Eirik Jensen
om den greske skammen
Skammen er belastende. Hvorfor har vi den overhodet? Ville vi ikke vært lykkeligere uten? spør Eirik Jensen. Overhodet ikke, mente de gamle grekerne. For dem var skamfølelsen noe mennesker er helt avhengige av for å kunne omgås hverandre. Skam er selve limet som gjør at samfunnet henger sammen, mente de.
I Platons dialog Protagoras gjenforteller Protagoras en gammel gresk myte om hvorfor vi føler skam:
Epimetheus fikk i oppgave av gudene å skape menneskene. Men da han gjorde det, var han uoppmerksom (Epimetheus betyr «den uoppmerksomme» på gresk», så dette er et ordspill): Han glemte å gi menneskene de nødvendige ferdighetene for at de skulle kunne overleve. Derfor måtte Prometheus stjele ild og praktisk klokskap fra gudinnene Hepaehestus og Athena, og gi dem til menneskene. For dette ble han idømt en grufull straff: Prometheus ble lenket til et fjell, mens en ørn uopphørlig spiste av leveren hans i evig tid.
Gjennom disse stjålne gavene fra Prometheus ervervet menneskene de nødvendige ferdighetene – technai – for å kunne overleve. Men menneskene hadde likevel ikke klokskap nok til å leve sammen – politike techné - politisk klokskap. For det var det bare guden Zevs som rådde over. Derfor fantes ingen byer, og menneskene levde i isolasjon fra hverandre – de hadde riktignok tilstrekkelig techné til å få tak i mat, men ikke til å beskytte seg mot dyrene. Resultatet var at de kom i konflikt med og krenket hverandre, og de stod i fare for igjen å bli tilintetgjort.
Zevs fryktet at hele menneskeheten dermed ville bli utryddet. Så han sendte guden Hermes til menneskene for å bringe dem rettferdighet – dike - og skam - aidos, slik at det kunne bli orden i byene - poleon kosmos - og vennskapsbånd - desmos philias - for å forene dem. Skam er dermed en guddommelig angst - theios phobos - som skal sørge for at vi kan omgås hverandre.
Så skammens funksjon i denne opprinnelsesmyten er altså å få oss til å fungere sosialt. Skam er en forutsetning for politike techné. De som ikke har skam, kan ikke omgås sosialt – de blir utstøtt. Sivilisasjonens pris.
Aristoteles: «Skam bor i øynene»
Skam har i dag fått et dårlig rykte på seg. Vi er for skamfulle: Vi skammer oss for sterkt, og vi skammer oss over for mye. Aristoteles ville ment at dette var en misforståelse. I enkelte realityprogrammer kan vi få inntrykk over at vi i stedet helst burde skamme oss over at vi overhodet skammer oss. Og at det er om å gjøre å vise for hele verden – på TV-skjermen - at i alle fall deltakerne ikke gjør det.
Også i det gamle Helles fantes en filosofisk skole som ville skammen til livs: Kynikerne. For dem gjaldt det å bryte radikalt med alle grunnleggende normer for samkvem: renslighet, høflighet, og respekt overfor andre. I stedet praktiserte de demonstrativ åpenlys skamløshet: Diogenes onanerte på offentlige steder, og Crates og Hipparchia hadde samleie i alles påsyn. Kynikerne hatet penger, nølte ikke med å tigge, og mente at deres livsførsel var uttrykk for grunnleggende frihet.
Aristoteles var dypt uenig med Kynikerne. For Aristoteles var skam en helt adekvat og passende følelse som oppstår når noe skjer som kan sette oss i miskreditt, og som har en helt vesentlig sosial funksjon. Og skamløshet er inadekvat og upassende likegyldighet overfor det som kan stille oss i dårlig lys.
Aristoteles redegjørelse for hva skam er har dannet utgangspunkt for de fleste senere filosofers forståelse av skam frem til i dag. Det er særlig i Retorikken Aristoteles drøfter skam. La oss se litt på hvordan han nærmer seg fenomenet:
Vi vender oss nå til skam og skamløshet….. Skam kan defineres som en smerte eller forstyrrelse i forhold til dårlige ting, enten i nåtid, fortid eller fremtid, som ser ut til å kunne bringe oss i vanære; og skamløshet som forakt for eller likegyldighet i forhold til de samme dårlige tingene.
