Det er onsdag i Iran og en eller annen sørgedag.
Det er nok av martyrer og imamer å ta av, de dør og etterlater seg et rødt merke i kalenderen, om det nå er den zoroastriske, den arabiske, den persiske eller den vestlige kalender vi snakker om, dette røde merket blir stående, og butikkene er igjen stengt, uvisst om det er til glede eller frustrasjon for innehaverne.
Gatene er igjen tomme, jenter i tyveårene går tur i parken i små grupper med dempede stemmer. Hvor kjærestene deres er denne onsdagen, vet vi ikke.
På TV-en vises bilder fra krigen mot Irak.
En mitraljøse-skytter som blir truffet av et prosjektil gjennom hodet, en ballong som sprekker i en sky av materie, den hodeløse kroppen som faller overende.
Bildet går igjen og igjen, som en besvergelse, som noe man aldri helt vil gi slipp på.
“Sånn er det i alle ferier og på alle helligdager,” sier Asad
som stirrer på skjermen over sittegruppene i lobbyen.
Ingen glemmer krigen i Iran. Det er disse TV-bildene, som skorpen på et arr man elsker å pille på. Og så er det martyrene, stadig tilbake
vendende, som en uendelig rekke lik marsjerende langsomme, skranglete kolonner, ennå finner myndighetene påskudd til å kjøre lastebi llass gjennom gatene.
Som i dag, denne onsdagen. Asad tar oss med til en sentrumsgate for å se prosesjonen av lastebiler. På planene står stabler av kister, kledt i iranske flagg, som rekvisittene i en teateroppsetning eller et film-opptak.
Men ingen har strukket kamera-skinner for å følge prosesjonen, folk som stopper opp på fortauene når gravfølget durer forbi, er ikke statister, i så fall er de svært godt instruert, der noen stirrer og andre venter påtatt irritert på at det skal gå over, at gaten igjen skal fylles av Paykaner, at det skal bli kaos og ro.
Ute i gaten, langs bilflankene går det også mennesker, noen av dem med blanke blikk. En hvithåret mann dunker knyttneven mot en av de nederste kistene mens han synger, ordene drukner i duren fra motorene, men det er likevel ingen tvil om hvorfor han beveger leppene. Han er en far. Og i kisten ligger en sønn. Eller noe som kan minne om en sønn.
Stadig finnes levninger etter forsvunne soldater i ørkenen. Noen ganger bare døds-merkene som soldatene har båret rundt halsen. Andre ganger beinrester. Hvis det nå er sant. La oss håpe det er slik. At stablene med kister ikke bare er et påfunn, en iscenesettelse. Det holder lenge at de samler dem opp, sparer dem til hver helligdag eller høytid, sender dem gjennom gatene på denne måten, ville det ikke ha vært enda grusommere hvis det ikke var noe i kistene? At de bare på må få plukket ut navn fra de endeløse listene av savnede og sendte et varsel til en familie som har brukt mer enn ti år på å komme over at det mangler et ungt ansikt ved middagsbordet.
Den tsjekkiske dikteren Ivan Divis sa en gang: “Vi vil ikke ha krig, vi vil ha fred, så vi kan få ødelegge våre nasjoner i ro og mak.”
Nabokrangel fra helvete Krigen mot Irak varte i åtte år, og akkurat som revolusjonen har den berørt hver eneste iranske familie på en eller annen måte. Hassan og I 1980 angrep Saddam Hussein i engstelse
inn fra vest i over den politiske
alle vi treffer refererer til den som Den påførte krig, et slaktermaskineri av en nabokrangel som til syvende og sist handler om en personlig vendetta mellom to mektige despoter: Saddam og Khomeini.
utviklingen i nabolandet og i håp om å sikre seg de rike oljefeltene i Khuzestan-provinsen i det vestlige Iran. Han hadde regnet med en rask seier på grunn av den skrøpelige forfatningen Den islamske revolusjonen hadde etterlatt den iranske hæren i. Han tok feil. Han møtte mer motstand
enn forventet. Iranerne greide ikke å stille med samme militære slagkraft, men de hadde noe annet: De hadde et fanatisk religiøst apparat, der ivrige mullaher sørget for stadig nye hærskarer av offervillige soldat er. “Denne krigen er ikke en kamp mellom en regjering og en annen,” sa Khomeini etter invasjonen. “Det dreier seg om en K * invasjon av en ikke-muslimsk araber mot et islamsk land, og 31 dette er et blasfemisk opprør ''T?.
mot islam.” Ved hjelp av tilgangen på et stort antall utrente men ivrige soldater, greide iranerne innen sommeren 1982 å drive Saddams styrker tilbake til den irakiske grensen.
