Det har vært storflom i Shiraz, men ryktene vil ha det til at veien til Persepolis er farbar, og vi finner Mohammad, egentlig hotellresepsjonist, noen ganger selger og iblant sjåfør.
Han er ikke verre overarbeidet enn at han vil gjøre et forsøk på å føre oss ut dit. Han skal bare gjøre unna en nattevakt først. Alt sammen for at sønnen skal få gå på engelskspråklig skole i Shiraz.
Drømmen er at sønnen skal få studere i Canada og siden bosette seg i det forjettede land.
“Da kan jeg komme å besøke ham”, sier han stolt.
Vi stusser litt: Vil han ikke bo der sammen med sønnen?
Nei, han vil bare besøke ham. Se at han har klart det.
Det holder.
For å oppnå den drømmen jobber 38-åringen all sin våkne tid. Så vi hyrer Mohammad, han virker som en mann med en plan.
Persepolis ligger en times kjøring langs tett trafikkerte veier. Like utenfor byen passerer vi en blikkstille innsjø der noen ender har tatt tilhold. “Hva heter denne sjøen?” spør vi. “Dette er ikke noen sjø,” sier Mohammad. Og nårvi kikker nærmere, ser vi hvordan veier forsvinner ned i vannet. Den andre bredden er for langt borte til at vi kan få øye hvor de kommer opp igjen. En forskremt rev er fanget mellom over svømmelsene og trafikken. Bilene tuter slik de gjør på villfarne fot gjengere, og reven sprinter frem og tilbake i veikanten.
Det tar ikke lang tid før vannhullene begrenser seg til grøfter som omkranser veien, resten av landskapet er det sedvanlige brungule og tørre som overalt ellers. Landsbyen Badjgah avbryter monotonien, selv om de fargeløse bygningene gjør alt for å gli inn i landskapet. I utkanten vralter kalkuner i klynger, og noen kråker napper i søppelet langs vei banen. Tungtransporten bulder i motsatt kjøreretning og Paykaner fore tar hasardiøse forbikjøringer.
I Persepolis er inngangen erstattet av en ny innsjø.
forsøker å føre vannet fra innsjøen og ut i veien. Det ser ut til å være et ukesprosjekt, og ikke særlig gunstig for passerende bilister. Heldigvis er ikke reisen forgjeves, inngangen er flyttet opp i skråningen på høyre side, og en væpnet vakt lar Mohammad kjøre helt fram til kjettingen som viser hvor severdigheten begynner. Et campingbord utgjør billettluka, og vakten tar fram biIlettheftet med en ekstra null for utlendinger.
Ulovlig fotografering Så er vi i Persepolis, kongenes by. En ruinhaug i enden av en furuskog og en av Irans mest spektakulære severdigheter. Men nå - etter terroren i USA - er det stille her.
Mohammad har sett alt før, så han legger seg for å sove i Paykanen
Et arbeidslag
sin. Jeg står for meg selv og skal skifte film midt mellom de atten meter høye søylene. En gang holdt de oppe taket som Aleksander den store satte i brann for, å feire seieren over de ynkelige perserne. Et ungt par kommer bort til meg. De vil ha tatt et bilde. “Ikke noe problem,” sier jeg og strekker hånden etter kameraet. “Nei,” sier kvinnen. Hun skal ta bildet, bildet skal være av meg, den vestlige turist, sammen med den unge mannen. Javel, hvorfor ikke. Vi er sikkert de eneste vestlige de har sett på en stund, ta nå det bildet. Klikk, fint. Skal jeg da ta et bilde av dere
foran disse spektakulære ruinene?
“Er du gal? Dette er Iran.”
Majid og Shoreh er ikke gift. Hvis betjeningen her i Persepolis skjønner at de er på kjærestetur kan de få problemer. Løgn, forstillelse, triksing.
