Ole Gjems-Onstad
Meditasjonslærer i Acem. Professor emeritus rettsvitenskap.
Det er like mange mulige former for aktualisering som personligheter - eller regelmessige utøvere av Acem-meditasjon.
Aktualisering er et generelt fenomen i meditasjon, men dens konkrete manifestasjoner er alltid individuelle, og kan for den enkelte stadig endre seg. Det kan fortone seg som store sprang å gå fra diffuse reaksjoner i meditasjon til psykologiske savn og konflikter i eget liv. Men slike sprang, å kunne se sammenhenger, er viktig.
Tross de mange forskjeller, kan man ofte kjenne seg igjen i andres aktualiseringsprosesser. Brytningen med egen blindhet er felles. Meditasjonen er seg selv stille. Men aktualisering er en stemme som snakker til en. Å høre om andres prosess,
kan gjøre det lettere å kjenne igjen sin egen. Å se sammenhengene mellom den til dels utydelige i meditasjonen og ens handlingsmønstre i hverdagen kan ta tid. Man mediterer, drøfter, går tilbake og mediterer. Etter hvert ser man mønstre
konkrete manifestasjon er alltid individuelle, og kan for den enkelte stadig endre seg. Det kan fortone seg som store sprang å gå fra diffuse reaksjoner i meditasjon til psykologiske savn og konflikter i eget liv. Men slike sprang, å kunne se sammenhenger, er viktig.
Det kan likevel være mye vanskeligere å la andre se inn i dagdrømmer fra meditasjon
man tidligere ikke hadde et forhold til. Det går stort sett mer gradvis enn de korte og kondenserte historiene nedenfor kan gi inntrykk av. En nokså vanlig måte å merke aktualisering, kan være gjennom rastlöshet. De fleste vil, i hvert fall i litt lengre meditasjoner, ha perioder med uro eller utålmodighet. Ordet rastlöshet i generell form sier lite. Ingen opplever alminnelig eller abstrakt rastlöshet. Det dreier seg om vår særegne og personlige rastlöshet. Den vil ha sine paralleller utenfor meditasjon, men kan da være vanskeligere å erkjenne for hva den er. Når rastlösheten manifesterer seg i meditasjon, kan det være lettere å forstå den, å få tak i hva den representerer, høre den emosjonelle stemme som snakker gjennom den. Når man venter på et tog eller på en person, kan selv en intens rastlöshet bortforklares med at møtet er viktig, at det er irriterende med noen som ofte er for sent ute osv. I meditasjonen blir rastlösheten mer ens egen, og derfor lettere å se som den del av ens psykologi den også er. Man arbeider ikke med det avdekkingsarbeidet under selve meditasjonen. Det er for samtalen etterpå. Når man hører historier om aktualisering, er det lett å misforstå. Enkelte kunne tro at det særlig er selvnedvurderende nevrotikere som mediterer. Men personene som beskrives her, er stort sett ut fra vanlige kriterier godt presterende mennesker: Til dels høyt utdannet, ofte lederstillinger, rimelig ryddige privatliv. De ønsker imidlertid å få bedre tak på sider ved sitt eget de ikke forstår, og som står i veien for at mer kan virkeliggjøres. Andre kan se det som en form for elitisme at man stadig vekk
skal sette spørsmålstegn ved det man gjør. Men det er heller ikke de rike eller stjernene som mediterer i Acem. Det dreier seg altså verken om den ene eller andre ytterlighet, men vanlige mennesker med ordinære livsutfordringer. Gjennom meditasjon har man fått en mulighet til å forstå bedre hva de indre kampene dreier seg om.
