«Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme. Min synd, min sjel. Lo. Li. Ta.»
Slik begynner en av dette århundres mest berømte romaner Lolita. Boken er skrevet av den russisk-amerikanske forfatteren Vladimir Nabokov. Den kom ut i 1956, og ble straks ikke bare berømt, men også beryktet. Og dermed ble den også en bestselger.
Lolita er en bok som de fleste tror de kjenner. Nesten alle vet at den handler om en middelaldrende mann som forelsker seg i og har et seksuelt forhold til en jente på 12. En del har sett boken filmatisert, først i en fremragende versjon av Stanley Kubrick etter et manus skrevet av Nabokov selv, og nå nylig i en langt mer middelmådig utgave. Men langt færre har lest boken, som blant litteraturskjønnere regnes blant den viktigste og kunstnerisk mest fremragende romaner som er skrevet i dette århundre, fullt på høyde med eksempelvis Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, James Joyces Ulysses, og Franz Kafkas Prosessen. Hvordan kan det ha seg at en bok om en pervertert barnemishandler - som bokas hovedperson vitterlig er - regnes som høyverdig litteratur? Og til overmål - vil jeg hevde - har meditative kvaliteter?
Boken handier om den franske litterat Humbert Humbert, som etter et mislykket ekteskap emigrerer til Amerika. Humbert har uimotståelig lyst på unge jenter smånymfer, som han kaller dem. Han tar losji hos familien Haze, og gifter seg med moren til Lolita for å komme nærmere datteren - en tilsynelatende helt vanlig amerikansk tyggegummityggende skole pike på 12 år, men i Humberts øyne en deilig og uimotståelig lekkerbisken. Ved en tilfeldighet (forfatteren legger til rette for Humbert) blir moren drept i en bilulykke kort tid etter bryllupet. Humbert får da muligheten til å realisere sine fantasier bokstavelig talt i fanget - han er da plutselig blitt adoptivfar til Lolita, og ser endelig en anledning til å forlyste seg med henne. Men isteden er det hun som forfører ham. De reiser så på en biltur gjennom USA, mens Humbert tilber, hyller og utnytter sin kjære Lolita.
Paret skygges imidlertid av romanens te jf skurk - Claire Quilty, som Lolita rømmer sammen med. Mot slutten av boken greier imidlertid Humbert, etter 4 år, å oppspore Quilty og drepe ham. Lolita er da blitt gift med en vanlig amerikansk gutt, og er høygravid. Tre måneder etterpå dør hun i barselseng. Humbert dør deretter i fengsel, kort tid før hans Jeremy Irons og sak skal opp i retten. Dominique Swaini Lolita fremstår på samme tid både som Humbert Humberts filmenJi a 1997. syndsbekjennelse og forsvarsskrift. Han erkjenner villig og med gjentatt selvbebreidelse at han har begått et overgrep mot den mindreårige Lolita. Men samtidig ledes leseren med forførende stilistiske virkemidler og med stor innlevelse inn under huden på Humberts fordreide sjels- og driftsliv. Boken beskriver nærmest i poetisk høysang hvor pirrende synet av og samværet med Lolita er for den perverterte Humbert. Samtidig er det svært lite i romanen som minner om pornografi. Det er ikke primært de ytre handlinger, men Humberts dirrende og forstyrrede impulsliv, som skildres med stor innlevelse. Forfatterens stilistiske grep er både høylitterær og sensuell. hvorfor Da boken kom ut, var den et mysterium for mange: Hva var. grunnen til at en så åpenbart helt sj elden begavet romanforfatter In meVe nåe og stilist som Vladimir Nabokov beskjeftiget seg med et så skildrinQ 3V provoserende tema? Og hvorfor skildre den usympatiske og dypt umoral? umoralske Humbert Humbert med så stor innlevelse?
I en viss forstand burde det ikke være helt fremmed for litteraturkjennere at det kan bli stor litteratur av å skildre lite sympatiske hovedpersoner. Dostojevskis Förbrytelse og straff handler om en ung student som etter forvirrede grublerier dreper en uskyldig gammel dame. Marcel Prousts hovedperson i romanen På sporet av den tapte tid er dypt selvopptatt og hva man i dag ville betegne som narsissistisk forstyrret. Også andre klassikere i verdenslitteraturen skildrer hovedpersoner som er frastøtende, endog gjennomgripende onde, uten at det på samme måte oppleves som problematisk i forhold til romanenes litterære verdi.
Men Lolita er mer utfordrende. For det er ikke bare Humberts ondskap, men Humberts lyst på unge piker, og hva den får ham til å gjøre, som er tema.
Og noe av det som provoserer, er hvor innlevende og forførende nettopp lysten skildres.
EN AMORALSK SENSUALIST?
Det leder oss til første hypotese: Vladimir Nabokov Nabokovs begavelse er først og fremst hans helt geniale stilistiske evner. Som han slår an helt fra innledningen. Allerede i bokens første setning vever Nabokov sammen bokens hovedtemaer - kjærligheten ”mitt lys”, lysten ”mine lenders flamme” angeren og selvransakelsen ”min synd” ”min sjel” og de poetiske, nesten omnipoetiske virkemidler: hvordan allerede å uttale navnet til gjenstanden for hovedpersonens lyst og begjær blir en sensuell tungelek. (Nabokov ble i et intervju spurt om hva han mente var den største virkning hans roman hadde hatt på publikum i sin alminnelighet. Han svarte at etter Lolita var det ikke lenger noen som kalte sine døtre ”Lolita”. Bemerkningen er dypt ironisk Nabokov hadde lite til overs for de som målte kunstens verdi i hvilken virkning den hadde på publikum).
Nabokov setter oss på sporet av sine kunstneriske intensjoner i noen av sine uttalelser om sitt litterære prosjekt. I etterordet deg hverken leser eller skriver belærende skjønnlitteratur.... skjønnlitterært verk bare i den utstrekning det gir meg hva jeg rett og slett vil kalle estetisk salighet....