Shoreh er sikkert offisielt på tur med sin venninne i en nærliggende landsby, Majid er på besøk hos en fetter i Merdast, dekkhistoriene er i orden, det er bare å snike seg til Persepolis og nyte denne dagen, det er sol, flommen har trukket seg tilbake til foten av hovedtrappene. De visste hva de gjorde da de anla Persepolis på en plattform av stein, den blir ikke sveipet bort av noe regnskyll, den står her så det unge paret kan glede seg, og alt hadde gått bra hvis ikke denne fordømte utlend ingen selv hadde tatt et bilde av dem begge. Et bilde som noens onkel, han som arbeider i foto-forretningen kommer til å se, og deretter legge sammen to fire seks hva som egentlig har foregått og dermed er det huskestue eller i verste fall en pen dose stokkeslag over ryggkulen.
Sånn sett har kanskje Persepolis en funksjon i dag, ad omveier kan til alle tider. Hvis det nå er så enkelt.
Alle tiders galskap
•--?"?- . ?v . .
ith'." ‘ .fjj-.---*»- r Persepolis
den gi Majid og Shoreh förståelsen av at kjærligheten har vært besværlig Shoreh studerer statsvitenskap ved universitetet i Esfahan og kan fortelle at den siste sjahen valgte å feire 2500 års persisk monarki i Persepolis nettopp på grunn av de tunge historiske konnotasjonene stedet gir.
Det er oktober 1 972, og det har gått et år siden Sjahen kronet seg
selv. Persepolis er blitt til en teltby, med et telt for hvert av de inviterte lands representant. De silkeforete teltene inneholder et stort oppholds rom, soverom og kjøkken. Forpleiningen er overlatt til den verdens berømte Parisiske restauranten Maximes, men hvis noen av gjestene foretrekker sine egne nasjonalretter fremfor den luksusmaten de parisis ke kokkene steller i stand, kan de få sine egne kokker fløyet til Perse polis for sjahens regning. Hele fjell av kaviar og andre delikatesser ble fortært av de fornemme gjestene og deres følge, av journalister og andre småkårsfolk.
På gjestelisten sto til sammen 68 konger, fyrster og statsoverhoder.
Hans majestet kong Olav den femte, kongene av Sverige, Thailand og Danmark, av Belgia og Hellas. Fra Storbritania kom prins Philip og prinsesse Anne, Etiopias keiser Haile Selassie og Senegals president Senghor kom fra Afrika, visepresident Spiro Agnew fra USA og president Podgornyj fra Sovjetunionen. Kong Hussain av Jordan, presidentene av Libanon og Tunisia, samt alle herskerne ved Gulfen. Og ikke åforglemme statsminist tører, våpenhandlere og bankierer.
rene i Frankrike, Italia, Portugal og mange andre land. I tillegg til alle disse hadde sjahen invitert en underlig blanding av aviseiere og redak Shoreh forteller at det måtte bygges flere kraftstasjoner i ørkenen for å gi strøm til kjøleskapene og air-condition-anleggene, samt telefoner, fjernsynsopplegg, transport og sanitæranlegg. De tre dagene kostet de iranske skattebetalerne 1 20 millioner dollar, men sjahen var overbevist om at det var verdt hver cent. Offisielt viste regnskapet 40 millioner, resten ble skjult i militære og offentlige budsjetter, bak poster for nye
z p y y *** HfT -„ _* Jb i ’ . r B i .
I 4* p ** - * * veier og militære kommunikasjonslinjer. Sjahen sa at han ville vise det iranske folk at det hadde venner i verden, som om det at folk innfant seg for å skuffe i seg hans kaviar, var noe bevis på vennskap.
Men den egentlige grunnen til personlig. Han følte at Persepolis dynastiet Pahlavi. “Karl den stores arvinger kom til Persepolis for å hylle en korporalsønn” sa han til en kongelig venn i Paris. Han sa det med en latter, man han mente det absolutt ikke som noen spøk.
Majid får apparatet tilbake og vi fortsetter turen gjennom byen. Den digre overbygningen som utgjorde hovedteltet under feiringen, står her stadig. Kanskje skjemmer den de tilreisendes rene opplevelse av ruinene.