Uvennskapet mellom Saddam og I Khomeini var ikke spesielt garn- .9 melt, men likevel intenst. I ut- 9 gangspunktet har ikke en sekulær araber så mye vennlig å si en dypt religiøs perser. I tillegg hadde Saddam på sin slue, spiss albuete, snikmorderske vei til makten ofte vært truet av og til dels bevisst spilt på frykten for den shia-muslimske majoriteten i Irak. Nå, etter revolusjonen, ville disse trolig prøve å vinne seg en plass ved kakebordet i Bagdad, godt støttet av ayatollahene i Teheran. Da Saddam offisielt tok over som president i juli 1979, gikk Khomeini ut på radio og kalte Iraks nye hersker for “en av Satans nikkedukker”. Et halvt år senere sendte han ut en direkte hensti11ing til de troende i Irak om å ta til våpen og kvitte seg med Saddam. Dette likte Saddam dårlig, og satte i gang mobilisering mot det han kalte “et rasistisk persisk regime”. Han fikk blant annet støtte fra den arabiske befolkningen i Khuzestan, et område som i irakisk geografi heter Arabistan.
Martyrdød i skoleferien
Etter tapet av Khuzestan så Saddam hvor det bar, og forsøkte å få til en fredstraktat. Den ble avvist av Khomeini, som hadde satt seg som mål å okkupere de to viktige shia-muslimske byene Najaf og Karbala inne på irakisk territorium. Det hadde gått religion i saken, den var et ledd i
ekspansjonen av den islamske revolusjonen. Krigen fortsatte.
Den forfulgte Mujahedin-bevegelsen så krigen som en mulighet til å opponere mot presteskapet og knyttet vennskapsbånd med Saddam.
strammere grep om iransk offentlighet. For de fleste iranere ble Muja hedin nå et skjellsord, en paria-kaste som hadde gått i ledtog med den Khomeini sto i spissen av et rekrutteringsmaskineri som benyttet seg
Det var ikke et klokt trekk, og hjalp de geistlige til å feste et enda onde selv.
av en intens religiøs symbolikk paret med blod, blod og atter blod. Krigen ble styrt av de geistlige og var en utmerket anledning til å rekruttere gutter helt ned i tolv års alder til Basij, Khomeinis martyr-hird. De som meldte seg, eller ble presset til å melde seg, var som oftest sterkt troende guttunger fra fattige, landsens familier.
Det ble å friste martyrdøden i skoleferien eller i pausen mellom og såing. Ved fronten var Basijene organisert i tilknytning til Revolusjons garden og kunne lett gjenkjennes ved tilfeldig sammenraskede uniform er, ulike støvler som ofte var plukket av falne ved fronten, og det røde eller gule pannebåndet med sort skrift. I tillegg bar de den symbolske store messingnøkkelen rundt halsen, nøkkelen til paradisets porter.
Menneskelige minesveipere Basijene ble berømt for innsatsen som menneskelige minesveipere i de store angrepene under Karbala-2, den andre iranske offensiven. De ble sendt inn først i områder man visste var minelagt. Overlevelsesprosenten var i enkelte avdelinger nærmere null. Når de hadde ryddet en farbar vei ved å sprenge seg selv i luften, fulgte Revolusjongarden og de regulære troppene.
Det ble også utdannet egne sangere som pisket opp stemningen av religiøst hysteri i s kytte rg rave ne før slagene begynte. Mange av Basijene ligger nå i de nesten uendelige rekkene martyrkirkegården ved Khomeinis grav.
Krigen ble altså omgjort til en gloriøs fiksjon. Det var ikke en krig om territorier eller oljefelt. Det var en krig om islam. Om iranernes rett til å forbli shia-muslimer i en verden av undertrykkende sunni-muslimer.
