er at mennesket er fange av sin fortid. Derfor er da også Prousts prosjekt å fastholde förtiden - ”På sporet av den fange 3V La oss se nærmere pa hvordan Proust skildrer menneskets bundethet av förtiden og av bestemte opp Romanen begynner med en sterk skild ring av et barns av hengighet og despe rate behov for kjærlig het fra foreldrene, i T mÆ dette tilfelle moren.

Marcel nesten besatt av at hun skal bekref te sin kjærlighet over for ham. Under det - - for at hun ikke skal gjøre det. Hele emosjo naliteten skildrer for fatteren gjennom en episode der Marcel Ornella Muti og skal legge seg og blir SKal legge seg °g Dlir Jeremy Irons som sendt til sengs av faren ut åfå det sedvanlige godnattkyss av Odette og Swann i moren. Gjennom alle de følelser det vekker, kommer vi på filmen “Swanns innsiden av Marcels angst og avhengighet og aner vel også at kjædighet”, bygd på det er skapt av forsømmelser - uten at det er noe vi egentlig får Prousts roman, innblikk i.

Swann er I voksen alder er Marcel kronisk opptatt av kvinner han er hovedpersonens usikker på og frykter egentlig er mer interessert i andre. Derfor alter ego. er han hele tiden svært ulykkelig i sine kjærlighetsforhold. Det er som om han hele tiden gjenskaper den ulykkelige lengsel han hadde etter mors nærhet og som ble så sparsomt tildelt.

Slik vever barndommens erfaringer seg inn i nåtidens handlinger og hele romanen er egentlig en elegi over mangel på varme, trygghet og kjærlighet.

Mer enn det: Proust sier selv at det er mennesket skjebnebestemmelse å mangle kjærlighet. For ham er det en livslov at vår kjærlighet alltid retter seg mot den som ikke gjengjelder den og som avviser og sårer. Derfor er det ikke bare Marcels ulykkelige kjærlighet han skildrer. Vi møter det samme i Swanns som hovedpersonens alter ego. Og vi møter det i en rekke andre forhold, både heterofile og homofile. Lykken er der bare i korte, svinnende øyeblikk. I neste nå overtar sviket, sjalusien og det lifrie Først og fremst er det ufrie mennesker Proust skildrer. De er bundet av livsmønstre de opplever som uawendelige. I bokens menneSKe perspektiv er ikke dette skildret som individuelle skjebner. Det er ikke spesifikke livserfaringer som har gjort disse menneskene ulykkelige. Nei, det er slik det er å være menneske. Men like fullt er det mulig å lese boken med et annet perspektiv enn Prousts eget, nemlig at Marcels barndomserfaringer har skapt det mønster han er fanget av og at dette er individuelle og ikke almenmenneskelige erfaringer.

På et vis finnes ikke frihetens mulighet i Prousts verden. mulighet Hans mennesker har ikke alternativer. Men på tross av dette finnes ikke holder han også opp frihetens mulighet gjennom Marcels brudd med sin fortid da han begynner å skrive romanen og kommer ut av dagdriveriet Derfor kan det også sies at Proust skildrer menneskets tvetydige forhold til sin egen fortid - både muligheten til å være fanget og til å bryte. Han dveler så absolutt mest ved hvor fanget vi er. En del av romanen heter da også ”Fangen”. Selve den meditasjon over förtiden som romanen er, peker vel også mot at en grunnleggende bundethet er konstitu erende for romanens syn på mennesket.

Hvordan man enn tolker Proust, er det klart at han bringer oss inn i et evig menneskelig dilemma, nemlig förtidens formende kraft og hvor vanskelig det er å bryte med den. En sterk følelse av skjebne hviler over mye moderne litteratur - som den gjør over både den klassiske greske og den norrøne. Det dreier seg om en evig menneskelig konflikt.

De som har forsøkt å skape revolusjoner, har møtt den samme skjebne - ofte har de skapt samfunn som har vært mer voldelige og undertrykkende enn de som opprøret rettet seg mot. Den som tar avstand fra sine foreldre, kan bli forskrekket over hvor dan en underliggende og grunnleggende likhet består. Ingen kan flykte fra sin skjebne, er et uttrykk som går igjen i de norrøne sagaer.

En som praktiserer Acem-meditasjon møter de samme dilemmaer som beskrives i Prousts roman. Selv den meditative praksis influeres av inngrodde handlingsmønstre som er svært vanskelig både å gjennomskue og forandre. Forsøkene på forandring er ofte i realiteten konservering. Som den revolusjo nære møter man seg selv i døren. Bare gjennom langvarig praksis kan man oppdage de bruddflater der forandring er mulig.

En forutsetning for denne type forandring er åpenhet. Kanskje åpenhet for hadde Marcel i sine avgjørende øyeblikk en tilstedeværende varhet for det som rørte seg i ham og som gjorde ham i stand til å fatte noe nytt. På samme måte er den meditative praksis rettet inn mot å skape en slik tilstedeværelse overfor egne krefter.

Der ligger förändringens mulighet.

Ole Nygaard er journalist i Aftenpostens politiske redaksjon. Redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.