Eller kanskje gjør den det motsatte: Viser at Persepolis har en historie som ikke bare er et kapittel Aleksander den store avsluttet ved å brenne bygget.
utgivelse.
at han var fornøyd, var nok mer hadde satt et ekthetsstempel på
takene, og som araberne deretter satte punktum for ved å rasere det de greide av vegger og søyler. Linjen fortsetter. Korporalsønnen lot seg hylle på nettopp dette stedet. Og dagens regime sletter enhver kobling til denne sjahen, det er ingen av de ansatte i Persepolis som kan fortelle oss funksjonen med dette mildest talt malplasserte over Guidebøkene følger lojalt opp med å aldri nevne historiske steders tilknytning til sjah-regimet, som om det var en forutsetning for deres
Ett av verdens eldste skriftsspråk - kileskriften - ble tydet på grunnlag av de nedtegnelsene den danske oppdagelsesreisende Carsten Niebuhr Persepolis er helt utgravd nå, omtrent halvparten av byen kunne man se på Niebuhrs tid, resten var dekket av århundrenes grus. Okser, hester og løver skuler fortsatt ned på oss fra toppen av steinkolonnene, selv
gjorde under et lengre opphold i Persepolis våren 1765. De er her fortsatt, rekkene av kileskrift.
om betydelige deler av dekorasjonene visstnok har blitt hentet ned, transportert bort på trailere om natten og solgt til betalingsdyktige kunstsamlere verden over.
Men det kan også godt hende at det ikke er originaler de kjøper.
Området fra Persepolis og østover mot grensene til Pakistan Afghanistan er kjent for å huse verdens mest avanserte arkeologiske forfalskningsbander. Stadig dukker det opp uvurderlige skatter og mumier fra perserrikets storhetstid, der kileskriften forteller i brede ordelag om hvilken adelig fornemhet som ligger balsamert i kisten. De omsettes eller forsøkes omsatt for svimlende summer og går for å være legitime helt til noen begynner å skrape i treverket og ta seg råd til en karbon 1 4-test.
Storhetstid Det gamle perserriket fikk sin første store utbredelse under taktikeren Korous da han slo Medes-kongen i år 550 før Kristus. Ved å innlemme stammene han erobret i riket sitt på en human måte, vant Korous popularitet og støtte. Tyve år etter seieren over Medes kontrollerte Korous hele Midtøsten, fra Indus-dalen i dagens Pakistan til Middelhavet.
Med skråblikk til Mesopotamia og Egypt, sørget Korous for å fyre opp under bildet av Den Store Kongen, kongen av konger som var innsatt med en uunngåelig historisk rettferdighet.
Han satt på en gulltrone i et digert palass, kledt i purpur og bestrødd med edelstener. Ved hans nærvær måtte vanlige dødelige ligge flatt på bakken med ansiktet ned. Hans kongelige ordre var noe man ikke kunne bestride, på samme måte som faraoenes.
Alle etterfølgende monarker i Persia forsøker å hente legitimitet fra det gamle perserriket, for dermed å gi større tyngde til sitt eget regime.
Utover dét har persserriket utstyrt verdenshistorien med sjakk, sørget for utbredelsen av zoroastrismen, verdens første monoteistiske religion, samt demonstrert evnen til å forene ulike folkeferd og få dem til å fungere
og
sammen i en større organisert enhet uten for mye intern konflikt.
Gode, gamle Korous satt støtt i salen langt opp i sekstiårsalderen.
Perserriket var effektivt administrert under ham, bortsett fra et lite hjørne i nordøst, der en nomadestamme på beste Asterix-manér stadig nektet å la seg innlemme i riket. I et slag dreper kong Korous nomadedronningen Tomyris sønn, og i raseriet som dødsfallet avstedkommer, greier den lille lurvete stammen å beseire den hittil uovervunne persiske hæren.
