Det er steget som skiller to verdener. Tar man skrittet fra en mørk, skitten gate med chadorkledde kvinner og bistre menn, og inn døren til en moderne familie, forsvinner den islamske republikken i det samme steget.
Det er steget som skiller to verdener.
Tar man skrittet fra en mørk, skitten gate med chadorkledde kvinner og bistre menn, og inn døren til en moderne familie, forsvinner den islamske republikken i det samme steget.
Det er som å skru klokken fram og se religiøse lover bli visket ut foran øynene på seg.
Vi kunne vært i hvilket som helst moderne hjem i Vest-Europa. En PC flimrer i hjørnet av stua, på fjernsynet snakker man engelsk, og det spilles vestlig popmusikk. En lingul sofa står foran et brunrødt bord i utskåret tre, veggene er dekket av barnebilder og litografier. Det kunne ikke falle mor inn å dekke til håret for sine gjester. Fireåringen Farrokh kommer mot oss og erklærer at en av gjestene ligner på Tinky Winky i Teletubbies. Farrokh klovner og gliser til de fremmede, mens storesøster Pouneh på seks holder seg i mammaradius. Hver gang vi sier noe, gjentar Farrokh ordene ortofonisk til foreldrenes stolte forlystelse. Språkøret har også plukket opp engelske ord fra Teletubbies som de får inn via parabol.
Det er forbudt med satelitt-TV i Iran, men parabol er like utbredt som alkohol i dette landet. Før fant folk på de utroligste måter å skjule mottagerne på, mange hadde alltid tøy til tørk på takene, mens andre malte parabolen i kamuflasjefarger. Nå bryr ikke folk seg om å skjule parabolene lenger. Noen antar at så mange som halvparten av alle hjem i middelklassen har tilgang til satellittfjernsyn. Men man merker usikker heten, ingen vet hvilken vei den politiske vinden blåser, og plutselig kan de uniformerte stå på døra. Man skal være forsiktig med hvem som får vite om parabolen.
Fireåringen Farrokh får streng beskjed, han må aldri fortelle noen i barnehagen at de ser på utenlandske TV-kanaler, aldri si et ord om at de danser hjemme, ikke avsløre at moren og venninnene kaster sløret når de er på landstedet; rett og slett aldri fortelle om lykkelige stunder med familie og venner.
“Vi kan ikke ta sjansen. Vi vet ikke om andre foreldre i barnehagen rapporterer det de hører, kanskje til og med noen av de ansatte,” sukker moren Hasti. “Det er ikke så vanskelig å få en fireåring til å lyve, men det er vanskelig å få ham til å forstå hvorfor.” Hasti synes hemmeligholdelsen er det tristeste, det at man hele tiden må være på vakt overfor mennesker man skal slippe inn på seg. “Men hvis jeg må instruere barna til å lyve for å gi dem et realistisk bilde av verden, så er det en lav pris å betale.”
Når Tinky Winky fra det høye nord ikke lenger har nyhetens interesse, zapper ungene seg til gameshow der vaskemaskiner og sydenturer skifter eiere. Glorete tyske kommers-kanaler med vovede vertinner, solariumsbrune menn og tomme underholdnings-konsepter: Et realistisk bilde av verden? “Musikken er i hvert fall bedre,” sier Hasti, skifter kanal og skrur opp europop fra 80-tallet. “Og alt er bedre enn iransk fjernsyn.”
Et tema som alltid dukker opp i persiske hjem, er spørsmålet om mat.
Nå insisterer Hasti på at vi skal serveres. Vi fyller på med marinerte bønner, river av lyst brød og drikker Ashi-Mashi-brus breddfull av kunstige søt stoffer. Bordetikette er ikke noen æressak i et moderne hjem, her lener man seg over hverandre, regner med at gjestene spør om vi trenger påfyll, og spiser til det er tomt på bordet.