Kongeveien til mindreverdet
At man kommer inn i negative stemninger rundt sitt eget, kan være ubehagelig å oppleve og del e. Det kan likevel være mye vanskeligere å la andre se inn i dagdrømmer fra meditasjon. Men dagdrømmer er del av spontanaktiviteten i meditasjon på samme måte som de er der i vanlig våken tilstand. Den frie og åpne holdningen i meditasjon kan bidra til at også dagdrømmer forsterkes. Kanskje vi rett og slett koser oss mens vi sitter der! Enkelte deler gjerne slike fantasier med andre. Man føler seg egentlig litt fantastisk og forteller nokså ubesværet om det. At andre gruppedeltagere fascineres, bekrefter bare at man er en del spesiell. Det er likevel mer unntaket enn regelen. De fleste føler seg beskjemmet ved å dele slikt. Det kjennes flaut å vise frem fantasier som man et sted inne i seg vet er urealistiske, men som det likevel i øyeblikket har vært godt å gi seg hen til. Vanligvis er dagdrømmer for vårt eget lukkede rom. Dagdrømmene kan romme viktig stoff. I lange meditasjoner kan de for enkelte bli nokså klare, emosjonelle og persistente. En kvinne fortalte at hun i meditasjonene på en retrett kjente igjen fantasier fra hverdagen; de ble bare så mye
"Gjennom meditasjon har man fått en mulighet til å forstå bedre hva de indre kampene dreier seg om
ataMB * * T w W* i|W -:f sterkere. Fantasiene fanget henne igjen og igjen. Hun var virkelig super, ble beundret og tiljublet, fikk flatterende oppmerksomhet som ingen andre - tidenes megakvinne. Mens hun snakket om det, var det mer antydende, med korte setninger og i stikkord. Hun syntes det var for belastende å bli detaljert - hvor ukritisk ønsker man egentlig fremstå! Å dele litt fra dagdrømmene, gjorde det likevel lettere å reflektere over hva dagdrømmene uttrykte. I stedet for å ta dem på alvor eller bare beskjemmet skyve dem bort, stilte hun spørsmålet: Hva slags aktualisering i meditasjon dreiet dette seg om? Kvinnen reflekterte videre over at hun på retretten også hadde hatt mange triste tanker i meditasjonen, var kommet inn i følelser av nederlag, avvisning, mislykkethet. Kanskje var det en sammenheng jo mer mindreverd hun arbeidet seg inn i et sted i sinnet, desto sterkere ble dagdrømmene. Det stemte
> r j i wOL 1 1 Jal SL på en måte med hvordan det var i hverdagen. I perioder der hun kunne føle seg ensom og nedfor, lurte hun på om det ikke var en tendens til mer dagdrømming enn vanlig. Da kunne hun f.eks. i bilen lulle seg inn i fantasier mens hun lyttet til musikk som typisk stimulerte atmosfæren i dagdrømmene. I det perspektivet representerte dagdrømmene et omvendt eller kompenserende gjenskinn til hvordan hun hadde det inne i seg. Med denne innfallsvinkelen ga dagdrømmene et seg annerledes og nærmest reversert utgangspunkt for å snakke om en del av de følelsene hun slet med i forhold til seg selv. Senere fortalte hun hvordan hun i ettertid hadde justert noe på sitt forhold til dagdrømmene. Det var ofte mer avstand. Hun stilte seg stadig oftere spørsmålet: Hvorfor har jeg nå et slikt behov for å se på meg selv som fantastisk og populær?
Ikke noe å vise frem
En annen mediterende var en mann som ikke så gjerne delte sitt private. Ytre sett ville de fleste tro at han hadde atskillig å være fornøyd med, kanskje stolt over. Karrieremessig var han mer enn vellykket. Økonomien var solid. Barna var voksne, og gjorde det bra. Han var skilt, men det er jo mange. Da han på en retrett begynte å snakke om meditasjonene sine, var gjennomgangstemaet at det var lite å vise frem. Når han satt der og mediterte, kom han inn i stadig sterkere stemninger av at hans meditasjoner ikke var verdt noe. Uten å bli spurt nærmere, fortsatte han i en av veiledningsgruppene av seg selv: De negative tankene om mine egne meditasjoner har etter hvert begynt å minne meg om tanken på å få besøk. Jeg bor alene, og synes likesom jeg ikke har noe å vise frem. Jeg har mange fantasier om hva folk tenker
Nflr „ AIB7 fenår de ser seg rundt hjemme hos meg. Følelsen er at det er rotet, selv om det kanskje ikke er det; at det er skittent, til tross for at jeg vasker jevnlig; at de ikke vil trives, at det er noe galt med det som er mitt. Han sa han ikke hadde tenkt så meget over dette tidligere. Han hadde ikke så ofte gjester, og følte seg brydd ved tanken på å skulle ha besøk. Egentlig likte han å ha folk rundt seg og var glad i å prate om løst og fast selv om han nølte litt med å dele om sitt eget. Men han hadde ikke tenkt at sjenansen over å slippe folk inn i leiligheten der han bodde, var uttrykk for hans psykologi. For ham var det mer objektivt; følelsen var at han hadde det uryddig og litt ukoselig. Den aktualiserte stemningen av at hans meditasjoner var et tilsvarende rom som
Hvorfor har jeg nå et slikt behov for å se på meg selv som fantastisk og populær?
ikke var noe verdt, ble en aha-opplevelse. Hans følelse rundt leiligheten minnet om denne indre stemningen i meditasjon. I gruppen ble han nokså tankefull. Han ble sittende og tenke på en rekke valg med til dels store konsekvenser for hvordan han levde, men som han ikke hadde vært så bevisst.