Tomyri er ikke tilfreds bare med seier, hun vil ha Korous’ hode på et fat,
hvilket hun får idet hun tar ham til fange etter at han endelig faller av hesten. Hun skiller selv hodet fra kroppen med kongens eget sverd, og Korous’ trofaste undersåtter får den lite hyggelige oppgave å bære det dekapiterte liket av sin store hærfører tilbake til Pasargadae, der han får en svært ydmyk gravstøtte, som fortsatt kan besøkes. På den slitte steinen kan man, dersom man behersker kileskrift og gammel-persisk, lese gravskriften kongen selv forfattet: “Jeg er Korous, sønn av Cam byses, som grunnla perser-riket og var konge av Asia. Misunn meg derfor
ikke dette monumentet.”
Korous’ sønn Cambyses legger under seg Egypt og Libya, og dermed er Perserriket det største verdenshistorien har sett så langt. Og når han dør i 521 f. Kr., gjør Darius, den avdøde kongens sverdbærer, krav på kronen. For å sementere posisjonen som perserrikets suverene hersker, gifter han seg like godt både med Cambyses’ enke og med en av Korous’ yngre døtre.
Dette er dessverre ikke nok til å gi ham kredibilitet, og i tur og orden gjør alle rikets regioner opprør mot kronen. Darius’ toleddet: Først får han overbevist store deler av befolkningen om at han, og bare han, gjennom et hellig bånd med Ahura Mazda, den zoro astriske gud, kan gjenopprette rettferdighet. Deretter sender han sine nyomvendte undersåtter i kamp mot opprørerne. Tusener dør, og ytter ligere tusener blir henrettet.
Denne guddommelige kampen utstyrer perserne med et sterkt episk arvestykke: Darius som den mytiske helten, der han kjemper hånd i hånd med lysets og godhetens krefter. Som en respons på undersåt tenes forventninger, hever Darius seg opp til de kosmiske sfærer, med guddommelig velsignelse for sitt kongesete. Han blir Guds ypperste representant på jord.
Darius bygger nå Persepolis for å feire sin egen, Ahura Mazdas og perserrikets storhet. Byen var en skryteby, som først og fremst huset markeringen av vårjevndøgn, No Ruz. Bygningene var fargesprakende malt, besatt med edelstener; gulldekkede dører svingte på gigantiske hengsler, enorme gulldraperier og vakre veverier var ment å skulle gjøre de besøkende stumme av beundring og ydmykhet. Ved inngangen til Apanada, en hall stor nok til å romme ti tusen mennesker, viser en utskjæring i stein vinterens løve og vårens gaselle låst i et dødelig baske tak, en kamp mellom det gamle året og det nye, mellom godt og ondt.
trygt plassert i universets sentrum.
Historisk tagging
motangrep er
På No Ruz i Persepolis visste perserne hvem de var - et særegent folk, For er det en ting som er sikker, så er det at Persepolis som symbol overlevde Aleksander den store, det overlevde de følgende regimene, og det kommer til å overleve Den islamske republikk. Høyst sannsynlig med mange tusen år. Alt du som “moderne menneske” trenger å gjøre
er å kaste et blikk påtaggingen ved hovedinngangen. Her har de britiske styrkene vært i 1802. Her har Stanley fra New York Times vært i 1882 og tatt seg god tid til å risse navn og opprinnelsessted i sirlig seriffskrift.
Dette er nyere historie, på ruinene er det fnugg, uttrykk for glemte menneskers ønske om udødelighet. Hadde vi glemt kong Xerxes hvis han ikke hadde risset navnet sitt inn med gigantiske bokstaver av stein i denne brungule fjellskråningen? Om ikke annet vil et besøk til Persepolis forhåpentligvis lære deg en smule ydmykhet.
Darius som bakteppe Majid og Shoreh har satt seg i en steintrapp der relieffer av Darius’ erobringer er bakteppe for et lite måltid. De byr oss sangak, persiske lefser, honning og noen bokser ZamZam, før tiden har kommet for å
• j ..
I V t Persepolis.
sikre at dekkhistoriene deres ikke har for store huller.
Noen kilometer bortenfor kongebyen ligger gravene til fire av de store kongene, blant dem både Darius og Xerxes. Vi får Mohammad til å kjøre oss. Solsteken har gjort setene i Paykanen glovarme. Ved foten av en fjellrygg har en nomadefamilie satt opp teltene sine. Geiter napper i de sparsomme gresstustene mellom rullesteinen. Noen unger i fargerike klær prøver å sende opp en drage i grønn plast. Det er for lite vind.
