Eirik Jensen
Eirik Jensen er kurslærer i Acem, magister i filosofi og arbeidet som advokat i et større forretningsadvokatfirma til han pensjonerte seg i 2018.
Han er medredaktør i Acems kulturtidsskrift Dyade
Forfatter og nobelprisvinner Albert Camus var født og oppvokst i Algerie.
Det preget hans forfatterskap og førte til at han engasjerte seg sterkt for dialog mellom partene i frigjøringskrigen. Som modererende stemme ble han fanget i den politiske kryssilden, mistolket og avvist av alle parter. Til slutt gjensto kun ett valg: Taushet.
Han er kjent som en av de mest betydelige franske tenkere og forfattere i det 20. århundre. Men han var født i og vokste opp i Algerie, og regnet seg selv ikke som franskmann, men algerier - "i ordets fulle forstand" som han selv sa. Denne dobbeltheten - oppveksten i Algerie men med franskspråklig identitet - preget Albert Camus' holdning til opprøret i Algerie på 1950-tallet.
I et åpent brev til en algerisk venn skrev Camus at den stadig økende voldsspiralen, med massakre av franske sivile og mot-massakre av arabiske sivile, hadde presset ham til "randen av fortvilelse." Konflikten i Algerie berørte Camus direkte og personlig fortsatt familie der, og venner på begge sider. "Akkurat nå har jeg smerter i Algerie som andre har vondt i lungene."
I 1956 reiste Camus tilbake til Algerie i et desperat forsøk på å få til hva han kalte en "sivil våpenhvile" mellom de stridende. Den amerikanske litteraturprofessoren Robert Zaretsky, som nylig har skrevet en biografi av Camus 1, beskriver settingen slik: Det er 22. januar 1956 i Alger, hovedstaden i den franske kolonien Algerie. Vanligvis tilbringer innbyggerne i Alger søndagene med å vandre langs byens boulevarder og å samles på byens mange kafeer. Denne søndagen er annerledes.
Nå samler innbyggerne i Alger seg på byens sentrale torg, Place du Gouvernement. På den ene siden står en rasende mobb av franske innvandrere - kjent som pieds-noirs. De ledes av en bareier og bråkmaker ved navn Jo Ortiz, som sverger på at Algerie var og alltid vil forbli en del av Frankrike. På den andre siden av torget trenger tusenvis av arabere og berbere seg sammen. De holdes tilbake i det skjulte av medlemmer av Front de Libération Nationale (FLN) - den hemmelige bevegelsen som arbeider for at Algerie skal bli uavhengig av Frankrike.
Mellom de to fiendtlige grupper står en rekke med franske gendarmer. Publikum strømmer mot vollene som omkranser Plazas Cercle du Progrés, en møteplass som skiller to verdener: Bak torget ligger en sølete og skitten Kasbah, den gamle muslimske bydel med trange smug og smale passasjer. Foran torget ligger bydelen Bab el Oued, bebodd av spanske innvandrere fra arbeiderklassen. I hallen sitter pieds-noirs og arabere i trange rader og bøyer sine hoder frem for å se hva som skjer.
På scenen sitter to pieds-noirs - en katolsk prest og protestantisk prest - og en lokal muslimsk representant. Taleren stumper sin Gauloise på skosålen og griper fatt i talen som maner til våpenhvile. Så går en sliten og blek mannen opp på podiet. Albert Camus.
Camus begynte å tale: "Dette møtet måtte finne sted", sa han, "for å vise i det minste at en utveksling av synspunkter fortsatt er mulig." Han hevdet at han var en privat, og ikke en offentlig, figur. Men fordi krigen hadde trengt seg inn i området for det private, hadde han og hans kolleger stått frem, fordi de var overbevist om at "å bygge, undervise, skape [er] aktiviteter som tilhører livet og generøsiteten, og som ikke er mulige i et rike fylt av hat og blodsutgytelse."