Og Nabokovs skrivemåte i Lolita synes å bekrefte at det er den rene estetiske salighet - den sensuelle ekstase - som er hans sensuell ekstas primære kunstneriske anliggende å skildre. Hør hvordan han beskriver en innledende scene: Humbert har nå lykkes å flytte inn hos familien Haze, men har på dette tidspunkt ennå ikke innledet sitt forhold til Lolita - han har foreløpig ikke oppnådd anledning til annet enn å iaktta henne og hengi seg til sine dampende fantasier. Plutselig får han imidlertid anledning til å oppleve ekstasen - Lolita sitter i sofaen ved siden av da hun tilsynelatende uskyldig slenger sine ben over fanget på ham: Og så la det uforskammede barnet bena sine tvers over fanget mitt med den største selvfølgelighet Under mine forskende fingertupperfølte jeg de små hårene stritte, så lett, så lett langs hennes leggeben. Jeg fortapte meg helt i den bitende, men sunne heten som lik en sommerdis lå om lille Haze. La henne bli her, la henne bli...Lolita var trygt innfanget i sitt egetjeg. Indirekte solskinn levde i poplene uterfor, og vi varfantastisk og vidunderlig alene. Jeg så på henne gjennom min beherskede henrykkelses slør, rosenrød, som overdrysset med gull, uten at hunfattet noe, heltfremmedfor alt som hendte, og solen skinte på munnen hennes, som åpenbartfremdelesformet ordene i Carmen barmen-sangen, men det nådde ikkefrem til min bevissthet lenger. Nå var alt klart. Lystens nerver lå bare. Krauzes celler var på vei inn i den ekstatiskefase. Det minste trykk ville være nok til å slippe hele paradiset løs. Jeg var ikke lenger hunden Humbert, den degenererte kjøteren med de triste øynene, hunden som klamrer seg til den støvelen som snart skal sparke den vekk. Jeg var over latterliggjørelsens trengsler, hinsides all mulighetfor gjengjeldelse. I det harem jeg hadde skaptfor meg selv varjeg en livskrcftig og robust tyrker, som frivillig og sin frihet fullt bevisst utsetter det øyeblikk da han skal nyte den yngste og spedeste av sine slavinner.
Før han skrev Lolita og oppnådde anerkjennelse og inntekter som gjorde at han kunne livnære seg utelukkende som forfatter, underviste Nabokov i skjønnlitteratur på amerikanske universiteter, bl.a. Harvard og Cornell. Hans forelesninger er siden utgitt. I forelesningen om Charles Dickens roman Bleak Hou.se skriver Nabokov om sitt litteratursyn: Selv om vi leser med vår bevissthet, ligger knutepunktet for kunstnerisk nytelse mellom skulderbladene. Denne lille skjelving mellom skjelvingen bak er uten tvil den høyesteformfor emosjon skulderbladene som menneskeheten har oppnådd mens den utviklet ren kunst eller ren vitenskap. La oss tilbe ryggmargen og dens sitring. La oss være stolte av at vi er virveldyr, for vi er virveldyr som brenner en hellig ild ved hodene våre. Hjernen befinner seg bare på enden av ryggraden: veken går i verdier og virkeligheten gjennom hele stearinlyset. Hvis vi ikke evner å nyte denne sitring, hvis vi ikke kan nyte skjønnlitteratur, så la oss gi opp hele greien og konsentrere oss om våre å smeite tegneserier, våre videoer, våre bok-klubb-bøker. sammen “Forelesninger om litteratur” Nabokovs litteratursyn, slik det her kommer til uttrykk, er døpt ”the Tingle-Immersion theory of esthetic experience” - ”teorien om sitringen som kjennetegn på estetisk opplevelse” av Harvardfilosofen Nelson Goodman. I Lolita synes hovedpersonens verdier, og Nabokovs estetiske syn, å smelte sammen: det er sensuell estetisk nytelse som er målet både med Nabokovs kunst og Humberts forhold til Lolita.
Og Humbert bruker alle de kjente teknikker og argumenter for å forsvare sin form for nytelse: psykologisk traume i barn dommen (han mistet sin mor da han var svært liten, da hun ble drept at et lynnedslag); hvor vilkårlig ethvert forbud mot sex med mindreårig fremstår når man vet at tidligere tider og andre kulturer har tillatt at man gifter seg når man er 12; hans forsøk på å holde igjen (han gifter seg først med en voksen kvinne, som frastøter ham, og som senere er utro mot ham); at det er Lolita som forfører ham, og ikke omvendt, og at hun allerede har mistet sin jomfrudom med en gutt på sommerleir; den overs kridende estetiske opplevelse som nytelsen av smånymfer gir ham (”det er ingen henrykkelse som kan sammenlignes med den som oppleves når man kjæler med en smånymfe. Det tilhører en helt annen kategori, et helt annet plan av sensitivitet.”); det kunstneriske (”man må være en kunstner, og gal”); den meta fysiske rus ved reisen til ”en uberørt øy av forhekset tid hvor Lolita leker med sine likesinnede”.
Her nærmer vi oss noe av det som provoserer med Lolita: gjennom Humberts stemme, som beskriver forelskelsen, for tryllelsen og begjæret så innforlivet som Nabokov gjør, glemmer vi lett hva som egentlig foregår. (Det er meningen at vi skal glemme det). Humberts perspektiv blir farlig nær vårt eget. Ikke bare for den vanlige leser - også hos noen av de mest ledende litteraturkritikere i den engelsktalende verden er den forheks ende virkning av Humberts perspektiv og stilistiske grep blitt så sterk at enhver avstand til hovedpersonen er blitt borte: ”Vi har kommet dithen at vifaktisk aksepterer overgrepet... Jeg fikk meg ganske enkelt ikke til å mobilisere noen moralsk forargrelse...Humbert er fullt ut villig til å si at han er et monster; vifinner at vi er mindre og mindre ivrige etter å være enige med ham” Lionel Trilling. Den Siste Elsker. s.12 Humbert beskriver ikke bare hvor forhekset han er av Lolita.
Humbert er en høylitterær estet som innehar stor lærdom og evne til å oppleve, og skildre, det sensuelt vakre. I sin høysang ODPhøver til Lolita gir Humbert oss inntrykk av å opphøye henne til noe mer enn hun opprinnelig har vært. Samtidig beskriver han hvor LO vulgær og platt og helt vanlig hun egentlig er - en amerikansk jente i førpuberteten, med de helt dagligdagse klisjeene og hverdagslige interessene og behov. Og Lolita utnytter også Humbert, stadig økes ukepengene, mens Humbert engster seg for å bli avslørt.
