Dag Jenssen
Dag Jenssen, dr. art., historiker, førsteamanuensis i vitenskapsteori, OsloMet - storbyuniversitetet, redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.
En autonom, kreativ leder som griper situasjonen og handler suverent.
Dette var den franske statsmannen Charles de Gaulles visjon både for seg selv og det Frankrike han ønsket å bygge. Han var på vei mot historiens skraphaug, men Algeries frigjøringskamp reddet ham og ga ham en mulighet til å gjøre visjonen til virkelighet.
Oppgaven var imidlertid utfordrende. De Gaulle ofret idealet om klar og entydig kommunikasjon. Tvetydighet kom til å prege politikken. Sett i lys av de Gaulles mer helhetlige filosofi var imidlertid ikke dette noe avgjørende brudd.
I 1958 hadde Frankrike ett akutt problem som måtte løses: den snart fire år gamle Algeriekrigen. Det var ingen enkel oppgave. Minst seks forhold bidro til at Algerie var eksplosivt, et spesielt vanskelig tilfelle blant koloniene som søkte frihet etter 2. verdenskrig: 1. I den muslimske delen av befolkningen hadde det bygget seg opp mye forbitrelse, ja hat, helt siden den franske invasjonen i 1830. Frankrike hadde modernisert landet, men samtidig undertrykt og marginalisert muslimene borgerrettslig, økonomisk og sosialt. En bakgrunn for dette var også det faktum at Algerie heller ikke før 1830 hadde vært en stat, men vært dominert av andre. Landet hadde ingen styringsdyktig elite, og var lite motstandsdyktig overfor inntrengere og fremmede makter.
2. Algerie var ikke en koloni under Frankrikes vinger, men ble oppfattet som en integrert del av Frankrike, på linje med Provence, Normandie og de andre delene av moderlandet. Man hadde vanskelig for å forestille seg en oppgivelse av kolonien.
3. Den algeriske frigjøringsbevegelsen FLN var en kompromissløs og dyktig motstander hvis strategi var å skape en militær situasjon i landet. Dette viklet Frankrike inn i voldsspiraler som svekket landets omdømme og ga krigen et blodig preg - den tok 700 000, kanskje opp mot én million liv.
4. Algerie hadde én million hvite, europeiske nybyggere som selv om de fleste langt fra var rike, likevel sto tydelig over landets ni millioner muslimer. Europeerne, etter Algeriekrigen kalt pieds noirs (svarte føtter), hadde hele sin tilværelse å tape dersom Frankrike trakk seg ut. Det fantes i tillegg et samfunn av 25 000 jøder som statusmessig var plassert mellom disse to hovedgruppene. De hadde også mye å frykte.
5. Den muslimske befolkningen, som hadde lite tilgang til materielle ressurser, økte langt raskere enn de europeiske nybyggerne. Sett fra europeernes ståsted var Algerie en demografisk bombe, enda en trussel for det hvite mindretallet.
6. Den franske hæren hadde i 1954 gått på et ydmykende nederlag i Vietnam. Offiserene i hæren var svært innstilt på at Algerie ikke skulle bli et nytt nederlag. I tillegg hadde de etter hvert som krigen utviklet seg investert mye i form av innsats og risiko. Hæren hadde mye å tape i Algerie.
Konstellasjonen Algerie-Frankrike var et felt med uvanlig sterke spenninger på kryss og tvers: mellom muslimer og kristne europeere, mellom de militære styrkene og FLN, mellom forestillinger om Algerie som integrert del av Frankrike og et mer autonomt eller helt fritt Algerie, mellom en vanskelig fortid og mulige framtider.
Tvetydighetens prins?
Sommeren 1958 kom Charles de Gaulle til makten i Frankrike som en direkte følge av krigen i Algerie. Mange personer og grupper bidro til utfallet av krigen. Men det er enighet om at de Gaulle fra dette året og fram til krigens avslutning i 1962, spilte en helt avgjørende rolle. Forenklet sagt ledet han Frankrike ut av krigen og inn i en ny tid.
