Tvilens palass

Mens debatten i det gjenforente Tyskland raste om hvordan man skulle forholde seg til fortiden, fikk den norske kunstneren Lars Ramberg innta Palast der Republik.

- et knippe kaotiske reisebilder fra en roman som kanskje aldri blir utgitt

(DDRs parlament fra 1976 til 1990) og omdanne det til Palast des Zweifels - Tvilens palass. På taket reiste han ordene ZWEIFEL med syv meter høye bokstäver opplyst av 900 meter neonrør. I 2008 ble bygget omsider revet, men debatten om Tysklands fortid lever. "Bygget er borte men TVILEN er der ennå", skrev tysk presse.

Jeg har overbevist meg selv om at jeg skal skrive en roman. Det er lenge siden sist. Dette prosjektet, denne artikkelen, er å åpne dørene inn til mitt eget private Palast des Zweifels. Sentralt i baksingen med boken står spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til fortiden. Jeg har et land: Algerie. En topografi: ørkenen. Og på et plan har jeg også valgt utsnitt av meg selv, av min egen fortid. Fordekt, tilslørt, på trygg avstand. Det er ubehagelig å ha gitt ut bøker som står for tett på ditt eget liv.

Folk kan lese seg rett inn i sjela på deg. Når som helst kan det dukke opp et menneske, ikke nødvendigvis med onde intensjoner, men dette mennesket vet noe om deg. Alle kjenner apen, apen kjenner ingen. Sårflatene gror aldri helt, du kjenner det i nervetrådene. Heldigvis går bøker ut av sirkulasjon. I anstrengelsene for å finne K var det gått meg ille. Jeg hadde snublet, i noe dunkelt, ubeskrivelig som ulmet under overflaten alle ting jeg herørte, hver gate jeg gikk ned i denne brennende byen med sine bønnetårn, sine køer, sine skitne fasader med uleselige henvisninger til Gud. Hvert menneske har lov til å søke en forsoning med sin egen fortid, sa jeg til meg selv. Likevel snublet jeg, og hvert fall brakte meg lenger bort fra K og oppdraget jeg hadde påtatt meg. Til slutt var jeg kommet dit hvor jeg henga meg til varmen på rommet, jeg ventet. På Gud. Eller min egen undergang. Da jeg etter noen dager kom til meg selv (eller noe som lignet), måtte jeg halvt i svime konkludere med at ingen av delene innfunnet seg. Og stadig var pilen i taket som pekte mot Mekka det eneste som vitnet om lengselen etter en høyere skapning. Denne åpningen er tre år gammel. Tekstbrokken er egentlig en beskrivelse fra et hospits i Roma sensommeren 2003. Jeg har tatt denne lite minneverdige hendelsen i mitt eget liv og plantet den om til Algerie, til fiksjonen. Bokprosjektet begynte med en forelskelse. I Albert Camus. I det Algerie han kom fra og som så ettertrykkelig ikke finnes lenger. Camus' Algerie var det franske Algerie. Det forsvant et sted mellom 1954 og 1962 i en stygg, blodig frigjøringskrig. Alt som står igjen i dag er kulissene: Praktfulle franske århundreskiftegårder ved Middelhavet. Som ingen vedlikeholder. Algerierne hater Frankrike. Og drømmer om å flytte dit. Men en romanforfatters forelskelse er lunefull. Til syvende og sist kommer den bare én til gode: Den boken han holder på med akkurat nå. Og på veien til romanen "K" i har jeg innledet andre forhold. Til Joseph Conrad, ukraineren som gjorde seg til brite og skrev romaner som står som bautaer i britisk litteratur. Mørkets hjerte er mest kjent. Transponert til Vietnamkrigen og omgjort til spillefilm av Francis Ford Coppola i Apokalypse nå. Reisen inn i galskapen og mørket er tiltrekkende. Gleden av å skrive om oppløsning er sammensatt. Nobelprisvinneren Claude Simon finner en ekstrem språklig kreativitet i skildringen av kaoset han opplevde som fransk soldat under tyskernes Blitzkrieg. hadde Alt gikk fra hverandre: Den militære orden, geografien, tiden. I spennet mellom ødeleggelse og kreativitet kan det oppstå litteratur. Utenfor vinduet durte en motorsag: Et menneske sto i en rusten kran og kappet grener av trærne