Dette er en definisjon som de fleste vil kunne slutte seg til også i dag. Skam er for det første en følelse. Skam er dernest belastende – «en smerte eller forstyrrelse», som Aristoteles uttrykker det. Og den knytter seg til «dårlige ting» som kan bringe oss i vanry. Riktignok vil mange ikke kjenne seg hjemme i begrepet «vanære», og tenke at Aristoteles’ definisjon uttrykker noe av den gamle greske æreskulturen som vi i moderne tid har beveget oss bort fra. Men Aristoteles videre drøftelse viser at det ikke bare er tap av ære i snever forstand han har i tankene, men snarere det vi i dag vil kalle nedverdigende – eller sagt annerledes: det som gir oss dårlig selvfølelse:
Hvis denne definisjonen legges til grunn, følger det at vi føler skam overfor slike dårlige ting som vi synes er nedverdigende for oss selv eller for andre som vi bryr oss om. Disse ondene omfatter for det første slike som skyldes moralsk klanderverdighet; som å kaste bort ens skjold eller flykte; for disse dårlige tingene skyldes feighet. Og å holde tilbake et pengetilskudd eller på annen måte behandle folk med urette i pengeforhold; for disse handlingene skyldes urettferdighet. Også å ha kjønnslig samkvem med forbudte personer, på feil tid eller på feil sted; for disse tingene skyldes tøylesløshet. Også det å tjene penger på en smålig eller lite ærefull måte, eller utnytte hjelpeløse personer, f.eks. de fattige eller de døde - hvorfra ordtaket "han ville plukket lommene til et lik"; for alt dette skyldes grådighet og ondskapsfullhet….. Også det å rose folk opp i ansiktet og fremheve uforholdsmessig en manns gode sider og se bort fra hans svakheter, og vise uforholdsmessig sympati med hans sorger når du er i hans nærhet og den type ting; alt dette viser at du er tilbøyelig til å være en smigrer. [1384a] …. Også å snakke uopphørlig om deg selv, skryte på seg og tilegne seg andres fortrinn; for dette skyldes skrytferdighet….
Det er altså mange ulike forhold som kan gi opphav til skamfølelse, slik eksemplene til Aristoteles viser. Og vi vil kunne være enige i at de fleste av hans eksempler også i dag vil kunne være skamfulle. Vi kan samtidig merke oss at Aristoteles i sin drøftelse ikke sondrer mellom hva som faktisk gir skamfølelse, og hva som bør gjøre det. Det er ikke sikkert at lurendreieren faktisk føler skam over å ha lurt den gamle damen til å kjøpe støvsugeren hun ikke trenger. Men han bør gjøre det, vil vi vel si: alle eksemplene til Aristoteles vil kunne gjøre at vi bør føle dårlig om oss selv. Og de fleste som skriver om skam i dag vil også være enig med Aristoteles: skam er en følelse som uttrykker en negativ vurdering av noe vi er eller noe vi har gjort.
Aristoteles er også oppmerksom på at vi kan føle skam når vi sammenligner oss selv med andre som vi har noe til felles med, og hvor vi føler kommer til kort:
En annen slags dårlig ting som vi føler skam over, er når vi mangler en andel i de ærefulle tingene som alle, eller nesten andre som ligner oss, tar del i. Med «ligner oss» mener jeg andre av samme rase eller nasjonalitet eller alder eller familie som oss, og generelt de som er på samme nivå som oss. Når vi er på nivå med andre, er det en skam å være, for eksempel, mindre velutdannet enn de andre; og slik er det også med andre fordeler: desto mer, i hvert tilfelle, hvis det sees på som vår egen feil:
Aristoteles går så over til å karakterisere selve skamfølelsen, og peker på noe som mange siden har fremhevet og ment er helt sentral for fenomenet skam: at vi gjerne føler skam overfor andre, men da primært overfor andre som betyr noe for oss:
Siden skam er et mentalt bilde av vanære, hvor vi krymper oss fra skammen og ikke fra følgene, og vi bare bryr oss om hva andre mener om oss på grunn av nettopp hvilke mennesker som har disse meningene, følger det at vi føler skam overfor mennesker som betyr noe for oss. Slike mennesker er: de som beundrer oss, de som vi beundrer, de som vi ønsker å bli beundret av, de som vi konkurrerer om, og de som har oppfatninger om oss som vi respekterer…. Og vi føler oss mer skamfulle hvis det skamfulle gjøres åpent, foran alles øyne. Derfor ordtaket "Skam bor i øynene." Av denne grunn føler vi oss mest skamfulle overfor de som alltid vil være med oss og de som legger merke til hva vi gjør, for i begge tilfeller er øynene deres på oss. … Og vi skammer oss ikke bare i forhold til den faktiske skamfulle oppførelsen vår, men også over de synlige bevisene på denne oppførselen: ikke bare for eksempel på grunn av et faktisk samleie, men også av de synlige bevisene; og ikke bare av skandaløse handlinger, men også av skammelig snakk….. Og generelt føler vi ikke skam overfor de som har upålitelige oppfatninger (ingen føler skam overfor små barn eller dyr); og vi skammer vi oss ikke over de samme tingene over våre nærmeste som overfor fremmede, men overfor de første over det som fremstår som genuine feil, og overfor sistnevnte over hva som fremstår som konvensjonelle feil.
Her fremhever Aristoteles altså at det i skammen ligger et nedvurderende blikk, som vi gjerne tillegger andre - det vi kan kalle «skammens sosiale dimensjon», og som de fleste psykologer mener hører til skammens kjerne.