Menhvordan? I 1960 uttalte den franske politikeren Robert Buron: "Hvor leder han oss, denne tvetydighetens prins?". I en nyere artikkelsamling, De Gaulle et l'Algérie 1943-1969, framheves "mysteriet de Gaulle". I følge historikeren Alistair Horne er de Gaulle "den mest ugjennomtrengelige, gåtefulle statsmann i moderne tid". Han fortsetter: "Hvorfor var han alltid så tvetydig når han snakket om sine hensikter?". Bernard Tricot, rådgiver for de Gaulle, fortalte om følelsen han hadde etter sine møter med de Gaulle: "men så, etterpå, ble på en underlig måte hodet helt tomt når det gjaldt hva han egentlig hadde sagt".
Utsagnene over antyder at det ikke alltid var klart hvordan de Gaulle tenkte. Det underliggende spørsmålet er: Visste de Gaulle fra begynnelsen av at Algerie var tapt som koloni, eller ble denne erkjennelsen til underveis? Hvis han visste det fra begynnelsen, framtrer hans utydelighet som en beregnende strategi, og de Gaulle blir mer av en maktpolitiker. Dersom han imidlertid selv skiftet standpunkt underveis, tegner det seg et mer sympatisk bilde av en søkende person som etter hvert finner lösningen og som ikke alltid er i stand til å uttrykke seg entydig.
Begge deler hevdes og har vært hevdet, både i samtiden og senere. Historikerne Martin Evans og Benjamin Stora legger vekt på at det er brudd i de Gaulles politikk. Veien ble til underveis. Alistair Horne er imidlertid mer villig til å framheve at det er kontinuitet og sammenheng. Blant de samtidige var meningene delte.
De Gaulle sa selv om Algeriekrigen: "man loser ikke et problem som dette, man lever med det!" Her indikerer han at det var en skiftende, deltakende prosess. Men han skrev også at "båten ville kantret" hvis han hadde formidlet sine hensikter rett fram.
Og han sa at han allerede i 1958 visste at "det for Algerie ikke lenger [var] noe annet alternativ enn selvbestemmelse". Rådgiver Tricot kommenterte dette slik overfor de Gaulle: "Jeg levde gjennom hele denne perioden sammen med deg, og sakene syntes for meg ikke å ha vært like enkle".
Sammenhengen med de Gaulles filosofi
En side ved dette som ikke har vært særlig framhevet, er hvordan de Gaulles utsagn og handlemåte under Algeriekrigen står i et forhold til mer varige oppfatninger hos ham, til hans filosofi, som var utviklet over lang tid. Spesielt tenker jeg da på hans forståelse av lederskap og hans politiske idealer.
Når vi trekker dette inn, blir hans håndtering av Algerie ganske konsekvent. Den er slu, ja, men ikke kun dette. De Gaulle synes å ha ant hele tiden hvor det bar, og denne anelsen var i overensstemmelse med hans mer allmenne oppfatninger, noe han derfor måtte hjelpe fram. Også selve hans måte å gå fram på var i overensstemmelse med hans mer varige oppfatninger.
Maktfilosofen Niccolö Machiavelli mente den politiske lederen måtte kunne bruke både mennesket i seg, for hvem alt foregår trygt innenfor loven og idealet, og dyret i seg, hvor instinktene råder og man står i et noe friere forhold lov og ideal. A få gjort noe syntes for Machiavelli å kreve at man "ved sluhet er i stand til å forvirre andre", men også at man kunne være en som andre fryktet.
Machiavelli tegnet dette dyriske ved lederen gjennom bildet av en rev og en løve - reven unngår fellene mens loven kan spre frykt. Selv om de Gaulle var en slu rev og iblant også nok kunne være en brutal løve, var han en rev og en løve som var forpliktet overfor en gjennomtenkt og for sin tid akseptabel filosofi, altså et dyr som også var menneske.
Ledelse i følge de Gaulle
De Gaulles hadde sin yrkesbakgrunn fra den franske hæren. Hans forståelse av ledelse reflekterer dette og ligger naturlig nok et stykke unna vår tids nordiske, demokratiske ledelsesideal. Samtidig er det en interessant introspektiv og artistisk side i hans oppfatning som har noe allment ved seg.
