Glemsel som meditativ ressurs

Vi er vant til å tenke på glemsel som noe negativt og minne som noe positivt.

Glemsel som meditativ ressurs Vi er vant til å tenke på glemsel som noe negativt og minne som noe positivt. Men av og til er det motsatt. Når vi glemmer én ting, er det

andre ting som får plass. Og når vi husker én ting, er det andre ting som forsvinner ut av sinnet. Det vi glemmer, kan også minne oss om viktige understrømmer i livet. A glemme kan bety mange forskjellige ting. Vi kan glemme et innhold vi en gang har husket - en situasjon, et navn eller et ansikt. Vi kan glemme å gjøre noe vi opprinnelig hadde planlagt. Eller vi kan glemme oss og slippe til impulser vi trodde vi hadde kontroll på. Felles er at glemsel skjer spontant og utilsiktet. Det er naturlig å glemme ting etter hvert som tiden går. Men noen ganger glemmer vi ting vi i utgangspunktet burde ha husket. Og av og til rører slik glemsel ved eksistensielle strenger som det er verdt å se nærmere på. For glemsel kan være en form for minne, og minne kan være en form for glemsel. Både livet og meditasjonen er full av slike paradokser.

Livets glemsel

På vår vei gjennom livet går de fleste av oss vill innimellom, fordi vi taper av syne hva som er viktig og hva som ikke betyr så mye. For noen vinner penger og karriere over barn og familie, for andre gjør behovet for familiens trygghet at man ikke tar sjansen på å virkeliggjøre seg fullt ut i jobb. For atter andre kan eksistensielle lengsler bli liggende brakk, fordi hverdagens krav tar overhånd. I kampens hete er det lett å glemme hva som betyr mest.

Litteraturen er full av eksempler. Peer Gynt glemmer sin Solveig og farer av gårde over halve kloden for å bli stor mann, helt til han mot slutten av livet blir minnet på at hun er "en som har husket", mens han er "en som har glemt". I Gøran Tunstrøms roman Tjuven legger den unge Johan ut på et vidløftig prosjekt om å stjele den gamle sølvbibelen i Uppsala i håp om å hjelpe sin kusine Hedvig, men årene går, og selv om han husker sitt drømmebilde, glemmer han den virkelige Hedvig, som i mellomtiden blir sinnssyk og destruktiv i sin fortvilte ensomhet. Når vi blir distré og glemmer ting, kan vi tenke at det er viktig å passe på, så det ikke gjentar seg. Men i livets store sammenhenger er det ikke alltid slik. Det hadde neppe hjulpet Peer Gynt eller sølvbibeltyven Johan å ta seg sammen. Deres glemsel er en form for blindhet. Indre krefter drar dem i retninger de selv ikke forstår. Peer vil bli stor, Johan vil bli god, selv om begge vikler seg inn i livsprosjekter som bringer dem langt fra både storhet og godhet. Ethvert forsøk på å ta seg sammen vil bare føre dem enda lenger ut på ville veier. For å våkne må de gi slipp på sine skjeve livsprosjekter, glemme idealene om storhet og godhet og la livet få snakke til dem i et språk de er uvant med å lytte til.

Hadde Peer tillatt seg å glemme sine indre storhetsprosjekter, ville kanskje minnet om Solveig trådt tydeligere frem

Hadde Peer tillatt seg å glemme sine indre storhetsprosjekter, ville kanskje minnet om Solveig trådt tydeligere frem. Og hadde Johan tillatt seg å glemme sølvbibelen, ville det vært lettere å huske den virkelige Hedvig, ikke bare drømmebildet av henne.

Meditativ glemsel

Meditative tradisjoner gjenspeiler noe av dette paradoksale forholdet mellom minne og glemsel. På den ene siden har vi tradisjoner som minner om mindfulness-bevegelsen. Mindfulness er en oversettelse av et gammelt indisk ord som egentlig betyr 'minne' eller 'hukommelse', i dette tilfelle først og fremst det å huske å være til stede i nuet. Mindfulness-bevegelsens popularitet kan gi inntrykk av at meditasjon er å styrke minnet og bevissthetens våkne tilstedeværelse. Andre tradisjoner peker i samme retning, for eksempel spanske renessansemystikeres sukkende erindring (recogimiento) om Guds tilstedeværelse og islamske sufiers mumlende bønner til Allah, på arabisk kalt dhikr 'påminnelse'. Men i noen meditative tradisjoner er det ikke hukommelsen, men glemselen som står i høysetet. En av de mest kjente meditasjonsformer i taoismen kalles "å sitte i glemsel", beskrevet i fjerde århundre før vår tidsregning som å "la lemmer og organer falle, legge til side syn og hørsel, fjerne seg fra kroppen og vende seg bort fra all kunnskap". Da zen-buddhismen begynte å ta form på 700-tallet, var den ikke bare opptatt av mindfulness, men også av det motsatte, av det religionsforskeren

