On your own

Man kan overtale andre: partnere, familie, venner, kolleger osv., til å begynne, til å lære å meditere.

Å overtale noen til å fortsette, er stort sett nytteløst. Man må innenfra være motivert for den sammensatte erfaring meditasjon - og aktualisering - er.

Mange tenker på personlig vekst og forandring nærmest som en slange som kvitter seg med sitt gamle skinn. Man gjør seg ferdig med de impulser, behov og karaktertrekk man ikke har bruk for. Sannheten kan være nærmere følgende historie: Gjennom et par år møtte jeg en ung kvinne i forskjellige gruppeveiledninger. Hun var, enkelt

sagt, en flott kvinne: Meget pen, intelligent, energisk, sosialt livlig og nokså empatisk. Uten at hun skrøt gikk det fra hennes historier frem at det var nok av menn som var interessert. Det kunne man da også nokså lett ha gjettet seg til. Et gjennomgående tema fra hverdagen var at hun lenge hadde nølt med å binde seg helt fast til noen.

til å begynne, til å lære å meditere. Å overtale noen til å fortsette, er stort sett nytteløst. Man må innenfra være motivert for den sammensatte erfaring meditasjon - og aktualisering - er.

At trangen til at det skulle være mer intensitet i meditasjonen kunne klusse det til for henne, fikk henne til å reflektere over hennes forhold til menn

Det hadde en stund vært en mann der som hun hadde hatt et litt av og på-forhold til. Han ville gjerne at det skulle bli dem. Hun sa ikke om han akkurat hadde fridd, men hun forstod det slik at han gjerne ville at de skulle etablere et fast forhold og danne familie. På spørsmål fra gruppen sa hun at hun absolutt likte denne mannen; han var med hennes ord "helt ok". Men hun trivdes med at det var flere muligheter. Hun likte veldig godt oppmerksomhet fra nye menn. I meditasjon søkte hun også en viss intensitet. Hun likte at det dukket opp litt "spesielle" følelser. "Bare å sitte der" kunne lett bli litt kjedelig. Hun kunne begynne å meditere i en stemning av å være rimelig fornøyd. Og det var stort sett godt å sitte. Men etter hvert kom hun ofte inn i en stemning av at det skulle være noe mer, at hun kjedet seg. Hun kjente på et behov for at meditasjonen skulle "ta" tak så hun ikke bare satt der og slappet av! Øyensynlig aktualiserte meditasjonen en slags tomhet. Tydeligvis var dette noe hun ville forstå bedre og som hun et sted skjønte hadde sammenheng med hennes hverdag. Over tid begynte hun å reflektere over at ønsket om at det skulle skje noe, lett kunne forstyrre. Hun var på jakt etter noe i meditasjon som ikke var der, og som ofte førte til at hun ikke var fornøyd med den rolige avspenningen til tross for at hun kjente at den ganske enkelt gjorde henne godt. At trangen til at det skulle være mer intensitet i meditasjonen kunne klusse det til for henne, fikk henne til å reflektere over hennes forhold til menn. Hun syntes det hadde vært en del rot. De mennene

hun umiddelbart ble tiltrukket av, var ofte intense, livlige, veldig utadvendte og sterkt bekreftende. Når hun tenkte nærmere etter, syntes hun nok at flere av dem hadde vært det man vil kalle labile eller litt nevrotiske. Hennes egen karriere hadde forløpet rimelig greit, men de mennene hun likte var mer omskiftelige. - Kunne du tenkt deg å hatt barn med den type menn du nå snakker om? - Nei, er dere gale! De er morsomme å date, men neppe så gode til å skifte bleier på unger som hyler! Den tiltrekkende unge kvinnen ville flere ting. I meditasjon ville hun både intensitet og ro. Hos menn ønsket hun både spenning og forandring, men også den stabilitet som kunne gjøre familie mulig. Problemet var at de to poler hos henne ikke så lett lot seg forene.