1 1927 holdt de Gaulle tre forelesninger ved SaintCyr-krigsskolen over temaet. Han vektla at stilt overfor en situasjon, vil lederen vende seg innover mot sine egne ressurser, gjøre situasjonen til sin egen og handle med en viss suverenitet, eller som han sier, med "mesterens stolthet". Det er en begrunnet stolthet, en holdning som kan ha noe grandiost ved seg, på grensen til overmot, men som samtidig er vendt utover, bygger på kompetanse, er opptatt av saken og ikke er bekymret for seg selv.
Lederen er også kreativ, ikke en som følger regler, men en som "kan det å ikke adlyde". Under 1. verdenskrig hadde de Gaulle selv blitt tatt ut av tjeneste i åtte dager fordi han mot sine lederes vilje ga ordre om ild. Lederens perspektiv er et annet viktig trekk.
Som leder skal man "sikte høyt, se stort, dømme vidtrekkende, skjære gjennom det normale hvor man diskuterer innenfor snevre grenser". Lederen bør også holde seg litt på avstand, de underordnede skal ha inntrykk av noe høyere. For de Gaulle ivaretas nærhet, kjærlighet og vennskap av familien og privatsfæren, ikke av lederskapet.
De Gaulle var i 1927 bekymret for utvelgelsen av ledere i det franske militære systemet. "Vår tid er lite orientert mot det å utdanne og velge ut militære ledere... Hvem i hæren sier ikke i dag ofte... "Hvorfor er jeg her? Jeg vet ikke!"". Han var imidlertid overbevist om at ledere trer fram når krisen melder seg. Ved de store anledninger vil "en dyp bølge" skyve den rette fram. De Gaulle var opptatt av det unormale, det eksepsjonelle, den store krisen. Lederen og krisen hører naturlig sammen.
De Gaulle trådte fram som Frankrikes leder ved de neste to store krisene i landet: 2. verdenskrig og Algeriekrigen. Det han sa i 1927 var en profeti for hans eget forhold til Frankrike de neste 40 årene.
Politikk
De Gaulles ideer om politisk ledelse bryter ikke med ideene om lederskap i en militær sammenheng. Etter krigen trakk han seg fra landets regjering fordi han mislikte partisystemet som var i ferd med å utvikle seg og som ble grunnpilaren i den nye fjerde republikken. Han ville ikke trekkes ned i det han så som partienes kiv og strid. Med partier kunne man ikke styre landet. En minister fra et parti ville være bundet av særinteresser og partiorganisasjon.
Denne forståelsen av politisk ledelse er i tråd med kravet om at lederen er en kreativ person som vender seg innover og gjør situasjonen til sin egen. Partipisken ville kneble denne forutsetningen. I stedet foreslo de Gaulle i 1946 at landet burde styres av en politisk ledelse plassert over partiene.
Forslaget skulle bli en opptakt til dannelsen av den femte republikk med de Gaulle som president fra januar 1959. I denne ordningen valgte folket presidenten, som satt trygt i sju år, fikk stor utøvende myndighet og selv kunne utpeke statsminister med regjering. Da de Gaulle på en pressekonferanse i 1958 foreslo at han "kunne være nyttig enda en gang for Frankrike", framhevet han at han var "en som ikke tilhører noen og som tilhører alle". I 1946 hadde han sagt at han ville vente i kulissene som en reserve i tilfelle en krise igjen skulle komme. De Gaulle hadde også noe som liknet en politisk filosofi, noe som han trodde sterkt på og som lå til grunn for alt det andre. De Gaulle oppfattet Frankrike som bestemt for grandeur. Ikke først og fremst i form av materiell makt, men som en åndelig kvalitet. Grandeur var landets skjebne, som det måtte gripe. Det innebar å "være i første rekke", å sette store prosjekter ut i livet, å "sikte høyt og holde seg rett i ryggen". "Frankrike kan ikke være Frankrike" uten dette. Det var ikke avgjørende om prosjektene lyktes eller ei. Frankrike var til for "oppnådde suksesser eller eksemplariske ulykker".
Som Samuel Beckett sier: "Fail again, fail better". Det farlige er ikke mistaket, men middelmådighet og adspredelse, de lave siktemålene. Dette kunne iblant ramme Frankrike, og de Gaulle oppfattet det som "avvik" og "feil".