Robert Sharf kaller "mindlessness", for vi har ikke egentlig noe "sinn" vi trenger å minnes om. Og den kristne teksten The Cloud of Unknowing fra 1300-tallets England råder oss til å dekke hele skapelsen, selv skjønne tanker om Guds godhet, under en "sky av glemsel". Kanskje er det litt rart å kalle dette glemsel, siden man med vitende og vilje går inn for å glemme. Skulle ikke glemsel være noe som skjer spontant og utilsiktet? Likevel er det noen fellestrekk. Det er ikke snakk om å dytte ting aktivt ut av bevisstheten, men å rette oppmerksomheten et annet sted, og la det som vanligvis fyller vårt sinn, gli bort av seg selv. For poenget med all denne glemsel er å komme til bevissthet om en annen side ved tilværelsen. Først etter å ha glemt lemmer og organer, syn og hørsel, kropp og kunnskap, kan taoisten for alvor komme inn på den kosmiske vei. Bare ved å legge fra seg alle tanker om sinnet kan zen-buddhisten nå frem til det lys som tilintetgjør all synd og dårlig karma og bringer ham til en dimensjon hinsides liv og død. Og uten å omslutte hele skaperverket i en sky av glemsel, vil den kristne mystiker aldri kunne rendyrke den nakne lengsel etter Gud. Et gjennomgående tema er derfor å glemme det dennesidige så man kan komme til en slags erindring om det hinsidige. Slik forstått er det ikke så stor forskjell på minne og glemsel, på mindfulness og mindlessness. Det metodiske fokus kan være ulikt, men hensikten er i begge tilfeller å våkne til en side ved tilværelsen som

Distraksjonenes tidsalder

Daniel Golemans siste bok Focus taler til en følelse mange av oss har: Alle distraksjonene i dagens samfunn gjør det vanskeligere enn noen gang å fokusere oppmerksomheten. Vi ender opp som ADHD-vesener som rastløst følger stadig nye impulser, og som frykter mest av alt å gå glipp av sosial oppmerksomhet. Boken forsøker også å foreskrive medisin for sykdommen. Vi må trene vår oppmerksomhet, især evnen til å si nei til impulsene som forstyrrer vårt fokus. Vi må finne det som naturlig fenger vår interesse, så vi kan skape en uanstrengt "flow" og slippe til den inspirerte delen av oss uten å miste retning. Vi må lære empati og sosial sensitivitet. Han nevner i fleng en rekke ulike metoder: pusting, rosinspising, ti tusen timers trening, positiv tenkning, videospill, meditasjon, mindfulness og en app for sosial og emosjonell læring. Golemans diagnose av vår tids oppmerksomhets problem er ganske treffende. Og boken er velskrevet, med den rette blandingen av anekdoter, personlige erfaringer og vitenskapelige undersøkelser og refleksjonen Det er mange gullkorn. For eksempel får vi en lang historie om en tilsynelatende ganske mislykket ung og ensom ungdomsvenn av forfatteren, som nesten dør i en trafikkulykke, men som så får det for seg at han vil lage film. Siden han vil kontrollere det kunstneriske innholdet selv, må han finansiere filmen på egen hånd, og da pengene tar slutt, og den ene banken etter den andre sier nei til ekstra lån, holder det på å gå galt. Men den tiende banken sier ja, og dermed kommer filmen på inarkedet. Ungdomsvennen heter George Lukas og filmen heter "Star Wars". Goleman bruker slike historier som utgangspunkt for å diskutere viktige kvaliteter, som fokus, utholdenhet, integritet og selvforståelse.