A losing game

Dermed hadde man antagelig kommet så langt aktualisering og veiledning kunne hjelpe henne. Valget var blitt tydeligere. Men det var et valg. Trangen til intensitet i meditasjon og utenfor, spenningen ved nye menn, hang sammen med en tomhet og et indre bekreftelsessug det ikke var grunn til å tro noen gang ville slippe. Det kunne bli mindre; der kan også alderen hjelpe, men neppe borte. Gruppen og hun var enige om at å meditere bort konflikten neppe ville nytte. Så mye meditasjon er det ikke plass til innenfor en rimelig livslengde! I meditasjon var det blitt rimelig klart at hun hadde mest igjen for å la trangen til intensitet bare være der uten å la den bestemme. Det førte ikke noe godt med seg å gi etter for behovet for mer intensitet i meditasjon, noe sterkere som kunne bryte med følelsen av at meditasjon kan også være litt kjedelig. Hun tenkte at noe tilsvarende kunne gjelde forholdet til menn. Giftet hun seg med han som "i grunnen var en grei kar", ville det kanskje alltid være en trang til noe annet, til et nytt møte med en som virkelig traff de evige fantasier. Et godt ekteskap kunne med hennes psykologi innebære en frustrasjon og et behov for disiplin for å motstå de uunngåelige fristelser underveis. Senere fikk jeg høre at hun hadde giftet seg og fått barn med denne "helt ok" karen. Jeg har ikke truffet henne igjen. Om hun klarte avståelsen, er ikke del av den historien jeg kjenner.

*&w ~ BL i &*4. ÆHUz BWk v — -Jfr -. 1 Historien om den unge kvinnen med flere muligheter illustrerer at meditasjon kan hjelpe en nærmere drivkreftene. Da kan vi bedre forstå dem, og bevisst ta stilling til hvor mye de skal få influere våre liv. Men vi blir ikke kvitt polene, motsetningene og dilemmaene. Man mediterer ikke bort sine karakterforankrede impulser, men man kan forstå dem bedre. Aktualisering kan hjelpe oss til å se tydeligere de strenger hos oss selv vi må forholde oss til; at vi undertiden må oppgi noe for å vinne noe annet. Selv om drivkreftene fortsatt er der, kan de bli lettere å leve med. Når man forstår, er man mindre fanget, mindre prisgitt. Det indre spillet man er del av, er ikke et helt fremmed land. I hverdagen er det lettere å ta impulsene på alvor;

hvor mye de skal få influere våre liv. å tro at bare vi får ditt eller datt, så blir det så bra. I meditasjonen er det over tid lettere å se dette som de ufullbyrdede lengslene det dypere sett er.

Jeg har aldri fått til noe

Den attraktive unge kvinnen bar kanskje på en indre tomhet, men hun hadde en tro på at det nyttet som gjorde at hun forholdt seg aktivt reflekterende til egne dilemmaer. Ikke alle har i seg denne forutsetningen for å nyttiggjere seg aktualisering. I en TV-serie fra National Geographic om amerikanske fengsler i Florida ble en gruppe

unge kriminelle gitt et tilbud om å delta i en tøff Boot Camp (etter modell av rekruttskole for amerikanske soldater). Klarte de seg gjennom leiren med alle dens intense krav og provokasjoner, ville de få en årelang straff omdannet til løslatelse på prøve. En av guttene ville etter få dager gi seg. Instruktøren som ellers opptrådte som en virkelig tøffing av John Wayne-typen, eksponerte plutselig den omsorgsfulle farsfiguren som lå bak: Han bøyde seg over gutten og sa: - Forstår du hva du gjør med deg selv og ditt liv hvis du gir opp. Hold ut noen uker til med denne skrikingen vår, maset

Et godt ekteskap kunne med hennes psykologi innebære en frustrasjon og et behov for disiplin for å motstå de uunngåelige fristelser underveis

