Det er ikke lett å forstå seg på iransk politikk.
Selv landets offisielle maktstruktur kan gi grå hår hos garvede samfunnsvitere. Institusjonene har navn som kan virke utspekulert beskrivende (Koordineringsrådet skal løse krangler mellom Nasjonalforsamlingen og Vokterrådet) eller rett og slett Orwellske: Ikke forvent at de 86 medlemmene av Ekspertrådet som velger Den øverste leder kan noe om juss, kunst, fysikk, medisin eller noe som helst annet enn religion.
Du kan gjerne legge skylden på overdådigheten i iransk politisk diskurs og nomenklatur - et land som huser De kjempende presters samfunn og feirer Den globale arroganses dag kan ikke bare være trist men du vil fortsatt ha problemer med å finne ut hvor den reelle makten ligger.
\ . h[ ‘ ti. 4/
Karim vet litt om livet i eksil. Han har tilbrakt mer enn tyve år utenlands og regner ikke med å flytte tilbake til Iran. “Nå er jeg skandinav,” sier han. “Barna mine vet mer om Kjell Magne Bondevik enn de vet om Ayatollah Khomeini.”
Det blir etterhvert mange samtaler med Karim. Det er stille på kontoret like utenfor Oslo, firmaet hans har få oppdrag etter ellevte september.
Vi sitter i kantina eller på et nøytralt møterom og Karims stemme er jevn og behersket. Likevel spør han meg ved flere anledninger: “Kommer du til å avsløre bakgrunnen min?” Den engsteligheten han viser, er dessverre typisk for iranere i eksil. Alt du sier, kan fortsatt få konsekvenser. Enten direkte, ved at du nektes å reise tilbake, eller for dem av din familie som bor igjen i Iran. Karim forteller om en venn av seg. Hun mistet sti 11 i ngen som barneskolelærer etter at broren hennes, som levde i eksil, hadde uttalt seg frisinnet om det sittende regimet til en vestlig avis. Nå var hun
arbeidsledig, og lærermannen måtte ta ekstrajobb som drosjesjåfør når han var ferdig med dagens undervisning, for å få endene til å møtes.
“Bare navnet islamsk republikk får europeere til å grøsse,” sier Karim med et smil. “Mange mente at sjahen drev et av de mest progressive samfunnene i Midtøsten. Han og hans far hadde brakt fremskritt og sivilisasjon til iranerne.” Var revolusjonen takken han og hans familie fikk for nasjonal jernbane, motorveier, utdannelsesinstitusjoner, bedre folkehelse og jevn økonomisk vekst? Selv nobelprisvinner Jimmy Carter,
Kfek r w £| i * »B f * JjBÉf fllnÄfcjZL • k «** L . * a n| FAW Ä * T 'rl^KS daværende president i USA, med all sin tilgang til etterretningsinformasjon, greide ikke å forutsi den omveltningen Ayatollah Khomeini skulle bringe til Iran. Under sitt besøk i Teheran sommeren 1978, sa Carter høyt og tydelig til verdenspressen og sin gjestmilde vert at Iran var en “øy av stabilitet” i et ellers svært urolig Midtøsten.
Et halvt år senere hadde den samme Carter hendene fulle med å prøve å få frigitt 66 amerikanske gisler, alle tidligere ansatt ved den amerikanske ambassaden i Teheran. Hans løsning ble den topphemmelige Operation Desert Eagle, som ble en av de store skandalene i hans utenrikspolitiske presidentvirke, og hovedgrunnen til at han aldri ble valgt inn til andre runde i Det hvite hus.
Når folket vil ha mer utdannelsesnivå, økonomi og helsetjenester.
Mohammadreza Shah med sin Farah Diba regjerte Iran fra han arvet makten etter sin far i 1941 til revolusjonen i 1979.
Var revolusjonen takken han og hans familie fikk for nasjonal jernbane, motorveier, utdannelsesinstitusjoner, bedre folkehelse og jevn økonomisk vekst?
Likevel var iranerne
Den iranske revolusjon er det 20. århundrets siste revolusjon. Karim kaller den “en narsissistisk revolusjon”: Sjahen var ingen perfekt monark, men Iran lå langt foran de fleste av sine naboland, både når det gjaldt misfornøyde. De ville ha mer. Én mann visste fremfor noen å utnytte denne misnøyen, en prest ved navn Seyed Ruhollah Musavi Khomeini.
