Demoner - eller duen som flyr høyere

Å bruke egne meditative erfaringer som glugge inn i andres kontemplative søken, er fascinerende - men fører lett til feilslutninger.

For noen har motstand vært demoner, for andre del av den helhet det gjelder å favne.

Andre meditative perspektiver

På motstand

Generelt er det vanskelig fullt ut å forstå beskrivelser av meditasjonsprosesser man selv ikke har erfaring med. Særlig utfordrende kan det være med meditative skrifter fra helt andre tidsepoker. Forskjellige "tradisjoner" dreier seg også om et til dels stort antall individer med hver sin individuelle kontemplative vandring. Generelle betraktninger vil alltid miste en masse nyanser.

sjon ved å meditere at man ut fra sin egen erfaring, kan finne en viss gjenklang i det andre mennesker har holdt på med til helt andre tider. Man kan på en måte "høre" om det er noe tilsva rende i den erfaring eller tilnærming det er tale om. Naturligvis kan man ta helt feil og oppfatte noe ganske annet enn det som var der. Men det er like fullt engasjerende - i det minste å tro det er mulig - å se litt inn i andre menneskers arbeide med å utforske sin egen bevissthet, ikke

Buddhistenes fem hindringer

Innen buddhistiske meditasjonsretninger som kan innebære konsentrasjon eller fokusering, snakkes det om de fem hindringer. Dette er sanselige ønsker og lyster, onde tanker og motvilje, apati eller treghet og herunder vel søvn, rastløshet og bekymringer, agitasjon eller overstimulering, samt tvil, dvs mangel på over bevisning og tillit. Målet er ikke å la seg vippe av pinnen, men forholde seg til hindringene slik at de ikke forstyrrer. Men hindringene tegnes gjennomgående, slik betegnelsen indikerer, i et negativt perspektiv. Det gjør jo også motstand i meditasjon hvis man bare lytter til den medite rendes beskrivelse av selve erfaringen. Læren om de fem hindringer brukes ikke som en inngang til å forstå den enkelte mediteren des psykologi. Det dreier seg mer om en slags typologi av det som kan forstyrre ens meditasjon. Selvfølgelig vil det variere hvor meget man preges av den ene eller andre begrensningen, som igjen kan si noe om hvem man er. Men man skal forstå hindringene for å kunne fri seg fra dem, ikke for å få tak i mer av hva det represen terer ved en selv. Imidlertid finner man også andre retninger innen buddhisme og hinduisme som - kanskje - kan sies å være nærmere det inkluderende perspektiv på motstand som er lagt til grunn her. Det dreier seg imidlertid om komplekse syns punkter, og kanskje er følgende sammenligning peget av et for grovt fugleperspektiv: I enkelte retninger innen hinduisme (f eks vedanta) og buddhismen (det meste av mahayana), opphever man på en måte skillet mellom de gode krefter

og hindringene, mellom nirvana og samsara. Man opererer med forskjellige varianter av ikke dualitet, dvs at verden er ett. I stedet for å skille mellom de (positive) åndelige lengsler og (den negative) motstand, er målet å favne helhet. Man skal ikke foretrekke det ene og velge bort det andre. Det blir en parallell til det meditative per spektiv på motstand: ikke noe som skal fjernes, men en viktig del av en totalitet det gjelder å forstå. Ikke noe av det som er i sinnet, godt eller vondt, bør bare skyves vekk.

Klostrenes akedia

I kristne kontemplative kilder ser man mye av det samme som i de østlige tradisjoner hvor mostandslignende fenomener er negative, hindringer og noe som bør ekskluderes. Man skal etterstrebe et indre fokus eller forankring. Hos ørkenfedrene, en del av kristendommens tidlige sannhetssøkende eremitter, hører man om demoniske tanker (fristelser, impassioned thoughts) som lurer en vekk fra det det dreier seg om. Når motstanden forstås slik blir man metodisk opptatt av vaktsomhet, påpasselighet og det å vokte sitt hjerte. I en viss forstand skal man altså være mindful, selv om det kan arte seg annerledes enn i mye av det som i nyere tid omtales som mindfulness meditasjon. Kristne klosterretninger kjenner begrepet akedia som brukes om den sterke indre motstand en del kan komme inn i. Akedia (ofte skrevet acedia) er et gresk uttrykk (latin: accidie) og betyr bokstavelig matthet eller tretthet, men i klostersammenheng er det benyttet til å beskrive den åndelige eller fysiske dødhet som

