Hva er motstand i Acem-meditasjon?

Motstand har sammenheng med aktualisering: Meditasjonen bringer frem uferdige sider ved personligheten vi vil unngå.

Rastløshet er en slags motstandens esperanto, et språk dette mangehodede troll ofte bruker. At meditasjonen kjennes tung, kan også skyldes en rekke andre forhold. I en samtid vant til konstant ytre stimulering kan stillhet bli en utfordring: stimulushunger. - Ens omgivelser kan også reagere negativt, med motstand, på en utvikling som medfører endringer i relasjonen.

Troll med mange hoder

I dette Dyade betyr motstand en motvilje eller et ubehag ved det å meditere som har sitt opphav i selve meditasjonen: Den motstand som oppstår på grunn av meditasjonsprosessen. Motstanden er en del av et ubevisst eller ikke forstått forsvarsverk og toner ofte ikke flagg. Dens funksjon er å bremse prosessen, og dens primære budskap at man bør komme seg vekk, avbryte meditasjonen, gjøre noe annet. Motstanden har så mange ansikter. Det kjennes bare ikke helt godt, eller naturlig. Reak sjonen kan være som når man arbeider med en

vanskelig oppgave. Impulsen er nær til å bryte av og gjøre noe annet. Ofte vil ikke den medi terende selv bruke uttrykk som motstand. "Det er ikke merkelig at jeg er rastløs; det er lenge å sitte." Vi kan oppleve utålmodighet som en naturlig reaksjon og stille oss uforstående til merkelappen motstand: "Selvfølgelig blir jeg rastløs når jeg sitter lenge i ro; jeg misliker å ligge stille i solen på en strand." Motstanden har mer makt over oss når den oppleves som en naturlig reaksjon, og ikke som en psykologisk reaksjon på det vi butter mot. Motstanden er mest effektiv når den skjuler sitt budskap.

Motstanden kan poppe opp et sted for så å prøve seg med noe annet hvis første forsøk ikke førte frem. Den kan sees som en slags meditativ parallell til det man i psykoanalytisk eller psykodynamisk sammenheng kaller forsvars mekanismer. På spørsmålet hvilke forsvarsme kanismer gjelder unngåelse, svarte en erfaren psykiater kort, nesten forbauset: "Alle!"

Rastløshet - motstandens esperanto

I meditasjon kjennes rastløshet vanligvis mer eller mindre ubehagelig. I andre sammenhenger kan rastløshet for enkelte ha en positiv verdi: en misnøye med noe som ikke er som det skal være, en drivkraft som skaper endring og får oss til å løse problemer. I meditasjon oppleves rastløshet sjelden eller aldri positivt. Rastløshet er et slags universelt meditativt språk - en uvelhetsreaksjon alle kan kjenne igjen og forstå - en motstandens esperanto. Men lik en baby som skriker: Reaksjonen er nokså udiffe rensiert og til dels vanskelig å tyde. Alle får med seg at noe er galt. Men det kan være vanskelig å vite hva. Mye kan ligge bak den ikke-verbale uttrykksformen rastløshet representerer. Motstand kan også kjennes som kropps smerte. Mye ubehag i kroppen forsterkes når vi er urolige. Vi kan også ganske enkelt kjede oss, oppleve det hele tomt og meningsløst. Medita sjonen tar ikke. Vi kommer ikke videre. Hvorfor sitte her? Man kan få plagsomme tanker. Ube hagelige episoder, engstelse, noe skambelagt kverner og går. Det er som om man står ved en ukjent, kanskje skremmende port som vekker all verdens reaksjoner.