som strakte seg langs boulevarden. En sporvogn passerte, det sang i vaierne som vårfestet i fasaden på hotellet. Vognen fortsatte oppover mot høyden sør for byen. Linjen var nettopp gjenåpnet, opprinnelig bygget av franskmennene i 1881, da var vognen trukket av to hester, atten år senere var linjen elektrisk, Jeg blir altfor kort og altfor strømmen gikk i en luftledning, hentet ned av en pantograf, denne innretningen som nettopp hadde passert et sted rett utenfor vinduet på hotellrommet mitt. Jeg kunne ha kikket ut mellom lamellene i vinduslemmen, sett de blå overallene til mennene som kappet grener, sett den sølvaktige barken på asketrærne, maurene som krabbet over den, sett ettermiddagsvarmen dirre over asfalten, tenkt at hvis det fantes en Gud ville han være varm) vred og berøvet for enhver evne til empati. Stadig Roma, nå forkledd som Oran, byen der handlingen i Camus' Pesten utspiller seg. Noen år etter at jeg skrev dette, besøkte jeg Oran. Jeg ville ta trikken til endestasjonen, hengi meg til Camus' univers. Jeg tok inn på et hotell der trikken passerte utenfor, jeg ville legge meg så tett på min egen fiksjon som overhode mulig. Men linjen var under ombygging. Gaten var et stort hull. Folk gikk i trange passasjer på hver side, og hotellbetjeningen frarådet meg på det sterkeste å gå ut etter mørkets frembrudd. Jeg måtte innta middagene på hotellrestauranten. høres egentlig veldig bra ut. Tvilen er fruktbar hvis den ikke er lammende. Og palass, det er fornemt, har luft under vingene, er stort og romslig, har gulv med gjenklang og tjenerskap som byr deg urteshampoo og dyre håndklær. enge i Algerie Men "Tvilens overprisede hotellrom som vender ut mot bakgården som ikke er noen bakgård men en lyssjakt", er kanskje mer betegnende. Jeg blir altfor kort og altfor lenge i Algerie. Jeg mistrives, finner ikke landet jeg leter etter, finner ikke litteraturen i Algerie. Jeg finner bare frustrasjonen over forfallet, at jeg som vestlig blir forsøkt ranet på høylys dag, at jeg ber feil taxisjåfør kjøre meg fem timer til feil by, besøker feil severdighet og må vente mens han ber i en moské jeg ikke kan komme inn i. Det burde bli litteratur av dette, men jeg vil ikke være negativ. Det er ikke min oppgave å fortelle verden hva som er galt med Algerie. Mitt prosjekt er jakten på en nordmann. Som jeg etter mange års arbeid ennå ikke har greid å kalle noe annet enn "K". Han er försvunnet i ørkenen. Kanskje var han høyt oppe i FN-systemet. Kanskje var han norsk etterretningsagent og spesialstyrkesoldat. Kanskje var han noe helt annet. Og mens jeg skriver dette, kommer tvilen. Jeg burde ikke prate i stykker denne romanen. Jeg burde ikke trykke tekstbrokker fra en uferdig, ikke-utgitt bok. Det kommer alltid tilbake og biter deg. Teksten beveger seg videre. Utdragene blir stående som horunger, som smug jeg har gått ned og intime møter jeg helst vil glemme. Og så kommer en kollega med østerrikeren Thomas Bernhard. Etter at han døde, noen ut et knippe tekster han hadde skrevet om prisene han hadde fått. De er nådige. Han trengte pengene men hadde lite til overs for de som ga dem til ham, til hvordan utdelingene foregikk og til det han selv fikk ut av prispengene. Mine priser heter boken. Et stykke Thomas Bernhard dukker sporenstreks opp i romanen min. Følelsen av suksess satte meg i en tilstand av eksaltert nærvær. Derfor hadde jeg satt ut for å kjøpe meg en skjorte. Den måtte være av bomull og skulle være blå. Tanken var at denne skjorten ville tilføre meg det nødvendige ferniss av anstendighet under dialogen med myndighetene i Oran og i den algeriske administrasjonen forøvrig. Jeg trengte en hel rekke tillåtelser for å bevege meg noenlunde fritt omkring, og det hele skulle klareres på et møte på det sønderskutte Hotel de Ville. Der skulle en høyerestående