Hva er Acem-meditasjon?

Acem-meditasjon er en meditasjonsmetode som ikke følger en mekanisk instruks.

Utøveren skal gjenta en lyd, men lyden skal gjentas med ledighet. Ledighet betyr uanstrengt og ikke-konsentrert. Målet er en gjentagelse som bidrar til at sinnets spontane tanke-, følelses- og billedstrøm slippes så fritt som mulig. Andre tanker skal få komme og gå. I minst mulig grad skal man hindre de spontanaktiviteter som ellers spiller seg ut i sinnet.

Hva som er ledig eller uanstrengt gjentagelse, må den mediterende selv stadig ta stilling til. Man må kjenne etter hva som til enhver tid bidrar til størst mulig frihet for sinnets spontane prosesser. En parallell kan være søken etter en ledig eller åpen samværsform med familie, venner og partnere.

Til daglig mediterer man vanligvis to ganger en halv time. Under felles meditasjoner og på kurs kan meditasjonene være lengre. Over tid blir man mer trenet i å kjenne etter hva som er ledig utførelse. Man har imidlertid fra tid til annen behov for å drøfte hva man gjør i meditasjon.

Ens egne karaktertrekk biander seg inn. En pågående eller anspent person kan f eks ha en annen forestilling om hva det er å gjenta en lyd uan strengt enn en mer utsvevende eller unnvikende utøver.

Når man etter veiledningssamtaler korrigerer sin meditasjon, vil man ofte merke at utførelsen deretter kjennes mer riktig. Etter hvert kan avklaringen rundt egen meditasjonsutførelse bidra til bedre forståelse av egne opplevelses- og reaksjonsmønstre - av hvem man er.

De daglige meditasjoner fremskynder en kroppslig og mental avspen ning s respons som gir overs kudd. Over tid kan Acem-meditasjon bidra til større forandringer. I den enkelte meditasjon dreier det seg om ørsmå justeringer. Handlinger som bidrar til var nærhet til en selv, representerer ikke store sprang. Meditative prosesserer er ikke lik revolusjonære opp brudd som spalter av og skaper skiller. Den meditative utviklingsprosess er mer organisk. Et ofte brukt biide om denne type endringer er vanndråp ene som huler ut stenen. Det handier om de stadige små forandringer.

Man ser ikke så store endringer fra gang til gang. Lik dråpen som huler ut stenen, er man ikke selv bevisst de mange små steg underveis. Men kontinuerlige prosesser kan føre til at mye skjer over tid.

Dette Dyade diskuterer hvordan det stadige arbeidet med å finne frem til mer ledig og uanstrengt - mer riktig - meditasjon kan bidra til en mer intuitiv evne til a skille mellom riktige, virkeliggjørende, og gale, blokker ende, handlinger.

Den enkelte meditasjon stiller en ikke overfor etiske dilemmaer. Men arbeidet med meditasjonsprosessen kan etter hvert prege ens handlingsmønstre og ens måte å løse hverdagens dilemmaer.

Tilsvarende kriterier kan tjene til overordnede ledetråder i hverdagen. Man er i situasjonen, man er sensitiv overfor egnes og andres stemninger, men man lar ikke stemningene ta makten over en. Impulsive handlinger kan skape nye rester. Sensitivitet kan hjelpe videre. En adekvat væremåte bidrar til ikke å låse situasjoner, til ikke å skape blokkeringer, til samvær som lar andre slippetil.

Fordypelse innover-virkeliggjørelse utover Acem-meditasjon kan bidra til å bearbeide personlighetstrekk. Men meditasjon er ikke bare en metode til å hjelpe det som er blitt skjevt i ens liv. Over tid kan meditasjon gi kontakt med menneskesinnets potensial for ro, stillhet og glede. En viktig utfordring er å gi plass til disse dimensjoner i hverdagen, ikke bare i meditasjonen. Dermed gis den indre stillhet mer rom i ens sinn. Stillheten manifesteres gjennom ens handlinger.

