Bryllupsdag

Bare dager tidligere var den en puslete å.

Regnfallet har tvunget demningens sluser opp, og nå trekkes esfahanerne ned til stiene langs vannet.

Blant dem er Jafar og Azar, smilende, hånd i hånd. Det står “nyforelsket par” med store bokstaver over de strålende ansiktene. De er fetter og kusine - og gift i dag! De hentet beviset for en time siden! Uten ekteskapspapiret ville de aldri turt å vise seg sammen offentlig. Nå kan de leie, kysse, klemme.

Selv om festlighetene skal foregå uken etter, kan de i dag regne seg som mann og kone, Jafar og Azar. “Det er den lykkeligste dagen i våre liv,” supplerer Jafar, og så ser de på hverandre og smiler mer. “Det er så deilig å kunne fortelle det til noen,” sier Azar.

Som fetter og kusine har de kjent hverandre siden barneårene. De var praktisk talt naboer, før Azars familie flyttet fra Teheran til Esfahan. Da Jafar begynte på universitetet i Kashan, omtrent halvveis mellom Teheran og Esfahan, dro han for å besøke familiegrenen i Esfahan. Det var forelskelse ved første gjensyn. Siden har de holdt daglig kontakt per mail eller telefon, og Jafar har reist ned fra Kashan for korte møter med Azar, alltid med hennes familie til stede. Men i dag, denne vakre, småkjølige vinterdagen med elven duvende forbi, kan de vise sin kjærlighet for hele verden.

Jafar forteller at de har valgt hverandre, og ja, de har blitt oppmuntret av familien, men hadde de ikke elsket hverandre, ville de sluppet å gifte seg med hverandre. Så de kunne gifte seg med hvem de vil? “Selvsagt ikke,” forklarer Jafar, “men det spiller liten rolle så lenge den jeg elsker står her.”

Azar er filolog, og Jafar synes det skal være opp til henne om hun vil gå ut i arbeidslivet. Azar ser overrasket på ham, enten har de ikke diskutert dette, eller så har Jafar skiftet mening. Skal vi dømme etter vårt timelange møte, framstår Azar som tilbakeholden, men hakket skarpere enn sin nyslåtte ektemann.

Vi spør Jafar om han kanskje kunne tenke seg et par koner til med tid og stunder, og det er som om vi skulle ha fortalt en vovet vits. Når latteren stilner, skjønner vi at det ikke er en problemstilling. Det kan synes umulig å finne menn som bedriver flerkoneri, omtrent like vanskelig som å få menn til å innrømme at tanken har slått dem.

Jafar og Azar representerer et heldig iransk gjennomsnitt: Fra middelklassen, med god utdannelse, moderne tanker og oppdatert kunnskap, men også uten umiddelbare ønsker om samfunnsomveltning eller kritiske tanker rundt islams lover. Om de store demonstrasjonene kommer, innrømmer Jafar at han kommer til å holde seg hjemme, og hvem vet, snart får han kanskje familie å ta vare på. Azar sender ham et flørtete blikk. Selv om det vanligste ordet for ekteskap i islam - nikah - faktisk betyr “samleie”, er det å kunne leie hverandre i full offentlighet mer enn nok for i dag. Jafar skal reise tilbake til Kashan i løpet av noen timer, resten skjer etter bryllupsseremonien.

Vi foreviger dem foran elven, gir dem en norsk naturkalender som første bryllupsgave, og noen uker senere dumper det ned en mail fra Jafar som forteller hvor mye møtet betydde for dem akkurat denne dagen. Er de fortsatt lykkelige? Overlykkelige.