Han var såvidt fylt tyve da keiseren fikk ham kalt til hovedstaden som rådgiver, etter å ha hørt nyss om hans strålende talenter.
I løpet av sitt første år ved hoffet steg han i gradene gjentatte ganger, noen ganger flere grader i ett. Når en oppgave brakte de andre lærde i forlegenhet, trådte han frem og ga ord til det de ikke klarte å formulere. Han kom med omfattende forslag til endringer i rikets styre. Keiseren var meget begeistret.
Men som det kinesiske ordtaket sier: “Der gleden når sitt ytter punkt, fødes sorgen.” Og: “Den som klatrer høyt, faller hardt.” Opprinnelig hadde keiseren planer om å gi ham enda høyere embete. Men da føydalherrene ble tatt med på råd, talte de ondt om ham. “Han er ung og har såvidt begynt sine studier, og enda søker han å samle makt på egne hender og sette alt på hodet.” Kanskje var de bare skinnsyke og følte seg truet. Men keiseren hørte på dem og holdt seg heretter unna sin unge rådgiver. Til sist ble han gitt embete i en sydlig provins med et hett, fuktig og pestbefengt klima. Han var forvist og regnet ikke med å leve lenge.
Det handler om den kinesiske poeten, filosofen og statsmannen Jia Yi, født to hundre år før vår tidsregning i Han-dynastiets Kina. Hans ublide møte med tilværelsens omskiftelighet kan synes fjernt fra moderne vestlig hverdag, der demokrati, lovverk og velferdssystem beskytter oss mot noen av livets mest brutale krumspring. Menneskelivets grunnbetingelser er likevel ikke særlig annerledes for oss enn de var for Jia Yi. Begivenhetene tar ofte en annen vending enn vi har tenkt oss, av og til med skjebnesvangert utfall. Til syvende og sist er usikkerheten det eneste sikre.
I det vi nå kaller Kina, oppsto det mange hundre år før Jia Yi kom til verden, en filosofisk retning med omskiftelighet som grunnidé. Intet er fast, alt forandrer seg. Det var kanskje ikke vanskelig å komme på den tanken i et samfunn der krig, lovløshet, sykdom, død, flom og tørke når som helst kunne sette ens liv på hodet, eller ta livet fra en. Men tanken var ment å skulle favne hele tilværelsen.
En av Kinas eldste bøker kalles nettopp Forvandlingenes bok (Yijing eller I Ching). I et slags halsstarrig forsøk på å overvinne tilværelsens usikkerhet ved å fange inn fremtiden i kryptiske orakelsvar. Men etterhvert som filosofisk anlagte personer skrev sine kommen tarer til bokens korte orakeltekster, vokste det frem en livsanskuelse bygget rundt “forvandling”.
Ikke bare menneskelivet, men også naturens gang, ja hele skapelsen har omskifteligheten som grunnprinsipp.
Jia Yi er den første som for alvor lar denne filosofiske livsanskuelsen belyse og forklare det enkelte menneskes høyst konkrete og ofte temmelig forvirrende, kaotiske og smertefulle livsskjebne. Det er Jia Yi det skal handle om i det følgende. Ham og hans lange dikt om en ugle som kom flyvende inn i hans bolig en sommerdag ved solnedgang.