I Algerie "er det en million franskmenn som har vært her i et århundre, og millioner av muslimer, enten arabere eller berbere, som har vært her i århundre." Men ekstremister prøvde å fornekte denne virkeligheten ved å terrorisere ikke bare den andre siden, men også de moderate medlemmene av sine egne etniske grupper.
Hvis ikke begge sider åpnet for en dialog, ville volden bære av med Algerie. Zaretsky fortsetter: Camus stanset, og en summing steg opp fra publikum. Camus så at Ferhat Abbas, den siste store moderate stemmen blant de algeriske nasjonalistene, nettopp hadde ankommet. Som Camus, var Abbas et produkt av den franske republikanske skolesystemet, og også han trodde på de universelle prinsippene som lå til grunn for den franske republikken. Og som Camus mente Abbas at de to folkene ikke hadde noe annet valg enn å sameksistere. I det Abbas gikk frem mot scenen, møtte Camus ham på halvveien og de to omfavnet hverandre. I et kort et øyeblikk hørtes en eksplosjon av applaus; Camus bønn om en sivil våpenhvile virket mulig.
Men furiene utenfor hallen så ut til å ha merket den forbigående bølgen av optimisme. Pieds noirs fordoblet sin innsats: de kastet enda større skur av steiner mot bygningen, og knuste flere vinduer, mens de ropte at Camus og hans De kastet en skur av steiner mot bygningen mens de ropte at Camus og hans medarbeidere var forrædere medarbeidere var forrædere. Camus snakket fort, og fryktet at mobben var i ferd med å sprenge seg inn i hallen. Hvor absurd, sa han, å tre inn i denne tumulten for å be om ikke mer enn at "en håndfull uskyldige ofre [dvs. sivile på begge sider] kunne bli spart." Men hans ord druknet i oppstyret. Selv om komiteen hadde planlagt en offentlig debatt etter talen, ba Camus om at denne ble avlyst: det virket klart at konferansen ville snart gli over i uroligheter og hva som var enda verre. Den besøkende forlot hallen som han hadde kommet, omgitt av sine livvakter av "gorillaer".
Zaretskys beskrivelse av Camus' møte med de stridende parter i Algerie, er en heltebeskrivelse. Albert Camus var en humanist som med betydelig personlig mot prøvde med alle midler å få de stridende partene i Algerie-konflikten til å besinne seg.
Helt eller naiv?
Beskrivelsen er imidlertid ikke den eneste mulige. I boken A Savage War of Peace: 1954-1962 Algeria2 fremstiller historikeren Alistair Horne Camus' kampanje for sivilt våpenhvile i 1956 nokså annerledes: Hans mål var å begynne ved å sette en begrensning på krigens mest morderiske utslag gjennom en våpenhvile som ville forby alle angrep på sivile ikke-stridende. Allerede i starten var sjansene meget små for at et slikt idealistisk fremstøt fra Camus kunne lykkes. Camus var kanskje mer effektiv som forfatter enn som politiker. Horne skildrer Camus' møte i Alger slik: Camus sa der: "Vi kan i det minste utvise en viss innflytelse på det mest hatefulle utslaget av konflikten: Vi kan foreslå, uten å gjøre noen endring i den nåværende situasjon, at vi avstår fra det som gjør den utilgivelig - dråpene på uskyldige".
Hornes bedømmelse av Camus' fremstøt følger deretter: "Den velmente men kanskje håpløst over idealistiske tanken om et "sivilt våpenhvile" falt sammen som resultat av påkjenninger både innenfra og utenfra, og med den døde også det siste håp om et liberalt kompromiss i krigen".
Horne skriver også at en FLN-militant som var til stede på møtet den 22 januar 1956, og som beskyldte Camus for å snakke til ham som "en myk søster" (bonne soeur). Kort tid etter at han kom tilbake fra Algerie, i møtet med den økende fiendtlighet fra begge sider og sammenbruddet i hans forslag til en sivil våpenhvile, trakk Camus seg fra L'Express og fortalte sine venner at han ikke lenger ville tale eller skrive om Algerie.