Vertene deler opp vår medbrakte bastani, nydelig persisk iskrem med nøtter og sjokoladestriper. Ungene får pinne-is. Farrokh velger den gule, ombestemmer seg, vil ha den røde, åpner papiret og ombestemmer seg igjen. Søsteren bytter lydig. Kanskje er en fireåring sjef i de fleste hjem, men det er påtagelig hvordan søsteren føyer seg i ett og alt. Blant de voksne er situasjonen annerledes. Der er det er like gjerne Yashar som lager mat, dekker på eller rydder av. “Han må jo gjøre litt nytte for seg,”
smiler Hasti. Hun elsker sin mann, men vet at hun heller ikke kan skilles fra ham. Det er bare menn som kan ta ut skilsmisse i Iran, selv om han først må få tillåtelse fra en mullah. Barna vil automatisk tilfalle mannen, og hun vil være utstøtt fra de fleste sosiale lag.
To verdner Overtrøtte barn gjesper. Så er også klokka passert elleve denne søn dagen, og de går endelig med på mammas forslag om å legge seg. Det er utpå kvelden, med ompa-pop i bakgrunnen, at det slår oss verdensanskuelsen ikke er fullstendig forkvaklet av dårlig tv-under holdning. Perserne overrasker stadig med kunnskap, klarsyn og perspek tiver.
I gamle Sovjetunionen var et av problemene at alle skulle øse av sine verdens- og samfunnsteorier, og man ble slått av hvor mye som var basert på løse rykter og forvrengte verdensbilder filtrert gjennom flere lag med propaganda. Visst møter vi persere som hadde hørt at norske myndigheter gir flyktninger gratis hus og fet lommebok, men de er i mindretall. De fleste persere presenterer ikke absolutte svar. De har står overfor.
Familien skiller veldig klart mellom sine to liv. Utenfor døren er de
at
klare tanker om hvor landet er på vei, og hvilke utfordringer nasjonen forsiktige med å mene, tro og snakke, men innenfor hjemmets fire vegger utøver de sin frihet. Familien er svært sjelden på restaurant eller tehus, rett og slett fordi det er slitsomt. I hjemmene kan de oppføre seg som normale familier, så man legger utfluktene til hverandre. Det er en kultur som strider mot deres tradisjoner, men man måtilpasse seg.
*f i., Bli
r 11»**> B t B ImA, Wmii- . *^'' ' I Bedre et annet sted!
Hva er egentlig undertrykkelse? Så lenge man kan utfolde seg med venner og familie vil de føle en viss frihet. Kunne de tenke seg å reise til utlandet?
Det blir stille i stua. Hastis mor har bosatt seg i Canada og vilat datteren skal komme etter med familien. Yashar er i tvil om det vil være særlig lurt for en rammemaker å reise fra et velstående kundegrunnlag i Shiraz til en usikker fremtid i Toronto. Disse overdådige rammene med persiske mønstre i gull, sølv og farger fenger trolig lite utenfor regionen. Vil han måtte omskolere seg? Og hva skal han omskolere seg til i en alder av 45? “Jeg er ikke akkurat arbeidsmarkedets framtid.”
Hasti var i London noen måneder som åtteåring, plassert ved en inter natskole av foreldre på reise, og erfaringene derfrå sitter tydelig igjen.
Først snakker hun om hvor skittent og stygt det var der, men vi skjønner snart at det var et miljø og en kultur hun ikke følte seg hjemme i. Vil barna hennes oppleve det på samme måte? Det er en avgjørelse som tynger familien. De vil få et friere liv med flere muligheter i Canada, men vil de bli lykkeligere? Hva tror vi om å reise? Vi fossror, selv om svaret egentlig burde være enkelt og ærlig: Vi har ingen anelse.