Det får en annen kjent kritiker til å skrive “Bokens tema er ikke en utkrøpen voksen som ødelegger et uskyldig barn, men et fordervet barn som utnytter en svak voksen” Robertson Davies, ”Mani etter grønn frukt”, Victoria Daily Times, 17. jan.
IiShB Men det er klart at disse engelske kritikerne er på villspor. Deres lesning av Lolita favner bare en del av teksten. Noe 7» q HW JfelJ hvorledes Nabokov evner å skildre gjennom Humberts perspektiv, på en slik måte at man skjønner det innenfra, og mer enn inviteres til, snarere forføres til, å føle sympati mer hovedpersonen. I Humberts erindringer av hva som skjer ligger samtidig mer enn nok av signaler nggei samuuig mer enn hok av signaier Nabokov forfører om at hans perspektiv er fordreiet. I det massive filteret som oss tro Humberts opplevelsesmåte utgjør er det sprekker. Og gjennom Humbert disse sprekkene kan vi skimte en større virkelighet, hvor Humberts handlinger fremtrer som noe helt annet. Og også dette er en del av Nabokovs kunstneriske prosjekt - å forføre oss til å tro på Humbert, og samtidig, om enn i det skjulte, å signalisere til oss at det er nettopp forført vi er i ferd med å bli. fordreiet Det jeg siterte ovenfor fra etterordet, hvor Nabokov beskriver fullstendige sitat lyder slik: ”Jeg verken leser eller skriver belærende skjønnlitteratur.... Lolita bare i den utstrekning det gir meg hva jeg rett og slett vil kalle estetisk salighet, det vil si en følelse av på en eller annen måte og på et eller annet sted å være iforbindelse med andre eksistensformer hvor kunst (nysgjerrighet, ømhet, vennlighet, ekstase) er normen.” (Min uth.) Som filosofen Richard Rorty påpeker i et essay om Nabokovs og George Orwells estetikk, er det helt sentrale uttrykket - den insensitivitet sentrale normen - i dette kredoet ordet nysgjerrighet.
Dette leder oss til en helt annen lesning av Lolita, hvor budskapet ikke bare er å gi en sansenær og psykologisk troverdig skildring av sensualisten og nyteren Humberts indre liv.
Hensikten med Lolita er ifølge Richard Rorty snarere å gi en fremstilling av ondskap. Og denne ondskap består i en gjennomgående mangel på nysgjerrighet - en manglende oppmerksomhet overfor detaljer. Ondskapen er her en perseptuell mangel, en form for dypere insensitivitet. En slik lesning lar seg også lettere forene med Nabokovs øvrige forfatterskap, hvor skildringen av totalitære diktaturers overgrep mot individer har stått sentralt. Og for den som er opptatt av sammenhengen mellom liv og forfatterskap stemmer det også bedre med Nabokovs bakgrunn. Nabokovs far var en ledende liberal parlamentariker i Russland før revolusjonen, som måtte flykte med sin familie da kommunistene tok makten, og som ble drept da han forsøkte å beskytte en venn mot et attentatforsøk av en fascistisk student.
GI ET PORTRETT AV ONDSKAP?
At Nabokovs anliggende i Lolita har vært moralsk, på tross av hva han selv skriver i etterordet, har Nabokov selv antydet. I et brev til vennen og kritikeren Edmund Wilson skrev han: ”Når du endelig leser Lolita, vær så vennlig og merk deg at det er en høyst moralsk affære.” I et intervju om Lolita sier han: ”deg er tilhenger av en barndom”. Og i et annet intervju beskriver han Humbert som ”en forfengelig og grusom usling som lykkes i å virke ”rørende” "a vatn and cruel wretch who manages to appear ”touching”. I nok et intervju bemerker Nabokov: ”Humbert erfrustrert, det er åpenbart; noen av mine andre skurker erfrustrerte; politistater erforferdelig frustrerte i mine romaner og noveller; men minefavorittpersoner, mine grusom usling storslåtte romanskikkelser - i Gaven, Invitasjon til en halshogging, i Ada, i Glory, osv. er seierherrer i det lange løp. Jeg trorfaktisk at det en dag vil komme en som vurderer på nytt og erklærer at, langtfra å ha vært enfrivol ildfugl, varjeg en rigid moralist som sparket til synd, ga dumhet en ørefik, gjorde narr av det vulgære og hensynsløse - og som ga uinnskrenket makt til ømhet, talent, og stolthet. ” Hva de engelske kritikernej eg har sitert har manglet er i dette perspektivet nettopp evnen til å lese med våken oppmerksomhet, til å få med seg detalj ene som meddeler at Humberts sensitivitet nettopp ikke er den kunstneriske, i Nabokovs forstand, men overgriperens. Som Nabokovs biograf skriver: ”Ved å gjøre det mulig for oss å se Humberts historie fra hans eget perspektiv advarer Nabokov oss mot, og tvinger oss til å erkjenne, sinnets evne til å rasjonalisere den skade det kan forvolde.” Brian Boyd - Vladimir Nabokov - The American Years.
Lest med et mer åpent og vårere blikk blir det klart at Nabokov i skildringen av Humbert Humbert i Lolita har gitt en mesterlig fremstilling av den narsis sistiske psykologi, preget som den er bl.a. av egosentrisitet og dypere ufølsomhet overfor andre mennesker. Humbert beklager seg over moren til Lolita, som han gifter seg med utelukkende for å bli en del av hjemmet, og komme nærmere Lolita: Om min Lolita snakket hun sjelden mm -ja,faktisk sjeldnere enn hun snak ket om det utviskede, blonde gutte barnet, hvis fotografi prydet vårt triste soveværelse tilfortrengselfor alle andre bilder. I en av sine smak løse dagdrømmer spådde hun at det døde barns sjel ville vende tilbake Sue Lyon og James tiljorden i det nye barn hun nå ville Mason ifilmenfra 1962. føde i sitt nåværende ekteskap.
At moren bærer på rester av sorg etter å ha mistet sin sønn, og drømmer om å få et nytt barn med Humbert, er for Humbert totalt uinteressant - det forstyrrer bare hans prosjekt i forhold til Lolita.