Jia Yi var født drøyt tyve år etter at Kina ble samlet under den første Qin-keisers brutale styre. Da han som tyveåring kom til hovedstaden, var Qin-dynastiet forlengst styrtet og Han-dyna stiets tredje keiser Wen hadde nettopp besteget tronen. Jia Yi foreslo at tiden nå var kommet til å erstatte Qin-dynastiets lover, seremonier og embetstider med Han-dynastiets egne. For oss kan det virke pussig at han ønsket å gi gul første rang blant farver og fem første rang blant tall, men for hans seremonielt og tallmystisk opptatte samtid var det viktig nok. Men det ble skjebnesvangert at han også foreslo at keiser Wen skulle sende føydalherrene ut til sine grevskap istedenfor å la dem gå omkring i hovedstaden, hvor de benyttet enhver anledning til å skaffe seg makt og innflytelse. Forslaget var sikkert fornuftig. Men det var disse føydalherrene som til slutt greide åfå Jia Yi forvist til TOrvlSt Tra På veien sydover krysset Jia Yi en elv. Her skrev han et dikt tilegnet poeten og den lojale ministeren Qu Yuan, som skal ha lidd samme skjebne som han selv drøyt hundre år tidligere, og som endte med å drukne seg i en elv i fortvilelse over at “verden er grumsete, bare jeg er ren; menneskene er drukne, bare jeg er klar; derfor ble jeg forvist”. Jia Yi sammenlignet seg selv med Qu Yuan og klaget over at “ingen i hele riket forstår oss”. Men han krysset elven uten å ta sitt liv og inntok sin nye post i sitt sydlige eksil.
Tre år etter at Jia Yi var blitt sendt sydover, skrev han det lange livsfilosofiske diktet “Uglen”. Han er fremdeles fortvilet over sin situasjon. Men nå møter han fortvilelsen med en livsfilosofi som kaster et slags försoningens lys over nederlagene i hans liv. Alt er omskiftelig. Hvorfor skulle hans liv være annerledes? Ifølge historikeren Sima Qian, som var født bare 55 år etter Jia Yi, og som korresponderte med hans sønnesønn, skrev Jia Yi “Uglen” for å oppnå trøst og forsoning i det han nok opptattet som sitt temmelig miserable liv.
Den konkrete bakgrunnen for diktet gir Jia Yi i første vers: I året chanyan ifjerde måned på dagen gengzifløy en ugle inn.
Den slo seg ned i min sommerstue i lys av kveldssolens bleke skinn.
Den satt ved kanten av sittematten ' som med etfredfylt og stille sinn. man befant seg i. Men for Jia Yi var dette noe mer enn en pussig hendelse. Det var et tegn.
Og det var liten grunn til å tro at det var et godt tegn. I diktet han dediserte til Qu Yuan tre år tidligere, er uglen en ulykkebringende fugl. Den merkelige fuglens ankomst har utvilsomt styrket Jia Yis frykt for å dø.
Men Jia Yi trekker ingen forhastede konklu sjonen Isteden går han - etter dåtidens måle stokk - vitenskapelig til verks og søker svaret i en spådomsbok. Hva var hendelsens dypere mening? Ved å kaste et gitt antall strå eller stilker frem og tilbake etter visse mønstre finner han frem til en passende orakeltekst. Den synes dessverre å bekrefte hans bangeste anelser: En merkelig skapning var kommet, ogjeg undret, av hvilken grunn?
I spådommens bøker søktejeg tegn, og orakelets stilker gafølgendefunn “Flyr en villfugl inn i huset, försvinner verten om en stund. ” Det kan ikke ha vært Forvandlingenes bok han slo opp i, men en annen spådomsbok, som siden er gått tapt. Som alle orakel svar er spådomsbokens utsagn flertydig. Det er naturlig å for binde svaret med ulykke, og assosiasjonsfeltet omkring død ligger utvilsomt svært nær. Likevel er en mer velvillig tolkning frem deles mulig, og Jia Yi henvender seg til uglen med et spørsmål: Ugle, hør,jeg spør deg: Hvor er detjeg skal dra?
Er det lykke, la meg høre.
Venter ulykke, sifra.
Harjeg lang tid eller kort?
Hva erfristen som oraklet ga?
Selvfølgelig gir ikke uglen noe svar. Förunderlig nok gir den fra seg et lite sukk (skjønt heller ikke kinesiske ugler kan vanligvis sukke) før den flyr av sted. Jia Yi kastes tilbake på seg selv og sin egen tvil.