Den indre stillhet virkeliggjøres ikke i hverdagen ved at man holder seg tilbake og i alle situasjoner tviholder på en indre ro. Det ville være kunstig, påtvunget og i strid med den følsomhet overfor spontane prosesser medita sjon kan hjelpe frem. En meditativ etikk er ikke tilbakeholdelsens og de slørede blikks etikk. I stedet gjelder det å finne frem til måter å handle på som virkeliggjør de spontane og stille dimensjoner i tilværelsen.

Å realisere de meditative dimensjoner i handling, gjør at man innstiller seg mer på disse sider av bevisstheten. Å la meditative kvaliteter bli virkeliggjort i hverdagen kan gjøre det lettere å slippe til mer av potensialet for stillhet i meditasjon. Det kan bli en vekselvirkning mellom fordypelse innover og virkeliggjørelse utover. Det ene forsterker det andre. Å ta med seg medi tasjon ut i hverdagen kan bidra til bedre utførelse i de daglige meditasjoner.

I en viss forstand eksisterer det ikke et skille mellom indre og ytre handling. Den indre handling, potensialet der inne, må også virkeliggjøres i det ytre. Vekstprosesser forutsetter etikk. Man kan ikke virkeliggjøre seg i et indre eller ytre vakuum.

En økende etisk bevissthet gjennom meditasjon kan gjøre at en levende indre stillhet blir en mervirkende del av ens bevissthet. Ensforankringspunkt flyttes mer innover. Man spør hvordan det indre skal gis mer rom i det ytre.

Ingen mekanisk modell eller prototyp angir hvordan meditative kvaliteter kan innvirke på ens handlinger. Men ofte kan man kanskje møte den meditative stillhet gjennom vennlighet, varhet, villighet til å lytte og være nær, evnen til ikke å være så investert i sitt eget, til å kunne ofre og gi, yte idealistisk og ikke alltid være så opptatt av eget utbytte. I andre sammenhenger må stillhetens dimensjoner virkeliggjøres gjennom handlinger av en helt annen karakter. Akkurat som i meditasjonen gis ingen forut bestemte svar. Det dreier seg om sensitivitet i nuet, og evnen til å integrere i sitt liv det Acem-meditasjon kan åpne en for.

Å leve er å spørre

Rettssaken mot Sokrates i 399 f Krendte med at de 501 athenske jurymed lemmer dømte ham til å tømme giftbegeret. I løpet av den én dag lange rettssaken (ingen rettssak skulle vare mer enn én dag i Athen) uttalte

'\' jsk X *dbfc *

*< ifil the power of silence IV> lijb '\ • • w ** W> i, \k. «yijt \a 'Seb*^j» * \: AgtW VVX avspenning u og « overskudd MHBHjMWÆMlæMag,. 3C6m-rn6dit3sion dcern meaiidbjon

Sokrates ifølge Platon at Gud hadde gitt ham det kall å spørre. Siden So krates var anklaget for å være ateist, innebar utsagnet et paradoks. Men Sokrates kan ha ment at de I * w&sr-' z hBMMI krefter som har skapt menneskets tilværelse, har satt det inn i en situa I i sjon der det å leve er å spørre. Hver & 1 dag velges det. Hvert valg innebærer et spørsmål. i i \ \Mg Etikk er læren om hvilke handlinger som er gode, og hvilke som er onde.

Mi. I Etikk er del av svaret på spørsmålet hva bør man gjøre. Man kan leve ut fra en modell om at de svar man kontinuerlig søker, er å I s|HH finne hos autoriteter, i skrifter, i logis ke systemer. Eller man må, i en mer ® i ÆS sokratisk ånd, ende opp med at i siste instans er det man må utvikle, sin egen evne til å spørre, lete, forsøke å svare.