Historien hadde dekket bordet for ham, og nå grep han muligheten.
Karim hadde allerede flyttet til utlandet for å studere da revolusjonen inntraff. Han fulgte begivenhetene så tett som han greide gjennom miljøaktivist,” sier Karim. “Først og fremst var han en svært veltalende Hovedstøtten til maktskiftet fant teologen Khomeini hos befolkningen i de enorme, fattige nybygger-kvarterene i det sørlige Teheran. Gjennom hele det tjuende århundre vokste befolkningen i Teheran og de andre
vestlige medier.
“Khomeini kunne ha vært kommunist, fascist, sosialdemokrat eller folkeforfører.”
store byene kraftig. Fra landsbygda kom unge, håpefulle mennesker til hovedstaden for å ta del i all rikdommen ryktene fortalte at byen hadde.
Men rikdommen var forbeholdt de få priviligerte. Gatene i Teheran var ikke dekket av gull. Samtidig ble tilreisende journalister og embetsmenn som oftest gjenstand for regimets generøsitet. Kostbare gaver og monden underholdning. På syttitallet var Teheran kjent for å ha et av verdens heftigste natteliv.
Sjahens Iran var langt fra noe demokrati. Karim har mange historier om Savak - sjahens hemmelige politi - som terroriserte både den politiske og den religiøse opposisjonen. En av filmene Savak laget, finnes ennå i det iranske utenriksministeriet. Den viser hvordan organisasjonen job bet, og gir en pekepinn om hvilken trussel folk levde under før revolu sjonen. Vi ser et forhør av en ung kvinne. Først blir hun kledd naken, og en Savak-offiser begynner å brenne henne med en sigarett rundt brystvortene til hun skriker, bryter sammen og gir de opplysningene man var ute etter. Savak-offiseren gikk for å være en av de dyktigste i jobben, og derfor var det blitt laget en film av ham i aksjon opp-lærings-materiale for andre Savak-folk. Filmen var visstnok også blitt overlatttil CIA, som hadde sørgetforåsende kopier til Taiwan, Filippinene og Indonesia.
Personlig seddelpresse Sjahen og hans familie så etter hvert Iran som sin personlige seddel presse, der det bare var å hente ut rikdom. Karim forteller at vestlige aviser i den siste fasen av sjahveldet nesten daglig kunne melde om at sjahen, en av hans slektninger eller en annen prominent iraner hadde skaffet seg nye eiendommer - hus i San Fernando Valley eller Los Angeles, lei lig heter i New York og Paris, herskapshus i London eller på Rivieraen. Bare i Genéve ble 3000 leiligheter kjøpt av iranere i de siste årene før revolusjonen. Sjahen førte an med et gods i Surrey og Villa Suvretta i St. Moritz, som han betalte 1 0 millioner dollar for. Selv om tilbakevendte profeten Mahdi.
som
han bare tilbrakte noen få uker hvert år i sine hjem i utlandet, måtte de alltid stå klare til å ta i mot ham: I Villa Suvretta var oldfruen en kadsjar prinsesse med en stab på heltid til disposisjon året rundt.
Raseriet og misunnelsen over disse eksessene var en av drivkreftene bak revolusjonen. Khomeinis genistrek var å kombinere de religiøse motivene med de sosiale. Han greide å samle misnøyen under seg, og da han ankom Teheran fra Paris, ble han hyllet som om han var den
“Hvilken rolle spiller det om HRW r' han muligens var en god mann, når alt han har gjort r r :
er å senke iranerne ned i en / i» «W myr av ufrihet og lidelse?”
P f/ IRSK ,1A w f-; w
“Festen fikk en brå slutt,” forteller Karim. I denne perioden hadde han nesten daglig kontakt med slektningene sine. Det var alltid noe åfortelle, alle hadde på et eller annet tidspunkt blitt berørt av revolusjonen. “Det var på samme tid en lettelse og en belastning å ikke kunne være i Teheran på denne tiden,” sier Karim Snart begynte maktkampen mellom de ulike politiske fraksjonene. Da det skulle dannes et revolusjonært råd som skulle trekke opp linjene for den nye republikken, ble venstresiden, marxistiske revolusjonære bevegelsen - i spissen skviset ut. Mujahedin svarte med terror. I en periode etter revolusjonen var det nesten daglig bombing og terrorangrep i de store byene.