Denne gjennomgripende ufølsomheten til Humbert, som ikke bare spiller seg ut i forhold til Lolita, skildrer Nabokov også i en annen scene i boken, som Nabokov i etterordet til Lolita skriver Skildrer han brukte en hel måned på. Om det er sant, er mindre llfølSOITlhet betydningsfullt - det Nabokov her signaliserer, er at avsnittet er et nøkkelavsnitt: I Kasbeam ble jeg riktig stygt klippet av en eldgammel barber. Han skravlet om sin sønn baseballspilleren og spyttet meg i nakken ved hver kraftig lyd han uttalte. Nå og da pusset han brillene sine med den hvite kappen jeg hadde om meg, eller avbrøt sin skjelvende klippevirksomhet for å hente bleknende avisutklipp, og så uoppmerksom var jeg at det kom som et sjokk da han pekte på et psykologi innrammetfotografi mellom de gamle, grå hårvannsjlaskene ogjeg oppdaget at den barteprydede unge ballspiller hadde vært død de siste tredve årene, (min uth.) I Lolita bør det være rimelig klart for enhver hvem som er over griper, og hvem som er offer. Men ikke for Humbert - Humberts selvforsvar består i at han gjerne også inntar offerposisjonen, og gjør offeret Lolita til overgriper når hun protesterer mot å stille opp for hans behov, noe som også fremstår som karakteristisk uttrykk for en narsissistisk forstyrret psykologi: Iblant...nei, hør her Bert,fortell nøyaktig hvor ofte? Husker du Jire, Jem eller Jlere slike anledninger? Eller ville ikke noe menneskelig hjerte klart å overleve mer enn to eller tre? Iblant (jeg har ikke noe å si som svar på spørsmålet) når Lolita satt henslengt og leste lekser og gnog på blyanten, oppkveilet i en lenestol med begge bena over stolarmen, kastetjeg all min pedagogiske tilbakeholdenhet over bord, glemte all min maskuline stolthet- og bokstavelig talt krab bet på mine knær bort til stolen din, Lolita! Da kunne du sende meg ett eneste blikk - et grått, loddent spørsmålstegn av et blikk: ”A nei, ikke nå igjen” (vantro, oppgitthet);Jor du nedlot deg aldri til å tro atjeg, uten noen spesiell hensikt, noensinne kunne lengte etter bare å begrave ansiktet i ditt rutete skjørt, min elskede! Disse dine bare armers spinkelhet - hvorjeg lengtet etter åjavne om dem og om alle dineJire vidunderlige myke lemmer, som en hvilendejolunge, og ta hodet ditt mellom mine uverdige hender og dra huden ved tinningen tilbake på begge sider og kysse dine kinesisk skjeve øyne, og - ”kan du ikke la meg være i fred, vær så jeg oppjra gulvet, mens du så på, mens ansiktet ditt med vilje vred seg og etterlignet mitt tic nerveux. Men glem det, glem det,jeg er bare et ”brutalt dyr, glem det, la ossjortsette med den jämmerlige historien min.” (mine under strekninger) I dette avsnittet leser vi ikke bare hvordan Humbert er full stendig besatt av Lolita. Vi leser også hvordan Humbert i sin krevende og krenkbare sårbarhet er så selvopptatt at han over selvopptatt hodet ikke evner å høre hennes stemme når han krever opp merksomhet og kjærlighet av Lolita.
Den narsissistiske psykologi er grenseløs. At Humberts psykologi er det - at den er invaderende - er å bruke et for mildt uttrykk. Humbert skriver: Å hvor herlig var det ikke å komme inn til henne med koffen og så nekte henne den til hun hadde gjort sin morgenplikt.
Og jeg var en omsorgsfull venn, en kjærlig far og en god pedagog, som tok seg av alle de behov hennes brune kropp hadde! Det eneste jeg hadde imot naturen var atjeg ikke kunne vrenge min Lolita inn-ut og trykke mine grådige lepper mot hennes unge livmor, hennes ukjente hjerte, hennes perlemorsskinnende lever, hennes lungers sjødruer, de fortryllende tvillingnyrer.
Det er altså ikke en sympatisk misforstått hovedperson vi møter i Lolita, men på mange måter en psykopat: Jeg gikk bort for å forvisse meg om at de fordømte værelsespikene hadde gjort i stand rommet vårt, og med et blidt smil til min prinsesses mørke, sjenerte lille pasje, tok jeg Lo med et dypt grep fast i nakkehåret ogførte mitt nølende kjæledyr vennlig, men bestemt av sted til vårt lille hjemfor en rask koblingfør middag.
Når man leser disse avsnittene, blir det klart for enhver at Humbert også er en ond person. Men avsnittene jeg har sitert er tatt ut av sin sammen heng. De kommer som små om enn forsvarsskrift, hvor hans høysang til Lolita, og skildringen av hans ulykke lige kjærlighet til henne, er hovedtema.
Men Lolita handler ikke bare om hvordan Lolita blir offer for Humbert evnet ikke overgrep av Humbert. På mange måte er Lolita bokas heltinne, å høre Lolitas Til tross for at hun mister sin mor når hun er 12, og så utnyttes stemme grovt av sin forstyrrede og perverse stefar, makter hun å bevare en verdighet som også skinner gjennom den erotiserte tåke som Humbert ser henne gjennom. Og Lolita handler også om Humberts ufrihet - Humbert som er den lærde og beleste, og som har ordet i sin makt - det er hans versjon av historien vi får høre. Nabokov skriver i etterordet: Det første lille pulsslaget av Lolita gikk gjennom meg i slutten av 1939 eller begynnelsen av 1940 i Paris, på et tidspunkt da jeg lå til sengs med et hardt anfall av nevralgiske brystsmerter.
Så vidt jeg kan huske, kom den første lille sitring av inspirasjon strev hadde fått en ape i Jardin des Plantes til å frembringe den første tegning laget av et dyr. Den forestilte sprinklene i buret Verflignet Men hvis Nabokovs anliggende i Lolita ikke utelukkende er å skildre en historie slik at det kiler ned over ryggmargen på oss, men også å formidle et moralsk perspektiv, hvordan skal vi forstå hans uttalelser i etterordet om at det boka ikke ”har en bestemt moral på slep ”? Forsøker Nabokov her å lure oss? Mener han egentlig noe helt annet enn hva han sier?