Hvordan skal vi forstå Albert Camus' holdning til Algerie-konflikten, og den tausheten som han til slutt valgte? Moren var døv. Hun led dessuten av en talefei som skyldtes en ubehandlet barnesykdom
Bakgrunn og oppvekst
La oss begynne med et raskt biografisk riss av hans liv: Albert Camus var sønn av en ytterst fattig fransk immigrant i Algerie som døde under første verdenskrig, allerede da Camus var et år gammel. Moren var døv. Hun led dessuten av en talefeil som skyldtes en ubehandlet barnesykdom, slik at hun i praksis også var helt stum. Hun kunne heller ikke lese eller skrive. Da faren døde, flyttet familien sammen i en liten leilighet i Alger hvor de bodde sammen med bestemoren og hennes to sønner under svært magre kår.
Under sin skolegang oppdaget en av hans lærere at eleven hadde et usedvanlig talent. Han hjalp den unge Albert Camus til å vinne et stipend på Grand lycees. Camus beskriver sin ungdomstid som uskyldspreget - ved siden av sin skolegang elsket han å spille fotball. Uskylden tapte han da det ble oppdaget at han led av tuberkulose, som plaget ham gjennom hele livet.
I 1933 begynte Camus på universitetet i Alger, og 1936 tok han sin universitetseksamen med avhandlingen Kristen metafysikk og neo-platonisme. Samme år reiste han til Paris, hvor han etter hvert ble del av det franske intellektuelle miljøet på vestbredden, sammen med bl.a. Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir.
Fra kommunist til motstandsmann
Som de fleste andre intellektuelle, identifiserte Camus seg med venstresiden, og han meldte seg inn i kommunistpartiet. I motsetning til de fleste andre, fikk han imidlertid gradvis motforestillinger. Han meldte seg noe senere inn i en bevegelse som kjempet for at Algerie skulle bli uavhengig av Frankrike, men som ikke var tilknyttet kommunistpartiet - Le Parti du Peuple Algérien-, noe kommunistene sterkt kritiserte ham for. I 1938 ble han journalist i avisen Alger-Republicain. I sitt virke for avisen skrev han detaljerte rapporter om levekårene til de fattige araberne i Kabyles regionen.
Da krigen brøt ut, var Camus erklært pasifist, og han reiste tilbake til Algerie. Hans pasifistiske skrifter gjorde imidlertid at han fikk problemer med myndighetene i Algerie, og han ble "rådet" til å forlate landet fordi han var å betrakte som en "nasjonal sikkerhetsrisiko". Camus vendte så tilbake til Frankrike rett før tyskerne erobret Paris.
I 1943 knyttet Camus seg til "Combat", som både var en undergrunnscelle og motstandsavis. Han fikk seg falsk identitet under navnet "Beauchard", og ble etter hvert redaktør av Combat. Under krigen var Camus både intellektuell skribent og aktiv motstandsmann, og var ettersøkt av tyskerne.
Det var for ham ingen motsetning mellom rollene - snarere utfylte de hverandre.
Filosofien om det absurde
Det var også under krigen at Camus utviklet sitt filosofiske grunnsyn: Tilværelsen er uforklarlig, dypest sett uten mening, absurd. Likevel er menneskelivet hellig. Menneskers liv i det absurde og meningsløse kan paradoksalt ha heroiske kvaliteter, slik Camus fremstiller myten om Sisyfos, som i gresk mytologi ble dømt til i evighet å rulle stenen opp fjellet, se at den triller ned, for å rulle den opp igjen. I dette absurde er det også mulig å finne en form for eksistensiell glede. Han skriver: "Dette hjertet inni meg kan jeg kjenne, og jeg slutter at det finnes. Denne verden jeg kan ta på, og på samme måte slutter jeg at den eksisterer.
