Året er 1799.
en engelskmanns opplysningsferd til Norge
Norge har liten plass i de store hendelser der ute. Beethoven er 29 år og revolusjonerer Europa med sin musikk. Napoleonskrigene herjer vår verdensdel og sprer seg til Midt-Østen. Thomas Jefferson velges til USAs tredje president. Hendelser og endringer i Europa og verden forøvrig er med å legge grunnlaget for den moderne verden.
Året før har forskeren og presten Thomas Robert Malthus ved Cambridge utgitt sitt Essay on the Principle of Population, som fortsatt er et kjent samfunnsvitenskapelig verk.
Han er interessert i hvilke faktorer som gjør at befolkninger øker, og hva som ligger til grunn når folketallet faller. Sammen med to kolleger fra Cambridge, de er alle i begynnelsen av 30-årene, foretar han av en eller annen grunn en reise til Skandinavia i 1799. Han fører dagbok. Notatene hans ble lenge ansett som tapt, inntil deler av dem ble funnet i 1961 på Isle of Wight, hos en etterkommer etter Malthus. Ferden gjennom Norge er her beskrevet i sin helhet, fra han søndag 23. juni ankommer Fredrikshald i robåt, til han lørdag 3. august vender tilbake til Sverige ved tollstasjonen på Magnor. Norge var den gang en provins i det lille landet Danmark, helt i utkanten av Europa. Norge var antagelig et av Europas fattigste områder. Bortsett fra noen handelsmenn, er det få engelskmenn som besøker landet. Malthus er som forskere flest ingen rik person og må være nøysom under reisen. Men som lærd engelskmann fra Cambridge blir han tatt vel i mot av landets elite. Av dagboken fremgår ikke hvorfor han foretar denne strevsomme reisen, men den omtales i andre utgave av hans Essay. Vi kan kanskje anta at han ser på Norge som et interessant natural experiment. Et sted nevner han at Norge ikke har hatt samme befolkningsvekst som andre land i Europa, så antagelig ønsker han å danne seg en oppfatning om årsakene til dette. Under opplysningstiden på 1700-tallet var det ikke uvanlig for mennesker som hadde mulighet til det, å reise ut i verden for å lære, utvikle sin dannelse, til forskjell fra rene handelsreiser. Man var også opptatt av å tallfeste ting. Sånn sett er Malthus typisk for sin egen tid. Man reiser ikke for sin fornøyelses skyld, eller som ferie. Det kommer først senere, utover på 1800-tallet, noe som leder til våre dagers pakketurer og masseturisme. Men Malthus er original i sitt valg av reisemål. Mange velstående engelskmenn reiste gjerne til Frankrike, eller Italia, for å utvide sin horisont mot den klassiske verden. Norge var sånn sett et meget originalt reisemål. Det var neppe dyrt, som i våre dager, og snarere et "ikke-sted" hvis man var interessert enten i den gamle, klassiske verden, eller i tidens nye strømninger og en gryende modernisme.
Da jeg begynte å lese denne dagboken, fikk jeg lettere undrende spørsmål om hvorfor? Kanskje et lite ekko av undringer Malthus' selv må ha møtt, om hvorfor i all verden han ville reise til "Norway"? Jeg har alltid hatt et litt ambivalent forhold til dette lille nordlige landet som jeg selv og den ene av mine foreldre ble født i. Jeg har undret meg over den sammensatte "norske folkesjela". Hvorfor er vi som vi er? Er det politiske avgjørelser i nyere tid som har gjort oss litt ustrukturerte, med et relativistisk forhold til regler, eller har dette alltid vært med oss? Hva med mildheten våre lovbrytere blir møtt med i forhold til i andre land, er den et resultat av moderne sosialkriminologiske strømninger, eller har vi alltid vært sånn? Hva med den norske selvfornøydheten? For å nevne noen av de norske særtrekk. Sånn sett blir Malthus et redskap jeg bruker for å forstå meg selv og den kultur jeg har vokst opp i. Jeg sender ham på en tidsreise over to hundre år tilbake, før de hendelser inntreffer som resulterte i den moderne norske nasjonalstaten - bortsett fra den franske revolusjon og napoleonskrigene, de var allerede et historisk faktum. Malthus, med sin bakgrunn fra et urbant England og moderne ånds strømninger ved Cambridge, kunne kanskje se det norske samfunnet for over to hundre år siden med øyne som ligner på mine egne fra 2012?