tjenestemann ha en samtale med meg, forsikre seg om at jeg var den jeg utga meg for å være, og at det stadig var min intensjon å finne K. Jeg hadde allerede sett meg ut en forretning, Homme Toujours, noen kvartaler fra hotellet, ogjeg viste til og med hvilket stativ den aktuelle skjorten hang på. Derfor strenet jeg rett inn i forretningen, bort til stativet, hentet skjorten ned, tok den på meg, og var med én gang svært fornøyd. Den var akkurat så praktfull som jeg hadde forestilt meg, og ga meg umiddelbart et skinn av anstendighet. Sunniva ville ha vært fornøyd tenkte jeg. Begge ekspeditørene foreslo forsiktig at jeg burde prøve en som var en smule større, men jeg insisterte på å betale, stadig med skjorten på, og sa at hvis de ville ga hjelpe, kunne de godt fjerne merkelappene. Min gamle hettegenser, som hadde vært mitt ikke skall i snart ti år, ble pakket inn i en romslig mørkeblå plastpose med Homme Toujours i hvite bokstaver på siden. Ikledd den blå skjorten og med posen i hånden innfant jeg meg på Hotel de Ville litt før klokken to og ble umiddelbart tatt i mot av en funksjonær som ikke smilte, men som heller ikke luktet svette. Han tok meg med ned en skitten korridor og inn på et forværelse der jeg fikk vente i en god halvtime før jeg ble sluppet inn til den høyerestående tjenestemannen, som viste seg å være en kvinne. I løpet av halvtimen med venting merket jeg gradvis, og etterhvert med større og større ubehag, at min nye blå bomullsskjorte var minst et nummer for liten. Den strammet over skuldrene og over magen. Den gnagde i halsen, og når jeg strakte armene frem, gled mansjettene nesten helt opp til albuen. Jeg ble stadig mer ulykkelig mens jeg satt der. Minuttene gikk, og jeg var snart så fortvilet at jeg hadde reist meg opp for å styrte ut av lokalet. Da ble jeg kalt inn. I skrivebordsskuffen hadde tjenestekvinnen en konvolutt med alle de nødvendigefullmakter og papirer. De ble påført stempel og underskrift. Vi vekslet noen hyggelige fraser. Hun kommenterte ikke skjorten. Få minutter senere sto jeg ute på gaten igjen. Det hadde gått langt raskere enn forventet, og jeg var lettet over at det hadde henløpt så problemfritt, til tross for den trange skjorten. Jeg hadde utført en ukes arbeid på en snau time. Smilende gikk jeg tilbake til Homme Toujours for å se om jeg kunne få byttet skjorten til et nummer større. Den stadig vennlige betjeningen, de to herremennene, beklaget så meget, men det fantes ingen i størrelsen over. De var derfor villige til å ta skjorten i retur ettersom jeg jo knapt hadde brukt den. Jeg fikk pengene tilbake, ikledde meg min grågrønne hettegenser, brettet den blå plastposen pent sammen og rakte også den over disken. Kanskje en underholdende fortelling. Men selv om den er fortalt med mine ord, tilhører den Thomas Bernhard. På vaskeseddelen til en av romanene hans står det "Mange forfattere har prøvd å skrive som Bernhard, ingen klarer det." Den lette, munterbitre tonen har ikke noe i "K" å gjøre. Fortellingen med skjorten havner i det stadig voksende dokumentet som heter "outtakes". Jeg har ikke snakket om kjernen av prosjektet. Jeg har i stedet beskrevet en halvsirkel rundt noen mulige scener fra bokas åpning i Oran. Siden disse tekstbrokkene ble skrevet, har boken fått et nytt startpunkt. Hovedpersonen har fått en ny bakgrunn, han har blitt tyve år yngre. "K" har blitt mindre idealistisk og mer desillusjonert. Farligere. Romanen beveger seg hele tiden. Det gjør også utgivelsestidspunktet. Det er fortsatt et virtuelt punkt på horisonten, alltid et år frem i tid. I tvilens palass er det mange rom, og et sted i dypet av bygget står en gryte og putrer. II 9 / 7 /,1 1 I v

Æ ‘sz'}'j

Ææm&å: w '' ÆKØ' \: ™ •w. s.t* a, (§fBSBUn „.''..j# m;t--K h. 'Pk iTjggjy^| -3,----' ' 1 I gg 9 HaP»”^. Hfl^J^jjjKkr/'y - 1 " s "" -v mm