Jeg tror ikke det. Snarere ligger det i uttalelsen en bestemt oppfatning av hva en moral i en roman kan være. Når Nabokov sier at han ikke har en bestemt moral på slep i Lolita, sikter han til en didaktisk og belærende moral, ikke en intuitiv eller mer direkte sansemessig eller perseptuelt oppfattet moral, som ikke kan formidles gjennom klare regler, påbud eller forbud, men snarere må fornemmes. En form for moral som Ibsen antyder i Peer Gynt når Knapperstøperen sier til Peer ”Det skal du ane. Og i anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel.” Det er altså en anelsens moral, og mangelen på en sådan, Lolita handler om.
Hva Nabokov mente kan kanskje bli klarere ved å sammenligne med en uttalelse av den engelske forfatter D H Lawrence (som Nabokov for øvrig avskydde): Kunstens vesentligste funksjon er moralsk. Ikke estetisk, ikke dekorativ, ikke tidsfordriv eller fritidssyssel. Men moralsk.
Kunstens vesentligste funksjon er moralsk.
Men en lidenskapelig, implisitt moral, ikke didaktisk. En moral som forandrer blodet, snarere enn sinnet. Forandrer blodet først.
Sinnet følger etter, i ettersiget.
Jeg tror Nabokov ville vært uenig med Lawrence i hans bruk av begrepet estetikk. For Nabokov var estetikk det samme som kunst, og derfor nettopp noe som overskred det dekorative, eller tidsfordrivet. Derimot tror jeg han ville ha vært enig i at om kunsten har et moralsk anliggende, så er det ikke som pedagogisk belærende eller oppdragende verktøy til formidling av moralske sannheter. Kunsten formidler snarere et moralsk perspektiv gjennom en mer direkte kanal - en kanal som taler direkte til sansene, til det kroppslige, til fantasien, til det intuitive. Men jeg tror han hadde hatt lite sans for Lawrences bilde om at den moral kunsten formidler først forandrer blodet, fremfor sinnet. For Nabokov var det nettopp en sinnets sensitivitet og vårhet, og ikke blodets, som er kunstens primære anliggende.
I essayet ”Litteratur og ”sunn fornuft”” utdyper Nabokov hva han mener. Litteratur, sier han, har ingenting med det rasjonelle å gjøre. De virkelige litterære verdier er snarere dypt irrasjonelle, og knyttet til en form for oppmerksomhet rettet mot detaljer som den sunne generaliserende fornuft og hverdagslige vanepregede rasjonalitet overser: Nøyaktig hva er det disse irrasjonelle normene betyr? De betyr at detaljer overgår det generelle, at delen er mer levende enn helheten, at det lille som observerer og hilser med et vennlig nikk Jra sjelen er over ordnet, mens massen rundt ham drives av en eller annen felles impuls mot et felles mål. Jeg tar min hatt avfor helten som styrter inn i et brennende hus og redder naboens barn; men jeg tar ham i hånden hvis han risikerte å kaste bortfem verdfulle sekunderfor å redde, sammen med barnet, dets Javorittleketøy. Jeg husker en tegneserie som skildret enfeier som fait ned fra en høy bygning og som legger merke til på vei ned at et skilt hadde et ord som var stavet feil, og som undret mens hanfallt hodestups hvorfor ingen hadde tenkt på å rette på det. I en viss forstand er vi alle iferd med å styrte mot vår død fra øverste etasje - vårfødsel - mot de flate stenene i kirkegården, mens vi undrer oss sammen med en u dødelig Alice in Wonderland over Vladimir Nabokov mønstrene i veggen som passerer. Denne evnen til å undres over småting - uansett hva som stårforan oss avfarer disse åndens digresjoner, dissefotnoter i livets bok, er de høyeste former for bevissthet, og det er i denne barnlig spekulative sinnstilstand som er så ulik den alminnelige fornuft og dens logikk at vi vet at verden er god.
For den som har kjennskap til meditasjon kan kanskje Nabokovs beskrivelse av denne undring være gjenkjennlig. Den dreier seg mer om en sinnlig holdning enn en sinnstilstand - en holdning som er åpen for overraskende detaljer, for det uventede.
En holdning som er preget av en våken og registrerende sansevårhet for det som folder det ut, det være seg i det indre landskap eller i det ytre, og som i dette er villig til å søke etter å skifte perspektiv og overskride egne fordommer og konserverende vanepreget fornuft. Og det er denne vektlegging hos Nabokov av den sinnlige åpenhet og vårhet også for det som fremstår som trivielt og betydningsløst, og som ikke nødvendigvis er 3p©n fHOlCming irrasjonell, men heller arasjonell - hinsides det rasjonelle - som kan begrunne noe av min innledende anførsel om at Nabokovs forfatterskap har meditative kvaliteter. Og hos Nabokov møter vi denne litterære holdning ikke bare som tema, som i essayet, Opprørsk rollG og i Lolita, hvis romanen leses på den måten jeg foreslår. Den gjenspeiler seg også i Nabokovs særegne og sansenære skrivemåte.
Samtidig gis nettopp denne sinnlige åpenheten og sensitiviteten for det som den vanepregete persepsjon overser en moralsk dimensjon når Nabokov skriver om kunstens vesen. Sansen for de uventede detaljer gis også et humoristisk og opprørsk rolle når Nabokov snakker om forholdet mellom den kreative bevissthet og den totalitære - Nabokov skriver i essayet ”Litteratur og sunnfornuft”: Glimtet i forfatterens øye når han merker seg hvordan morderens underleppe henger på en imbesil måte, eller han iakttar den profesjonelle tyrannens butte pekefingertupp idet den undersøker det innholdsrike nesebor mens han befinner seg i ensomhet i sitt overdådige soveværelse, dette glimtet er hva som straffer din mann mer sikkert enn pistolen til en konspirator som går på tå hev. Og motsatt, det er ingenting uangripelige, evig flyktige, evigprovo serende fryd. En av hovedgrunnene til at den svært galante russiske dikter Chumilev ble henrettet av Lenins bøller for omtrent tredve år siden var at gjennom hele prøvelsen, i an klagerens mørke kontor, i torturhuset, i de buktende korridorer som førte til lastebilen, i lastebilen som tok ham AdflF 'r' til henrettelsesstedet, og ved selve stedet, fullt av de slepende føttene til den klønete og dystre eksekusjons pelotong, smilte poeten stadig.
