“Er dere norske?” spør plutselig en iraner på umiskjennelig østlandsdialekt midt i en forretning i Esfahan.
Så strekker han frem en neve. “Faraz,” sier han. “Jeg er også norsk!”
Faraz er en kvikk, veltrent fabrikkarbeider fra Akershus.
Han snakker norsk som de fleste persere som har vært i Norden en ti-femten år, idiomatisk riktig, men med sterk aksent og den uunngåelige bommen på substantivenes kjønn fra tid til annen.
Grunnlaget for Farazs eksil ble lagt på gymnaset. Sammen med en frisinnet kamerat sprayet de Khomeini er en dust med digre bok stäver på veggen til gymsalen. Noen hadde sett dem, og de ble kalt inn til rektor, men slapp unna fordi de hadde hjulpet ham tidligere med urolig heter i en klasse. Like etter var det avstemning republikk. Irans fremtid skulle avgjøres, og man fikk bare to valg: Ønsker du den iranske republikk - grønn stemmeseddel. Ønsker du den ikke rød. Det var ingen alternativer. Faraz stemte rødt. Da han skulle slippe seddelen ned i urnen, gjorde stemme-vakten ham oppmerksom på at det var rødt. “Ja,” sa Faraz. “Det er jeg klar over.” Og slapp den ned.
Folkeavstemningen viste at 98 prosent av befolkningen hadde sagt ja til Den islamske republikk. Faraz mener at det er en skamløst valgfusk.
Etter at han gikk ut fra gymnaset, startet Faraz forretning sammen med en venn. De hadde kommet i kontakt med mannen som importerte Mercedes-lastebiler i Iran. Det var en lukrativ virksomhet, ettersom det knapt fantes noen andre lastebiler enn disse storsnutede ruggene som du fortsatt ser på veiene over hele landet. Faraz og kompanjongen fikk enerett på handelen av deler i Shiraz og levde glade dager som unge forretningsmenn. Lastebilsjåførene i området lurte voldsomt på hvordan de fikk tak i alle delene som de selv slet for å oppdrive. - Vi har kontakter, var svaret de ga. Fra tid til annen stengte de butikken og dro til Teheran for å gi inntrykk av at de strevde for å få tak i nye deler. Faktum var at varene allerede var kommet fram og sto på bakrommet i butikken. Turene til Teheran var ren moro.
fortellinger.
om den islamske indikasjon på
Lastebilene fortsatte å rulle på veiene til tross for revolusjon og etter hvert krig, Faraz merket ikke noe spesielt til konjunktursvingningene.
Han ble fritatt fra militærtjenesten på medisinsk grunnlag og vil ikke gå inn på hva det var, kanskje kjente han en lege som ordnet det, han virker ikke spesielt skrøpelig, kaster seg over tradisjonsmaten med god appetitt, stamper kjøttet til biter med morteren og heller i seg Pepsi etterligningen. Datteren sitter ved siden av, taus, og følger med på farens
Bl * . •—-.
w - J -™ w ~i— i • .. l^i^^^'--:~-~--~:.^ V ';‘J-~^~ :t -^a T-;t™,.:.X;>_.< k '.
' \ '-' Arne Svingen.
Selv som vellykkede forretningsmenn var Faraz og kameraten stadig ute etter å provosere. En ettermiddag kjørte Faraz moped på hovedgaten. Kameraten satt bakpå. Plutselig tar kameraten frem en diger neve løpesedler med Mujahedin-innhold og kaster inn i folkemengden. Faraz ante ingenting og måtte kjøre som et svin for å få seg og vennen i sikkerhet. Folk turde knapt nok se på løpesedlene av frykt for Komiteh. Hvis de plukket dem opp, puttet de dem rett inn på lommen.
Noen måneder etter hjalp han to jenter som hadde skjult våpen for en Mujahedin. Faraz ga jentene lov til å gjemme seg i bakrommet i butikken noen dager, og ordnet deretter slik at de kunne komme seg
kanskje særlig
ut av byen. Mujahedin var på den tiden blitt fritt vilt for de unge Komiteh medlemmene, som strøk gjennom gatene på pickupplanene. Komiteh besto for det meste av bønder og landsbygutter som hadde kommet inn for åtjene Khomeini ved å holde kustus på byfolket. De plukket på alt for å ha noe å plukke på. De fikk våpen og inntok gatene. Hvorfor ses sokkene dine, hvorfor har du ikke skautet? Folk kunne skytes for et dårlig argument. Det kunne være totalt idiotisk, men du diskuterer ikke med våpen. Idiotien hersket i gatene, men den var bevæpnet, og
du kunne ikke lenger le av den. Komiteh representerte loven i mange deler av landet etter revolusjonen. De nye iranske politistyrkene ble Mujahedin-stråmannen ble pågrepet, trolig torturert, for like etter ble de to jentene også pågrepet. Da visste Faraz at det bare var et spørsmål om tid før de kom til ham. Han solgte bilen og butikken. For sin del fikk han ti tusen US dollars. Deretter lånte han fem tusen av en tante. Han fikk gjort en avtale med “folk som tok seg av den slags”, betalte en del
basert på dem.
av beløpet, reiste med buss nordover, og tok seg så til fots sammen med en guide gjennom fjellene over til Tyrkia. Hvis de kom i trøbbel, for eksempel i form av en grensepatrulje, ville guiden høyst sannsynlig bruke lokalkunnskapen sin og prøve å stikke av. “Derfor måtte vi henge oss på rompa hans”, sier Faraz med et smil. Datteren bestiller mer ZamZam og venter på fortsettelsen. Hun vet at far flyktet fra Iran, men detaljene har hun ikke hørt før.