Det sitter en ensom mann med haken mot brystet i en ensom bod
ved enden av parkerings plassen. Selve severdig heten er skjult av en liten knaus. Mohammad må ban ke hardt på glasset for å ... :•« - vekke den sovende vakt en. Han river to billetter fra heftet og får sine rialer.
Mohammad slipper å betale.
“Vi er de eneste her i dag,”
r,. . r sier han idet vi klatrer trapp ene over den lille knausen.
' V: 1 Så ser vi dem.
Fire graver. Hugget inn i klippeveggen høyt over oss. Gravene er formet som digre kors, med mørke åpninger i midten, som leder Hpi inn til gravkamrene, der benrestene ble oppbevart etter at gribbene hadde plukket liket rent for kjøtt.
Det er en gammel zoroas trisk skikk dette.
I ørkenbyen Yazd ligger zoroaster-helligdommen Stillhetens tårn, der zoroas triske begravelser fant sted helt frem til revolusjonen. I følge zoroastrisk tro er IhL_ jorden ren, og lik skulle derfor ikke begraves, men bli stilt sittende i disse takløse tårnene, slik at gribbene kunne gjøre jobb en sin. En prest satt sam men med liket for å se hvilket øye gribben først mesket seg med. Ble det høyre øye, ville sjelen få en god fremtid. Ble det vens tre, så det heller mørkt ut.
Grunnen til at man til slutt forurenses.
kuttet ut dette ritualet i Yazd, var at bebyggelsen hadde krabbet helt inn til foten av fjellet tårnene lå på, og folk i nabolaget ble etter hvert lei av å få likrester dumpet i hagen av løsmunnede åtseletere. Nå for tiden begraves zoroastrierne i betongkledde graver, slik at jorden ikke skal
Zoroastrierne følger den store Zoroaster, som trolig ble født i Mazar-é Sharif i det som nå er Afghanistan. Lite av det han skrev er bevart, og Zoroaster, eller Zarathustra som han også kalles, er nok mest kjent gjennom den tyske filosofen Friedrich Nietzsches bruk av hans person i sitt rabiate Slik talte Zarathustra - en bok for alle og for ingen.
Den opprinnelige Zoroaster var vegetarianer og prekte dualisme: den
evige kampen mellom godt og ondt. Zoroaster trodde på to prinsipper, Vohu Mano (det gode sinn) og Akem Nano (det onde sinn), hver på sin side ansvarlig for dag og natt, liv og død. Begge disse “sinnene” levde side om side både i guddommen Ahura Mazda og i alle levende ting.
Zoroastrierne tilber ilden som et symbol på Gud og holder gjerne “evige”
flammer brennende i templene sine.
Et av disse ildtemplene finner vi ved kongegravene denne dagen. Et mystisk, lukket firkantet tårn med en serie rektangulære åpninger plassert nærmest tilfeldig utover den knudrete stein-fasaden. Vi spør Mohammad om tårnet og åpningene, men han bare trekker på skuldrene. “Jeg er muslim,” sier han. Vi blir stående og kikke på tårnet, kikke på skyggen det kaster utover den digre åpningene gjør tårnet til en solklokke, tidspunkt på døgnet på én spesiell dag i året avslører en hemmelighet, snedig utpønsket av menneskene som har hugget kongenes gigantiske kors i klippeveggen.
Det er et stille sted. Et godt sted å stå. Plassen ved foten av klippen er på størrelse med tre fotballbaner, dekket av gulgrå grus. Vi er de eneste menneskene på denne store flaten. Det er som om selve fjellet ustråler en ro, en visdom. En visshet om at både mennesker og religioner kommer og går. Men at dette fjellet, denne klippen og disse fire korsene blir stående. Vi sier ikke noe på en lang stund. Skyggen av tre menn og et ildtempel kryper sakte over grusen.
Klippeveggen gjør oss små, ubetydelige.