Man trenger andre. Men de kan ikke ta over de endelige valgene. Den sokratiske metode var den rasjonelle utprøving av argumenter for og mot. Den meditative måte å spør re på, er den mer intuitive, den som kjenner etter hva som oppleves riktig,

der inne, til tider litt uavhengig av de rent logiske argumenter. Men hva med den som er urolig og engstelig? Hvilken hjelp til ytre handling gir det å kjenne etter på de uferdige og spenningsladede sider av seg selv? Gjennom Acem- Ofte kan man kanskje møte den meditasjon kan man bli mer bevisst hvordan ens meditative stillhet gjennom irrasjonelle sider kan influere ens handlinger og vennlighet, varhet, villighet til å lytte ° blokkere ens spontane og stille sider. Den økte evnen °a til ikke a vtveee sa td a nyansere mellom forskjellige indre signaler kan oggj, ideaiistisk og ikke alltid hjelpe til a lese ens indre kompass bedre. vrere sa opptatt av eget utbytte.

Evnen til å kjenne etter på et indre barometer dreier seg ikke om en følsomhet som er irrasjonell eller ulogisk. Det er mer en aksept av at overfor en rekke av hverdagslivets utallige etiske utfordringer hjelper logikken et stykke, men ikke lenger. Ens handlinger, ens væren i verden, må være emosjonelt og intuitivt forankret. Da må man finne veien uten logikkens klare kompass.

Ens eget kompass

Den som nettopp har lært meditasjon, kan lett oppfatte instruksen for riktig utførelse mekanisk. Etter hvert ser man

at begynnerinstruksen bare er et utgangspunkt for å utvikle sitt eget kompass i meditasjon. Hva som er ledig, er noe man selv må ta stilling til. Valget er subjektivt, man må selv kjenne etter, men det er ikke vilkårlig. Det er ikke likegyl dig hva man velger å gjøre.

Den som mediterer, stimuleres til å kjenne etter der inne i skoddeheimen. Man kan bli mer var for om man handler spontannært og ledig - om man er nær seg selv, eller om man spalter av og skyver en del av seg selv vekk. Man er alene, men ikke retningsløs.

Det kan hjelpe en å finne frem i skoddeheimen å drøfte

med andre og få veiledning. Men når øynene lukkes, er

det en selv som må velge vei. Jo mer man mediterer, desto mindre mekanisk kan meditasjonen fortone seg. Ens eksi stensielle utbytte av meditasjon øker gjerne over tid, men også nødvendigheten av egen evne til å finne frem. Ens sensitivitet, ens evne til å kjenne etter hva som fungerer, og hva som ikke virker så godt, blir stadig mer sentral etter hvert som man kommer dypere inn i meditasjonsprosessen.

Å meditere er en trening i selvstendighet - i å utvikle sitt eget kompass for handling. Meditasjon kan hjelpe en til en eksistensiell holdning der fokuset er på egne handlinger under eget ansvar.

De store og bråforandringer vil sjelden kjennes forankret. Man må evne å finne frem til de mindre justeringer som både representerer forandring, men også forankret kontinu Ens eksistensielle utbytte av meditasjon økergjerne over itet. Man skal være i bevegelse, men ikke så meget at man tid, men også nødvendig mister kontakten med sitt eget.

heten av egen evne til å finne I meditasjon endrer man utførelsen ut fra en følelse av at frem noe kunne være annerledes. Man justerer litt, prøver seg ut og kjenner etter om handlingen tilfører mer ledighet.

En tilsvarende holdning kan man ha med seg i dagliglivet. Enhver handling, enhver relasjon, enhver oppgave kan man forholde seg til på måter som ivaretar mer av situasjonens potensial. Utprøvingen må være sensitiv. Man skal hele tiden kjenne etter og forholde seg til det nu man til enhver tid skaper.

Meditasjon - eksistensiell aktivitet Den konvensjonelle oppfatning er at meditasjon represen Enhver handling, enhver terer passivitet. Et overfladisk bilde av en ytre sett rolig relasjon, enhver oppgave kan sittestilling med lukkede øyne har formet denne fore man forholde seg til på måter stillingen. Eksistensielt innebærer Acem-meditasjon det som ivaretar mer av situa motsatte: En eksistensielt skjerpet aktivitet. Psykologisk sjonens potensiale.

vil mange være mer aktive i meditasjon enn utenfor, mer nærværende, følsomme, mer vare for egne handlinger. dyade 12003

Forandring gjennom meditasjon avhenger av ens hand linger. Man skal ikke mase, ikke presse, ikke forsere. Men man skal være aktiv: Aktivt handlende og våkent i registrerende. Handlingen skal være ledig, så uanstrengt \ 1 di som mulig. Oppmerksomheten skal være tilsvarende åpen - man bruker mer den perifere oppmerksomhets kvaliteter enn den fokuserte. Men man er ikke slapp, utglidende eller likeglad. Det dreier seg om kontinuerlig ledig handling og bruk av en hvilende, våken oppmerk somhet.