Motstanden kan ytre seg gjennom rene kroppsbevegelser. Man må bevege på seg uten at det nødvendigvis er noe emosjonelt i det, rugge litt på overkroppen, la hodet gå i en slags dreining; variantene kan være mange. Kropps uroen kan representere et spontant emosjonelt språk vi ikke forstår. Meditasjon kan også preges av ufrivillige kroppsbevegelser som ikke egentlig representerer motstand. Det kan være vanskelig å skille mellom kroppsbevegel ser som naturlig utslipp av impulser aktivert gjennom meditasjon, til forskjell fra bevegelser som uttrykk for motstand eller avverge. Mange kan kjenne igjen hvordan situasjoner som på en eller annen måte utfordrer oss, kan skape et behov for å bevege seg, røre litt på oss, la spen ningene få utløp. Vi har ikke nødvendigvis tak i følelsene bak. Er vi f eks fanget av rastløshet og utålmodighet, kan det bare kjennes deilig å tromme med fingeren mot innsiden av den andre hånden, bevege kneet opp og ned osv. I situasjoner preget av engstelse, kan vi kanskje sitte og fikle med en kulepenn, gå urolig frem og tilbake foran publikum osv. Spurte noen oss: Er du urolig eller nervøs, ville svaret ofte være "Nei, det bare er så godt å gjøre det. Jeg vet ikke egentlig hvorfor." Så avspaltet kan kroppsbeve gelsene også arte seg i meditasjonen. Vi kjenner ikke at det ligger noe bak, men vi merker at det er naturlig å bevege seg for at meditasjonen ikke skal bli for anstrengt. Er kroppsbevegelsene noe vi kan avstå fra uten å bremse med prinsippet om ledighet, lar vi dem ligge. Da kan det være mest naturlig å se dem som et rent motstandsfe nomen. Men bevegelsene kan også representere

motstand selv om de ikke lar seg dempe uten å holde igjen. Prinsippet om ledighet er det avgjø rende: Man avstår bare fra kroppsbevegelser hvis man kan gjøre det uten å måtte kontrollere seg.

Motstand og aktualisering

Resultater og faser i meditativ utvikling kan inndeles på flere måter. En mulighet er å se på avspenning som den grunnleggende virkning som er der fra starten og senere nærmest i hver meditasjon. Aktualisering innebærer at sider ved personligheten vi som utgangspunkt ikke har et bevisst forhold til, etter hvert gjør seg gjeldende i meditasjon. Denne aktualiseringen muliggjør bearbeidelse, ny innsikt; det enkelte vil kalle personlighetsutvikling eller en slags ekspan sjon eller overskridelse i eget liv. Det er særlig i forbindelse med aktualisering det vi her kaller motstand og motkrefter, kan sette inn. Motstand kan vekkes når vi gjennom medi tasjon nærmer oss et punkt i oss selv som er uferdig, noe det kan være vanskelig for det bevisste sinn å slippe til. Vi forstår ikke uten videre hva som skjer eller hvilken indre kamp det egentlig dreier seg om. Vi merker bare at det går tyngre eller kjenner en motvilje mot å sitte der. Motstand er abstrakt uttrykt en friksjon med uferdige sider ved en selv. Men motstan den som fenomen er aldri teoretisk. Den erfares konkret, som en butting, noe som interfererer og forstyrrer.

Psykologiske unknown unknowns

Uttrykket er belastet fordi det knyttes til den upopulære opphavsmannen, den daværende

amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfeld som var en av de ansvarlige for den lite vellykte invasjonen og okkupasjonen av Irak fra 2003. Men betegnelsen er talende. Mange av våre vanskeligste utfordringer skyldes at vi ikke kjenner utfordringene eller hindringene. Vi aner kanskje ikke en gang at de er der. Dette gjelder ikke minst vår psykologi. Motstand i meditasjon synliggjør at det er en motstand der der. Vi forstår den ikke, den kan mer manifestere seg som en blind forstyrrelse, men er altså et tegn på at vi gjennom meditasjon har beveget oss utenfor vår komfortsone. Motstanden representerer noe som fortsatt er unknown, men ikke lenger unknown unknowns.

Ikke alle sperrer er motstand

Med motstand menes i meditasjonspsykolo gien ikke alt som kan sperre i meditasjonen. Motstand er knyttet til at meditasjon aktiverer uferdige eller konfliktrelaterte sider. De aller fleste daglige meditasjoner representerer en god erfaring med lett tilgjengelig avspenning. Men det er ikke nødvendigvis slik. Vi kan ganske enkelt være trette fordi vi har sovet lite, f eks etter en interkontinental flight der vi bare har duppet av en to-tre timer; i tillegg sliter vi med en jetlag. Også da kan vi ha godt av meditasjon - den kan bidra til at trettheten slipper til, og at vi omstiller oss raskere. Men selve meditasjo nen vil gjerne fortone seg tung - som en stadig butting mot en sliten, stiv kropp og et underso vet sinn, uten at det har noe å gjøre med eksis tensiell eller psykologisk motstand forårsaket av meditasjonen.