Svaret vi får, er ikke uglens og heller ikke spådomsbokens, kastes men forfatterens eget. Han går riktignok ikke videre inn i den tilbake tvil og fortvilelse episoden med uglen må ha truffet. Det i tvil personlige stoffet lar han ligge. Isteden tas vi med på en større livsfilosofisk utlegning, der Jia Yis egne erfaringer kun er med som uuttalt bakteppe. Enkelte deler av diktet er nesten ordrett sitat fra tidlige taoistiske klassikere. Det dreier seg om den evige forvandling: Uglen ga et sukk til svar, hevet hodet,fløy av sted.
Den eide ikke talens kraft, menjeg har ord å svare med: All ting er iforandring, aldri hvile, aldrifred.
Veien kan synes lang fra Jia Yis spørsmål til det svar han legger Jia Yis eget liv. Til å begynne med dreier det seg ikke engang om menneskelivet overhodet. Isteden får vi servert en slags kosmisk kaosteori om en evig runddans som ligger hinsides enhver beskrivelse: Alt strømmerforbi i kav og virvel Form ogformløshet i veksling, kaster sin ham og svinner hen.
Mysterienes verden er aten ende, hvem kanfullgodt skildre den?
Det tar likevel ikke lang tid før det kosmiske perspektiv smelter sammen med det menneskelige. For ulykke og lykke, som definitivt tilhører menneskelivet og Jia Yis eget liv, er en del av den samme mysteriøse runddans. Jia Yi har selv opplevd strålende suksess som med ett ble forvandlet til ydmykende forvisning og frykt for sykdom og død. I de refleksjonene som følger, holder han sin egen person utenfor: Ulykken veves av lykkens stoff, lykken tegnes på ulykkens bunn.
Sorg og glede kommer hånd i hånd, velmakt og nød gror på samme grunn.
Det dreier seg om livet. Selv om Jia Yi ikke er eksplisitt personlig, vever han her sin egen livsskjebne inn i en bred kosmisk sammenheng. Dermed kastes et försoningens skjær over hans sørgelige lodd. Han blir en del av en større kontekst, og hans liv blir resonansbunn for de samme förvandlingens lover som gjelder overalt i universet. Ulykke og lykke er i dette perspektiv ikke lenger motsetninger, men to sider av samme sak, på samme måte som yin og yang, mørke og lys, kulde og varme, ondskap og godhet. De to første linjene av verset over er nesten ordrett sitat fra en av de store taoistiske klassikere, Laozi eller Daodejing (ofte skrevet Lao Tzu eller Lao Tse og Tao Teh Ching).
La oss tillate oss en digresjon før vi går videre. I den engelske 1700-tallsromanen Tristram Shandy får Tristrams far plutselig og uten forvarsel melding om at hans eldste sønn (Tristrams bror) er død. Hvordan forholder han seg til denne ulykksalige nyhet? Han filosoferer. Med all sin veltalenhet går han dypt inn i historiske, litterære og filosofiske betraktninger over liv og død, og han blir så revet med av sin egen fremstilling at han innimellom fullstendig glemmer sin nylig avdøde sønn. Slik blir han ifølge romanens forteller “kvitt” sin sorg. Det er ikke vanskelig for leseren å gjennomskue ham, og i all sin veltalende filosofering blir han både komisk og patetisk.
Hva med Jia Yi? Er hans filosofering en måte å bli “kvitt” tvil og fortvilelse? Kanskje. Etter at han har hengitt seg til sin poetisk veltalende drøftelse av tilværelsens omskiftelighet, kommer han aldri tilbake til de konkrete detaljer fra eget liv som diktet åpner med. Kanskje har han greid å “glemme” dem på samme måte som Tristrams far glemmer sin nylig avdøde sønn. Men dette er bare én mulig tolkning. En annen er at det filosofiske perspektiv på tilværelsen bidrar til å åpne hans sinn og gjøre det lettere å akseptere en begredelig livsskjebne. Som vi skal se, er det nettopp det han selv synes å hevde mot slutten av diktet. Men det er ennå en stund til vi kommer dit.