Meditasjon er indre aktivitet, etikk ytre. I begge tilfeller dreier det seg om handling. "Naturlig" vs kultivert etikk Rousseau: Ut fra det rendyr Opplysningsfilosofen Rousseau ville ha mennesket kede naturlige i seg selv vil tilbake til naturtilstanden, ubesudlet av sivilisasjonens mennesket velge de gode fremmedgjorthet. Ut fra det rendyrkede naturlige i seg handlinger.

selv ville mennesket velge de gode handlinger. En meditativ etikk bygger på kultivering. Meditasjon representerer en ikke-rousseausk tilnærming til etikk. I meditasjon kan man få et friere forhold til sine bindinger, sine psykologiske investeringer, og derfor få større mulighet til å handle annerledes. Denne friheten vinnes gradvis, gjennom læring, kultivering, praksis, disiplinering og innsikt. Det er ikke bare snakk om å åpne seg og slippe til de "rene" og naturlige impulser der inne. Det dreier seg om kultivering av evnen til å velge annerledes JJ og til å kjenne etter hvilke sider av en selv valgene berører.

Med utspring i det filosofisk frodige athenske demo krati har vesterlandsk kultur i lange perioder betont intel lektet. Etiske standpunkter ble inntatt gjennom intel Kant tok utgangspunkt i lektuell resonnering, ikke ved sensitiv utprøving.

visse grunnleggende sann Til forskjell fra f eks det etiske systemet bygget opp heter og deduserte seg sd av filosofen Kant er en meditativ etikk ikke primært et frem til et mer omfattende rasjonelt, logisk eller intellektuelt byggverk. Kant tok etisk system.

utgangspunkt i visse grunnleggende sannheter og deduserte seg så frem til et mer omfattende etisk system. Det var også en kultivering, men den var primært intellektuell. I meditasjon dreier det seg om å kultivere sin følsomhet.

Så lenge etikk gjøres til et rent logisk eller rasjonelt spørsmål, kan personlig forfinelse være mindre sentral. Den meditative etikk dreier seg om en etikk forankret i en personlig kultivering av evnen til å kjenne etter. Det er ikke en etikk man kan lese seg til i bøker, men som må forankres i egen sensitivisering. Den manifesteres ikke primært i taler eller skrifter, men gjennom handling.

Normalmenneskets handlinger

f Det er en rekke absolutte begrensninger for det per spektiv at ens indre kan utvikles til et mer levende baro meter for handling. Da den amerikanske president Harry Truman traff beslutningen om å slippe den første atom r X OM bomben over Hiroshima 6 august 1945 var det en avgjør

ble drept. Amerikanske militære planleggere hadde esti.y* mert at en invasjon av Japan kunne koste 500 000 til

V ff i stand for strid). I tillegg ville komme langt større japanske;»U! •• l CSå

Hverken forTruman eller piloten av B 29-flyet kalt Enola Gay som førte bomben med kjælenavnet Little Boy, ville de etiske dilemmaer være over ved å kjenne på en eventuell stillhet der inne.

En seriemorders handlinger blir ikke bedre i et etisk perspektiv selv om drapsmannen ikke besværes. Psykopati kjennetegnes nettopp ved ubesværethet over egne handlinger. rr*$ |SL

Filosofien som gikk seg bort

En overordnet bro mellom meditasjon og etikk er ikke

perspektiv på etikk er til dels borte fra moderne etisk debatt. Samtidens etiske diskusjoner er ofte politisert, ideologisert eller gjort til en form for rent analytisk logikk. Til alle tider har mennesket stilt spørsmålene: Hva er riktig, hva er galt? I det forrige århundre hevdet en del språklig orienterte filosofer nærmeste at den type problemstillinger var meningsløse. Det var en følelsesmessig - nonsensical - problemstilling der logisk analyse ikke kunne gi svar.