Alt annet er konstruksjonen" Etter frigjøringen skrev han i Combat: Vi har vært vitne til løgn, ydmykelse, drap, deportasjoner og tortur, og i hvert eneste tilfelle var det helt umulig å overbevise dem som foretok slike handlinger om ikke å gjøre dem, fordi de var helt sikre på seg selv, og fordi det ikke finnes noen måte å overbevise en abstraksjon på.
Fienden var for Camus ikke den ene eller den andre, men selve den abstrakte retorikken. I den lå det totalitære, som la grunnlag for ideologier som var fremmede for og undertrykket det konkrete ved den menneskelige tilværelsen.
I 1947 utga han romanen Pesten. Byen Oran i Algerie angripes plutselig av en byllepest. Til å begynne med benekter både byens befolkning og administrasjonen at det dreier seg om en epidemi. Etter hvert som stadig flere dør, blir diagnosen uunngåelig. Sykdommen setter befolkningen på store prøver. Byens grenser stenges, for å hindre smitte. Enkelte forsøker å rømme, uten å ta hensyn til at de da vil smitte andre, noen fester og drikker hemningsløst, andre blir apatiske. Den sentrale skikkelsen i boken er dr Bernard Rieux. Uten særlig håp om å kunne kurere de syke, arbeider dr Rieux utrettelig for å lindre smertene deres, og opplever at hans pasienter dør fra ham, en etter en. Likevel fortsetter han. Dr Rieuxs arbeid skyldes ikke religiøs tro eller overbevisning, men en enkel og selvfølgelig følelse av forpliktethet - han er tross alt lege. Boken kan leses som et etisk skrift: Tilværelsen setter oss på prøvelser som kan fortone seg uutholdelige. Vi kan møte dem med oppgivelse, benekting, eller ved å søke trøst i religiøse forestillinger. Det er samtidig mulig å forholde seg til livet på en annen, aktivt nærværende måte som ikke benekter prøvelsene, men hvor man heller ikke gir opp overfor dem.
Enkelte har ment at pesten er en allegori for de tyske okkupantene under krigen, som lenge så ut til å være uovervinnelige. Likevel var det mulig og trolig mente Camus også det eneste anstendige - å gjøre motstand. I 1949 hadde Camus et tilbakefall av tuberkulose, og trakk seg tilbake for å skrive. I 1951 utga han L'Homme Revolte (Opprøreren), som handlet om kunstnerisk, historisk, og metafysisk opprør.
Camus ser på opprøret som en fredelig, gradvis prosess som krever lederskap, men ikke vold. Han kritiserer Hegel for å glorifisere makt og stat fremfor moral og etikk, og han beskylder Marx for å følge i Hegels fotspor. Camus stod i stedet for hva han kalte "Middelhavets humanisme", som han så som en motsetning til hva han kalte "eneveldige" filosofier, som søkte forankring i entydige abstraksjoner fremfor å vise respekt for det virkelige men til tider sammensatte, konfliktfylte og tvetydige livet.
Forræderen Camus
Angrepene på Hegel, marxisme og nihilisme i Opprøreren sjokkerte Camus' intellektuelle samtidige. Tidsskriftet Les Temps Modernes anklaget Camus for å være en forræder - ikke bare mot de intellektuelle, men mot venstresiden. Etter at han forsøkte å forsvare seg i et brev til tidskriftet, publiserte Jean-Paul Sartre, som da var redaktør av Les Temps Modernes, et åpent brev på 19 sider med svært personlige angrep på Camus.
Camus tok til gjenmæle mot Sartre, og skrev nokså syrlig at han var trett av dem som "aldri hadde plassert mer enn sine lenestoler i historiens retning." "Lenestol" var trolig det mest rammende Camus kunne anklage Sartre for å ha satt seg i, ettersom Sartre som kommunist nettopp så seg selv som en som aktivt hadde tatt parti for selve historien. Dyrkelsen av historien hos intellektuelle kommunister som Sartre mente Camus var en av kildene til den totalitære undertrykkelsen som Sovjet-staten utøvde i Øst-Europa.
