Det er nok et nervepirrende øyeblikk i mitt musikerliv. Det er lenge siden jeg har spilt solokonsert, men jeg har mannet meg opp etter en lang tørkeperiode.
Det er lørdag formiddag, fra onsdag har jeg telt ned. Kjemien med domkirkens orgel har vært god, men tvilen har festet grepet det siste døgnet. Hvorfor gjør jeg dette? ØYEBLIKK MED TVIL OG URO lokker frem nevrotiske sider. Hadde jeg valgt enkleste vei, å takke nei til oppdraget, kunne jeg hatt en rolig lørdag og sovet lenge. Sluppet å grue meg, sluppet å blott stille nervebunten foran venner, familie og utenlandske turister som har funnet veien til kirken. Publikum betaler en hundrelapp for inngangsbilletten. Jeg må levere! Kan det hende at noen av mine gamle lærere har tatt turen innom? Jeg lar publikum være publikum og kikker ikke ned over gallerikanten.
Det er for sent å feige ut nå. Ta deg sammen! Jeg har late morgener oftere enn folk flest. Min frie tilværelse bytter jeg ikke med noen. Jeg trenger å gjøre dette. Jeg har ikke terpet utallige timer i enerom for ingenting. Livet mitt blir rikere når jeg får vist det jeg kan best. Og tross alt: generalprøven gikk strålende, stoffet kan jeg til fingerspissene. Hva frykter jeg? Total blackout hvor musikken stopper opp. Eller hva med havari i orgelets regi streringscomputer så de forhåndsinnstilte klangene begynner å leve sitt eget liv? Lite hjelpsomme tanker, men de er nå der. På den andre siden: studietiden er over for lengst, konserten skal ikke karaktersettes. Få, om noen, blant publikum kjenner repertoaret bedre enn jeg, så det er slingringsmonn. Konsertprogrammet byr på godbiter for ulik smak. Jeg har selv satt det sammen og valgt ut verker av komponister jeg ikke klarer meg uten. Men dum me tanker kommer stadig i veien. Konsertsituasjo nen kan ikke øves på uten nettopp å spille konsert. Energien i rommet er helt spesiell når kirken er full og tiden er tilmålt.
Som kirkeorganist spiller jeg utallige seremonier. Gudstjenester, bryllup og begravelser. Og jo mer jeg spiller, jo mer flyter jeg på rutinen. Samtidig er den lille anelsen av nerver alltid til stede, og for meg må den være der. Moderat nervøsitet hjelper på. Når jeg derimot spiller solo, skrus ubehaget opp flerfoldige hakk. Men uansett hvor tøff tiden i forkant av konserter kan være: ingen truer meg til å drive med dette. Jeg har frivillig valgt musikeryrket på et tidspunkt. Hvor kommer drivkraften fra? Og hvorfor ble orgelet mitt instrument? Sett ut ifra en oppvekst på Oslos vestkant kunne jeg lett ha fulgt en oppgått løype: Økonomi, jus, markedsføring. I 1988 flyttet familien inn i et koselig rekkehus i skogkanten på Holmenkollen. Faren min hadde samlet klassisk musikk over mange år, og stabelen
av LP'er havnet i en krok under trappen, side om side med et flunkende nytt Kenwood-anlegg med kassett, CD og LP-spiller. Som travel familiefar fant han sjelden tid til lange lytteøkter, men på søn dager og før jul børstet han støvet av dem. Arien "Schafe können sicher weiden" fra Johann Sebas tian Bachs "Jakt-kantate» rørte ved noe i meg, syv år gammel. Jeg måtte høre mer og spilte av platene på egenhånd.