Mullahene kvernet av gårde på leksen om at alle som dør i en hellig krig blir martyrer. Overalt i Iran finnes ennå bildene av dem. Malt på husvegger.
På plakater i midtrabatten på motorveien. I ustillingsmontre på flyplassene og i moskeene. Alltid disse fromme blikkene, alltid det mørke helskjegget og det røde panne-båndet med Zahras navn skrevet i sort.
høsting av graver på den store
De kaller det Den påførte krig. Den påførte krigen stoppet etter to år.
Deretter var den ikke lenger påført. Deretter ble den holdt i live av ayatollahen i Qom. I ytterligere seks år ble det pøst ut soldater til fronten i det som kanskje minnet mest om første verdenskrig, med fastlåste skyttergravskamper og utstrakt bruk av stridsgass. I ytterligere seks år levde byfolket i konstant trussel for fly- og rakettangrep. Krigen ble holdt gående så lenge fordi Khomeini igjen hadde blandet denne miksen av nasjonalisme og religion som gjorde det umulig å forhandle frem en fredsavtale før han hadde styrtet Saddam. “Krig, krig til vi seirer” var
. .• - ' iranere døde i denne krigen regjeringens slagord. Khomeini tviholdt på visjonen om at Den islamske revolusjonen skulle eksporteres til Irak. “Som i George Orwells 1 948,”
sier Asad, og treffer uten å vite det årstal let Orwell første hadde tenkt å bruke som tittel på sin roman. “Det spiller ingen rolle hvem man slåss mot, så lenge det er en krig som krever at befolkningen mobiliserer.”
Møbelsnekker Asad var sjåfør i trentroppen til en artilleribataljon. Han var med på den æresfulle Karbala 4-offensiven i 1986, der iranske styrker okkuperte Fao-halvøya ved Gulfen og kom farlig nær Basra, Iraks nest største by. Bataljonen til Asad var på skuddhold av Basra, og sendte salve på salve over byen, men offensiven hadde tæret hardt på Basijene, halvparten av de hundre tusen offervillige var drept i offensiven, og nå hadde ikke Iran styrker nok til å gå inn og ta kontroll over byen.
Asad kjørte rundt med mannskap, vann, mat, bensin, ammunisjon og kanoner. På en av turene, der han fraktet en tropp som skulle tilbake til fronten etter noen dagers permisjon, kom de over en død irakisk soldat ved veien. Han manglet øyne og nese, men ellers var han intakt, satt ta bilde av dem mens de poserte rundt liket.
Dette økte motstanden mot krigen
hos befolkningen, som allerede
sånn, oppreist i veikanten. Asad hørte det banket på førertaket, han stoppet, og soldatene krabbet ut, rakte ham et kamera og fikk ham til å I krigens siste fase eskalerte Irak terrorbombingen av iranske byer.
hadde måttet tåle inflasjon på over tredve prosent i året og en arbeids løshet på nærmere førti prosent. Det gjorde det ikke lettere at den store Ayatollah Qomi fra Mashhad erklærte at det ikke var sant at man
kom til himmelen automatisk dersom man led martyrdøden på slag Asad selv kom tett på den muligheten da han kjørte vann ut til en av stillingene. Han hadde en relativt ny bil og var på vei inn i det han trodde lufteanlegget, får snudd bilen og kommer seg ut derfrå. Antakeligvis ble
marken.
var en støvsky foran på veien. Inne i støvet står det en gassmaske og vinker ham tilbake. Asad han ikke skadet av gassen. Men likevel, lungebetennelse i høyre lunge. Han er usikker på om dette har med gassangrepet å gjøre, eller om det rett og slett var mye sen kjøring om nettene med ødelagte varmeanlegg. Asad sykehus. Familien hjemme får beskjed om at han er skadet, men ikke mer.
Mens han ligger på sykestuen, begynner den irakiske motoffensiven for alvor. Med utstrakt bruk av kjemiske stridsmidler tar de tilbake Fao halvøya. Asad ser hvordan strømmen av kortpustede sårede blir brakt inn til sykehuset. Han er en av de få overlevende i sin bataljon.