Brevet til Sartre, og Camus' svar, markerte slutten på vennskapet mellom de to tenkerne. Ikke desto mindre gjorde utgivelsen av romanen Den fremmede og det filosofiske essayet Myten om Sisyfos Camus verdensberømt. Etter krigen var over, mente mange at det nå gjaldt å vende tilbake til det gamle. I motsetning til de fleste franske algeriere - pieds-noirs, som de ble kalt - mente Camus at prinsippene som lå til grunn for den franske republikk, måtte gjelde like mye for araberne og berberne i Algerie som for de franske innflytterne. Denne overbevisningen ble enda fastere i løpet av hans reiser gjennom Algerie i 1945.
Opprøret begynner
Tilbake i Paris forutså Camus at et voldsomt opprør kom til å skje i Algerie. Mange av de innfødte hadde kjempet for Frankrikes frigjøring under krigen. De republikanske idealene man hadde kjempet for måtte, følte de, også gjelde for dem. Etter krigen møtte de en annen virkelighet - undertrykkelse og diskriminering både fra pieds-noirs og den franske administrasjon.
Dråpene i Algerie begynte i 1945, da arabiske nasjonalister i byen Sétif holdt en demonstrasjon for å markere Frankrikes frigjøring fra Tyskland. Demonstrasjonen ble voldelig, og demonstrantene overmannet den lille politistyrken som var der og myrdet deretter mer enn hundre franske innbyggere. Frankrikes svar var like brutalt: Mer enn femten tusen arabere og berbere ble drept de neste dagene, ofte på uhyggeligste vis.
Til tross for sin isolasjon fra den franske intellektuelle elite etter bruddet med Sartre og Simone de Beauvoir, forble Camus en aktiv forkjemper for menneskerettigheter, og økte sine politiske aktiviteter gjennom 1950-tallet.
Han begynte å skrive for l'Express sin dagsavis i 1955, hvor han dekket krigen i Algerie. Volden eskalerte samtidig kraftig i Algerie, da den franske regjeringen sendte tropper dit. Camus skrev at franskmennene måtte forstå at landets arabiske og berberiske befolkning For Camus var fienden den abstrakte retorikken.
I den lå det totalitære, grunnlaget for undertrykkelsen var "søsterfolk" og at de sammen måtte legge grunnlaget for en "ny middelhavskultur". Hvis ikke, sa han, ville hele landet gå i oppløsning innenfra. Og derfor dro han til Algerie, for å gjøre et siste forsøk på å oppnå en sivil våpenhvile.
Som både Zaretsky og Horne skriver, var møtet mislykket. Da Camus fløy tilbake til Paris senere samme dag, insisterte han på at han ville "ofre alt for å oppnå en våpenhvile" og at møtet bare var det første skrittet. Men han tilstod også at han ikke visste hva det neste skrittet skulle være. For nå, innrømmet han, "kjenner jeg bare tvil." Camus' tvil gikk over i fortvilelse da Abbas, noen måneder etter hans opptreden på Cercle du Progrès, selv sluttet seg til FLN.
Hule talemåter
Da Camus kom tilbake til Frankrike, forsvarte Simone de Beauvoir FLNs bruk av terror - "Vi nekter å føle indignasjon over deres kampmetoder" og hun fordømte Camus '"hule talemåten" Mindre enn en uke etter Camus' tale i Alger, talte Sartre på et møte for FLN i Paris hvor han angrep sin tidligere venn, som han latterliggjorde som en "mykhjertet realist" som ønsket - av alle ting reformer i Algerie. Løsningen var revolusjon, ikke reform: "Nykolonialisten er en tosk som fortsatt tror at kolonisystemet kan overhales."
Kort tid etter at han kom tilbake fra Algerie, i møtet med den økende fiendtlighet fra begge sider og sammenbruddet i hans forslag til en sivil våpenhvile, trakk Camus seg fra L'Express og fortalte sine venner at han ikke lenger ville tale eller skrive om Algerie.