Etter å ha satt menneskelivet inn i kosmisk perspektiv, tar Jia åpenhet?
Yi fatt i historien. Historien har alltid stått sentralt i kinesisk kultur. Det er som om det viktigste alltid har skjedd i fortid.
Nåtiden er først og fremst interessant i den grad den lar seg forklare ut fra fortiden. Og i Jia Yis tilfelle er det ingen tvil.
Förvandlingens lover er de samme for ham som for kjente personer fra tidligere tider. Jia Yis liv er resonansbunn ikke bare for naturen og universet, men også for menneskenes - det vil i denne sammenheng si kinesernes - historie.
Han begynner med å sammenligne to stater, Wu og Yue, som flere hundre år tidligere led motsatt skjebne. I ett slag ble kong Goujian av Yue drevet i kne av kong Fuchai av Wu ved fjellet Kuaiji. Men tyve år senere var det kong Goujians tur til påføre Wu et avgjørende nederlag, og kong Fuchai endte med å ta sitt liv: Staten Wu var sterk og mektig, men kong Fuchai led likevel nederlag.
Staten Yue ga tapt ved Kuaiji, men til slutt vant Goujian seier i slag.
Dernest sammenligner han to enkeltpersoner som led motsatt skjebne. Den første av dem, Li Si, levde kort tid før Jia Yi. Han var mektig minister under kongen av Qin, som samlet Kina til ett rike og ble den første keiser. (Navnet Kina kommer av navnet på staten Qin.) Men da den første keiser var død, ble Li Si offer for hoffintriger, anklaget for opprørsplaner og henrettet. Den andre personen, den vise Fu Yue, var - omkring tusen år tidligere - opprinnelig straffange, men ble oppdaget av kong Wuding gjennom en drøm og hentet til palasset som førsteminister. Li Si og Fu Yue synes å gjenspeile hver sin bit av Jia Yis liv: Li Si vantfrem og hle mektig og rik, men endte til sist sitt liv på skafottet.
Fu Yue var straffange lenket ijern helt til kongen kalte ham inn på slottet.
Li Si var selv bekymret over sin strålende suksess, fordi han ante noe om förvandlingens lover. Etter at han var blitt rikets mektigste mann nest etter keiseren, sukket han og sa: “Når ting når sitt ytterpunkt, begynner tilbakegangen.” En stund senere døde den første keiser, og hoffintrigene som førte til Li Sis død begynte.
Historiens omskiftelighet gir grunnlag for samme konklusjon som den kosmiske forvandling: Lykke og ulykke vandrer til hope som snorene i en tvunnen tråd.
Skjebnens luner kan ingenjorklare, hvem vet hvajor ende det hele vilfå?
Etter denne historiske fotnote kommer Jia Yi tilbake til hovedperspektivet, det kosmiske: Det ville vannjosser mektig av gårde, den snare pilfarer vidt av sted.
All verdens ting i en endeløs virvel ristes og slynges opp og ned.
All verdens ting i Tolkningen av de to første linjene er usikker. Kanskje er de en endeløs virvel ment å gi uttrykk for det voldsomme og storslagne ved alle forandringene.
Men noen mener de skal oversettes annerledes: “Vann under press fører til tørke. En pil under press bommer på målet.” Uansett er hovedbud skapet klart nok: alt er i uavlatelig forandring. Det samme budskapet føres videre i neste vers: Skyenes damp blir dråper somfaller én etter én i en uavbrutt dans.
Skapelsens rokk tvinner nye tråder uuttømmelig og uten stans.
I dette univers er ikke mennesket herre. Tvert imot er mennesket bare en liten og ubetydelig del av det kosmos som er styrt av forhold som ligger langt utenfor menneskelig kontroll og förståelse: Ingen kan spå om Himmelen, mennesket er en og ingen kjenner Skapelsens Vei. ubetydelig del av Vår tid er tilmålt og skjebnestyrt, kosmos hvem vet når enden nærmer seg?