Humbert kom i Et tema som er intimt vevet sammen med skildringen av den narsissistiske psykologi til Humbert Humbert i Lolita er hvordan tid påvirker opplevelse. For Lolita er skrevet nettopp i ettertid, mens Humbert venter i fengsel, tiltalt for mordet på Claire Quilty, og fremstår derfor som Humberts forsvarsskrift. Karakteristisk nok viser Humbert imidlertid ingen anger for mordet. Derimot angrer han på hvordan han har behandlet Lolita. Det går opp tid påvirker for Humbert at hun for ham ikke har vært et menneske i egentlig for hans intense og oversensualiserte lystimpulser. Han erindrer hvordan Lolita plutselig deler en refleksjon med ham over døden, og hvordan han i ettertid, når han reflekterer over dette, oppdager at han overhodet ikke har kjent hennes indre liv: “Det som er så fælt ved å dø er at du er så fullstendig overlatt til deg selv. ” Og det slo meg, der mine automatiske knær gikk opp og ned, atjeg rett og slett ikke visste det minste om min elskedes sinn, og det var meget mulig at det bak defrgktelige, ungdommelige klisjeene i henne også var en hage og en skumring og en slottsport- tåkete, vidunder lige strøk som var innlysende og kategoriske forbudte områder for meg i mine befengte filler og gnkelige konvulsjoner ” Og etter at Humbert har drept Quilty, skriver han, i et av bokens aller siste avsnitt, som Nabokov også fremhever som et av de han ser tilbake på med størst tilfredshet: En dag like etter at hun varförsvunnet, tvang et anfall av vemmelig kvalme meg til å stanse opp ved restene av en gammelfjellvei, som nå og dafulgte, nå og da krysset en splitter ny hovedvei, mens en befolkning av asters badet seg i frigjort varme i en blekblå sensommer-ettermiddag.
Etter åha vrengt meg selv, hviltejeg litt mot en kampestein, og så rusletjeg et lite stykke henimot et lavt steingjerde på den siden av hovedveien der avgrunnen befant seg, fordi jeg tenkte kanskje den milde luften ville gjøre meg godt.
Små gresshopper spratt opp av de visne stråene i veikanten.
En svært lett sky åpnet sine armer og beveget seg mot en littfastere sky som hørte til et annet, tregere skysystem i himmelleden. Da jeg nærmet meg den vennligsinnede avgrunnen, ble jeg oppmerksom på en melodiøs harmoni av lyder som steg som damp oppfra en liten gruveby, som låfor mine føtter i en dump i dalen der nede. En kunne skjelne gatenes geometri mellom kvartaler med røde og grå tak, og trær som grønne røkskyer og en buktende elv og det varme, metalliske glitterfra byens skraphaug, og borterfor byen veier på kryss og tvers mellom mørke og lyse markers tartan og bak alt sammen svære fjell av skog. Men enda klarerer enn disse fargene - for det finnes farger og avskygninger som later til å like seg i godt selskap - enda klarere og mer drømmendefor øret ennfargene varfor øyet, var den eteriske sitringen av samlede lyder som aldri et øyeblikk holdt opp å strømme opp mot granitt tungen der jeg stod og tørket min ekle munn. Og snartforstojeg at alle disse lyder var av samme art, at ingen andre lyder enn nettopp disse steg oppfra gatene i den gjennomsiktige lille byen med kvinnene hjemme og mennene ute. Leser! Detjeg hørte var bare tonen av barn i lek, intet annet enn det, og, og så klar var luften at inne i denne stigende eter av blandede stemmer - majestetisk og minutuøs, Jjern og magisk nær, åpenbar og guddommelig gåtefull - kunne en nå og da høre en nesten artikulert, levende latter, eller smelletfra et balltre, eller klapringen av en lekevogn som om det var blitt løstfra helheten, men alt var i virkeligheten for langt borte til at øyet kunne skjelne noen bevegelse i gatenes lette grafikk. Jeg sto der på min opphøgde skråning og lyttet til denne musikalske sitringen, til disse glimt av frigjorte rop med en slags alvorlig mumling som bakgrunn, og daforstojeg at det håpløse og bitre ved det hele var ikke at Lolita varfjernetfra min side, men at hennes stemme ikke var med i denne samklang.
Men som Nabokovs biograf Brian Boyd skriver: etter at Lolita i denne scenen nå har forlatt Humbert, og reist av gårde sammen med Claire Quilty, er det ikke bare anger som preger Humbert.
Humberts lyst på Lolita erstattes av en annen lyst - lysten på hevn, på å drepe den som han opplever har tatt Lolita fra ham - Claire Quilty. Den tilsynelatende dyptfølende anger er tilstede i ham samtidig som han føler et narsissistisk raseri over at en pervertert gammel gris som Claire Quilty har lurt Lolita fra ham, og nå forlyster seg med henne. Og det faller ham ikke inn å tenke at vel er Quilty nokså frastøtende, men Lolita har faktisk selv valgt å rømme med ham, og fra Humbert.
Fra fengselet skriver Humbert: Dere kan rope hånsord mot meg, true med å rydde rettssalen, men før jeg blir kneblet og halvveis kvalt skal jeg rope hvor høytjeg elsket min Lolita, denne Lolita, blek og besudlet, diger med en annens barn, men ennå gråøyd, ennå med sorte vipper, ennå brun og mandeløyd, ennå Carmencita, ennå min....
Men merk at det fortsatt er kroppen til Lolita, og ikke men nesket, han beskriver.
Humberts anger er kanhende ekte så langt han evner å føle den. Men for Nabokov kan aldri den retrospektive anger erstatte den manglende evne en person måtte ha til å være tilstede i mennesket sine handlinger idet de finner sted. Overgrepet mot Lolita har skjedd like fullt.
Som Brian Boyd skriver: ”Den vekt som gjennom hele Lolita legges på kontrasten mellom en fremoverskuende og en tilbakeskuende perspektiv på tid er i siste instans av moralsk art. ” Brian Boyd Vladimir Nabokov - The American Years.
Og dette aner Humbert - og han forsvarer seg: hvem er det som kan forutse sin egen skjebne?