Analytiske filosofer som Ayer avviste i det tyvende århun dre at det var mulig å si noe fornuftig om spørsmål der svaret avhang av annet enn formallogiske slutninger. Men mange av de viktigste spørsmål i livet er ikke logiske eller rent rasjonelle. Å leve - og dø - er emosjonelt. De viktigste Hverken for president Harry S. eksistensielle spørsmål er ikke først og fremst teoretiske.

Truman eller piloten av B 29- Enkelte retninger innen moderne filosofi og moraltenkning flyet Enola Gay som slapp er blitt så abstrakte at det er umulig for det enkelte bomben over Hiroshima, ville hverdagsmenneske å finne forbindelsen tilbake til eget de etiske dilemmaer være over liv.

ved å kjenne på en eventuell Et eksempel på politiserende etikk er den amerikanske stillhet der inne. filosof John Rawls som med sitt kjente verk A Theory of Justice kanskje best forstås som en forsvarer av det sosialdemokratiske likhetsideal. Rawls filosofi dreier seg primært om fordelingsspørsmål: Man skal finne frem til

hvordan samfunnet skal innrettes for at visse likhets- og rettferdsidealer kan oppfylles. Resultatet kan bli en slående argumentasjon i en politisk debatt, men representere en mangelfull hjelp til å utvikle sitt eget kompass i en uoverskuelig hverdag. Men det siste var heller ikke Rawls' - eller mange nyere filosofers - målsetting.

Etisk nakenhet Kritikken mot moderne filosofi er til dels velkjent. Den har forsvunnet inn i en verden av språklige og formallogiske resonnementer der alminnelige mennesker forlengst har mistet den av syne. Filosofi og etikk har blitt en arena for fagfolk og spesialister. Det som skulle være hjelp til hverdag er blitt til dels uinteressante "technicalities".

Den postmodernistiske tenkning har også legitimert at man avviser ethvert forsøk på allmenngyldige etiske resonnementer. Intet har absolutt, objektiv eller allmenngyldig verdi. Alt som sies, er konstruk sjoner, dypere sett subjektive, og kan betviles.

Postmodernismen representerer et opprør mot en objektiv etikk. Men den setter egentlig intet i stedet. Den legitimerer en medieforankret förargelse mot enhver som forsøker å reise en pekefinger eller begynne en moralsk debatt. Ingen skal få heve sitt hode som autoritet over andre.

Samtidig oppstiller postmodernismen ingen alternativer. Den river konstruksjonene ned, og lar den enkelte stå tilbake med beskjed om at man er fri til å komme med sine tol kn inger - på lik linje med alle andre.

Man skal bare ikke innbille seg at man kan finne frem til "riktige" stand punkter. Alt er like riktig eller like galt som man selv gjør det til. Man ender opp med en form for etisk avkleddhet eller moralsk nudisme.

De meditative handlingsvalg er ikke postmodernistiske. I siste instans må man selv finne frem til hva man gjør. Men det er ikke likegyldig hvordan man forholder seg. Enkelte valg bidrar til virkeliggjørelse, andre ikke.

Hvordan man mediterer-og lever - spiller en rolle. Tilsvarende gjelder i hverdagen. Det er riktig at den enkelte til syvende og sist må ta ansvar for sitt liv. Men det postmodernistiske forsøk på å lage et etisk vakuum fører ikke frem. Å leve er å velge - og valgene skaper en virkelighet. De former ens skjebne, og skjebnen til dem rundt en.

For å treffe handlingsvalg trengs mer enn intellekt og bøker. Man behøver hjelp eller metoder til å utvikle sitt intuitive kompass. Acem meditasjon kan representere den type grunnleggende sensitivisering.