Viktig å passe på
En kvinne jobbet som leder i et vaktselskap. På meditasjonsretretter var hun lett å ha med å gjøre, men hun likte tydeligvis å ha litt avstand til Acem. Selv om hun satte stor pris på meditasjon menneskene hun traff på kurs, var det øyensynlig greit at det var hun som satte rammene. I flere veiledninger gjennom en viss tid hadde hun fortalt at hun etter en viss tid i meditasjon kunne få en stadig sterkere trang til å sjekke metodelyden. Hun følte seg rimelig sikker på at hun uttalte den riktig. Men absolutt trygg kunne hun ikke være. Etter hvert som meditasjonen skred frem, ble denne trangen til en ekstra ordentlig kontroll stadig sterkere. Den kunne jo være feil. Hun etterprøvet at den var riktig ved nærmest å gjenta den høyt for seg selv. Dette mønsteret med tiltagende behov for kontroll etter hvert som meditasjonen skred frem, hadde hun flere ganger snakket om, men uten helt å forstå det. Behovet for en ettersjekk hadde blitt særlig tydelig under de lengre meditasjonene på den retretten hun nå var på. Hun visste at det var mot instruksen; at metodelyden skal få lov til å bli mer subtil etter hvert som meditasjonen skrider frem. Likevel hadde hun selv tidligere stort sett tenkt at behovet for kontroll i lange meditasjoner
var helt naturlig; og forstod ikke helt hvorfor hun tok det opp. Det var jo nokså logisk: Jo lenger man mediterer, desto lettere kan det bli feil! Imidlertid var hun nå kommet til et punkt der hun stadig mer lurte på hva dette psykologisk dreiet seg om. I veiledningsgruppen ble det en tankefull stemning når hun snakket. De andre deltagerne hørte mer enn det kvinnen sa. Veilederen spurte stille om denne trangen til å sjekke at alt er i orden, kunne minne henne om noe ellers i livet. - Vel, egentlig, og ja, sier kvinnen. - Når du spør, det har vel mange paralleller. - Ofte sjekker jeg ting en rekke ganger. Jeg vet vanligvis at det er i orden, men jeg blir roligere av å kontrollere det. Sønnen min stønner av og til at jeg er en kontrollfreak. Jeg kjører undertiden han og noen venner til byen. De er voksne, men en eller annen gang i løpet av hver tur føler jeg at jeg bør spørre om de har husket penger, kredittkort og nøkler. Da smiler de, men sier hyggelig nok at det har de. - At du får lov til å spørre, er på en måte betalingen for at du kjører dem, spurte jeg som veileder. - Ja, de kjenner meg, og de godtar at jeg spør, selv om de sikkert synes det er unødvendig. Meditasjon og aktualisering gjør ikke at trangen til avsjekk, eller den underliggende utrygghet, blir borte. Men både for ens selv og ens omgivelser kan situasjonen bli lettere hvis manbedre forstår hva som driver en. Sosialt kan det gjøre en betydelig forskjell at en mor med et litt skjevt og halvt selvironisk smil forsiktig spør om alt med nøkler, kredittkort og penger er i orden, i stedet for at hun brått kommer med en humørløs og invaderende forespørsel.
Det er et stort sprang - fra utydelig metodelyd til tanken på en mor som ble borte og var så sterkt savnet av en liten gutt
Er dette tydelig nok?
