Overlevelse

Har du noen slanter?

Skitne unger flokker seg omkring oss, noen ler, andre spør uten innlevelse, alltid håndflatene bedende fram foran oss.

Gatebarna er uten unntak afghanere som har dukket opp med urolighetene i nabolandet. Også voksne menn med brunbarkede, markerte ansikter står i klynger og bruker det meste av dagen på å se livet passere forbi.

Det er arbeidsledige, papirløse afghanere, de som har kommet seg ut av flyktningeleirene ved grensen og ikke eksisterer i noen statistikker.

Det er ikke lett å få endene til å møtes, men noen vet råd. Najib er en av de driftige sjelene. Livet i Kabul under Taliban var så vanskelig at hele familien besluttet å rømme. Først kom de seg over fjellene til Quetta i Pakistan, men familien fant seg ikke til rette. “Det er det skitneste stedet jeg noen gang har sett,” sier Najib. De pakket sine få eiendeler og bestakk seg over grensen til Iran, unngikk flyktningeleirene og kom seg på en buss til Esfahan.

Det er vanskelig å se for seg den gutteaktige 22-åringen med sekstitallslugg og lyseblå vindjakke som beskjegget Taliban-kriger med tradisjonelle klær og turban på hodet. Han er en av de heldige afghanerne som har klart å få seg arbeid. Nå lager han kunstig peisved.

Men Najib har større ambisjoner, han vil studere medisin og kunne returnere til Afghanistan som lege. Som et ledd i denne ambisjonen har han begynt å lære seg engelsk, og etter fire måneder snakker han bedre engelsk enn 95 prosent av den iranske befolkning. Under armen har han en bok til medisinstudiet. Men bare de med offisielle papirer kan komme inn. “Uten papirer får du ikke papirer,” forklarer Najib enkelt. Derfor engelsk. Målet er et utenlandsk universitet. Hvor som helst, til og med Pakistan, selv om det er skittent der. Er det skittent i Norge?

Som papirløs er han stadig på utkikk etter politiet, tar de ham er det Afghanistan neste, og der får han ingen legeutdannelse. Najib går alltid rundt med en god slump penger på seg, i håp om å bestikke seg ut av en arrestasjon. Politiet tar seg sjelden bryet med å sjekke afghanerne, men man vet jo aldri.

Det er ikke bare jobben i peisbedriften som betaler seg. Najib beskriver seg uten blygsel som en ekte “loverboy”. Han forteller oss med overbevisning at han har et harem av kjærester. Ikke afghanske, men iranske. “Jeg kan snakke som en poet, deklamere dikt for dem, de faller for det,” forklarer han, og legger til at iranske menns romantiske unnlatelsessynder gjør det lett for ham.

I følge Najib vet kjærestene at han er fattig, og gir ham penger. Noen av kjærestene har han bare for sex, men det finnes en favoritt, han vet bare ikke om hun har vunnet hjertet hans fullstendig. Afghanske jenter må jobbe hele tiden, de har ikke penger, og de gir ham ikke sex. “Som flyktning må man gripe de mulighetene situasjonen byr på.”

Flere afghanske gatebarn kommer bort til oss og spør om de skal pusse våre semskete sko. Najib gir dem noen mynter. “Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for dem,” sier han og forteller at de er foreldreløse, som oftest har moren reist i håp om at iranerne vil ta seg av barnet. De fleste ender som gatebarn, et tidligere ukjent fenomen i den islamske republikken, og antallet har vokst dramatisk i det siste. Selv anslår han at det finnes 100.000 afghanere bare i Esfahan, og legger til at de tross alt har det bedre enn afghanerne i flyktningeleirene. De bor i leiligheter, flyktningene bor i telt.

Vi stopper på et gatehjørne og Najib peker ut for oss hvem som er afghanere, og det viser seg å være langt flere enn gjengene vi til nå har klart å identifisere. “Det er lett å se, man må bare ha et trenet øye,” sier han. “Vi hilser ikke på hverandre. Vi forsøker å gjøre oss minst mulig synlige i gatebildet.”

Han er bekymret for hjemlandet, men mener at alt som har skjedd der siden 11. september, har vært til det bedre. Likevel er han ikke optimist: “Den dagen de utenlandske styrkene reiser, kommer vanskelighetene til å fortsette.” Selv bodde han ikke langt fra Bin Ladens kompleks i Kabul, men så ham aldri, han var for godt bevoktet. Iblant kunne man se kolonner av Bin Ladens firehjulstrekkere brase gjennom gatene, og da gjaldt det å komme seg unna så fort som mulig. “Jeg drømte at Bin Laden hadde kommet seg over grensen til Iran,” sier Najib og gjør en grøssende bevegelse med skuldrene.