Med falske pass De ble utstyrt med falske iranske pass og tok inn på et hotell i Ankara.
Resepsjonisten måtte betales for å akseptere disse passene. Der bor de på ubestemt tid, mens de venter på beskjed om hvilken flight som har blitt ordnet for dem. Trolig til Canada eller Norge. Faraz hadde ved en anledning spurt kontakten i Ankara om hvordan Norge var. “Fint,”
hadde han fått til svar. “Men litt kaldt,” hadde kontakten lagt til. “Kaldt?”
smiler Faraz. “Det er f... meg vinter seks måneder i året!”
En dag dukket det tyrkiske fremmedpolitiet opp i sivil. Faraz og kame raten blir oppringt på rommet av resepsjonisten med beskjed om at de må komme ned. Det eneste som viser at disse mennene har noen som helst posisjon, er en walkie-talkie stukket ned i beltet. De viser ikke legitimasjon, som om det er et spill hvor partene allerede vet hvilke roller de har blitt tildelt. Nå blir Faraz og kameraten spurt etter passene.
Blikkene går mellom dem og resepsjonisten. “Vi har dem ikke her,” sier Faraz. “De er på den amerikanske ambassaden for å få innført viser ingene. Vi får dem tilbake i morgen.”
Mannen fra fremmedpolitiet sa at han amerikanske ambassaden og sjekke at det de fortalte var sant. Heldigvis var det allerede ettermiddag, og ambassadens visumavdeling ville ikke åpne før dagen etter.
Fremmedpolitiet blir stående flyktningene i over en halvtime. Både flyktningene og politiet vet at en gyldige pass.
Straks etter at politimennene samme kveld.
skulle sende noen til den i forhandlinger med de to ulovlige hadde dratt, ble de rådet av
neve dollar hadde løst problemet, men Faraz vil ikke betale. Omsider gir fremmedpolitimennene opp og drar sin vei. Avtalen er at de skal komme tilbake i morgen kveld, og da bør Faraz og kameraten være der - med resepsjonisten til å forlate hotellet. Det ville ikke være trygt å ta inn på noe annet hotell. Faraz og kameraten pakket sakene og stakk fra hotellet
En tyrkisk lege hjalp dem, lot dem bo i leiligheten mens de ventet på flighten sin. De holdt seg skjult i leiligheten i flere uker, gikk bare ut for å kjøpe mat. Etter hvert begynte de å tvile på om de noen gang ville greie å komme seg ut av Tyrkia, men så ble de igjen oppsøkt av kon takten. Det var i orden. De hadde fått en flight til Norge. Utstyrt med de falske passene og billetter sjekket de nå inn på flyplassen.
I passkontrollen ble de stoppet av en funksjonær, som kikket lenge
på passene og på dem. Så tok han med seg passene og forsvant. Ti minutter senere kommer det en annen funksjonær tilbake med passene deres, stempler dem, rekker dem tilbake og ønsker dem god reise. Kon takten hadde heldigvis betalt de rette menneskene.
Men inne i transitthallen blir de fotfulgt av en fyr. Han gjør dem nervøse.
De vandrer rundt i butikkene og fyren henger på dem som en klegg.
Tilslutt kommer han bort til dem. Nå ryker det, tenker Faraz. Nå bærer det lukt i fengsel. Det viser seg at fyren er rengjøringsarbeider som vil bruke boardingpasset deres til å skaffe seg billige varer som han kan seige på svartebørsen og tjene noen slanter. “Lettet ti kilo,” er Farazs kommentar.
I Norge tilbrakte Faraz tre dager på et flyktningmottak på Fornebu.
Han ble avhørt og deretter flyttet rett ut til en kommune i Akershus.
Der fikk han jobb på fabrikk, og etter ett år fikk han også forloveden til Norge under adskillig mindre dramatiske omstendigheter. De giftet seg borgerlig i Oslo.
Tilbake Faraz er i prosessen med å flytte tilbake til hjembyen Esfahan. For peng ene han har spart seg opp i Norge, har han muligheten til en ny start.
“Livet i eksil er egentlig bare en utsettelse,” sier Faraz når jeg spør ham hvorfor han vender tilbake akkurat nå. “Det er som om jeg bare har ventet alle disse årene, ventet på å komme i gang med livet mitt igjen.”
Etter det han har fått høre her nede, er tingene på bedringens vei. Han føler seg sikker på at ingen kommer til å plage ham med förtiden eller det lange utenlandsoppholdet. “Andre ting er viktigere nå enn å slåss med gamle spøkelser,” sier han.
Men mye har skjedd i Esfahan på femten år. Den skjulte økonomien har nye regler, og Faraz syns det er vanskelig å vite hvem han skal stole på. Lån tas stort sett opp hos private, ettersom den offisielle bankrenten ligger rundt 25 prosent. Velstående mennesker får personer etter seg, nettopp av samme grunn.
“Jeg orker ikke tanken på å miste alt og starte helt fra bånn enda en gang,” sier han.
“Du blir lurt før eller siden,” sier han, “spørsmålet er heller hvor grundig du blir lurt.” Derfor har han tatt seg god tid i arbeidet med å forberede returen til Iran. Både bil- og leilighetsskjøpet tok flere måneder å få i stand. Faraz vil starte en egen forretning, men vet ikke ennå hva det skal bli. Her er han enda mer tilbakeholdende.