Leder

Det var en gang tre små griser.

Den første grisen var ikke bare et ordentlig svin. Hun var et ordentlig villsvin - en Sus scrofa, for den som vil være helt presis. En purkeunge på 14 uker som levde sammen med sin mor og sine 7 søsken i en tett krattskog i Sør-Sverige. De levde i en flokk på 20 andre dyr som bestod av flere voksne purker og unger. Flokken ble ledet av en gammel og erfaren purke.

Villpurkeungen tilbragte størstedelen av dagene sine sammen med sin mor og lærte hvordan hun skulle finne mat. Sammen spiste de alt mulig - røtter, nøtter, bær og frø, blader, snegler og meitemark som de fant frem til med sin velutviklede luktesans. Moren hadde allerede fått flere kull med unger, som hun fødte i reir av gress og strå. Hun diet purkeungen og hennes søsken i fire måneder. Ungene fulgte henne til de var 18 måneder. Purkene fikk fortsette å være del av flokken; hanndyrene måtte forlate sine mødre og greie seg på egen hånd.

Når omstreifende ulver eller andre rovdyr fra tid til annen var på ferde, måtte flokken søke beskyttelse. Men stort sett levde villpurkeungen det meste av året et lykkelig og godt griseliv. Det hendte riktignok at flokken også ble jaktet på av mennesker med hunder. Frykten villsvinene da opplevde, var forferdelig. Men til nå hadde de fleste av dem – heldigvis - unnsluppet de glefsende hundene og jegernes skytevåpen.

Den andre grisen var bokstavelig talt en stuegris. Hun het Tirill og var kjælegrisen til en familie på Nesodden. Tirill var en kanadisk minigris, og familien hennes var svært glad i henne. Hun var veldig renslig, intelligent og nysgjerrig. Hardkokte egg var det aller beste Tirill visste. Men det fikk hun bare én gang i uka, og selvfølgelig i helgen. Til daglig fikk hun knekkebrød, frukt og grønt. Tirill likte varme, så hun lå ofte på badet hvor det var varmekabler i gulvet, men hun fikk også lov til å ligge både oppe i sofaen og i senga. Tirill hadde sitt eget hjørne på kjøkkenet og hun visste godt hvor maten befant seg. Matmor hadde fjernet håndtakene på de to nederste skuffene i benken, ellers ville kjæledeggen blitt altfor feit. Familien hadde lært Tirill mange kunster og påstod at hun kunne lære alt som en hund kunne lære – ja, at hun på enkelte områder var klokere enn hunden deres, som hun lekte ivrig med. (Kilde: https://www. nrk.no/kultur/en-ekte-kjaelegris...-1.866091)

Den tredje grisen var også nyfødt. Hun var produksjonsgris - en grisunge som, om hun var heldig, ville leve sitt korte liv i en trang betongbinge på 0,65 m2 et sted i Sør‑Norge. Selv om hun hadde de samme sosiale behovene som sine kusiner i Sverige og på Nesodden, fikk hun ikke anledning til å beite og utforske omgivelsene. Da moren var seks måneder gammel, ble det bestemt at hun ikke skulle slaktes, men brukes som avlsgris. Etter det hadde hun født 30 kull med unger, hvert kull på rundt 14, deriblant vår tredje gris. Moren fikk amme sine unger i 35 dager. Etter det ble ungene tatt fra henne. I denne perioden døde gjennomsnittlig 3 unger per kull, som regel fordi moren uforvarende la seg oppå dem i det trange buret. Hvis vår grisunge unngikk liggedøden, og fikk leve til hun var blitt slakteferdig – etter ca. 5 måneder – ville hun bli ført til et CO2-anlegg – et gasskammer – sammen med en annen gris. Der ville hun ende sitt liv - forskriftsmessig (forskrift om avliving av dyr § 12 bokstav d, e og f.). Hun ville bli plassert i en boks med bunn og transportert direkte til gasskammeret, hvor gasskonsentrasjonen var minst 80 volumprosent. Gassnivået ville være utstyrt med instrumenter som målte gasskonsentrasjonen på nivå med de to grisenes hoder. Hun ville så bli brakt i kontakt med gassen i tilstrekkelig lang tid til å sikre at hun var død eller forble bevisstløs til hun ble avlivet ved avblødning. Etter dette ville kroppen hennes bli skåret i stykker, og kroppsdelene hennes pakket i plast og fraktet til en matbutikk, hvor noen ville kjøpe og spise dem.

Tre små griser. Tre svært ulike liv og skjebner. Ikke fordi dyrene var særlig forskjellige, eller hadde forskjellig biologi. Tvert om var alle grisene eksemplarer av samme art, med samme grunnleggende utrustning og behov. Men fordi vi mennesker har utviklet tre helt ulike forhold til dem, som hhv. villdyr, kjæledyr og nytte- og produksjonsdyr, behandler vi dem, som en selvfølge, helt ulikt. I begynnelsen var det naturligvis ikke slik. Da fantes verken produksjonsdyr eller kjæledyr - alle dyr var ville.

I begynnelsen var også vi ville dyr. Trolig trakk vi heller ikke det markerte skillet mellom oss og dem som siden har preget vår omgang med andre dyrearter. Hvordan ble det slik at vi etter hvert kom til å skille? Hvordan har vårt forhold til dyr utviklet seg, og hvordan har denne utviklingen preget oss? Hva er vårt forhold til dyr i dag?

I artiklene som følger skal vi se nærmere på hvordan vårt forhold til dyr har utviklet seg, og hvordan forholdet er i dag, for de tre kategoriene: ville dyr, nytte- og produksjonsdyr og kjæledyr. Vi skal også drøfte ulike perspektiver på hvordan det er å være et dyr, og hva vi kan og ikke kan vite om det, og se nærmere på vårt forhold til andre dyr: ulv, hunder, kjæledyr generelt, produksjonsdyr, flaggermus, sjimpanser, kråker og andre fugler, laks og – av alle ting – parasitter. God lesing!

Eirik Jensen

Produkter

Dyade 2018/4 Vårt forhold til dyr

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2019 utgivelsene

1/19: Vesten vs. Resten 

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.