Malthus inviteres til middager og selskaper over alt hvor han kommer, som regel med et anbefalelsesbrev fra den forrige storkaren han har vært hos. Det er langt å reise fra Norge til andre land, og TV og internett finnes ikke. Til tross for dette, har han overraskende lett for å snakke med folk. De fleste kan fransk, enkelte også engelsk. I hvor stor grad dette også gjelder bondestanden, fremgår ikke, men han klarer å gjennomføre en lang reise fra Kristiania til Trondheim, med stadige overnattinger på nye skysstasjoner og gårder oppover Gudbrandsdalen, hvor han må kommunisere om kost, losji, og bytte av hester. Et sted diskuterer han utenrikspolitiske og militære problemstillinger mellom Norge, Danmark og England. Hans norske samtalepartner forfekter at Danmark burde få bygget en skikkelig marineflåte, så de kunne sette seg i respekt hos engelskmennene og ikke være så eftergivne. Jeg har i andre sammenhenger lest at bevisstheten om Norge som egen nasjon var helt glemt av den norske befolkning så sent som på 1700-tallet, etter flere hundre år under Danmark. Det er derfor interessant at engelskmannen Malthus ser ut til å forholde seg til Norge som eget land i 1799, selvfølgelig vel vitende om at vi politisk var underlagt Køben havn. Ofte har jeg selv følelsen av at den norske selvfornøydheten skyldes en underliggende, ofte uerkjent, mindreverdighetsfølelse hos oss. Den må ha grepet taket på oss en stund etter vikingtiden, da de norske langskipene ikke lenger ga militært overtak. Eller hva skal vi tenke om sarpingen som hevder overfor Malthus at Sarpsfossen er en av verdens al ler største og flotteste vannfall og at den langt over går Niagarafossen i Amerika? Malthus bemerker tørt at han mener hans norske samtalepartner ikke var godt nok informert. Malthus noterer seg også at området rundt Sarpsfossen var sterkt skjemmet av forurensning fra lokal tømmerindustri. På den andre siden er han svært begeistret for Gudbrands dalen og mener den må være Europas vakreste dal føre. Malthus tilbringer flere dager i Kristiania sammen med Peter Anker og hans frue. Anker må den gang Bøndene i Trøndelag hadde stor sympati for de revolusjonære hendelser i Frankrike ha vært kanskje Norges rikeste mann. Dåtidens Røkke? Malthus er meget imponert over Ankers fyrstelige bolig og store haver anlagt i engelsk stil. Fruen klager over at norske tjenestefolk er veldig bevisst på at de ikke skal utføre annet arbeid enn det de er ansatt for å gjøre. For eksempel vil en kjøkkenpike ikke hjelpe til med en stuepikes ar beid, eller omvendt. De var derfor nødt til å holde dobbelt så mange tjenestefolk som tilsvarende fa milier i andre land. Dette var lenge før Marx og sosialismen og fagbe vegelsen! Økonomisk har nok ikke dette vært et stort offer for familien Anker - de klaget også over at tøyvask i Norge var såpass dårlig at de sparte opp all lintøyvask for ett år om gangen og fikk det sendt til England for å bli vasket der. Peter Anker fremstilles av Malthus som meget gjestfri, men ikke uten forfengelighet. Han var opp tatt av at han var beslektet med en svensk adelsfa milie, og dermed egentlig burde regnes som ade lig her i Norge. En gang hadde han fått et brev fra kongen i København som ga ham en høyt rangert tittel. Da satt herr Anker i sitt vindu mot gaten og holdt brevet opp mot vindusflaten hele aftenen, så forbipasserende kunne se det flotte brevet.