Fred i republikkens interesse Etter tapet av Fao-halvøya ga Khomeini jobben med å lirke Iran ut av krisen til Ayatollah Rafsanjani, som på den tiden var formann i nasjonal forsamlingen. Åtte års krig hadde brakt Irans frontlinjer tilbake til der de var da det hele begynte. Etter å ha rådført seg med generalene, samlet Rafsanjani daværende president Khamenei og hele den religiøse eliten til en lang og heftig natt, der mulighetene ble diskutert. Konklusjonen var klar: Revolusjonen kunne bare reddes ved å redde nasjonen. Men den endelige avgjørelsen var Khomeinis.
ayatollahen surmulende FN-resolusjon nummer 598 som oppfordet til våpenhvile og forhandlinger. To dager senere kom han med følgende erklæring til sine landsmenn: “Jeg har lovet å kjempe til siste åndedrett og til siste dråpe av mitt blod. Å ta denne avgjørelsen var mer dødelig enn å drikke malurt. Jeg underla meg Guds vilje og drakk til tiIfredsstiIlelse. For meg ville det vært lettere martyrium. Dagens avgjørelse er utelukkende i Den islamske republikks interesse.”
Nærmere 750 000 iranere døde i de årene krigen varte. Asad var en av de heldige. Lungebetennelsen reddet livet hans. Han finner frem id-kortet sitt fra tiden som soldat. På bildet er han barbert på hodet og har et fast, bestemt blikk rett i kamera. Han spør om vi vil ha mer te. Vi sier at vi smiler.
mann med lukker vinduene, skrur av ikke lenge etter, får han blir liggende tre uker på I juli 1988 aksepterte Hans å akseptere død og
ikke ville ha likt å møte Asad i en mørk bakgate på den tiden. Asad
Begravelsen hans er den største verden har sett. Ti millioner mennesker deltok i spektakulære scener av mennesker i hjerteskjærende sorg. Det er sommeren 1989. I 35 graders varme presset de svartkledde sørgemassene seg mot likbåren der den åpne kisten med klimaanlegg lå og alle kunne se revolusjonens leder Ayatollah Khomeini kledd i en kafan, det tradisjonelle hvite likkledet. Kortesjen begynte sin reise mot martyrkirkegården Behest-é-Sahra, men for hvert steg kastet sørgende seg mot båren for å få en bit av kledet som relikvie.
Plutselig tippet kisten og ayatollaens etter hvert halvnakne kropp rullet bortover bakken. Vaktene fra revolusjonsgarden laget en menneskering rundt liket, mens Khomeinis hysteriske disipler fikk lempet kroppen tilbake i kisten. Før menneskemengden klarte å trenge gjennom revolusjonsgardens lenker, dukket et helikopter opp og liket ble heist ut av kaoset. Seks timer senere ble Khomeini begravet i en forseglet aluminiumskiste.
Khomeini markerte seg tidlig som en usedvanlig veltalende motstander av sjahens regime, og ikke minst av sjahens tunge relasjoner med amerikanerne. Et vennskapsbånd som på et tidspunkt førte til at amerikanske statsborgere fikk immunitet mot kriminelle handlinger i Iran.
I en av sine taler hisset Khomeini opp menneskemengden med følgende resonnement: “Hvis noen overkjører en amerikansk hund, vil de bli tiltalt. Hvis sjahen selv kjører over en amerikansk hund, vil han bli tiltalt. Men skulle en amerikansk kokk kjøre ned sjahen, kan ingen tiltale ham. Altså er et iransk liv mindre verdt enn en amerikansk hund.”
Den 1. februar 1979 vender Khomeini tilbake til Teheran i en chartret jumbojet fra Air France.
En shiittisk forretningmann punget ut med et depositum på tre millioner dollar for å få flyet, forsikringen og besetningen i orden. Det var en dag med uhemmet religiøs jubel, en gledesdag som trolig savner sidestykke i moderne tid. Om Mahdi, den skjulte imam, faktisk var kommet tilbake etter elleve hundre år, kunne begeistringen neppe vært mer intens. Folk
ropte: “Profetens sjel vender tilbake: Paradisets porter har åpnet seg igjen! Martyriets time er kommet!” og andre ekstatiske utbrudd - selv om den rivaliserende ayatollah Shariatmadari sardonisk bemerket at ingen vel hadde kunnet tenke seg at den skjulte imam skulle komme tilbake i en jumbojet. Da Khomeini fikk høre denne replikken, moret han seg ikke.