Skrevet av Halvor Eifring
- svigerfars død
Lungene hadde sluttet å virke
pustemaskinen gradvis tatt over
jevne støt av mekanisk liv
Nyrene hadde også gitt opp
og kroppen svulmet av væske
som ikke fant veien ut
Bevisstheten var gått i dekning
færre tegn på gjenkjennelse
flere tegn på søvn uten ende
øynene åpnet seg bare i smerte
når noen masserte hans stive ben
Men hjertet holdt det ennå gående
med blodtrykksstimulerende midler
Og i går hadde øynene åpnet seg lenge
og hvilt på henne som snart skulle bli hans enke
lukket seg litt idet søvnen tok over
men åpnet seg igjen og holdt henne fast
hun som satt og gråt for ham
som var hennes ledsager gjennom livet
Nå sto vi alle rundt sykesengen
hans hjem gjennom syv måneder
vi visste hva som var i ferd med å skje
vi fulgte tallene og kurvene på skjermen
og hørte alarmen gå da verdiene falt under streken
Sykepleiersken kom inn
en hverdagshelt som våker over liv og død
men denne gangen var hennes sprøyte
uten virkning
Vi skottet opp på skjermen
hjertet banket ikke lenger
klokken var 08:20
Jeg hadde trodd skillet mellom før og etter skulle være klarere
men pustemaskinen arbeidet ufortrødent videre
og selv lå han der som han lenge hadde ligget
bare tallene og kurvene på skjermen fortalte at det var slutt
Enken gråt, sønner og døtre gråt,
vi andre litt på avstand, med alvor i blikket
Og langsomt forandret trekkene seg
selv frykten og kampen tok farvel
pustemaskinen var frakoblet nå
ansiktets folder falt på plass
dødens ro fylte rommet
ikke godt å si om det var seier eller nederlag
Vi sto rundt en seng på intensiv avdeling
men vi var også et annet sted
et sted vi aldri hadde vært,
et sted vi alltid hadde vært,
og vi var der alle, sammen.
Var det her han også nå befant seg?
Den unge legen kom inn
stilte seg ved enden av sengen
erklærte med tynn røst at pasienten var død
og gikk videre til neste gjøremål