De Gaulles mål var da dypest sett å "opprettholde Frankrikes ånd", som den britiske politikeren Harold Macmillan formulerte det. Dét var også noe av grunnen til at han i 1946 trakk seg fra partipolitikk. Hadde de Gaulle med sin militære bakgrunn en diktator i seg? Tydelig nok ønsket han vide fullmakter som statsleder. Men han ville være bundet likevel, om ikke av partiet så av grunnloven og folket. Som et ekko av Rousseau sa de Gaulle i 1931 at det dreier seg om å samles frivillig under den allmenne interessen. De Gaulle baserte seg ofte på folkeavstemninger i saker han anså viktige.
Opinionen var hans viktigste støtte, ikke minst under Algeriekrigen, og den bandt ledelsen. De Gaulle endte sin karriere i 1969 ved å gå av etter en folkeavstemning hvor hans forslag tapte.
De Gaulle i aksjon: mai 1958
De Gaulles typiske handlemåte som politiker kommer godt fram i måten han kom til makten på i 1958. Det må sies å være et klassisk eksempel på hvordan en oppstått situasjon, det Machiavelli kaller Fortuna, utnyttes av en politiker med Virtu (dygd). I denne situasjonen kan vi også se den tidligere nevnte spenningen mellom det politiske mennesket som følger idealer og lover og det politiske dyret - reven eller løven - som søker makt i et friere lende.
I 1958 var den fjerde republikkens autoritet svekket. Det hadde vært over 20 regjeringer på 12 år, og mot slutten av 1957 hadde landet opplevd 35 dager uten regjering. Frankrike, med den tre år gamle Algeriekrigen som hovedutfordring, syntes uregjerlig. Landets internasjonale prestisje var sunket til et lavmål. Våren 1958 blomstret flere konspirasjoner med tilknytning til Algerie. Noen ville ha de Gaulle tilbake, andre ville ha hæren i førersetet.
13. mai 1958 tok det militære kontrollen i Alger. Lederen for opprøret, general Jacques Massu, proklamerte dannelsen av en komité for offentlig sikkerhet. De sentrale myndighetene var dermed satt til side i Algerie. Massu og andre nevnte de Det farlige er ikke mistaket, men middelmådighet og adspredelse, de lave siktemålene.
Gaulle som ny statsleder. De mente han kunne gjenreise autoritet og sikre Algerie for Frankrike. De Gaulle var i en delikat situasjon. Her var øyeblikket han hadde ventet på siden 1946: en unntakstilstand, en mulig borgerkrig, en systemkrise. Men det var uaktuelt å reise til Alger og stille seg på opprørernes side. Da ville han være utenfor loven. Og likevel var det de militæres press som kunne bringe ham til makten, fordi dette presset rystet den sittende makten.
19. mai tillyser han en pressekonferanse, hvor han uttaler at han stiller seg til disposisjon som statsleder om nødvendig. Men det skal skje innenfor konstitusjonelle rammer. Dog kan det bare skje gjennom det han kaller en "eksepsjonell prosedyre" - noe annet ville ikke være mulig siden han selv sto helt utenfor det politiske liv.
En uke senere møter han statsminister Pflimlin. Pflimlin ber de Gaulle bruke sin autoritet til å stanse hæren. I det statsministeren sier dette, har han innrømmet at han ikke lenger egentlig er i ledelsen. Under møtet sier han også at han kan være villig til å vike plassen for de Gaulle.
Dagen etter, og uten å informere Pflimlin, tvinger de Gaulle på egen hånd fram et skifte. Han sender ut et kommuniké hvor han annonserer dannelsen av en regjering. Samtidig beordrer han de militære styrkene til å være lojale. Deretter sikrer han seg støtte fra president Coty og parlamentslederen Mollet. 1. juni stemmer nasjonalforsamlingen ham inn som regjeringssjef og gir ham vide fullmakter for en avgrenset periode. Det hadde vært større demonstrasjoner i Paris, med Mitterand og Sartre i spissen. Men protestene var ikke truende.