Goleman har også mange morsomme sitater: "Når vi blir rike på informasjon, blir vi fattige på oppmerksomhet." "Du kan legge planer for hundre år, men du vet ikke hva som vil skje i neste øyeblikk." "Fremtiden er her. Den er bare ikke jevnt fordelt." Noen av dem er så godt formulert at man glemmer å tenke etter om de stemmer. For på mange måter er Golemans bok også et uttrykk for det problemet den beskriver. Den handler om nesten alt på en gang, og man har følelsen av at fokuset ikke har ligget på å gi en gjennomarbeidet og sammenhengende fremstilling, men på å skrive noe som kan bli en bestselger, slik Goleman har klart før (med en bok om emosjonell intelligens i 1995). Av særlig interesse i vår sammenheng er hvordan han i ett kapittel taler varmt om "the value of a mind adrift" og i neste omgang om alle ulempene ved mind-wandering. Begge deler er sant, slik de er fremstilt, men han gjør ikke noe forsøk på å integrere innsiktene fra disse to sidene. Slik sett er boken Focus faktisk overraskende ufokusert. Den er full av interessante småinnsikter, men overraskende tom på dypere livsvisdom. Daniel Goleman: Focus: The Hidden Driver of Excellence. New York: HarperCollins 2013.

altfor lett drukner - glemmes - i støyen fra oss selv, våre tanker og verden omkring oss.

Psykologisk glemsel

Freud visste også noe om glemsel, selv om han hverken forbandt den med Gud eller zen buddhistisk opplysning. Han visste for eksempel at der vi plutselig glemmer oss og roter oss bort, ligger det som regel noe vesentlig. Det gjelder ikke bare vanlig glemsel, men alle typer feilreaksjoner, som på tysk begynner med forstavelsen ver-: det å glemme (vergessen), forsnakke seg (versprechen), lese feil (verlesen), miste (verlieren), forlegge (verlegen) eller misoppfatte (verhøren). Som Freud påpekte, er ingen i tvil om hva som foregår når en professor starter sin høytidelige utredning om kvinnelige kjønnsorganer med "til tross for mange Versuchungen [fristelser] unnskyld, Versuche [forsøk]...". Et tilsvarende kinesisk tilfelle var en sjef som gikk inn på en ung og vakker kvinnelig medarbeiders kontor og sa han ønsket å kysse (wen, tonem 3) henne, når han opprinnelig mente å spørre (wen, tonem 4) henne om noe. Slike forsnakkelser er en måte å glemme seg, men samtidig minner de oss om innhold som ligger under bevissthetens overflate. Et lignende eksempel er mannen som gjentatte ganger var ute av stand til å huske navnet på sin mangeårige venn, som hadde skapt vonde følelser ved å gifte seg med kvinnen mannen selv hadde vært interessert i. En kvinne som hadde besøkt en dødssyk venn på sykehuset, oppdaget flere timer senere at hun overbodet ikke hadde tenkt på vennen etter at hun kjørte derfrå. Ute av øye, ute av sinn. Hun fikk dårlig samvittighet, helt til hun forsto at denne nesten totale glemsel ikke bunnet i manglende følelser overfor vennen, men tvert imot i de sterke og vanskelige følelsene besøket hadde etterlatt i henne.

En katolsk kvinne gikk inn i en sterk depresjon etter farens død. Etter en tid snakket hun med en pater om sin situasjon og fikk til råd å gi seg noen daglige fristunder hvor hun lot tankene gå fritt uten å bry seg om det var logisk sammenheng i dem. Hun kunne gjerne skrive tankene ned, bare hun ikke ble opptatt av å skape orden. Det minnet mest om frie assosiasjoner i psykoanalysen. Og etter hvert begynte kompleksiteten i hennes følelser å stige frem for henne. Det ble blant annet tydelig at det ikke bare var faren hun sørget over, men også moren, som hadde dødd flere år tidligere uten å avstedkomme tilsvarende sorgreaksjon. Det hun den gang hadde "glemt", kom nå tilbake med dobbel kraft.