og øvelsene, så kan du gå herfrå fri. Gir du opp, er det tilbake i det vanlige fengselet og du vet alt for godt hva slags høl det er. - For seerne var valget mer enn klart. TV-serien hadde tydelig vist den redselsfulle tilværelsen i de ordinære amerikanske fengsler: Dop, vold, seksuelle overgrep, en endeløs negativ spiral. Gutten bare så tomt fremfor seg uten psykologisk å koble seg på den emosjonelle hånden som ble strukket mot ham: - Jeg har aldri fått til noe. Hvorfor skulle jeg mestre dette? Jeg har aldri trodd at noe nytter for meg. Heller ikke dette. Meditasjon lå milevidt fra denne boot campen og tilværelsen i overfylte amerikanske fengsler med titalls utagerende personer per celle. Men guttens uendelig triste utsagn sa noe om hvilken holdning som kan gjøre møtet med aktualisering vanskelig. Man bør, et eller annet sted der inne, ha grunnleggende tro på at det nytter, at utfordringene har mening, at man kan endre, eller i det minste forstå. Har ens motløshet for sterkt tak i en, kan det være så lett å gi opp når man i meditasjon utfordres av en aktualiserende motbakke. Den troen på at det nytter, kan man heller ikke overtales til. Man kan få støtte, hos andre som mediterer, hos en veileder. Men den grunnleggende tillit til at man kan mestre, må et eller annet sted være der inne. Man må også ha en basal motivasjon for å holde på med noe som ikke alltid kjennes godt, men som på sikt gjør godt og kan ha masse å gi en. Her kan det være en utfordring at samtidskulturen ikke forstår fenomener som aktualisering, og generelt ønsker at det skal kjennes tilfredsstillende her og nå - med en gang! På enkelte livsfelt er det allment etablert

at man umiddelbart kan måtte tåle litt ubehag fordi alle vet man likevel har godt av det, som f.eks. trening der man har latt musklene ligge en stund. Med fenomener som meditasjon og aktualisering kan det være mindre støtte å få fra andre når man kommer inn i motbakkene. Da kan det være lettere å gi etter for den type impulser som en deltager på et grunnkurs i Tyskland uttrykte det da han hørte om paradoksale effekter: Hvorfor skal jeg holde på med noe hvis jeg ikke kjenner at det gjør meg godt? Svaret er: Fordi man har stor nytte av det! Men den konklusjonen kan den skeptiske lett avfeie når det dreier seg om meditasjon.

Mediterer supergodt - slutter

Snart har nær 100 000 mennesker lært å meditere i Acem på mange forskjellige deler av kloden. Det en har nedfelt seg mange erfaringer i organisasjonen. Hvilke faktorer som gjør at personer fortsetter å meditere, har Acem ikke et avklart forhold til. Sannsynligheten for at man fortsetter å meditere, synes f.eks. overraskende nok, ikke å være klart korrelert med hvor godt man mediterer. Når folk lærer å meditere, er det tilsynelatende store forskjeller mellom hvor lett den enkelte glir inn i sin første meditasjon. Grunninstruksen er enkel, og "alle" får til å meditere. Men det kan være betydelig variasjon når det gjelder hvor "dypt" den enkelte mediterer de få minuttene man praktiserer inne hos meditasjonslæreren og i halvtimen etterpå. Men det har ikke vært lett å konstatere noen klar sammenheng mellom den enkeltes tilsynelatende anlegg for meditasjon og ens vilje til å fortsette med regelmessig meditasjon. Undertegnede har f.eks. gjennom snart 40 år lært atskillige tusen personer å

Forstår du hva du gjør med deg selv og ditt liv hvis du gir opp! Hold ut noen uker til med denne skrikingen vår, maset og øvelsene, så kan du gå herfrå fri

meditere. De første årene var jeg ivrig etter å høre hvordan det senere gikk med dem som mediterte særlig godt under den personlige instruksjon. Senere har jeg stort sett latt det ligge. Det viste seg ganske enkelt at det første møtet med meditasjonen ikke hadde særlig prediksjonskraft når det gjaldt det videre forløp. Andre meditasjonslærere sier det samme. Det er ikke anlegget for meditasjon, men andre faktorer som bestemmer. Stor betydning har kanskje personens evne eller motivasjon til å håndtere aktualisering. Et tilfelle husker jeg av en eller annen grunn spesielt godt; som en talende illustrasjon på det som her sies. Det dreier seg om svært mange år siden; likevel er minnet rimelig klart. En meget velutdannet, enslig, svært verbal, sosialt dyktig og sympatisk, men samtidig litt markert selvstendig, kvinne sent i 30-årene lærte å meditere. Hun var etter eget utsagn sterkt motivert, og mediterte med tydelig utbytte da hun fikk den personlige instruksjonen og meget godt også den første halvtimen alene. På det første møtet i gruppen en uke etter var det for meg nokså tydelig, uten at det på noen måte ble sagt direkte, at hun kom til å slutte. Hun signaliserte en skepsis til det hele. Et eller annet sted i de få daglige meditasjonene hun hadde hatt siden det første møte med meditasjon, må det ha blitt aktualisert en uro eller noe ved henne selv hun ikke ønsket kontakt med. Det at hun umiddelbart mediterte så godt, gjorde at aktualiseringen startet tidlig. Men den ble aldri artikulert og kunne dermed ikke bli gjenstand for noen form for dialog.