De to siste linjene er egentlig formulert svært åpent: “Hvorvidt noe skjer sent eller tidlig er skjebnestyrt, hvem vet når tiden er kommet?” Det er imidlertid svært naturlig å tenke at de to linjene handier om vår tid på jorden, om liv og død. utenfor Jia Yi kan koste på seg en søt liten skapelsesmetafor for å illustrere sitt poeng. Han har den fra taoistfilosofen Zhuangzi (ofte skrevet Chuang Tzu). Husk at kineserne aldri trodde at verden var skapt av Gud, og Jia Yis mini-skapelsesberetning er først og fremst en lek med et artig bilde: Og forresten: Himmel ogjord er en smelteovn, og skaperen er en rykende smed.
Yin og yang er brennende kull, og all ting er det kobber han støper med.
Alt samles og skilles, alt vokser og dør, intet erJast, huert mønster blir brutt.
Forvandling er alt, alt erförvandling, omskifteligheten tar aldri slutt.
Ifølge Zhuangzi er menneskelivet en ansamling av kosmiske energier, av qi. Livet oppstår når energiene samles, mens døden inntrer når energiene skilles fra hverandre og spres. Hele det siste verset er satt sammen av enkeltsitater fra Zhuangzis filosofiske verk og føyet sammen av Jia Yi til en poetisk helhet.
Fra Zhuangzi kommer også synet på menneskets plass i naturen. I motsetning til andre kinesiske tankeretninger, som er klart antroposentriske, plasserer taoismen mennesket på samme plan som alle andre ting og fenomener i universet.
Menneskets fødsel og død er bare deler av universets uavlatelige forvandling: På et øyeblikk blir mennesket til, hvem enser det i tilværelsens gang?
Når dødenformer det om til noe annet, er det knapt verdt noen klagesang.
Både hos Jia Yi og hos de taoistiske filosofer ses mennesker og knapt verdt alle andre ting og vesener som likeverdige uttrykk for én og noen samme kosmiske prosess. Den samme likhet synes imidlertid ikke å eksistere mellom ulike mennesker. Resten av Jia Yis dikt går med til å skille mellom to svært ulike mennesketyper: den som har innsikt i tilværelsens natur, og den som mangler slik innsikt. Den første typen er et slags filosofisk idealmenneske og beskrives i svært positive vendinger, mens den andre er et forvirret og middelmådig gjennomsnittsmenneske som for fatteren later til å ha en god porsjon forakt for: Den uforstandigefanges av sitt idealmennesket og verdsetter kun det som passer ham selv.
Den kloke ser verden med åpent blikk og tar imot alt, både uhell og hell.
Igjen består hele verset av nesten-sitater fra Zhuangzi. Den uforstandige - det nokså alminnelige hverdagsmenneske - sitter fast i sitt eget subjektive ståsted og bedømmer verden ut fra egne behov, mens den kloke er i stand til å forholde seg til verden slik den faktisk er, uten å skyve bort det som ikke passer ham, eller tviholde på det som passer ham.
Ifølge taoismen er det å strebe i seg selv et onde, fordi det bringer mennesket bort fra den spontane livsstrøm det gjelder å nærme seg. Når vi streber etter rikdom og ære, lar vi oss drive av egen grådighet og forfengelighet. Selv ønsket om å opprettholde livet kan drive oss inn i en slik streben som trekker oss bort fra det livet egentlig dreier seg om: Grådige menn søker rikdom og gull og barske krigere ettermæle.
Stolte menn dørfor ære og makt, mens godtfolk har nok med å holde seg hele. er hentet fra Zhuangzi. Men der er ordbruken litt annerledes.