Camus' taushet om det som nå hadde utviklet seg til krigstilstander i Algerie, vakte oppsikt i Frankrike. Simone de Beauvoir skrev om det "samme kjedelige programmet med elektriske støt, drukninger, hengninger, nedbrenninger, voldtekter, negler som ble revet ut, brukne bein."
Og hvor var hennes tidligere venn Camus? Beauvoir "ble frastøtt over at han nektet å tale."
Hvorfor taus?
Hvorfor valgte Camus taushet overfor konflikten i Algerie? Det er naturligvis flere mulige svar. Et nærliggende er dette: Camus må ha opplevd at hans uttalelser systematisk ble tatt til inntekt for standpunkter han ikke hadde. Sartre og Beauvoir oppfattet dem konsekvent som uttrykk for allianse med kolonialismen og reaksjonen. For dem var konflikten i Algerie et spørsmål om å velge side - for eller mot historien. Enhver uttrykt motforestilling mot draps- og terrormetodene til frigjøringsbevegelsen FLN, var støtte til de konserverende kreftene. Og pieds-noirene oppfattet ham på samme måte, men med motsatt fortegn: Hver gang han forsøkte å få dem til å besinne seg, og til å forstå at araberne måtte få en mer human og likeverdig behandling, oppfattet de uttalelsene som støtte til opprørerne, og angrep på deres interesser.
Hva som var enda verre: Hver gang Camus forsøkte å få partene til å besinne seg, virket det som det bare økte konfliktnivået. Ikke bare ble han systematisk og aktivt misforstått - hans uttalelser syntes bare å gjøre vondt enda verre.
Det er også vanskelig å unngå en ytterligere tanke: Jo mer Camus deltok i den offentlige debatten om konflikten i Algerie, jo mer nærliggende ville det bli for terroristene - på begge sider - å tenke at ikke bare Camus selv, men også hans nærmeste, bl.a. hans mor som bodde i Alger - måtte være egnete terrormål. Overfor slike umulige dilemmaer var taushet det eneste mulige svar. Selv om Camus var taus i offentligheten, valgte han å være aktiv privat, og arbeidet med å få benådet en rekke arabiske nasjonalister. Noen få ganger lyktes han, men som regel var hans anstrengelser forgjeves.
Nobels litteraturpris
I 1957 ble han imidlertid tvunget ut av sin selvpålagte taushet, da den svenske Nobel-komité tildelte ham Nobels litteraturpris. Han opplevde prisen som tyngende, og mistenkte komitéen primært å ha tildelt ham prisen av politiske grunner. Komitéen hadde skrevet at Camus "belyste problemene som knyttet seg til den menneskelige samvittigheten i vår tid." Det var nærliggende å tenke at den siktet til konflikten i Algerie.
Situasjonen ble ikke lettere da Camus ankom Stockholm. Kort tid før Nobelseremonien møtte han en gruppe studenter. De var mindre opptatt av litteratur, og mer av politikk. En muslimsk student krevde å få vite hvorfor Camus talte så fritt om volden i Øst-Europa, men ikke om Algerie.
Før han rakk å svare, begynte studenten å skjelle ham ut. Camus ble sint, og svarte: "Jeg har aldri snakket til en araber eller en av dine militante venner på samme måte som du har snakket til meg. Du er tilhenger av demokrati i Algerie. Så vær demokratisk akkurat nå og la meg få komme til orde."
Zaretsky skriver: Studenten svarte med nye salver av skjellsord. Det var som om alt og ingenting hadde endret seg siden hans tale nesten to år før på Cercle du Progres: i stedet for rasende pieds-noirs, var det nå en representant for det muslimske Algerie som nektet å lytte. Likevel insisterte Camus på å bli hørt: "Selv om jeg har vært stille i et år og åtte måneder, betyr det ikke at jeg har sluttet å handle. Jeg har alltid vært en støttespiller for et rettferdig Algerie hvor to like folk kunne leve fredelig sammen. Jeg har gjentatte ganger krevd at rettferdighet måtte gjelde overfor det algeriske folket og at de måtte få fulle demokratiske rettigheter. "Han hadde sluttet å tale ut om disse rettighetene fordi "hatet på begge sider er nå så stort at en intellektuell ikke lenger kan gripe inn uten å risikere å gjøre volden enda verre."