Forbedringsetikk I meditasjonen er det en retning. Å slippe til mer spontanitet og mer av stillheten i en selv er eksistensielt tilfredsstillende. Det dreier seg ikke om å fylle behov lik det å spise, få oppmerksomhet eller ha sex; mer noe som over tid kan gi den ro og fred med seg selv som kan følge av å ha gjort noe riktig. Det kan være en opplevelse av å endre på noe som betyr noe. Det nytter ikke å bli tilstandsorientert og søke etter en god stemning. Det er som i meditasjon: Det primære er den adekvate handling.

Bare den kan virke frigjørende.

Meditativ etikk er en forbedringsetikk. Den represen terer en praksis som kan gi kontakt med livets indre retning. I meditasjonen kan man utvikle en referanse for hvilke handlinger som er mer eller mindre kon struktive.

Målet er å ta i bruk sinnets krefter for bearbeidelse. Den gode handling i meditasjon er den som frigjør ens ressurser. Tilsvarende gjelder i hverdagen. Enkelte aktivi teter fører videre, andre gir stagnasjon. Retningen kan umiddelbart være vanskelig å se. Men også i tåken finnes et landskap.

Utenfor lovbøkene

Mye etikk berører politikk. Atskillig etikk må forankres i formelle lover, straffesanksjonerte regler og andre ytre reguleringer. Og i et demokrati kan ikke den formaliserte etikk etableres gjennom ensidige dekreter. Det kreves argumentasjon for å vinne tilslutning til vedtak gjennom demokratiske flertallsprosesser.

Imidlertid står hver enkelt i hverdagen overfor en rekke valg der man umiddelbart ikke ser hva som er riktig. Ett er den politiske arena, noe annet dagliglivet. I enhver situasjon dreier det seg om å finne frem til den handling som er mest mulig riktig. På samfunnsarenaen er det andre hensyn å ta enn i privatlivet. Hva som er riktig å gjøre, og premissene for valget, avhenger av sammenhengen.

Mange etiske dilemmaer kan ikke løses ved å slå opp i lovbøker. For mer ekstreme handlinger setter straffelovgivningen grenser. For andre finnes etablerte livsråd og alminnelige erfaringssetninger. Tilbake kan det være et utall situasjoner som fremstår som uoversiktlige og vanskelig å sammenligne med andre. De fleste vil ofte ha erfart at man ikke kan nøye seg med intellektuell resonnering. Man må kjenne etter. Hva oppleves riktig?

Men handlinger må forankres i mer enn bare subjektive følelser. Det er ikke tilstrekkelig med individuelle "postmoderne" følelser. Man må evne å kjenne etter når ens handlinger gir mer balanse og ro der inne, og når de forstyrrer.

En erfaringsbasert etikk betyr ikke at man skyver intellektet til side og bare handler ut fra intuisjon alene. I mange tilfeller kan man løse etiske handlingsvalg ved logisk resonnement. Kants kategoriske imperativ kan avklare en del dilemmaer: Man skal bare handle ut fra begrunnelser man er villig til å gjøre til en generell regel.

Men ofte fører intellektet bare et stykke på vei. Så står man der, fortsatt i skoddeheimen, og må selv kjenne

etter, akkurat som bare en selv, ingen bok eller ytre autoritet, i siste instans er ansvarlig.

Ensomhetens utfordring

Ensomhet er en sentral dimensjon ved den menneske lige tilværelse. I en viss forstand avspeiler meditasjon en eksistensiell ensomhet: Every man is an island unto himself. Man kan forstå hverandre. Man kan kjenne seg igjen. Men de mange indre stemninger som til syvende og sist utgjør de selvbilder man møter i meditasjon og ellers, kan ingen andre fullt ut erfare. Noe forblir alltid individuelt. Helt under huden på hverandre kommer man 4* * aldri.

Ingen kan leve en annens liv. Stillet overfor vanskelige "Every man is an island unto livsvalg kan det likevel være fristende å suge kraft og himself." retning fra andre. Man finner sine guruer så mange steder, blant filmstjerner, millionærer og politiske ledere - eller kanskje i kollektivet, massesmaken og de kon vensjonelle oppfatninger. Mer eller mindre intenst prøver man å bryte ut av ensomheten. Men ingen kan eliminere sitt eget eksistensielle ansvar. Å leve dreier seg om valg som aldri fullt ut kan delegeres. Jean-Paul Sartre og andre filosofer innenfor eksistensialismen har kalt det falsk bevissthet å forsøke å leve som om man selv ikke er ansvarlig.