Meditasjon kan være besværlig grunnet biologiske faktorer som skal ha tid til å falle på plass, bivirkninger av legemidler, fysiske smerter og etterskader etter sykdom. Også i slike perioder har man godt av å meditere. At meditasjonen under den type forhold fortoner seg treg, skyldes ikke motstand utløst av medi tasjon; det er ikke del av meditasjonens egen dynamikk. Heller ikke er det motstand slik vi her omtaler det hvis meditasjonen sperres av at vi er oppskaket fordi noe har skjedd og utløst frykt, sinne eller akutt skam. Uroen merkes i meditasjonen og kan gjøre den mer krevende, men den har ikke sin årsak der. Etter intens fysisk aktivitet, kan det være tungt å meditere. Kroppen roer seg ikke ned, men er fortsatt i gang. Det er ikke psykologisk dynamikk som ligger bak at det da kan fortone seg strevsomt å meditere. Tilsvarende gjelder hvis man har mye alkohol i kroppen etter festing eller en hyggelig kveld på byen. Alkoholen vil også sperre for meditasjon uten at det er noe særlig å vinne ved å kjenne på det. På en retrett fortalte en person at hun kvelden før hadde festet til kl 0500. Derfor var det, naturlig nok, ikke veldig greit å meditere to timer på ettermiddagen "dagen derpå". Skulle personen invitere til det, kunne man selvfølgelig utforske hva slags ambivalens som eventuelt lå i å innrette seg slik: Man vil, og vil ikke en meditasjonsretrett. Men at meditasjonen hemmes etter en slik natt, skyldes ikke psykologiske motkref ter som vekkes i meditasjon. Det er ikke mer spennende enn at den samme personen under tilsvarende omstendigheter kunne finne det tungt å være kreativ på jobben.

Allianse med motstand fra

Omgivelsene

Ett er den motstand meditasjonsprosessen kan utløse hos den som mediterer. Men motstand kan ha et sosialt aspekt. Alle er del av et sosialt felt; ens liv er som ringer i vann eller domino brikker. Den enkeltes personlige prosesser har betydning for andre uten at de involverte nød vendigvis er så bevisst det som skjer. Blir man selv mer åpen i forhold til det uferdige i en selv, kan det føre til at man opptrer annerledes i sine relasjoner. Man kan få behov for å dele, gjøre ting på andre måter, åpne porter i de sosiale sammenhenger man er del av. Ikke alle vil sette pris på en slik ekspansjon eller ny retning i etablerte relasjoner. Det kan være bedre å la ting bli som de har vært, vil noen tenke. Enkelte som mediterer, vil merke en skepsis til meditasjonsprosessen hos en del av dem som berøres. Hva godt kommer det ut av å tenke på slikt, eller snakke om forhold man lenge har latt ligge? Atskillige personer er generelt negative til introspektive prosesser: Slikt er for dere med vanskelig barndom! Man kan ikke generelt si hvordan man bør forholde seg til en slik motstand fra ens omgi velser. Det kan dreie seg om innvendinger det sjelden kommer all verdens ut av å argumentere mot. Den underliggende vegring som kan ligge til grunn for innsigelsene, er ikke uten videre tilgjengelig for dialog. Dette kan henge sammen med at det ikke alltid er fruktbart å snakke med andre som ikke mediterer, om sin motstand. Man kan også lett få reaksjonen: Jeg har da alltid sagt at det der kommer det ikke noe ut av. Hvorfor

mgiiééZL slutter du ikke! Det kan være vanskelig for andre som ikke kjenner den meditative erfaring fra innsiden, å forstå motstand i meditasjon. Er man selv ambivalent til meditasjon og inne i motstandsfaser, kan det på et mer uforstått eller ubevisst plan være fristende for noe i en å alliere seg med andres motvilje. Det kan bidra til at man mediterer litt mindre, ikke går ordentlig inn for det - i det hele tatt gir mer etter for egne reservasjonen