Ayatollah Khamenei, mannen som overtok sti11i ngen som Iraks høyeste og høsten 1981 ble nærmere tusen tjenestemenn drept i Mujahedins partiet (Det islamske republikanske parti) og
med Mujahedin - den Khomeinis rådgivere.
religiøse leder da Khomeini døde, mistet førligheten i høyrearmen da en liten bombe plantet i en båndspiller eksploderte under fredagsmøtet han ledet. Kvelden etter ble 74 mennesker drept i en større bombe eksplosjon i det religiøse partiets Teheran-hovedkvarter. Sommeren nye terrorpolitikk, deriblant mullaher, dommere, politisjefer, ledere i Aksjonene hadde ofte uskyldige ofre i tillegg til dem de var rettet mot.
Et av Mujahedins nesten-ofre var Karims tremenning Farah. I 1981 hadde hun og hennes mann nettopp kommet tilbake til Iran etter flere års høyere studier i Europa. De hadde funnet seg et hus i vestre Teheran. Farah forteller: “Melk var det lite av. Hver morgen måtte jeg stå opp tidlig for å stille meg i kø utenfor matvareforretningen på hjørnet. Like før klokken syv sto jeg i gaten sammen med en gruppe mennesker. Det var som en hvilken som helst dag utenfor en hvilken som helst forretning i Teheran.
Plutselig kom en bil hvinende rundt hjørnet og noe kom flygende mot
oss. Like etter var det en øredøvende eksplosjon, og jeg lå på bakken, dekket av blod og biter av mennesker. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kom meg på bena og gikk hjem.”
Pendelen slår tilbake Før revolusjonen hadde Ayatollah Khomeini preket iranernes evne til å leve i harmoni uten tvang. “Vårt folk har vært i et fengsel i 35 år; ingen regjering skal kaste folket i fengsel igjen. De må få anledning til å uttrykke seg som de ønsker, selv om dette innebærer en viss grad av kaos.”
Under terroren et halvt år senere var tonen en ganske annen, da han i en radiotale forkynte: “Jeg må fortelle diktatoriske regime var streiker og protestaksjoner godt i Guds øyne.
Men nå som vi har fått en muslimsk regjering, en virkelig nasjonal regjering, legger fienden onde planer mot oss. Og derfor er det forbudt å oppfordre til streiker og protestaksjoner, fordi det er imot islams ånd.”
I denne perioden var han i full gang med å renske ut politiske motstand ere. Savak, sjahens hemmelige politi ble erstattet av Savama, de religiøses hemmelige politi. Man kunne daglig lese om henrettelsene i avisene. I gatene kunne du få kjøpt bilder av ofrene - før og etter henrettelsene.
Nakne, bleke kropper på kjølelageret i likhuset. Etter hvert ble antallet henrettelser så høyt at man ikke lenger offentliggjorde dem.
Et land som fortjener bedre Khomeini brukte posisjonen sin til å tillate foreldre å gifte bort sine døtre fra niårsalderen, han brukte den til å sende trekvart millioner menn i døden langs Irak-grensen, til å undertrykke befolkningen og utstede fatwaer som den over Salman Rushdie.
Jeg spør Karim om ikke Khomeini egentlig var en idealist, og peker på at ayatollahen forble asket livet ut, til tross for at han kunne tatt for seg av de rikdommene som hans etterfølgere mesker seg i. Karim svarer kontant: “Hvilken rolle spiller det om han muligens var en god mann, når I dagens Iran frykter man fortsatt Savama.
dere at under det forrige Det forsvinner fortsatt
alt han har gjort er å senke iranerne ned i en myr av ufrihet og lidelse?”
opposisjonelle uten forklaring. Det som skulle være en fakkel i den muslimske verden: En stat som forente både demokrati og muslimske verdier, har i stedet blitt nok et vanstyrt, undertrykkende regime.
“Iran er et fantastisk land,” sukker Karim. “Iranere er velutdannede og kulturelt interesserte. De fortjener bedre enn å bli hundset av en gruppe mennesker som bruker religionen som påskudd for å ta seg til rette.”