Minne og glemsel i Acem-meditasjon

I Acem-meditasjon veksler vi hele tiden mellom minne og glemsel. I noen faser av meditasjon husker vi å utføre grunnteknikken, det vil si å gjenta en metodelyd lett og uanstrengt. I andre faser glemmer vi dette, fordi spontane tanker øvertar oppmerksomheten. Det er lett å tenke at det viktige skjer i de fasene hvor vi husker å gjenta lyden, mens periodene med tanker i beste fall er nødvendige øvergångsfaser. Men slik er det ikke. Fasene av spontan glemsel kan gi rom for underliggende strømmer som ellers ville forbli ubevisste og uerkjente. Saken er at vi alltid gjentar lyden ut fra et visst ståsted i oss selv. Mange ting rommes godt fra dette ståstedet, men ikke alle. Disse fasene inneholder gjerne et element av utilsiktet utelukkelse av ting som rører seg på sinnets dyp. Vi husker å gjenta lyden, men glemmer deler av oss selv. Minne er en form for glemsel. Når vi så glemmer å gjenta lyden og blir borte i tanker, skjer det ofte fordi noe av det utelukkede begynner å presse på. Det undertrykte vender

Kunne meditasjon hjulpet Peer Gynttil å huske sin Solveig, eller Johan til å huske sin Hedvig?

tilbake. Det er ikke nødvendigvis noe spesielt med innholdet i tankene som kommer. Men de kommer med en kraft og energi som har vært bundet opp i noe av det vi ikke har sluppet til. Når denne spenningen gis utslipp, kommer vi et hakk nærmere det vi har holdt på avstand. Vi glemmer å gjenta lyden, men nærmer oss en dypere erindring om hvem vi er. Glemsel er en form for minne. Og nå kommer utfordringen. Før eller senere oppdager vi vår egen glemsel. Vår umiddelbare impuls vil ofte være å komme tilbake til vårt opprinnelige ståsted, der vi husket lyden, men glemte deler av oss selv. Det bringer oss neppe videre, men kan tvert imot gjøre oss rastløse og utålmodige. Utelukkelsen sementeres. Det kan oppleves trygt, men også litt kjedelig. Alternativet er å la energien fra det vi har sluppet til, få prege vårt ståsted når vi går tilbake til lydgjentagelsen. Det kan gjøre det vanskeligere å gjenta lyden, men er et skritt på vei mot å åpne sinnet for ting vi tidligere har holdt på avstand. Vi må slippe oss inn i en usikkerhet som kan oppleves problematisk, men som i lengden virker mer tilfredsstillende.

Bortenfor ord og minner

Psykoanalysen har vent oss til tanken om at det å møte minner fra fortiden har legende kraft. Gjenopplevelse av det glemte og bevisstgjøring av det ubevisste kan hjelpe oss til å bearbeide traumer. I den terapeutiske samtalen kan ordene virke forløsende.

Acem-meditasjon går andre veier. Den bringer oss sjelden i direkte kontakt med traumatiske episoder fra barndommen. Det typiske er snarere at tankene glir mellom nåtid og nær fortid eller fremtid, i et slags utvidet øyeblikk. Slike øyeblikk bærer også i seg fortiden, men ikke nødvendigvis som aktive minner. Energiene som slipper til når vi glemmer å gjenta metodelyden, representerer spor fra en fortid vi ikke lenger kjenner, men som fortsatt styrer opplevelse og handling. Det viktigste er å gi dem plass. Ordene er av sekundær betydning. Hva er det godt for? Kunne meditasjon hjulpet Peer Gynt til å huske sin Solveig, eller Johan til å huske sinHedvig? Kunne enmeditasjonshalvtime ha brutt ned den totale glemsel som omsluttet kvinnen som hadde besøkt sin dødssyke venn? Kunne sorgprosessen forløpt litt lettere for den katolske kvinnen som hadde mistet sin far? Alt dette er så avgjort tenkelig, selv om hverken livet eller meditasjonen kommer med garantier. Det er ikke vanlig at meditasjonsprosessen bringer Gud eller Allah på banen. Men ikke sjelden kan den gi plass til et nærvær og en ro som ellers lett drukner. Ved å tillate glemselen å ta over skaper vi frihet og åpenhet i sinnet. Vi glemmer lyden, glemmer tiden, glemmer oss selv og lar oss flyte med i stille strømmer som kan minne oss om hvem vi er på dypet. Som en hjemkomst til noe som så altfor lett blir borte i hverdagsstøyens glemsel. 11

x.. i i I / '7-.' z" 'x. r'— Aj x 3 ——C J -'*— ', r