Situasjonen var snarere preget av lettelse over at krisen var over. Hva karakteriserte de Gaulles handlemåte under mai-krisen i 1958? Martin Evans peker på at han klarte å kanalisere situasjonen som oppsto til egen fordel. De Gaulle spilte på den militære kupp trusselen som kom fra Algerie. Han lot trusselen utvikle seg, men passet på ikke selv å bli innlemmet i opprøret. Tvert i mot befestet han sin moralske autoritet overfor hæren ved til sist å stagge den.
Videre bedømte han opinionen riktig. Befolkningen ønsket et systemskifte. Derfor var det mulig å stille seg til disposisjon som leder og tvinge fram en løsning, selv om han beveget seg på kanten av det konstitusjonelt akseptable. Etter at Pflimlin hadde kastet kortene og de Gaulle hadde sagt han ville danne en ny regjering, ga resten av maktstrukturen etter som fallende dominobrikker.
Alistair Horne betoner hvordan de Gaulle lot Frankrike vente før han lot det stå til. Han "lot landet gå helt fram til kanten av svelget og stirre ned på den ytterste katastrofen, nemlig borgerkrig, før han strakte ut en hjelpende hånd for å trekke det tilbake". Ved å utsette handlingene på denne måten, skaffet de Gaulle seg solid støtte. I tillegg ble det tydelig at han ikke var hærens mann, men at det var landet som sådan han var til for. Home tror Algeriekrigen ville endt i borgerkrig om ikke de Gaulle hadde handlet på denne avventende måten.
Mai 1958 viste de Gaulle som strateg. Han klarte å manøvrere seg inn i den lederposisjonen som han tidligere hadde beskrevet: fri til å møte situasjonen, over særinteressene, over partiene, løftet fram av en dyp bølge.
En brikke i et puslespill
Selv om Algerie var den åpenbare utfordringen for Frankrike, var Algerie bare en brikke i et puslespill for de Gaulle. Frankrikes grandeur var viktigst. Rundt 1960 innebar dette å "omdanne vårt gamle Frankrike til et nytt land og gifte henne med samtiden", med andre ord å modernisere. De Gaulle ville overhale det politiske systemet, styrke økonomien og finanssystemet, heve Frankrikes internasjonale status, bygge om forsvaret, føre landet inn i atomalderen og bringe Frankrike inn som ledende i oppbyggingen av et "sterkt, forent og uavhengig Europa".
Algerie var da det store hinderet på veien til modernisering. De Gaulle skrev om Frankrike etter at Algerie i 1962 var overlatt til seg selv: "Nå er hun utenfor fare". Faktisk opplevde også landet en blomstring politisk og økonomisk utover på 1960og 1970-tallet, ikke minst takket være at det ble en løsning på Algeriekrigen.
Stø kurs, men nye signaler
Siden de Gaulles perspektiv på denne måten gikk langt ut over Algerie, var også Algeries verdi blitt relativ. Det første året ved makten fortsatte likevel de Gaulle en politikk han hadde arvet fra forgjengerne. Helt fra 1920-tallet hadde venstresiden i Frankrike utviklet en mykere kolonialisme. Det gikk ut på at den muslimske eliten skulle utvikles til likeverdige franske borgere. Slik kunne det potensielt eksplosive Algerie stabiliseres. Dessuten ga det mening å bringe sivilisasjon til kolonien.
Under Algeriekrigen ble denne politikken fulgt fra 1956. Det ble satset på utviklingshjelp. Frankrike forsøkte å vinne "hjertene og hodene" til den algeriske befolkningen. Samtidig bekjempet man FLN gjennom militære offensiver.
Som forgjengerne satte de Gaulle i gang et omfattendemoderniseringsprogram,ogmuslimene fikk for første gang stemmerett. Parallelt med dette lanserte han en større militær offensiv rettet mot FLN. Det første året tydet dermed på at de Gaulle ville beholde Algerie under fransk herredømme, utvikle landet, og nedkjempe FLN. I sin første tale til Algers befolkning 4. juni 1958 snakket de Gaulle også i typisk fransk tradisjon om brorskap og likhet. Dette måtte forstås som en forsikring om et fortsatt fransk Algerie. Så langt var alt i tråd med fortiden.