Trolig var hun ikke selv bevisst hva det dreiet seg om. Hun konstaterte vel bare at hun ikke fant det naturlig å prioritere meditasjon. Hun fait helt ut av kurset. Jeg traff henne aldri mer; og hørte aldri mer om henne. Jeg glemte da også raskt navnet, selv om stemningen rundt personen fortsatt står klart frem. Men fra tid til annen har jeg undret meg over hva slags aktualisering det kan ha dreiet seg om, og hva det kunne ført til hvis hun hadde gitt seg inn i en personlig avklaringsprosess rundt det meditasjon brakte frem. Det er et minne med et vemod.

Faktor x

Tilsvarende eller "motsatt" er det atskillige eksempler på folk som tidlig møter uro eller utfordringer i meditasjon, men som tar et klart indre standpunkt til at det spiller ingen rolle. Dette fortsetter jeg med. Det er som om de møter en kilde til en forståelse de har lett etter. At meditasjon tidvis kan kjennes urolig eller tung, spiller for denne type personer tilsynelatende ingen rolle for beslutningen om å fortsette. Man fant det et eller annet i en søkte etter, og da blir det andre en biting. Mer typisk er likevel at sammenhengen mellom personlighet og motivasjon for regelmessig meditasjon og aktualisering er komplekst, sammensatt og kanskje irrasjonelt. En bekjent som har meditert gjennom tiår, sier f.eks. at hans tvangspreg nok bidro til at han fortsatte. Andre har det slik at har de først begynt med noe, så fortsetter de. For atter andre, og kanskje et flertall blant dem som mediterer regelmessig, har meditasjon truffet et eksistensielt behov for en ro, en stille indre

Viljeg

Rommet er der Følelser komme Tanker tenkes Drømmer faller Sorg kjennes Savn vekkes Igjen være i det Viljeg musikk i hverdagen, en himmel eller en hvelving der aktualisering bare tas som en del av pakken. Kanskje kan man tale om en slags faktor X som man kan bruke en rekke velklingende og vage betegnelser om (trang til helhet osv), men som i siste instans ser ut til å forbli et slags mysterium. Acem-meditasjon dreier seg ikke om religion. Derfor skal man vokte seg for å trekke paralleller til religiøse begreper. Men religion har også hatt sine psykologiske sider. Undertegnede har i hvert fall undertiden undret om bruken begrepet nåde innen kristen teologi undertiden er en måte å uttrykke en slags faktor X. Man har innsett at det ikke er noen ytre eller observerbare kjennetegn som avgjør om en person knytter seg til en religion. Ved å postulere at det hele dreier seg om en nåde gitt ovenfra, slår man på et vis fast at det dreier seg om en del av vårt sinn som ikke

er så tilgjengelig for andre å mene noe om. Det er som å si at man ikke vet hva motivasjonen er, og at det står utenfor andre menneskers herredømme. Men man kan selvfølgelig forklare fenomener som "nåde" innenfor rent metafysiske og teologiske dimensjoner uten å trekke inn psykologi eller noen ukjente förklaringsmodeller. Det dreier seg f.eks. om Guds uutgrunnelige utvelgelse. I forbindelse med Acem-meditasjon og ens motivasjon for å gå inn i aktualisering kan man mer enkelt si at det handler om indre valg som av det ikke er så lett verken for en selv eller andre i forkant å formulere noe om. Det er heller ikke så lett å påvirke. Der inne er man langt på vei "on one's own". Imidlertid er det ingen tvil om at det er lettere, ikke bare å forstå, men også å være motivert for aktualisering, hvis man deler sin prosess med andre, li