Innerst i skuffen
rf.— i i UJi 1 Ai. tr/il ',ll 0» ir i »* B ifli l Torsdag kveld i Kashan.
i
Hasti henter underholdnings-nyheter fra Internett som hun omformu lerer for en lokal avis. Kjendisers ekteskap er greit, men ikke beskyld ninger om utroskap. Hun kan skrive om barn som blir født, men ikke aborter, hun kan skrive at Tom Cruise skilles og får ny kjæreste, men ikke om homoryktene. Men bare det at Madonna og Julia Roberts kan nevnes i en slik avis, vitner om et nytt klima. “Det føles paradoksalt å
-mgWg.- . i <Z#>fcJ -v t i r > ;?
nordlige Teheran.
skrive nyheter rundt filmer som ikke kan komme opp på kino i Iran,” sier Hasti, selv om hun vet at piratkopier av video-CD florerer i varierende kvalitet. Nysgjerrigheten er stor, selv sammenligner hun det med en kommode: har du dratt ut en skuff og funnet noe interessant, vil du også se hva som skjuler seg i de andre skuffene.
Vi zapper innom Fashion Channel. I julen fikk Yashar seg en sterk opplevelse da moteshowet foregikk toppløst. Hasti var på ferieøya Kish med barna og får først nå høre om begivenheten. Men julen, spør vi? De skjønner ikke spørsmålet. De var toppløse, gjentar han. Vi forteller at kvinner ofte går toppløse på stranda hjemme, og det tar luven fra hele historien. Siden vi befinner oss i et land som har måneder som bærer navn som mehr, aban og azar - og året er 1 380, lurer vi på hvorfor de referer til jul og påske, og kjenner datoen på dager som allehelgensnatt og valentinsdag. Selv med en ny politisk revolusjon er det lite sannsynlig at kalenderen vil forandre seg. “Vi klarer å holde rede på to ting samtidig,”
sier Yashar tørt og vi spør ikke mer. Månedsnavnene i den persiske kalender kommer fra zoroastrisk tid, men etter innføringen av islam ble fra Mekka til Medina (i år 622).
Flørt
_ Ox -&M /-> * fWw f B f " <Äifc
kalenderen justert til å begynne med datoen profeten Muhammed dro Hasti er en ravnlokket kvinne med senete fingre, hun ler hjertelig og etter beste evne forsøker hun å sette seg inn i hvordan vi som fremmede opplever iranske lover og kultur. Til vår ære henter hun skautet ute i gangen, knytter det stramt under haken for så rolig å fjerne det igjen.
/ ' i ® hÅr/fe K JE-nl
! c •' *pW> f -Ä rJB» ?
•' AA For første gang på reisen opplever vi at en kvinne tar av seg hodeplagget.
Yashar ber om at vi ikke må bli for opphisset. Vi holder oss i skinnet, men det er likevel noe vakkert, nesten erotisk ved tøyet som forsvinner fra håret. Hun smilertil oss, overdrevent koketterende, og alle ler.
“Kvinner blir veldig flørtete her,” mener Hasti. “Det som er forbudt, blir alltid mer tiltrekkende. Flørtingen er svært subtil, bevegelse, antydningene til et smil, er Iikefullt flørting. Man kan vise mye, og likevel holde alt skjult,” sier Hasti kryptisk og mannen hennes ser opp, ikke sjalu, men smilende. De viser fram familiebildene. Felles for mange av bildene er at kvinnene ikke bærer noen form for skaut.
Ikke inne, ikke i hagen, ikke på hytta. Mullahene mener at kvinnehår skal dekkes til for at ikke mennene skal bli opphisset. Hasti sier at hun er skuffet over hvor lite opphisset mennene er under tilstelningene i hjemmet. Selv mener hun at mullahene har tatt sitt eget problem på alvor: kvinnene må dekke seg til for at de skal klare å beherske seg.
Indre og ytre hus Yashar erindrer hvordan de traff hverandre på en fest for ti år siden, og innrømmer at det var hun som sjekket ham opp. Han er elleve år eldre, og ingen av vennene trodde han noen gang ville bli gift. Kjærligheten
men et blikk, en
som paret utstråler, representerer en slags trygghet, en likestilling mellom partnere som vi liker å skryte på oss høyt oppe mot nord.