Imidlertid sendte han også ut andre signaler. De Gaulle unngikk å uttale "fransk Algerie" direkte. Uttrykket glapp rett nok spontant ut av ham under en tale to dager etter Alger-talen, men dette var eneste gang og visstnok var det hele litt nølende uttalt. Viktigere var det at det å snakke om brorskap og likhet også var en invitt til muslimene.
Alle borgere skulle fra nå ha de samme rettigheter og plikter. Hvordan skulle de hvite forstå dette? Senere det første året nevnte de Gaulle flere ganger at Algerie måtte utvikle sin egen "personnalité". Han unngikk derimot uttrykket "integrasjon", som minnet for mye om assimilering og tvang. De Gaulle strakte også hånden forsiktig ut mot FLN: Hemmelig kontakt ble opprettet, dødsdommer ble opphevet, fanger løslatt, fred ble tilbudt på visse vilkår. De Gaulle kritiserte også de mest hardkokte blant de algeriske europeerne og sa våren 1959 at "Papa's Algerie er død".
Kort sagt gikk en rekke signaler i retning av at Algerie ikke kunne være som før, og i flere av signalene lå en anerkjennelse av det muslimske Algerie. Dette skapte uro i hæren og blant de hvite i Algerie, nettopp de to gruppene som hadde presset på for å få de Gaulle fram i 1958. I Alger kunne man i mai 1959 høre de første spredte rop: "Ned med de Gaulle!".
De Gaulles handlinger og uttalelser det første året gikk altså i litt ulike retninger og kunne med godvilje forenes både med at han allerede visste hvor han ville, nemlig mot en avvikling av kolonien Algerie, og med at han var i prosess og fortsatt mente at Algerie skulle være fransk i en eller annen form.
Omslaget: De Gaulle finner Algerie og seg selv
Som franskmenn flest var de Gaulle fascinert av det nye TV-mediet som etter hvert hadde fått utbredelse. Han talte på fjernsyn oftere enn annenhver måned i denne perioden. 16. september 1959 holdt han en spesielt godt forberedt fjernsynstale om Algerie. Talen oppfattes gjerne som en avgjørende hendelse under Algeriekrigen.
Historikeren Benjamin Stora setter den også inn i en videre ramme: Talen markerer overgangen til det moderne Frankrike. De Gaulle har oppfattet at det blåser nye vinder og han stiller seg på det nyes side, det som etter hvert skal bli 1968 og en ny generasjons prosjekt.
Hva var det han sa? "Algeriernes skjebne tilhører algerierne selv". De Gaulle gikk inn for koloniens selvbestemmelse ("autodétermination"). Han så for seg en folkeavstemning der landet selv skulle velge sitt forhold til Frankrike. Han nevnte tre alternativer å stemme over: full selvstendighet, full integrasjon, selvstyre i nært samarbeid med Frankrike.
Med prinsippet om selvbestemmelse og ved å tillate full selvstendighet som et mulig utfall, brøt de Gaulle med den myke kolonialismen. Han brøt rett og slett med kolonialismen og åpnet Frankrikes vei mot en postkolonial tankegang. Dette skrittet tok han på egen hånd, men etter sondering og rådføring hjemme og ute våren og sommeren 1959.
"Jeg tar alene ansvar for den algeriske politikken", sa han til sin regjering like før talen ble holdt. Samtidig fant han på en ny måte tilbake til sine grunnideen For hvis Frankrike har en særegen identitet, grandeur, så vil også andre nasjoner kunne ha det. Men da må de søke å være seg selv, og selvbestemmelse blir dermed det eneste riktige.
Når de Gaulle i 1958-1959 snakker om utvikling av Algeries personlighet, er det dette potensialet for å bli seg selv som påpekes. Så tidlig som i 1944 hadde han også sagt at Frankrike skulle "lede hver av koloniene gjøre dem i stand til å administrere og, senere, styre seg selv". Det er ikke overraskende at nettopp de Gaulle var blant dem som brøt med kolonialismen. Selv tilkjennega han på- dette tidspunktet at folkeavstemningen burde ende med det tredje alternativet: selvstyre i nært samarbeid med Frankrike. Full selvstendighet så han på som en lite fruktbar løsning, med sannsynlig utvikling av diktatur i Algerie og tap av franske interesser i Afrika. Full integrasjon var han heller ikke tilhenger av. Han trodde ikke på flerkulturelle samfunn, og han fryktet den islamske befolkningsökningen med omfattende innvandring til Frankrike.