Istedenfor verbet “søke” brukes et nesten likelydende (og grafisk nesten likt) verb som betyr “ofre sitt liv for”. Og siden all vår streben trekker oss bort fra det livet dreier seg om, er det kanskje ikke så lang vei fra å søke eller strebe til å ofre sitt liv.
De påfølgende tre vers er alle bygget over samme lest: først to linjer om det uforstandige hverdagsmennesket, så to linjer om den kloke vismann. Den første drives, fanges og fylles av krefter han ikke forstår, mens den siste ser gjennom alt det uvesentlige, gir slipp på alt det som hemmer, og lever livet ut fra kontakt med tilværelsens dypeste natur, det som her er kalt “Skapelsens Vei” (kinesisk Dao, ofte skrevet Tao): Den som drives av lokk og press, Jlyr hit og dit i travel handling.
Den store mann holder kursen rett, han ser enheten i allforvandling.
Den sirlige mannfølger sed og skikk og er innelåst i sinfengselscelle.
Den opplyste mann gir slipp på alt, gjør Skapelsens Vei til sinforbundsfelle.
Forvirret er den som vandrer i massen ogfyller sitt sinn med behag ogfortred.
Den sanne mann er mild og rolig, den opplyste gjør Skapelsens Vei til sitt hvilested. gir slipp på alt Jia Yis sterke skille mellom to mennesketyper er påfallende, om enn ganske typisk for store deler av kinesisk tenkning. De er neppe ment som realistiske menneskebeskrivelser, men er snarere idealtyper. Hvilken gruppe mener han selv han tilhører?
Det sier han ingenting om. Men vi kan anta at han synes han har beveget seg fra den uforstandighet som i sin tid fikk ham til å søke karriérens vei, i retning av større innsikt og livsvisdom.
Men kanskje er han også i kamp med seg selv. Som vi husker, hevdet historikeren Sima Qian at utgangspunktet for diktet var behovet for trøst og forsoning. Som de fleste av oss fryktet også Jia Yi døden, og han hadde neppe et helt avslappet forhold til livets nederlag heller. Diktet kan ses som et forsøk på å tilkjempe seg den livsvisdom som skal til for å forsone seg med et vanskelig liv og trusselen om en snarlig død.
Diktets skille mellom to mennesketyper gjør det klart hvilke egenskaper Jia Yi oppfatter som forenlige med denne visdommen, og hvilke han oppfatter som uforenlige. Selv om dette skillet ikke skal oppfattes som realistisk beskrivelse, setter det likevel rammer omkring hans kamp for livsvisdom. Kanskje inneholder det en kime til streben og splittelse som til syvende og sist er i konflikt med ønsket om å være den som “gir slipp på alt” og “tar imot alt”. Jia Yi forakter - og søker sikkert å bli kvitt - de egenskapene som er knyttet til den uforstandige, mens han idealiserer - og streber kanskje etter - de egenskapene som er knyttet til den kloke.
Resten av diktet går med til en poetisk beskrivelse av idealmennesket, av den kloke og vise som gir slipp på sitt eget og som lever og dør i full förening med tilværelsens dypeste natur: Han avstårfra kunnskap, forsaker sin kropp, gir slipp på seg selv og er ledig ogfri.
Han svever omkring i det store og ville, gjør Skapelsens Vei til sin vandringssti.
I det taoistiske perspektiv er intellektuell kunnskap overfladisk tilværelsen og kan virke distraherende om man henger fast i den. Det samme gjelder opptattheten av egne behov. Bare ved å gi slipp på alt det man trakter etter, kan man nå frem til overskridende visdom.
Han flyter av sted ved å ri på strømmen og stanser bare ved holmer og skjær. ledig og fri Han lar sitt legeme ledes av skjebnen og styres ikke av selvets begjær.
Den vise styrer ikke sitt liv ut fra snevre overveielser knyttet til egne behov, men gir seg inn i naturens spontane strøm, som hele universet utfolder seg etter.