Så satte jeg meg i skredderstilling foran høyttalerne, brødrene mine lot meg være i fred. Platen med "Jakt-kantaten" ble fullstendig utslitt. Etter Bach kom turen til Wolfgang Amadeus Mozart: "Ein musikalischer Spaß", "Serenata Notturna" og "Eine kleine Nachtmusik", utgitt på "Deutsche Grammophon", Amadeus-kvartetten spilte. Jeg lirket LP'ene forsiktig ut av omslaget med sin støvete papp-lukt. Det gjaldt å skåne dem for riper, unngå hakk. Trygt plassert under stiften knitret det koselig, platene snurret seg gjennom Allegroer, Adagioer, Prestoer og Menuetter Og etter en intens Mozart-periode oppdaget jeg Joseph Haydn. "Avskjeds-symfonien" i fiss-moll var helt spesiell, med sin siste langsomme sats hvor alle orkestermusikerne slutter å spille én etter én, tar med notene og går, til kun fiolinistene sitter igjen. Illustrasjonen på omslaget skildret Haydns idé: en mann med pudderparykk, frakk og knestrømper som blåste ut stearinlyset på notestativet sitt, med fiolinen under armen. Jeg drømte om 1700-tallet,
om hvor fantastiske livene til disse komponistene måtte ha vært. Fra min plass i kroken lot jeg blikket vandre ut gjennom de store vinduene til hagen utenfor. Døren stod åpen, symfoniene og kantatene blandet seg med årstidene utenfor.
Blant støvete bøker slumpet jeg over oppslagsver ket "Musikkens Verden", første utgaven fra 1951. En mammutbok etter oldefar, med et påkostet om slag av lakkert tre og skinnrygg. Den bød på spen nende fortellinger: Mozart, som fikk besøk av en mystisk budbringer med bestilling på et Requiem, og døde før han fikk det fullført; om Bach som gikk femti mil til fots for å høre den berømte organisten Buxtehude spille. Pluss bilder av rare instrumen ter som hakkebrett og den utdødde bronseluren.
Men av alle fotografiene var det ett som gjorde uutslettelig inntrykk: "Det store orgel i Weingarten", bygget og ferdigstilt i 1750 av orgelbyggeren Joseph Gabler. Utsmykket i svulstig barokkstil med 6666 piper i alle størrelser, omgitt av basun og harpespillende engler og et klokkespill formet som en drueklase. I midten stod spillepulten i mahogny, med registertrekk av elfenbein. Jeg fantaserte om hvordan det ville være å sitte midt inne i skogen av piper og kontrollere dette beistet av et instrument. Siden familien min ikke hadde tradisjon for å gå i kirken, ble barneskolens skolegudstjenester før jul og påske en fin anledning til å se og lytte til mitt
drømmeinstrument, om enn ikke Gablers orgel. Orgelet i Ris kirke var stort og spennende nok. Men orgeltimer vurderte jeg aldri den gangen. Or gelet hadde noe umenneskelig og forbudt over seg. Som en selvspillende musikkmaskin, høyt plassert på galleriet, fjernt fra folk. Organisten var knapt synlig. Og vedkommende ville nok ikke tillate hvem som helst på orgelkrakken!
Jeg begynte å spille piano noen år senere, elleve år gammel. Men etter et år var det brått slutt, motivasjonen forsvant. Merkeklær, særlig Polo av Ralph Lauren og dyre rollerblades tok fokus. Samt det hotteste på musikkfronten: Rednex, Scatman John og DJ Bobo. Bach og Mozart måtte vike for nittitalls techno. Jeg digget med en stund, til halvveis ut på ungdomskolen. Hakket mer moden tok jeg drøm men i meg på alvor. Etter noen ringerunder fikk jeg spilletimer hos organisten i Røa kirke i Oslo. Men jeg innlemmet få i mitt prosjekt. Det kunne være risikosport i et konformt vestkantmiljø.
Med nøkkel til kirken fikk jeg mulighet til å utfor ske orgelet på egen hånd. Det duftet ufriskt, men spennende på galleriet; en eim av linoleumsgulv og gammelt støv. I halvmørket tok jeg plass på or gelkrakken, jobbet for å få oversikt over alle detaljene på det cockpit-lignende spillebordet. Øverst, over alle knappene, hang en plakett: "J.H. Jørgen sens orgelfabrikk 1953". Så vred jeg om bryteren til orgelmotoren og hørte en viftelyd. Etter et par
sekunder var orgelets belger fulle av luft og spilleklart. Men med alle disse rare knappene; kunne jeg ødelegge noe om jeg trykket på en "feil" knott? Orgelets tre klaviaturer, kalt manualer, og pedaler satte koordinasjonen godt på prøve den første ti den. Pedalene er tangenter for føttene, og spiller oftest bassen. Jeg fulgte fascinert med på læreren min som spilte med beina, uten å se ned. Dette skulle jeg også lære meg.