Trondheim snakker Malthus med kongens stiftsamtmann, grev Moltke. Malthus får vite at tre år tidligere hadde bøndene i Trøndelag hatt stor sympati for de revolusjonære hendelser i Frankrike. Men da de senere fikk høre at de lavere franske klasser ikke hadde fått det særlig bedre etter revolusjonen, skiftet de side og frydet seg nu over engelskmennenes seire. I samme periode hadde det vært problemer med kornforsyningen i Trøndelag, folket hadde hatt for lite, og det ble tendenser til opprørsstemning, med store ansamlinger av folk. Grev Moltke forteller at han da istedenfor å slå hardt til med soldater for å knuse et gryende opprør med makt, hadde brukt de mildeste forholdsregler og gått i dialog med folkene og overtalt dem til å spre seg. Moltke forteller at en slik fremgangsmåte svarer seg bedre enn å bruke makt. Han var nu blitt en aktet leder i Trondheim og nøt stor respekt hos folket. Litt senere, på reise sydover igjen via Røros og Østerdalen, forteller Malthus hvordan all skog tilhørte store grunneiere, bl.a. Peter Anker, men bøndene fikk hugge det tømmer de trengte til gårdsdriften. Noen år tidligere, da det hadde vært hungersnød i området og husmennene ikke hadde korn til mat, hugget de trær og brukte det myke, lyse mellomlaget i barken til å bake brød. De hadde ingen rett til å ta seg til rette på annen manns eiendom på denne måten, men det ble ikke iverksatt straffereaksjoner mot dem, for hvem kunne vel klandre en mann for å gjøre det han trengte for å holde seg i live? Vi ser her hvordan norsk kultur for over to hundre år siden hadde trekk av mindre grad av konfrontasjon, mer hensyntagenhet, regler ble jenket til for å ivareta enkeltpersoner og fellesskap. Forskjellen mellom Kong Salomo og Jørgen hattemaker var mindre enn i andre land. Sammenlign dette med situasjonen i et av de gamle norske riker, de ytre Hebrider, nord for Skottland. Her var landjorden på Malthus' tid eiet av rike adelsmenn på fastlandet. De lokale småbrukere fikk hver sommer bruke avgrensede områder av utmarken til beite for sau ene sine. Så sent som i 1880-årene ble det bestemt i London at beiteområdet skulle innskrenkes. Dette fikk alvorlige konsekvenser for småbrukerne, som ikke lenger ville ha tilstrekkelige områder til å fø sauene sine. Hungersnød ventet. De gjorde opp rør og tok seg til rette med sine sauer på de tradisjonelle beiteområder. Dette ble ikke akseptert av myndighetene som sendte inn politistyrker og marinesoldater. Småbrukere som hadde tatt seg til rette ble arrestert og fikk fengselsstraffer.
Malthus var, som nevnt, opptatt av hva som regulerer befolkningsvekst. Han var bekymret, og var den første til å påvise at hvis befolkningen fikk vokse fritt, ville man få en eksponentiell vekst, dvs. folketallet ville øke i stadig raskere tempo. Økning i matproduksjon, derimot, kunne bare vokse lineært, hevdet Malthus, dvs. med en like stor andel for hvert år. Det var altså to muligheter, antok han, enten ville folketallet regulere seg av seg selv, med hungersnød og sultedød, eller man måtte kunstig begrense adgangen til å føde barn. Som prest var han ikke begeistret for prevensjon. På denne bakgrunn er han tydeligvis interessert i en særnorsk ordning: Når unge menn ble innskrevet i de militære registre, ble de underlagt en offiser. De fikk ikke lov til å gifte seg og stifte familie uten offiserens tillatelse. Slik tillatelse ble ikke gitt før nokså sent i livet, ofte i ca 40-års alder, når mannen ble ansett å være for gammel til aktiv stridstjeneste. Begrunnelsen for en slik lovregulert ordning var at i tilfelle krig, ønsket ikke staten å være ansvarlig for å brødfø kone og barn til yngre menn som var kalt inn til stridstjeneste. Denne lovregulerte begrensning av formeringen var tydeligvis noe folk var opptatt av, og han fikk høre om den allerede under besøket i Halden i begynnelsen av Norgesoppholdet. Men senere, under tilbakereisen sydover gjennom Østerdalen fra Trondheim, diskuterte han denne ordningen med lokale folk, og dens effekt med å regulere befolkningsveksten. Neida, mente de han snakket med der, denne loven hadde ikke så stor effekt. De lokale offiserer så ofte mellom fingrene med folk som giftet seg unge, loven ble ikke strengt håndhevet! Til å være prest er Malthus nokså opptatt av de norske kvinner. Men som forsker med befolkningsøkning som spesialfelt har det sikkert en vitenskapelig forklaring? Han noterer seg at de mange steder bruker klær som var gammeldags i England allerede for mange år siden. Han synes ikke kvinnene i Halden var særlig vakre, men etter hvert som han reiser lenger inn i landet, kommenterer han flere steder på de lokale kvinners flotte utseende og skjønnhet.