Han lever somjløt han på vannetsJlate og dør som om han tok seg en rast.
Han er stille som roen ved dype kilder, driverfritt som den båten ingen bandtjast.
Han er ikke reddfor seg selv og sitt liv, påjerden gir han seg tomheten i kast.
Forestillingen om døden som en rast eller hvile er hentet fra Zhuangzi, og det samme er bildet av “den båten ingen bandt fast”. At den vise gir seg tomheten i kast, innebærer at han ser det hverdagsmennesket overser: verdien i det som ikke er. Her er det tross mange fl A forskjeller slektskap mellom taoismen og buddhismen, selv om sistnevnte ennå ikke var kommet til Kina. Begge tanke retninger er opptatt av å nå bakenfor den hverdagsbevissthet de mener slave streben fyller deres sinn, mens tomheten bak utgjør en dypere verdi.
Livskraftens mann bærer ingen byrder, men godtar sin skjebne og har ingen hast.
All verdens gnag ogfortredeligheter får aldri ham til å lide noen last.
Her må det innrømmes at oversettelsen er relativt fri, av hen syn til rimet. I originalteksten godtar livskraftens mann sin skje bne uten bekymring, mens all verdens gnag og fortredeligheter ikke etterlater tvil. Det var nok denne bekymringsløse tilstand Jia Yi traktet etter. Utgangspunktet for det hele var et sinn fylt av tvil og fortvilelse, og selv om Jia Yis kosmiske visjon sikkert har gitt lindring for smerten, har han neppe nådd dit livskraftens mann er. Men kanskje er det nettopp det som gjør diktet så dypt menneskelig.
Historikeren Sima Qian, som jeg har sitert over, hadde sine lindrer smerten egne grunner for å interessere seg for Jia Yi og hans dikt. Han hadde selv ved en anledning talt for en venn som var falt i unåde hos keiseren. Som straff ble han kastrert. En som var idømt slik en skammelig straff, ble gjerne forventet å ta sitt eget liv.
Men Sima Qian var opptatt av å fullbyrde sitt kall, å skrive Kinas første store historieverk, og han valgte livet fylt av skam fremfor døden. Han visste en god del om livets omskiftelighet, og både Qu Yuans og Jia Yis skjebner gjorde sterkt inntrykk på ham. “Da jeg leste ‘Uglen’, hvor livet og døden ses som to sider av samme mynt, og hvor det å oppnå og avstå fra embete betraktes med lett sinn, ble jeg målløs.” Sima Qian er ikke den eneste som har latt seg overvelde av Jia Yis liv og dikt. Kinesisk historie har mange eksempler på møtet mellom personlige livsnederlag og taoistisk og senere buddhistisk filosofi. Av og til bærer møtet preg av livsflukt, av at den som filosoferer, gjør det i samme ånd som Tristram Shandys far. I andre tilfeller virker det som møtet gir større livsinnsikt og livsdugelighet.
Jia Yi døde ikke i sitt sydlige eksil. Det gikk et år fra uglen fløy inn i hans bolig, til han forlot stedet, og da var det for å reise til hovedstaden i audiens hos keiseren. Keiseren gjenoppdaget hans store talenter og ga ham ansvaret for å undervise hans yngste sønn, som han satte stor pris på. Noen annen innflytelse ved hoffet fikk ikke Jia Yi. Han kom stadig med forslag og interpellasjoner, men keiseren hørte ikke på ham.
Så en dag falt keiserens sønn ned fra hesteryggen og døde.
Det sies at Jia Yi anklaget seg selv og gråt sammenhengende i over et år før han også døde. “Vår tid er tilmålt og skjebnestyrt, hvem vet når enden nærmer seg?’’ I tillegg til sine dikt etterlot han seg moralfilosofiske skrifter samlet i Den nye bok (Xinshu), som er grundig studert av den norske sinologen Rune Svarverud.
Halvor Eifring er professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo. Redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.