På besteforeldrenes tid bodde man fortsatt i to hus, et indre og et ytre. I det indre bodde konene, siden det ikke var innlagt vann måtte de gå til offentlige bad for å vaske seg, men utover det gikk de så å si aldri ut. I det ytre huset bodde mannen, han beveget seg fritt, var ute med andre menn, fikk måltidene servert og kunne benytte seg av ekteskapets gleder som det passet. Selv om Iran tok noen steg tilbake med revolu-
il
M I I Fra krydderbasaren i sørlig e Shiraz. Foto sjonen, har de likevel klart å ta et halvt skritt fremover der resten av verden har tatt ett. “Vi har mye å takke den der for,” sier Yashar og peker på PCen som står i hjørnet av stua. En PC skal i prinsippet koste omkring en årslønn, men det er en årslønn på papiret. De fleste har noen ekstra inntekter, noen tjenester, noen kontakter, det er flere måter å regne ut inntektene på.
Mellom linjene Mens kineserne har klart å holde en viss kontroll på nettilgangen, har ikke iranske myndigheter gjort tilsvarende forsøk på å kontrollere informasjonen. De konsentrerer seg foreløpig om motinformasjon. Det sendes nyheter fra Iran rettet mot persere i utlandet. Innenrikssendinger har i tillegg nyheter på engelsk hver kveld.
Er nyhetene fulle av desinformasjon og propaganda? Yashar sier at han ikke stoler på sendingene, men i dager hvor også amerikanerne driver med desinformasjon, er det særdeles vanskelig å skille mellom sant og halvsant. De engelskspråklige avisene som Tehran Times og Iran News har blitt en kilde til informasjon, fordi de er myntet på utlendinger og derfor må forholde seg aktivt til det internasjonale nyhetsbiidet. Særlig spalten Press V/ew forteller mye om klimaet i dagens hendelser kan mye leses både i og mellom linjene.
fortoner iransk media seg som et motsetningsfylt sted å være. Alt vi er besatt av - kriminalitet, politisk, men gjennom folkeopplysning: hvordan opptre i trafikken, hvordan lager man brød og hva må du vite for å reise
' I kjendiser, på haJJ -
Iran. Gjennom små notiser fra det politiske liv og telegramrefererte utenforstående fortoner iransk media seg som et motset nedbrente fjøs - er enten utelatt eller nedvurdert til bisetninger og notiser. Derimot forsøker man å lære opp befolkningen. Ikke bare rent
; j^MbW " AMmi JIH‘ i"
ØylPlrew Sli -ibnlM :'l!® H i--d ] *% al j_o—----- ~ a ., W'KB » Nær Khomeinis hjem i Qom.
pilegrimsreise til Mekka. Presen tasjonsformer! er tung, språket er tørt, men det er likefullt nyttig informasjon. Yashar sier at trafikken bare blir verre, men det lages gode brød.
Den anti-amerikanske ordbruken er sterk, og sympatien med pale stinerne gjør at slagordene mot Israel er enda kraftigere. Tehran Times skriver om “sionistregimets listige planer”, “amerikanernes såkalte anti-terrorkampanje” - og bruker mye plass på en historie om at israelske agenter høsten 2001 A skulle sprenge en av broene inn til Miil Manhattan, og at amerikanerne har oversett sionistregimets rolle ill.
III september-aksjonene. Mange artik iBHi ler handler om det internasjonale iussK I synet på Iran, og hvordan verden har rottet seg sammen mot repu blikken.
Hl Men så føler selv ikke den mest OiBifei opposisjonelle perser seg som en I del av ondskapens akse. “Får vi skylden for 11. september?Tror folk at vi står i ledtog med terroristene?
Fortell folk at det ikke er farlig i Iran *SSö når dere kommer hjem. Alt det fæle som blir sagt om oss er ikke sant!”
Nysgjerrigheten på hva vi som utlendinger tror, synes, har hørt og lest, er massiv.
Eller som en avisselger sa til oss på vei inn i hotellet i Shiraz: “Jeg vet ikke om jeg ville bodd her, gutter.