Malthus beskriver flere steder hvordan de norske bønder flere steder praktiserer en eldgammel og primitiv form for jordbruk som moderne forskere kaller slash-and-burn-teknikken. Istedenfor å pløye åkre, går bøndene inn i et område, hugger ned skogen, tar det de trenger av trevirke, og brenner resten. Så sår de ut korn oppå asken, som regel rug, kanskje et år eller to, før de igjen gjentar samme regime i et annet område. Han beskriver også nøye hvilke matretter han får servert på sine middager. Han beskriver aldri grønnsaker, kun kjøttretter. Typisk er en finere middag i Trondheim, de var 22 gjester rundt ett bord, samt andre rundt et annet bord i et tilstøtende værelse. De fikk mange retter, bestående av suppe, høns, skinke, fisk, halvparten av en stekt kalv, foruten mindre retter. Ikke lett å være vegetarianer i Norge på den tiden! Bortsett fra desserten: På denne sommerårstid var nordmennene veldig opptatt av jordbær, den gang som nå. De diskuterer hvor tidlig jordbærene kommer i forhold til tidligere år, og spiser dem med fløte. De mener, den gang som nå, at norske jordbær er best!
Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i de norske forhold Malthus beskriver, der han reiste gjennom landet for over to hundre år siden. Ja visst, det er det samme landet som jeg har vokst opp i! Teknologien, økonomien og de ytre verdensforhold er endret. Men den norske væremåten ser ut til å ha et annet grunnlag enn storpolitiske endringsprosesser i Norge og verden utenfor. Litt selvskryt i en herlig blanding med reell ubetydelighet på verdensarenaen. Samt et relativistisk forhold til regler og autoriteter. Som jeg lærte på medisinstudiet i Oslo for tretti år siden: Hvis en svensk overlege gir en beskjed til sine assistentleger om en ny rutine de skal følge, kan han være trygg på at den blir fulgt. En norsk overlege, på sin side, kan være trygg på at hans eller hennes assistentleger enten vil unnlate å forholde seg til den nye regelen, eller at de vil utføre den på sin egen måte. Det er lett å se de uheldige konsekvensene en slik mentalitet har på samfunnet. Etter å ha lest Malthus' reisebeskrivelse blir jeg litt overrasket over selv å tenke at det er underlig hvordan en kultur som dette kan gi rom for en aksepterende menneskelighet som også kan romme noe godt. I spennet mellom kinesisk effektiv hensynsløshet og gresk unnfallenhet kan det være at den norske væremåte på sin egen måte treffer en rimelig god balanse? Eller er denne tanken også et utslag av norsk selvtilfredshet? Det er nesten synd at en begavet samfunnsforsker som Malthus ikke også har interessert seg for hvilke forhold som stabiliserer, og hvilke som forandrer, kulturelle væremåter i en befolkning. Jeg skulle gjerne ha likt å lese hans refleksjoner rundt dette. Men så levde han selv bare i sin egen tid. Det er vi i vår tid som kan lese hans beskrivelse to hundre år etter og se at viktige trekk ved den norske kulturen ser ut til å være stabile, til tross for omfattende samfunnsendringer forøvrig.
Svend Davanger, f. 1958, professor i medisin ved Universitetet i Oslo, kurslærer i Acem, redaktør i Dyade. Forsker på nevrovitenskap, især synapser, endring i celle-til-celle-kommunikasjon og meditasjon.
Lege og hjerneforsker. Professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Redaktør for et kommende temanummer av tidsskriftet Dyade om psykedelika. Han har tidligere engasjert seg i offentlig debatt om cannabis. Han har også lang erfaring med å praktisere og undervise i Acem-meditasjon.