Anno 1817

Baron von Kotzebues beretning om kvinnens stilling i Persia anno 1817

Kotzebue gir senere ut sine memoarer fra reisen. Kotzebue er svært rystet over det han lærer om kvinnens stilling i Persia:

Konene, av hvilke vi har sett flere underveis tross den fryktelige asiatiske skinnsyke, har en meget heslig kostume. Uhyre brede pantalons henger til hælene, en sort kledning når til knæerne, det hele er innviklet i et slør. Ansiktene er nevetykt malte.

De fornemmere er naturligvis innviklet i slør og sjal, de fattige i bomullstøy. Deres hele higen og tragten går ut på å behage mannen; da nu 50 eller 60 koner søker å gjøre hinanden æren stridig, så kan man vel tenke seg hva der förefaller i et sådant serai (harem).

Omennskjønt man kan kalle seraierne en ubekjendt verden, for intet menneske erfarer hva der foregår, og den kone, som gjør det første skridt derinn, har for evig frasagt seg verden, har man dog leilighet hist og her å erfare noe om disse.

Allerede seraiets bygningsart er sådan, at man ikke endogså kun i avstand kan kikke derinn fra noen høyde. Hoveddøren blir bevoktet av gildinger (evnukker), de øvrige betjenter er fruentimmer. De arme koner som hater hinannen til døden, losjerer så tett ved hverandre, at den ene ikke kan tale et ord uten at den annen hører det, der kan altså ikke engang være konfidence imellem dem, så gjerne de måske utgjød sin kummer, for naboersken gir bestandig akt og forteller det siden til manden. Synger den ene for å fordrive kjedsomheten, så bjeller den anden henne, og hun gjør det igjen.

Den som bringer en sønn til verden, får ærenavnet kone, og bilder seg ikke lite inn derav, og vil spille en rolle imellem de andre, men disse skriker: Vi er ligeså gode, og får rett av mannen, da de i alminnelighet er skjønnere og yngre. Kort: den arme kone er tvungen til å tilbringe den hele dag med pynt og sukk i det glade håp, at hun om aftenen måske skal være den lykkelig valgte.

Fra sikker hånd har jeg erfart følgende: Ved religion og skikk er mannen ikke alene forpliktet til å underholde og kle sine koner på det beste, men også å gi dem anseelige lommepenger; der gives koner som samler disse lommepenger, nekter seg mangen liten luxus, og siden hemmelig oversender mannen det samlede ved gildingene. Hun er da sikker på å bli valgt. Således selger mannen seg til sine egne koner. Man tenker seg hvilken moralitet der må herske i et sådant harem.

Til ulykke blir barna ennu i deres 8de eller 10de år hos mødrene. Hva ser, hva hører de der? Ikke sjelden brukes de til ved sin uskyldige bønn å bevege pappa til å erindre seg deres møter. Om det er mulig i et serai å spille intriger, vil jeg just ikke påstå, men jeg har hørt at der gives exempler, også har jeg allerede noen målerier som forestiller sådant.

Når mennene formedelst krig eller andre ting er lenge fraværende, så kan man tenke seg hva som må foregå i et harem, det er da ikke umulig å bestikke gildingene, isærdeleshet, skulle sådanne intriger bli foretatt med blinde folk, som selv ikke vet hvor hen de er komne og som i en kjelder blir pleiet, til man finner leilighet til atter å utlade dem. Med gildingenes tillatelse må det være meget lett. Konene er meget bange for sine menns sunnhet, for dør mannen, så blir de alle på livstid innesperret.

Et barn som inntil sitt 10de år daglig ser denne levemåte, eller blott morens pynten og streben efter sanselige gleder, kan ved intet bånd knyttes til sine foreldre. Gutten trer ut av haremet i den store verden og noen år derefter søker han mulige leiligheter til å forføre sin fars koner, hvortil mødrene selv ikke sjelden er ham behjelpelige. Man har eksempler derpå, og det er derfor forbudt for barna å se sin mor mer.

Nu nok om disse avskyeligheter, jeg hadde måske gjort bedre i slett ikke å se inn i denne såkaldte ubekjendte verden, men da det nu engang er skjedd, så må enhver leser med meg takke Gud for at han er født i et land, hvor konen er høyt aktet.

Teksten er hentet fra den danske utgaven av Kotzebues beretning, utgitt på Beekens forlag, København, 1820.