Så var det alle register-vippene med rare navn: "Principal", "Koppelfløyte", "Vox Humana", "Quintadena", "Cymbel", "Scharff", "Rørfløyte", "Mixtur" og "Principalbass" blant noen. Så mange rare, vakre, stygge og fascinerende klanger i ett og samme instrument. "Mixtur" legger en klangkrone over fullt verk, tutti, men den brukes aldri alene. Rørfløyten trives like godt alene som sammen med andre stemmer. Princip al-stemmene er or gelets klangfundament, de vakreste pipene som oftest utgjør den klingende dekoren i orgelets fasade. Pipenes lengde måles i fot, 8 fot er vanlig "piano-tonehøyde". 16-fot klinger oktaven under, 4-fot oktaven over. Jeg tilegnet meg denne uende lig nerdete, men nødvendige kunnskapen. Så fikk jeg tidlig erfaring med registreringskunsten, å få orgelet til å klinge optimalt ut fra sine forutsetnin ger. Minst like spennende som å spille var å åpne dørene til orgelets indre. Tre etasjer med rekker av piper i metall eller tre, fra et par millimeter til fem meter høye. Over tusen totalt. Jeg krøp i støvet og klatret i stiger, plukket opp de minste pipene og
blåste lyd i dem, kjente smaken av tinn og bly. Ka naler for vindforsyningen, elektriske komponenter og overføringer fra tangent til pipe pirret nysgjer righeten. Orgelet var aldri så spennende som da. Og at dette instrumentet viste seg å være av elendig kvalitet og ble skrotet for noen år tilbake, det spilte ingen rolle for meg den gangen.
Norges Musikkhøgskole ligger på en liten forhøyning opp fra Slemdalsveien. Den lille bakken opp til skolens inngangsparti hadde noe symboltungt over seg der jeg trasket litt krumbøyet opp første dagen i oppstartuken. "Her slipper ikke hvem som helst inn, dere er gjennom nåløyet". Skolens rektor holdt en pompøs tale. Men hvordan var nivået mitt i forhold til mine medstudenter? Uansett, jeg hadde kommet inn her. Jeg kjente på alvoret, jeg hadde lyst til å bli god. Dette var min mulighet.
Tilværelsen kretset rundt ukens orgeltimer. Min nye orgellærer var eldre og strengere. Orgelsalen lå tom og øde tidlig på morgenen. Jeg var ute i god tid før timen, tok inn stillheten i dette store, tomme rommet et par sekunder. Så dimmet jeg opp taklysene, det glinset i blanke fasadepiper, og det 40 stemmer store, danskbygde Marcussen-orgelet kom til syne. Opp av sekken fisket jeg mine "Organ Master Shoes", spesialbygde orgelsko beregnet for virtuost pedalspill, spisse med høy hæl. For organister med respekt for seg selv er det fy-fy å spille med sokker. På-knappen til orgelets vindmotor ga
fra seg en "poff"-lyd. Deretter tastet jeg meg inn på mitt personlige område i orgelets computer og fant mine lagrede klangkombinasjoner. Så lot jeg fingre og føtter fly seg varme og smidige over tangenter og pedaler, mens urolige tanker surret i bakhodet: "hvilket humør er han på i dag?".