Bin Laden og Mullah Omar tok akkurat inn.” Han skrattet godt, avisselgeren. Vi lo også, om ikke hjertelig. Yashar mener sannsyn ligheten for at Al-Qaida-terrorister skulle skjule seg i Iran er temmelig liten, til det er motsetningene mellom persere og arabere for store. Selv har han ingen lyst til å
en av broene i Esfahan.
gå ut i gatene for å kjempe mot det sittende styre, selv ikke den dagen folkeopprøret skulle komme. Men om ikke politikerne finner en mer liberal vei ganske snart, er han sikker på at opprøret vil komme. Det ulmer, og det har ulmet lenge.
Den største bekymringen er for hva som kommer etterpå. Perserne har til enhver vist at de trenger sterke ledere, og han kan ikke se hvordan et normalt demokrati skal kunne fungere. Dessuten er mullahene like farlige som før, de har bare flyttet på seg, skiftet klær, klippet skjegget og plassert seg bak høye gjerder der de er mindre synlige, men likefullt trekker i trådene. Holdningene er de samme, og de har garantert tenkt tanken på at revolten kan komme og har nok mottrekkene klare mot dem som skulle gå i bresjen for nye visjoner. Spørsmålet er hvor mange som kommer etter. “Kanskje jeg likevel skal forsøke Canada,” lyder den usikre konklusjonen.
Internett forandrar alt strømmer inn med større kraft enn tidligere.
r«,
Stem ni ngen er ikke lenger så oppstemt, så Yashar spør om vi vil bli med ut på landstedet hans, det ligger øde til, vi kan oppføre oss som vanlige folk. Det er ikke mulig å gjemme seg for resten av verden lenger. Den kommer inn i stuen din, gjennom en kabel, gjennom signaler i lufta, og Om Internett kommer til å forandre noe samfunn, så må det være det iranske. Nasjonens ledere har ingen kontroll på informasjonen lenger, og følgelig har de ingen kontroll på tankene til 75 millioner menneske r.
Man trenger ikke lenger høre rykter på gatehjørnet eller lese flygeblader under stearinlys sent på kvelden, for folk har allerede surfet gjennom Vi drister oss til å komme inn på de vanskelige minnene, det som ikke
informasjonens motorvei, og de har kjørt fort.
er så lett å snakke om, som krigen og revolusjonen og det å leve i verdens første islamske republikk. Å være ved fronten under krigen mot Irak var ille nok, men for mange var det like tøft å være hjemme. I perioder fløy irakerne stadige bombetokt over Shiraz, og befolkningen måtte ned i bomberommene opptil fire ganger daglig. Det var pinefullt ikke å vite hvordan det har gått med familiemedlemmer og hjem når bombene faller, men det var likevel bedre enn tiden rett etter revolu sjonen.
Hasti har bodd hele sitt liv i nabolaget og husker godt massearresta sjonene. Både unge og gamle ble hentet i hjemmene sine, lærere, kunstnere, opposisjonelle, Mujaheddin.
På de aktive dager ble det foretatt massehenrettelser. Selv kjenner de til jenter så unge som 1 4 år som ble arrestert, torturert og dømt til døden. Ikke unaturlig var fleste parten av de unge, ugifte jentene jomfruer.
Dette representerte et problem for mullahene. Jomfruer går nemlig rett til himmelen. Men det fantes en løsning på problemet. Hvis de voldtok jentene før de ble henrettet, ville døren til himmelen være stengt. Under terroren var det utbredt praksis.
Hasti forteller om naboene som fikk datteren arrestert. Noen dager senere banket det religiøse politiet på døren og fortalte at datteren var henrettet, før de overleverte regningen på kulen. Det er ikke med sentimental røst eller blanke øyne hun forteller dette, hun kunne like gjerne snakket om tapeten på veggen, hun forklarer herdingen med at dette er noe som ikke får lov til å berøre henne, det har skjedd og hun håper at det aldri vil skje igjen. Flere i nabolaget satt noen år i fengsel etter revolusjonen. Siden har de nektet å fortelle om opplevelsene sine, det er som om det aldri har skjedd. “Men de klarer seg bra i dag, iranere har lært å tilpasse seg,” mener Hasti.