kan ramme dem som lever et liv som eremitt. Det kristne uttrykk "Djevelen midt på dagen" skal tradisjonelt være forstått som akedia. Det kan ytre seg som fravendthet, adspredthet i tanker eller at man lar seg absorbere i aktiviteter som kontemplativt sett er ufruktbare. Det dreier seg igjen om noe som forstyrrer prosessen. - Hos enkelte ørkenfedre omtales motstandslignende fenomener som demoner (slik det også er vanlig i deler av buddhismen), og da er det nokså klart at det dreier seg om fiender man må riste av seg eller ekskludere. Mattheten eller oppgittheten gjelder ikke bare de kontemplative stundene, men en til dels veldig indre motstand mot hele den innadvend te prosessen klosterlivet dreier seg om. Det kan være en reaksjon på monotonien. Slik en nonne sa det: Har det ingen ende! Følelsen kan projise res og uttrykke seg som en aggresjon mot alt og alle (også i klostre kan det være intense mel lommenneskelige gnisninger), men dypere sett kan det dreie seg om rivninger med den indre prosessen. Samtidig må det for klostervesenet være en utfordring å skille ut de tilfeller der den negative reaksjon skyldes at klosterlivet ikke er det naturlige valg for den aktuelle person.

Distraksjoner som mulighet

Som påpekt ovenfor: Alle kontemplative tra disjoner rommer en rekke nyanser og forskjel len Innenfor kristne retninger finner man også litteratur som kan minne om Acems holdning til motstand: en mulighet. Karmelitternonnen Vilma Seelaus har skrevet boken Distractions in Prayer: Blessing or Curse?

St. Teresa of Avila's Teachings in The Interiör Castle. St Pauls 2005. Tittelen er nokså lik og rommer den samme tvetydighet som i Dyade nr 2/2013: Aktualisering i Acem-meditasjon - velsignelse eller forbannelse. Seelaus mener at Teresa av Avila så på avsporinger i bønn som mer enn bare forstyrrelser. De rommer også et potensiale. Å lese Seelaus kan komme som en lettelse hvis man synes en del tradisjonell kristen kontem plativ litteratur er litt vel mørk. Men man kan undres om dette skyldes at Seelaus tolker et mer moderne perspektiv inn i Teresa av Avila enn det egentlig er grunnlag for. For å nå videre innover mener Seelaus at Teresa anviser at den kontemplativt søkende må gjennom skifter. For å foreta disse, for å bli oppmerksom på at de er nødvendige, kan perioder med desillusjonering og tørrhet i bønn være uunngåelig: "Grace works through experi ences of disillusionment and dryness in prayer. Here, disillusionment is grace. It invites us beyond sense satisfaction, beyond the rational and the immediate toward contemplative understan ding." (s 33). Forstått ut fra Acems meditasjons psykologi kunne man utlede dette slik at de døde fasene får en til å se hva man selv gjør galt, og det ved ens eget som sperrer og hindrer. I bønn står Gud helt sentralt, og Seelaus mener St Teresa sier at man må slippe den idealiserte beskyttende Gud man har med seg fra barnsben, en Gud som vil at alt godt skal skje med en og beskytte en mot alt trist, som f eks tørr bønn. Denne type projiseringer representerer en umoden narsissisme som i det lange løp vil hindre at ens bønn fullbyrdes.

Seelaus' ideal eller mål er ikke personlighets bearbeidelse, men en øket ydmykhet. Forskjel len til den inkluderende holdning til motstand i Acem-meditasjon er kanskje ikke så stor når større ydmykhet forstås som det at "a person recognizes and accepts and even befriends the dark side of their person" (s 36). Under bønn, litt parallelt med det som sies om motstand i Acem-meditasjon, er rådet at "distractions are to be endured not dealt with" (s 39). Ikke å ta imot og erkjenne de negative reaksjonene man har, kan hindre en i det indre møte bønnen har som mål. Seelaus mener at St Teresa vedvarende fremhol der selvinnsikt som nødvendig for fullbyrdende indre kontemplasjon. Distraherende tanker sies ofte å målbære uerkjente følelser. Disse følelsene sperrer øyensynlig for den indre kontakten. Dermed er de distraksjonene som gjør at man kan lære dem å kjenne, ikke bare en forbannelse, men en velsignelse. Bønnen må også ta hensyn til det som er sinnets egne spontane strømmer, i følge Seelaus: 'Pray as you can and not as you cand." (s 90). Det blir som den prosessorienterte holdning til det å meditere der man skal la meditasjonen bli som den blir, og ikke f eks forsøke å få den til å være som dagen før hvis den da ble opplevet særlig vellykket. Kanskje i samme retning sier St Teresa: "We are not to be like dunces wasting time waiting for what was given us once before." (s 90). Og som en liten trøst for dem som finner motstandsfaser tunge - fra en annen tid og innenfor en ganske annen tilnærming: "These are the trials that make it (the little dove) fly still higher." (s 83).