En annen deltager i samme gruppe sa at denne stadige trangen til å passe på minnet litt om noe han selv gjennom lengre tid hadde undret seg over ved egen meditasjon. Han syntes selv at metodelyden sjelden ble tydelig nok. Stadig vekk måtte han si den slik at han virkelig hørte at den var der. - Var dette noe han kjente igjen fra andre situasjoner? - Tja, han likte dårlig å gjøre ting uten at folk ga klar tilbakemelding om det var godt eller dårlig. Han følte entydig bekreftelse var nødvendig for at han skulle fungere godt. Han visste selv ikke hva i hans bakgrunn som eventuelt kunne settes i sammenheng med denne trangen til tydelig metodelyd. Men det han etter hvert hadde begynt å tenke på var at mor svært tidlig var blitt borte i hans barndom. Hun hadde flyttet. Egentlig hadde han ikke fått noen forklaring før i voksen alder. Og da hadde han mer forstått at mor hadde problemer. Men han hadde savnet henne. Han hadde følt seg mer usikker og mer alene enn det han trodde var tilfellet for mange andre. Når han nå kjente på utryggheten og så tilbake, tenkte han at på hvor alene han hadde følt seg. Det hadde vært så lite støtte og ivaretagelse. Derfor likte han som voksen så dårlig å være i situasjoner der ingen ga ordentlige feedback. Det drepte motivasjon og livslyst. Det er et stort sprang - fra utydelig metodelyd til tanken på en mor som ble borte og var så sterkt savnet av en liten gutt. Slike sammenhenger må få vokse frem og være ens egne slutninger for at det ikke skal dreie seg om spekulativ psykologisering. Aktualiseringens erkjennelsesveier må gås gradvis
og med små skritt. Men da kan de også bidra til en sammenheng med forklaringsverdi som er gjort mulig gjennom åpenheten i meditasjon. Savnet etter mor som ikke var der; følelsen av å leve i et vakuum der det er så godt når noen er tydelige; problemet med å godta en subtil metodelyd; slikt blir ikke borte gjennom meditasjon. Men for de fleste er det langt bedre å ha en viss bevissthet om det som styrer en, enn bare å være fanget av det. Man kan få tilbake et valg. Det er bedre å gå i dagslys enn i tåke, selv om terrenget kan være like utfordrende.
Så mye å gjøre
Hun tilhørte den type personer som alltid har mye å gjøre. Arbeidsstilen hennes var intens. Det hadde den alltid vært, men tempoet hadde ikke blitt mindre som yrkeskvinne på vei inn i 40-årene. Hun klaget nesten alltid over alle gjøremålene, men straks en ny forespørsel dukket opp, sa hun nærmest på refleks ja. Hun kjente det heller ikke ordentlig når hun ble sliten før hun virkelig var kjørt. For denne intenst arbeidende kvinnen var de daglige meditasjoner en fristund. De ga hvile fra presset. En del utøvere synes det er litt brysomt med en anbefaling om regelmessig meditasjon. For henne var det en lettelse med en "regel" om at regelmessighet er bra. Det hennes pliktorienterte psykologi oppfattet som et krav om regelmessighet, legitimerte at hun kunne sette av tid til meditasjon. Hun kunne oppfylle "plikten" til å meditere i stedet
"Acem-meditasjon kan skape et vindu i sinnet som særlig etter lengre meditasjoner gir mer tilgang innover. Sammenhenger som ellers forblir i ens indre mørke, kan derfor gradvis skimtes og deretter sees.
for å la seg presse videre av arbeidsoppgåvene. Idealet om regelmessighet rettferdiggjorde i hennes indre regnskap at hun satt der med sin meditasjon. Lengre meditasjoner artet seg imidlertid annerledes for henne. Meditasjon fremstod ikke da bare som hvile. Etter en viss tid i meditasjon vokste det gjerne frem en ubehagelig følelse av utilstrekkelighet, av sårbarhet, av ensom forlatthet. Hun følte at for henne nyttet det ikke, at hun mediterte galt og ble for utflytende. Hun burde ta seg sammen. Men hun visste ikke hva hun skulle gjøre, hadde bare en trang til å ta tak i noe for å komme ut av de vonde stemningene. Hun betonet at det ikke var en "filosofisk" følelse, men et reelt ubehag. I mange veiledninger gjennom flere år hadde kvinnen dvelt ved disse tunge stemningene som kunne komme i lengre meditasjoner. Det tid. Men etter hvert begynte hun å høre hvor kritisk hun var til egen innsats i meditasjon. utgangspunktet hadde hun vært mest opptatt av at det var så meget ved egen utførelse å være kritisk i forhold til. Alt ble galt. Hun burde jo ta seg sammen. Gjennom flere runder med disse negative
selvvurderingene kunne hun selv begynne å lytte til den negative klangen, bakteppet av selvkritikk som ubønnhørlig så ned på henne. I meditasjonen stod hun selv for de negative vurderingene. I hverdagen hastet hun nærmest fra oppgave til oppgave i frykt for kritikk og for at andre aldri skulle bli misfornøyd. I løpet av samtalen om de lange meditasjonene begynte hun å undres om den frykten hun hadde for andres misnøye, kanskje hadde rot i henne selv. Hun hørte hvor selvkritisk hun ble når de indre stemningene ble aktualisert i meditasjon. Det var ikke bare følelser, men drivkrefter, et press hun satte seg selv under. Ikke rart jeg ofte er sliten, sa hun ettertenksomt. Følelsen der inne ble tydeligere for henne. Hun kunne aldri gjøre nok; aldri gjøre andre helt tilfreds. tok Stemningen som aktualiseres i meditasjon, er ikke I skapt av meditasjon. Aktualisering er å slippe til det vi har i oss. Det som kommer, kan da først virke fremmed, som krefter vi fanges av, som ikke er våre egne, men som styrer oss. Veiledning kan hjelpe til å se at det er ens eget. Acem-meditasjon kan skape et
Men det som i meditasjonen stadig vender tilbake, har et budskap i seg. Vanligvis ser man før eller senere hva man fanges av
vindu i sinnet som særlig etter lengre meditasjoner gir mer tilgang innover. Sammenhenger som ellers forblir i ens indre mørke, kan derfor gradvis skimtes og deretter sees.