Stimulushunger

For noen kan det også vekke uro at meditasjo nen er rolig fordi man har vent seg til en livsstil der noe alltid skal skje. I den moderne verden er tilfanget på stimuli stort. Det kan bli en ond sirkel som både drives av og stimulerer rastlös het. Moderne medier venner en til at så mye hender i det ytre. Man kan bli "hekta" og få

‘ T - \ fl fe behov for denne konstante og akselererende stimuli-strømmen. I en rolig meditasjon er det ikke så mye som skjer. Det er lite sterkt for sinnet å henge seg opp i og langt fra stimulus- og støynivået i f eks dataspill eller TV. Meditasjoner som preges av ro, kan kjennes tilfredsstillende. Men det kan for enkelte også provosere fordi det oppleves stimulusfattig. Dette kan bli enda tydeligere i lengre meditasjoner. De kan gi mer ro, mer kontakt med de mer subtile dimensjoner i sinnet Men denne roen kan også utfordre, ikke minst i forhold til metodelyden. Den blir ikke som i hverdagen. Man kan fristes til å gjenta meto delyden kraftigere enn det som er naturlig når sinnet blir stillere: Det må være noe der. Eller man kan forfølge tanker som virker spennende og lage sin egen indre TV- eller PC-skjerm i mangel av den man ellers bruker. - En person

klaget på en meditasjonsretrett over at lyden ble så vag og vanskelig å forholde seg til. Til forskjell fra meditasjonen i hverdagen fikk han ingen klar følelse av å gjøre det riktig. Subtili teten utfordret selvfølelsen. Det var så lett å gå tilbake til det som kjentes trygt og ikke vakte motstand. Prisen er at man da bryter med den mer forfinede meditasjon man har kommet inn i og dens muligheter for dypere forankring. Denne type rastløshet og motstand vil vanligvis ha en forbindelse med noe uferdig meditasjonen pirker bort i. Men undertiden dreier det seg hovedsakelig om at man i en stimulusfortettet kultur kan finne roen i meditasjon så uvant. En person sa i en meditasjonsvei ledning: "Det undrer meg at når jeg er så mye til stede i min meditasjon, at jeg så ikke kan... at min meditasjonslyd ikke er renere enn den er." Det han mente, var at metodelyden fortonet seg for svak, for utydelig, for langt vekk. Egentlig var meditasjonen utmerket. Lyden var blitt mer subtil fordi han hadde sluppet seg inn i prosessen. Men dette var uvant og vakte en motstand og en trang til å motvirke en slags stimulusmangel ved selv å skape mer "action".

Hvilke hunder?!

Det er del av motstandens virkemåte at den kan få meditasjonen til å virke meningsløs og bortkastet. Imidlertid kan det, ikke minst i mot standsfaser, være dårlig sammenheng mellom hvor dyp eller overfladisk meditasjonen kjennes, og hva cien faktisk beveger i oss. Et eksempel kan illustrere: De andre i en vei ledningsgruppe på en ukes meditasjonsretrett

stønnet over to hunder som hadde gneldret løs utenfor vinduene under en tre timers meditasjon. "Hvilke bikkjer snakker dere om?", sa hun som hadde vindu samme sted, "jeg har ikke hørt noen hunder". Litt senere fortalte hun fra medi tasjonen: "Jeg hadde følelsen av at den var helt overfladisk, og jeg hadde masse motstand. Da det var litt igjen, ga jeg meg. Det var menings löst å meditere når jeg ikke kom noe dypt inn i det." Det tok litt tid før hun skjønte hvorfor de andre deltagerne nærmest måpte. Etter hvert lo både hun og gruppen sammen. Det ble paradoksalt tydelig at man ikke selv så lett kan vurdere graden av fordypelse i meditasjon ut fra hvordan man føler det. Hun klaget over at meditasjonen var overfladisk og hadde klart å sitte i over to timer uten å merke hunder som virkelig hylte. Meditasjonen syntes hun var full av motstand, men veiledningen viste at den hadde satt henne på spor av sentrale reaksjonsmønstre der hun lett nedvurderte det hun gjorde og resultatet av egen innsats.