Ikke gjør narr av meg og min mentale tåke. Det er lettjor ham og meg nå å dechiffrere enförtidig skjebne, men en skjebne som er iferd med å skapes er, tro meg, ikke en av disse ærlige mysteriehistoriene hvor alt du behøver å gjøre er å holde øye med ledetrådene. Jeg leste en gang enfransk detektivhistorie hvor ledetrådene faktisk var skrevet i kursiv, men det er ikke McSkjebnes fremgangsmåte.
TIDLØSHET Tiden er altså en del av det fengsel som Humbert befinner seg i, og som han skildrer lik apen malte sprinklene i buret som holdt ham fanget. Den gjør, sier han, at han ikke kunne overskue hvilke følger hans hand linger kom til å få. Det er først i den retrospektive refleksjon at mønstrene som binder fortid og nåtid blir synlige. Og da er det for sent.
Vladimir Nabokov Men tiden holder naturligvis Humbert, og alle mennesker fanget også på annet vis, gjennom at våre liv er forgjengelige.
Og også dette aspektet av tiden opptok Nabokov.
I sin selvbiografi skriver Nabokov: Vuggen vugger over avgrunnen, og den sunne fornuft forteller oss at vår eksistens er bare et kort lysglimt mellom to evigheter av mørke. Skjønt de to er identiske tvillinger, betrakter mennesket som regel denprenatale avgrunn med større ro enn den andre som han beveger seg mot (medfem ogførti hundre hjerteslag per time)...deførste og siste ting har gjerne ungdommelige overtoner- med mindre de rettes mot en eller annen ærverdig og stivbent religion. Naturen forventer at etfullvoksent menneske skal godta de to svarte tomrom, forut og akterut, med like stor sinnsro som han godtar de ekstraordinære visjoner imellom. Fantasi, denne høyeste glede til de udødelige og de umodne, bør begrenses.
For å glede oss over livet bør vi ikke glede oss for meget over det. til å ta mitt opprør utendørs og lede protesttog mot naturen.
Om og om igjen har mitt sinn gjort kolossale anstrengelser Jor å skimte det svakeste av personlige glimt i det upersonlige mørket på begge sider av mitt liv. At mørket er bareJorårsaket av tidens vegger som skiller meg og mine ømme knyttnever fra den frie verden av tidløshet er en oppfatning som jeg gladelig deler med den mest glorete bemalte villmann. Jeg har reist bakover i tanken - mens tanken håpløst avtok mens jeg reiste - til fjerne områder hvor jeg famlet etter en eller annen hemmelig utvei, bare for å oppdage at tidensfengsel er sfærisk og uten utganger. ” Tal, erindring.
For Nabokov er ekte litteratur kjennetegnet ved at den hos leseren kan skape en bevissthetstilstand som kan overskride det historiske som fanger oss - både ved at vi ikke evner å oppfatte mønstrene som tegner våre liv, og gjennom at vi alle skal dø. Nabokov sammenligner her forfatterens forhold til sine skikkelser med skaperens forhold til skaperverket. Er forfatteren genial nok kan han gjennom sin litteratur skape en helt unik og personlig verden, med sin egne karakteristiske atmosfære og sammenheng. Og uten at de overhodet behøver å ligne deg og meg lever skikkelsene i denne skapte og eventyrlige verden utenfor tiden. På samme måte som hovedpersonen i en roman som lever og har kunstnerisk verdi blir udødelig, gjennom det liv som forfatteren gir ham, kan ekte litteratur gjennom dette magiske grep som forfatteren utøver gi oss et glimt inn i en tidløs tilstand som överskrider den ramme som det forgjengelige liv fanger oss inn i.
For filosofen og postmodernisten Richard Rorty fremstår en slik oppfatning som problematisk. Her begår Nabokov det elementære mistak, sier han, å identifisere litterær udødelighet med faktisk udødelighet. Vi sier gjerne at skikkelsene i et skjønnlitterært verk, om det er godt nok, i en viss forstand får sine egne liv, og lever også etter at forfatteren som har skapt dem er borte. Men det er noe annet enn hva vi mener når vi drøfter om du eller jeg, mennesker av kjøtt og blod, kommer til å leve etter døden. Nabokovs forsøk på å anvende det overskridende i litteratur som tegn på muligheten for et liv etter døden er galant, men fåfengt, sier Rorty. Og Rorty hevder derfor at Nabokovs tanker om tidløshet i stedet bunner i et trekk ved Nabokovs psykologi - hans manglende evne til grunnleggende å akseptere ondskap som en realitet i verden.
Det er godt mulig at Richard Rorty har rett. Men det kan også hende at Rorty her er fanget av konserverende sider ved den eksistens og sunne generaliserende fornuft som Nabokov ellers stiller seg spørrende til. Eller det kan illustrere hvor den diskursive filosofi og den fantasistimulerende litteratur må skille lag. Hva Nabokov her har ment er ikke godt å si. Her kommer et forsøk: I Lolita formaner plutselig Humbert leseren: Du måforestille deg meg Jeg kommer ikke til å eksistere hvis ikke du Jorestiller deg meg. (”Imagine me. I will not exist if gou do not imagine me. ”) Hva mener Humbert med denne uttalelsen? Humbert er jo egentlig bare en litterær skikkelse. I en viss forstand får ikke Humbert liv med mindre leserens fantasi vekkes når han leser boken, slik at leseren kan se Humbert for seg. Men det er noe en forfatter kan si. Eller en litteraturteoretiker. I Lolita er det imidlertid den litterære skikkelsen selv som sier dette - ikke Nabokov. Og han sier dette som om han var en virkelig person.
Og da må meningen være en annen. Hva kan den være?
En tolkning kan knytte uttalelsen an til den psykologiske lesemåten som ble utviklet i de første del av denne artikkelen.
Humbert er en narsissistisk skadet person - en person som opplever verden slik at han ikke eksisterer med mindre han speiles av en annen - av Lolita, eller når Lolita er blitt borte, av leseren. Det Humbert sier er etter denne tolkningen like meget: Men jeg tror uttalelsen kan leses slik at den favner videre, og dypere, enn som så.