For størsteparten av verdens mange religioner står 4- \ skillet mellom den gode og onde handling sentralt. Det er en felles kjerne i etikken til alle de store religioner - om de taler om karma eller dommens dag: Det enkelte individ måles ut fra sine egne handlinger. Til slutt, når fasiten skrives, er den enkelte ansvarlig. Da er det ingen Jean-Paul Sartre og andre filo sofer innenfor eksistensialismen andre å skyve foran seg, ingen andre å vise til, ingen å har kalt det falsk bevissthet d gjemme seg bak. Det dreier seg om ens liv, og slik man forsøke d leve som om man selv levde det.

ikke er ansvarlig. Innen ortodokse retninger av en religion som islam kan det for den fundamentalistisk innstilte fortone seg som klart hva individet skal gjøre. Sannheten er gitt i åpenbarte og hellige skrifter. Mennesket skal være lydig t- 4 *® • mot det budskap som er overlevert. Men man anerkjen ner at også lydighet forutsetter valg. Ut fra disse valg dømmer Gud.

Det kommersialiserte vestlige mediesamfunn har til dels erstattet sterke ytre og religiøse normer med mas sesmak og massefokus. Man kunne forledes til å tro at t- b -.1 ||i livet mål og mening er å gjøre det alle andre gjør, og Pd dommens dag er det ingen det alle andre imponeres av. En moderne forfatter spør andre d skyve foran seg, ingen ikke uten videre: Hva har jeg å si? I stedet søker man andre d vise til, ingen a mot de temaer og den språkføring som selger. Ikke gjemme seg bak

ens indre, men markedet, bestemmer budskapet. Det kan gjøre det lettere, men tommere, å skrive. Bøkene blir i en viss forstand ikke ens egne, men markedets. Det som kunne ha vært selvstendige erkjennelses prosesser, blir tilpasningsdyktighet.

De daglige meditasjoner minner om tilværelsens ensomme ansvarsdimensjon: Man velger, og møter selv konsekvensene. Finner man ikke ut av de dilemmaer utførelsen stiller en overfor, forblir man der man er. Det er ens egen tåke man baler med, og andre kan bare yte begrenset hjelp. Meditasjon kan sensitivisere utøveren for denne dypere etiske dimensjon i tilværelsen: Ens liv er ens eget valg. Det som avgjør, er ens egne handlinger, og hva disse gjør med ens omgivelser - og dermed med ens liv.

Et av de mange etiske spørsmål i de greske tragedier var om man kunne skille mellom privat og offentlig etikk. Kunne man følge en moral i sitt offentlige liv, og en annen i sitt privatliv? Gjennomgående medførte en slik splitting et tragisk utfall.

Etisk i kontortiden

I meditasjon forsøker man å slippe til mest mulig av sitt eget. I stedet for å spalte av etterstreber man å integrere det som hittil har vært avstengt i en selv.

Meditasjon kan hjelpe en til å være mest mulig helhetlig, også i ytre handling. I en slik prosess kan man ikke på en arena kjenne etter, på en annen spalte av og kutte ut sitt indre kompass.

Meditasjon stimulerer ikke én etikk for privatlivet og en annen for det offentlige rom. Vil man utvikle et indre kompass, forsøke å ha med seg en indre referanse, må det være en kontinuerlig og helhetlig prosess. Man kan ikke etter behag, eller hva som lønner seg, kjenne etter eller la være. Et indre kompass som skal få leve og utvikle seg, må kontinuerlig få plass til å angi en retning. Man kan ikke være etisk bare i eller utenfor kontortiden.

Valgene på den offentlige arena kan kreve at man tar hensyn til langt flere momenter enn det som er vanlig i privatlivet. Men det motsier ikke at også de offentlige valg kan ha en indre forankring.

Byline

Av Ole Gjems-Onstad