En logisk utvikling
Såpass mye peker i retning av økt anerkjennelse av det algeriske synspunkt allerede i 1958-1959, at 16. september-talen og selvbestemmelse synes mer som en logisk utvikling enn et brudd. I 1961 sa de Gaulle at de mange talene hans dreide seg om "å forberede opinionen for det som måtte komme".
Mye tyder på at det første året var en forberedelse for å fremme ideen om selvbestemmelse. Når denne var uttalt, måtte full selvstendighet tillates, ellers ville ikke selvbestemmelsen være der. Det av utsagn som pekte i motsatt retning kan da forstås som forsøk på å mildne budskapet. På denne måten var det også i noen grad mulig for de som ønsket et fransk Algerie å tro at de ikke var sviktet. Spesielt var dette viktig overfor hæren, som de Gaulle var helt avhengig av i Algerie.
De Gaulle brukte for øvrig en egen taktikk på dette punktet: Han lot sine underordnede tale om et fransk Algerie til hæren og de algeriske europeerne. Iblant oppsto det sterke motsetninger innad i regjeringen fordi ministre merket at de Gaulle plutselig kunne underminere det ministrene hadde sagt like før. Trolig var dette noe de Gaulle lot skje fordi det tjente prosessen, så fikk det heller være med ministrenes velvære.
Siste fase: ... mens jernet er varmt
De Gaulle fikk allmenn støtte for talen om selvbestemmelse, bortsett fra innen hæren og den hvite befolkningen i Algerie, hvor man mente talen representerte et svik. Styrket av tilslutningen begynte nå de Gaulle mer aktivt å presse på for en løsning. Han grep stemningen og muligheten omtrent som i mai 1958, og gikk et skritt lenger. Gradvis antydet han full selvstendighet. I juni 1960 snakket han om et "algerisk Algerie", i november 1960 om en "algerisk republikk" og i april 1961 om et "suverent Algerie". Videre holdt han en folkeavstemning 8.
januar 1961 over spørsmålet om selvbestemmelse. Med 75% støtte fra denne gikk han selv lenger enn avstemningen tillot og åpnet direkte forhandlinger med FLN. Samtidig ble det brukt et økonomisk argument for at Frankrike skulle løsne båndene til Algerie.
I 1956 hadde sosiologen Raymond Aron og redaktøren Raymond Cartier hevdet at det ville være bedre for Frankrike å bruke penger hjemme enn å investere i koloniene. Rike Sveits og Sverige hadde jo ikke kolonier, og utregninger viste at det franske regnestykket ikke ville gå opp. I april 1961 sa de Gaulle på en pressekonferanse: "Algerie koster mye mer enn det bringer inn, det er det minste vi kan si". Det var ikke lenger i Frankrikes økonomiske eller strategiske interesse å sitte med Algerie.
Tendenser i tiden understøttet de Gaulle. I løpet av 1960 hadde de andre franske koloniene i Afrika oppnådd selvstendighet. Den internasjonale opinionen var positiv til et selvstendig Algerie, og Frankrikes status sank tilsvarende. Etter hvert fortonte Algerie seg mer og mer som et spørsmål om å trekke seg tilbake på en akseptabel måte. Ikke minst var det franske folk lei av krigen. Mange av landets unge tjenestegjorde i Algerie. Og nye menneskerettighetsbrudd ble avslørt i pressen.
Hæren forsøkte for tredje gang et kupp, men det var dårlig forberedt og de Gaulle stoppet det med en av sine fjernsynstaler. Løpet var dermed kjørt for de hvite europeerne i Algerie og de opprørske elementene i hæren. Heretter fikk opprøret form av ren terrorisme. Organisasjonen OAS utførte de neste par årene en rekke aksjoner i Algerie og Frankrike, men uten å kunne endre prosessen.