Humbert appellerer her til leserens innlevelsesevne. Uten at den mobiliseres kommer han ikke til å eksistere, sier han. Og i en hvis forstand er det nettopp hans egen manglende innlevelsesevne som har gjort at Lolita heller ikke har eksistert for ham som en selvstendig virkelighet i egentlig forstand. ”Den jeg bemektiget meg var ikke henne, men min egen skapning, en annenJantasi-Lolita- kanskje virkeligere enn Lolita;...som ikke hadde noen vilje, ingen bevissthet, ja intet livjorseg selv.” Humbert erkjenner altså at med mindre ens innlevelsesevne er tilstede, vil den annen i denne forstand miste sin kvalitet som noe egentlig eksisterende. Men denne innlevelsesevne er ikke det samme som evnen til overhodet å fantasere - den har Humbert i mer enn rikt mon. Innlevelsesevnen må ha en slik innstilthet at den retter seg mot den annen som et noe, eller en noen, i seg selv, som noe som både uttømmer og överskrider den persepsjon som iakttakeren til enhver tid har av henne. Og det er nettopp denne måten å se Lolita på som Humbert hele tiden har manglet, før han glimtvis mot slutten av romanen begynner å ane hva han har gjort.
Men i denne forstand gjøres altså eksistens til noe som også har et holdningsmessig eller sinnlig aspekt. Om, og hvordan, verden, og vi i den, eksisterer, beror fra dette perspektivet også på hvorledes vår bevissthet er innstilt. Og den form for litteratur som Nabokov her fremhever har nettopp som oppgave å åpne bevisstheten, slik at den ikke bare kan romme mer, men er innstilt på å romme mer, av tilværelsen, samtidig som den er kjenner at tilværelsen inneholder mer enn den noensinne kan romme.
Nå beveger vi oss etter hvert i så tynn luft at antydning er det nærmeste vi kan komme: Hvis eksistens er noe som også har en bevissthetsmessig side, så må det i dette perspektivet kanskje også gjelde tid. Det eksisterer altså en dimensjon hvor psykologisk, eller opplevd, tid, og den objektive tid, faller sammen. I denne dimensjon kan det være slik at om vi opplever tidløshet --ja - så står også tiden - den virkelige tiden - stille.
Og det kan tiden gjøre bl. a. når den møter den form for kunst som Nabokov beskriver. Litteraturen kan bringe oss i kontakt med denne tidløs dimensjon ved at den, om vi er åpne for den, plutselig bringer sammen bilder og sammenhenger som i den vanlige, kronologiske tidsdimensjon fremstår som adskilte og uten sammenheng. I den bevissthetstilstand som skapes når disse sammenhengene plutselig kommer til og åpner seg for oss oppstår en rift i tiden, sier Nabokov - ”a tear in the texture of time”. Gjennom denne riften kan vi, om vi er mottagelige nok, ane at tiden opphører å eksistere.
Om det er slik Nabokov har tenkt vet jeg ikke - enn si om det er tilnærmelsesvis sant. Jeg er allerede for svimmel til å skrive videre - skrivebordet gynger foran øynene mine, og ordene og bokstavene er begynt å danse for seg selv. Og i bakgrunnen fomemmer jeg Nabokov - hemmelighetsfullt smilende med sitt sommerfuglnett. Men i denne anelsens mangel kan det i det minste være en trøst å lese hvor vakkert Nabokov selv uttrykker seg - i Essayet ”Litteratur og sunn fornuft” - om et emne som ligger i grenselandet til det uutsigelige: At det menneskelige liv bare er første avdrag i en seriesjel og at ens individuelle hemmelighet ikke går tapt i prosessen hvorved det jordiske oppløses, blir mer enn en optimistisk spekulasjon, og enda mer enn et spørsmål om religiøs tro, når vi husker at det bare er sunn fornuft som utelukker udødelighet som mulighet. En skapende forfatter, skapende i den bestemte betydning som jeg forsøker å formidle, kan ikke for at han føler at i hans avvisning av den hverdagslige verden av fakta, når han tar parti for det irrasjonelle, det ulogiske, det uforklarlige, og det grunnleggende gode, så utfører han noe som på en overskyede himmelen på Venus.
Overgangen fra det dissosiative stadiet til det assosiative markeres således av en form for åndelig henrykkelse som på engelsk løselig betegnes som inspirasjon. En forbipasserende plystrer en melodi i nøyaktig samme øyeblikk som du legger henrykkelse merke til gjenspeilingen av en gren i en vannpytt som i sin tur, og samtidig, vekker minnet av en kombinasjon av fuktige grønne blader og opphissede fugler i en eller annen gammel hage, og en gammel venn, død for lenge siden, trer plutselig frem fra förtiden, smilende mens han lukker sin dryppende paraply. Det hele varer ett lysende sekund, og inntrykkenes og bildenes bevegelse er så rask at du kan ikke følge med på hvilke nøyaktige lovmessigheter som styrer deres gjenkjennelse, dannelse og sammensmeltning - hvorfor denne vannpytten og ikke en hvilken som helst vannpytt, hvorfor denne lyd og ikke en annen - og hvordan er det disse delene nøyaktig henger sammen; det er som er puslespill som i et øyeblikk kommer sammen i din hjerne, med hjernen selv uten evne til å observere hvordan og hvorfor delene passer sammen, og du opplever en skjelvende følelse av vill magi, av en eller annen indre oppstandelse, som om en død mann var blitt gjenopplivet av en funklende medisin som raskt er blitt blandet sammen mens du var til stede. Det er denne følelsen som ligger til grunn for hva som er blitt kalt inspirasjon inspirasjon en tilstand som den sunne fornuft må fordømme.
Genialitetens inspirasjon bidrar med en tredje ingrediens; det er förtiden og nåtiden og fremtiden (din bok) som kommer sammen i et øyeblikkelig lysglimt; på denne måten oppleves hele tidssirkelen samtidig, som er en annen måte å si at tid opphører å eksistere. Det er den sammensatte fornemmelse av at hele universet trer inn i deg, og at du helt løses opp i universet som omgir deg. Det er egoets fengselsvegger som plutselig faller vekk mens ikke-egoet styrter inn fra utsiden for å redde fangen som allerede danser i det fri.
Eirik Jensen er magister i filosofi og advokat med møterett for høyesterett. Kurslærer i Acem og redaktør i Dyade.
Litteratur: Vladimir Nabokov: ”Dickens. Bleak House” og ”Litteratur og sunn fornuft” i Forelesninger om litteratur Tal, erindring Sterke meninger Richard Rorty: “Nabokov on cruelty”, i Contingency, irony and solidarity Brian Boyd: Vladimir Nabokov - The American Years