George A. Bonanno er professor i klinisk psykologi ved Columbia University, et av USAs 9 topp-universiteter, der han forsker på emosjonelle reaksjoner ved tap og traumer. Han er særlig kjent for sitt arbeid med begrepet ”motstandskraft” (resilience) i forståelsen av hvordan mennesker kan reagere ved sorg og katastrofer. Han er forfatter av boken ”The Other Side of Sadness: What the New Science of Bereavement Tells Us about Life after Loss”.
Det var ingen selvfølge at Are og jeg skulle bli gode venner. Han er eldre enn meg, langt mer distingvert, med en egen form for verdighet. Det tok imidlertid ikke lang tid før vi fikk nær kontakt den gang da vi begge arbeidet ved University of California i San Francisco i tre år. Det var på begynnelsen av 1990-tallet. Han dro tilbake til Norge og fikk stilling ved NTNU, mens jeg flyttet til et universitet i Washington DC. Siden har vi holdt kontakten. Vi har felles faglige interesser for traumer og katastrofer. Vårt vennskap omfatter allikevel langt mer enn det profesjonelle. Vi har møttes nesten hvert år – enten i USA eller Norge. For meg er han både en nær venn og en slags mentor, en som alltid har gått noen skritt foran meg.
Are har det jeg setter aller mest pris på hos mennesker. Han er nysgjerrig på livet og smaker gjerne på ulike sider av det. Med Are kan jeg diskutere alt mulig. Han lytter oppmerksomt og har alltid noe interessant å komme med. Han har et bredt spekter av kunnskap, ekspertise innen psykologi og psykiatri, både som forsker og kliniker, og han vet svært mye om meditasjon. Dessuten har han et vidt spekter av livserfaringer. Han er alltid veloverveid og metodisk i sin tenkemåte, noe jeg finner både behagelig og imponerende. Når vi møtes, diskuterer vi erfaringer og tanker. For øyeblikket leser jeg en bok om Isaac Newton, som var en merkelig skrue. Hvis Are hadde vært her, ville jeg umiddelbart diskutert Newton med ham, og jeg er sikker på at det ville utviklet seg til en interessant samtale. I tillegg er Are svært vennlig og omtenksom.
I de senere år er også jeg blitt interessert i meditasjon. Are har gjort svært interessant forskning på området. Meditasjon og mindfulness er blitt moteord i USA, og da en gjesteforeleser ved mitt institutt nylig spurte fagfolkene i salen hvor mange av dem som mediterte, var det overraskende å se at nesten alle rakte opp hånden, men jeg tror nok at anvendelsen av slike metoder etter hvert er blitt temmelig motepreget og overfladisk. En av de tingene Are har gjort, er å se på hvordan ulike meditasjonsmetoder virker inn på hjernen. Fra mitt ståsted er det interessant å se at ledige (non-directive) former for meditasjon ser ut til å være svært anvendbare for folk med angst og traumer, fordi de virker inn på hjernens hvilenettverk (default-mode network). Det kan hjelpe folk til å bearbeide vonde erfaringer og komme seg videre i livet. Dette er viktig forskning, som Are og samarbeidspartnere har foretatt ut fra nevro-vitenskapelige data.