Rigiditet - no easy living!
Andre typer personlighetsforstyrrelser kan kjennetegnes ved rigiditet og asosiale tendenser. Dette dreier seg om karaktertrekk man ikke egentlig kan håpe å forandre. Det kan mer dreie seg om å hjelpe personen til bedre å forstå egen adferd, og dermed de problemene den kan volde sosialt og yrkesmessig. Det kan dreie seg om en særlig sterk trang til å å gjøre ting på sin måte. Omgivelsene kan ha opplevd det slik at personen er vanskelig, sær, handler tungvint og er utilgjengelig for råd. Easy living er ikke konseptet! I meditasjon kan dette gi seg utslag i en sterk trang til å meditere på sin måte; det er ikke så mye et spørsmål om kontroll, men om å gjøre det slik man selv synes det skal være. Man har sin egen stil i hverdagen; sin karakteristiske måte å innrette seg på, og tilsvarende i meditasjon. I stedet for å gi masse råd om riktig meditasjon som personen likevel ikke kommer til å følge når vedkommende igjen kommer inn i disse aktualiserte rigide stemningene, kan det være fruktbart bare å personen fortelle om hvordan vedkommende vil ha det. Hva er det personen streber etter? Så kan man gå videre til hverdagen og alle de situasjonene der personen må ha det på sin måte. Er atmosfæren i gruppen trygg uten fordømmende eller avstandspregede holdninger, kan man kanskje
hjelpe personen til å formulere at hun eller han må meditere på sitt eget vis. Det er da det blir "riktig" for han eller henne, selv om det ikke er riktig etter meditasjonspsykologien. Så kan man dvele ved noe av det samme i hverdagen. Hvordan far, mor, venner, lærere, kolleger eller sjefer har forsøkt å få vedkommende til å gjøre ting slik andre gjør det, mens vedkommende ikke finner det naturlig. Det er altså stort sett urealistisk å tro at disse mildere tendenser til noe avvikende personlighetstrekk lar seg forandre. Men det kan være et skritt mot bedre sosiale relasjoner at personen forstår at vedkommende har behov for å gjøre ting annerledes enn andre. Friksjoner, konflikter og frustrasjoner blir ikke borte, men kan forstås litt bedre - og dermed belaste mindre sosialt. Intet virker bra for alle. Selvopptatte og narsissistisk fikserte personer kommer ikke nødvendigvis inn i endringsprosesser gjennom meditasjon. De kan selvfølgelig ha glede av meditasjonens avspenning og overskudd. Men for personlig vekst og ny selvinnsikt kan ytre konfrontasjoner i hverdagen være helt nødvendig. Med en fremtredende narcissistisk disposisjon kan en selvadministrert meditasjonsmetode ganske enkelt ikke være nok la til å skape bevegelse i ens selvopptatte skall.
Mer. operativ
I øyeblikket kan det kjennes tungt å se sin egen dynamikk klarere. Man kan få en følelse av å sitte fast, ikke ha noen å skylde på, ikke vite hva man skal gjøre. Samtidig kan man også kjenne en gryende
lettelse. En tåke begynner å lette. Et begynnende lys eller klarhet kan begynne å skinne gjennom. Ens tilværelse kan oppleves mer operativ; et sted med flere strenger å spille på. Det aktualiseringene i meditasjon bringer frem, har noe å si oss. Men sinnet taler ofte i motsetninger og fragmenter. Dets språk er ikke alltid rett frem å tyde. Men det som i meditasjonen stadig vender tilbake, har et budskap i seg. Vanligvis ser man før eller senere hva man fanges av. Men det er ingen garanti. All psykologi og alle aktualiseringsprosesser er forskjellige.