På slaget ni hørte jeg de subbende skrittene fra orgelprofessorens innesko. Jeg kunne stille klokken etter ham. Han var like taus som han var presis og lite raus med forløsende småprat. Jeg bladde raskt opp notene på Bachs triosonate i C-dur og spilte meg i gjennom tredje satsen "Allegro". Nådeløst gjennomsiktig musikk, med sine tre likeverdige stemmer, to i hendene, en i føttene. En liten glipp her høres krystallklart, en dårlig idé å innlede timen med noe så vanskelig. Og særlig på dette orgelet, hvor det midterste manualet var så følsomt og lett å spille feil på. Skuldrene stod i spenn fra første tone, og fingrene lystret ikke som jeg ville. Han kikket meg over skulderen. Så kom jeg meg tålelig gjennom, men alle slags triller og ornamenter som er ment å gi musikken liv og virtuositet, de låt bare anspent og langt fra briljant. Det gikk bedre alene på øverommet i går, men prestasjoner i enerom gjelds ikke. Av den korte stillheten som ventet etter siste tone merket jeg at han forventet bedre. Så en gang til fra start, ny sjanse. Da gikk det ofte bedre, jeg fikk nervene noe på avstand. Han stoppet meg underveis, pirket og forespilte. Jeg gjentok passasjene til han nikket godkjennende. Så var han også real, rosen fra ham var ekte når den først kom.
Det hendte at han var godt fornøyd, det betydde en god dag etterpå. Frykten hadde noe for seg: Jeg kom sjelden uforberedt til timen og øvet regelmessig.
Studietiden har jeg på god avstand nå, men jeg kan være sterkt selvkritisk fortsatt. Jeg må ta ansvar som min egen lærer. Noe er allikevel annerledes med tiden. Etableringsfasen er godt i gang. Jeg har fast jobb der jeg setter i gang prosjekter på egenhånd. Det gir en følelse av kontroll og selvsikkerhet. I tillegg lærte jeg Acem-meditasjon noen år tilbake. De to daglige halvtimene har vært en selvfølgelig del av hverdagen siden grunnkurset. All slags trøbbel får luftet seg ut. Og deltagelse på flere fordypelseskurs har gitt anledning til å dykke ned på viktige livstemaer. Tilværelsen blir dypere, mer avklart.
Jeg omgir meg med musikk mer enn de fleste, det er godt med to halvtimer i stillhet, hver dag. Og jeg streber aldri etter å spille meg inn i noen bestemt tilstand. Som klassisk musiker, mediterende eller ei, berører man det som rørte seg i dypet av komponistenes sinn. Som organist er Johann Sebastian Bachs verker mest sentrale for meg. Alle hans kirkemusikalske verker bar signaturen "Soli Deo Gloria"- "Alene til Guds ære". Tilbedelsen ligger i hver tone, fra korte orgelkoraler til de store vokalverkene som H-moll-messen og Matteuspasjonen. Bachs kompositoriske mesterskap, spekket med
symbolisme og intrikat polyfoni var hans middel for å prise Gud. Det tidløse og dypt menneskelige ved musikken hans kommuniserer på et universelt plan. For meg er det et stort privilegium å kunne spille og jobbe med denne musikken. Meditasjon åpner også innover til det felles menneskelige på tvers av tid og religiøs tilhørighet.
Alene, uten forstyrrelser og tidspress øver jeg gjerne i kirken på nattestid. Tid og rom forsvinner i lengre perioder, som å være spontankonsentrert i meditasjonen. Jeg presser ikke for å nå tilstanden, merker bare at jeg har vært borte i etterkant. Når samme tilstand dukker opp under konsert, yter jeg på topp. Alt hadde vært såre vel om jeg kunne skru på flow-knappen hver gang jeg skal i ilden. Men utførelsen påvirkes av dagsform og hverdagens små og store utfordringer. Uansett hvor godt forberedt jeg er, spiller livet med.
Meditasjonens erfaringer gjør det lettere å aksepte re at det er sånn. Balansen mellom kontroll og å gi slipp møter jeg i mine daglige meditasjoner. Men linken til min egen yrkeshverdag frister. Jeg kan terpe på teknikken min i det uendelige, øve skalaer og triller. Spiller jeg musikk fra 1600- og 1700-tallet, frisker jeg opp teori og praksis rundt tiden da musikken ble skrevet - kalt historisk oppføringspraksis. Men under konsert, da bare spiller jeg og stoler på at alt forarbeidet har "satt" seg i kroppen, teknisk eller teoretisk. Mindre kontroll åpner opp.