Derfor, sa Camus, hadde han bestemt seg for å vente til det kom en mulighet hvor han kunne forene fremfor å splitte folkene.
Mor fremfor rettferdighet?
Så kom Camus med en uttalelse som siden er blitt berømt, eller beryktet, men som egentlig er et feilsitat. Det Camus ble utlagt for å ha sagt, var følgende: "Jeg tror på rettferdighet, men jeg vil forsvare min mor før rettferdighet." Det var slik avisen Le Monde siterte ham. Riktignok publiserte Le Monde en rettelse tre dager senere. Men den ble fort glemt.
Det Camus egentlig sa var: "Folk setter for tiden ut bomber på trikkene i Alger. Det kan hende min mor er på en av disse trikkene. Hvis dette er rettferdighet, så foretrekker jeg min mor." En rettferdighet som forutsatte terror overfor uskyldige, slik Sartre og de Beauvoir forsvarte, kunne han ikke tro på. - "Jeg tror på rettferdighet, men jeg vil forsvare min mor før rettferdighet"-var oppfinnelsen til Le Monde, som sympatiserte med de algeriske nasjonalistene og hjertelig foraktet Camus.
Utsagnet om at Camus ville forsvare sin egen mor foran rettferdighet, vakte bestyrtelse blant de venstreintellektuelle i Frankrike. Selv i dag, snare 50 år etter borgerkrigen i Algerie, og på Camus' hundreårsjubileum, vekker Camus sterke følelser i Frankrike. På hans hundreårsdag ble han omfavnet av Sarkozy og høyresiden - en omfavnelse han trolig ville ha betakket seg for, hadde han levd.
For Camus' prosjekt var trolig neppe et anliggende som kunne favnes av noen ideologi, den være seg på høyre- eller venstresiden. Det var snarere å søke å balansere mellom krefter i tilværelsen som nødvendigvis er motstridende, og som ikke kan abstraheres bort eller løses ved at den ene siden opphever den andre. Det finnes skjønnhet, og det finnes undertrykkelse og fornedrelse. Det finnes lengsel etter rettferdighet, og det finnes lojalitet til ens nærmeste. "Uansett hvilke vanskeligheter et slikt foretak kan tilby, vil jeg ønske aldri å måtte være utro enten mot den ene eller den andre."
Men, fortsetter han, "dette høres fortsatt ut som etikk, og vi lever for noe som overskrider etikk. Hvis vi kunne si hva det var, hvilken stillhet ville da komme etter!" Men noen ganger får denne stillheten - sa Camus i sitt Nobelforedrag, bare to dager etter hans møte med den algeriske student - "en skremmende mening." Enkelte har spekulert i at stillheten som tema og livsvalg også hadde en dypere personlig klangbunn hos Camus: Hans mor, som fortsatt bodde i Algerie, var stum. Noen måtte også gi henne en stemme. Men den stemmen han hadde funnet, hvor han talte om dialog og forsoning, og om at rettferdigheten ikke måtte brukes for å rettferdiggjøre vold mot uskyldige, hadde vist seg helt utilstrekkelig. Terror og tortur hadde overtatt på begge sider. Det fantes ingen løsning på konflikten i Algerie. Det fantes ingen gud som kunne gripe inn og skape fred og rettferdighet, og menneskenes evne til å føle empati og føre dialog, hadde vist seg alt for svak. Da gjenstod bare stillheten, hvor skremmende den enn måtte fortone seg.
Noter
- 1 Robert Zaretsky, Albert Camus: Elements of a Life. Ithaca and London: Cornell University Press, 2010.
- 2 Alistair Horne, A Savage War of Peace: 1954-1962 Algeria. New York Review Books Classics, 2011 [1977].