Hovedstaden Alger sank i denne fasen ned i en lovløs tilstand, og i Paris var det i begynnelsen av 1962 daglige terrorangrep. I mai 1961 gikk prosessen over i forhandlinger med FLN. Spesielt vanskelig var spørsmålet om de hvites rettigheter i et fritt Algerie og oljeregionen Sahara, som Frankrike ønsket å beholde.
Krigshandlingene fortsatte parallelt. De Gaulle forregnet seg på den internasjonale opinionen da han slo for hardt tilbake mot et FLN-angrep på en fransk militærbase i Tunisia. Det internasjonale presset mot Frankrike økte.
I september 1961 ga han seg på det avgjørende Sahara-punktet. Det var et uttrykk for hvor desperat prosessen trengte en avslutning slik at Frankrike fikk frie hender med sin egen utvikling. Den endelige avtalen ble signert 18. mars 1962.
Målt etter tidligere standarder hadde Frankrike tapt på punkt etter punkt. Sahara var oppgitt, FLN var anerkjent, Frankrike skulle gi noe økonomisk hjelp og fikk beholde noen militærbaser for en avgrenset periode. 900 000 hvite kom til å måtte emigrere til Frankrike. I Frankrike var det lettelse.
Urent trav og sammenheng
De Gaulle startet sin periode som leder med å betrygge alle om at den tidligere linje fortsatte. Men omtrent samtidig begynte han å sende ut signaler om at ikke alt kunne være som før. Så kom talen om selvbestemmelse som endret perspektivet for mange. De Gaulle fulgte egentlig aldri opp talen om selvbestemmelse på den måten han hadde foreslått, forhandlinger og ikke folkeavstemning bestemte i realiteten Algeries skjebne. I stedet brukte han støtten han fikk på dette punktet til å presse på for anerkjennelse av et selvstendig Algerie. Videre startet han forhandlingene. Hele tiden gikk han dermed et stykke ut over den posisjonen han hadde oppnådd. Og så håpet han at opinionen ville følge ham, noe den gjorde. De mange fjernsynstalene var nok en viktig faktor i dette bildet.
Prosessen var i overensstemmelse med de Gaulles grunntanke. Den tilsvarte tanken om en autonom, kreativ leder som griper situasjonen og handler relativt suverent. Den tilsvarte også tanken om Frankrikes grandeur og forutsetningen om alle lands mulige egenart. I tillegg bekrefter prosessen mønsteret fra mai 1958, hvor han fikk kanalisert situasjonen i sin retning og spilte på opinionens aksept.
De Gaulle tapte for FLN, men synes tidlig å ha innsett at dette måtte skje. Det var et styrt nederlag, som åpnet for noe annet. Frankrikes problem i Algerie var et spørsmål om å endre forståelse og akseptere det nye. Derfor ble prosessen en blanding av til dels sprikende signaler og nye initiativ. Et typisk urent trav, vil mange si.
Det eventuelt gåtefulle ved de Gaulle er kanskje at han på et beregnende vis doserte og administrerte meldinger og handlinger, samtidig som det hele var uttrykk for hva han dypere sett mente.
Stoff og sitater til denne artikkelen er stort sett hentet fra Gallo og de Gaulle (lederskap, politisk syn), samt Home, Evans og Stora (de Gaulle og Algeriekrigen), pluss Wikipedia.
Litteratur
- Martin Evans, Algeria: France's Undeclared War, Oxford University Press, 2011 (Kindle)
- Max Gallo, De Gaulle 1-4, Paris, Laffont, 1998
- Charles de Gaulle, Mémoires de guerre. 1. L'appel 1940-1942, Paris, Plon, 1954
- Alistair Horne, A Savage War of Peace: Algeria 1954-1962, New York Review Books, [1976] 2006 (Kindle)
- Niccolò Machiavelli, Fyrsten.
- Benjamin Stora, De Gaulle et la guerre d'Algérie, Paris, Pluriel, 2010
- Maurice Vaisse (red.), De Gaulle et l'Algérie 1943-1969, Paris, Armand Colin, 2012
- Wikipedia, artikler om Algeriekrigen og Charles de Gaulle