Sykdommer og aldring kan ødelegge hjernens hukommelsesfunksjon.
Av Svend Davanger
Sykdommer og aldring kan ødelegge hjernens hukommelsesfunksjon. Først og fremst er hukommelsen knyttet til hippocampus-området i hjernen. Også deler av hjernebarken kan romme minner om tidligere hendelser, særlig knyttet til det som kalles hvilenettverket. Disse områdene er blant hjernens mest sårbare for skader og sykdom. Hos noen vil sykdom kunne hindre dannelsen av nye minner, hos andre vil også evnen til å huske sin egen fortid være rammet. Hvordan er det å leve med en hjerne som ikke lenger husker, som ikke lenger kan spore tiden?
I denne artikkelen skal vi blant annet se på hva som har gått galt i en hjerne som ikke lenger husker. Og vi skal se nærmere på tilværelsen til en mann som i over 30 år har levd uten hukom melse, uten minner. Man kunne tro han har det bekymringsløst, men i virkeligheten er han fortvilet.
Da jeg var en ung mann på 19 år, jobbet jeg på en avdeling med gamle pasienter. Det var på mange måter en fargerik gjeng. Hver av dem hadde sin egen, svært karakteristiske væremåte. De var preget av et liv, en tilværelse, som ikke lenger fantes. Jobben min var bl.a. å få dem opp om mor genen, vaske dem, få kledd på dem, få satt dem i stolene sine, servere mat til dem. De fleste satt så der, resten av dagen. En eldre herremann pleide å være ganske bisk og ilter. Hvor hadde han det fra? Hvis jeg gikk ned på kne for å hjelpe ham med skoen, slo han meg gjerne hardt med knokene på hodet. Jeg hadde jo ikke gjort ham noe vondt, så han handlet tydeligvis ut fra en annen tid, en svunnen tid, der andre forhold enn en ung mann som hjalp ham med skoen, fremdeles gjorde seg gjeldende.
Så var det en av de andre mennene, han var ikke så stor, han sa heller ikke noe, men han var flink til bens. En gang om sommeren vi hadde t att med hele gjengen ut i haven utenfor svingte han seg over gjerdet og forsvant innover på skogsveien. Vi brukte en del tid på å finne ham igjen. Hvor var han på vei? Det må ha vært et eller annet sted han fremdeles hadde en slags minner om.
Men det var alltid hyggelig å snakke med en søt, gammel dame. Hun kom nok fra en bedre familie og var tydelig vant til å ha folk rundt seg som kunne gjøre ting for henne. Hun vinket meg ofte bort til seg med pekefingeren sin når det var noe hun ønsket. Hun trodde hun befant seg på et hotell, som kanskje familien hennes eide.
Felles for disse tre vennene mine var at de psykologisk sett befant seg i en tid som ikke var her og nå, men i hver sin fortid. Minnene fra nyere tider, som setter så avgjørende preg på hverdagen for de fleste av oss, fantes i liten grad hos mine venner på avdelingen.
Det finnes en rekke hjernesykdommer som rammer hukommelsen. En oversikt (https:// www.ucsfhealth.org/conditions/memory_dis orders/) fra sykehuset til University of Cali - fornia i San Francisco viser en liste på ni slike sykdommer: Alzheimer’s sykdom, kortikoba sal degenerasjon, Creutzfeldt-Jakobs sykdom, frontotemporal demens, Huntington’s sykdom, Lewy-legeme demens, mild kognitiv svikt, progressiv supranukleær parese og vaskulær demens. Som de ni svarte rytterne fra Ringenes herre er de en fare og en plage for menneske heten.
Som du kan lese i andre artikler i dette num meret av Dyade, har hippocampus som en av sine viktigste oppgaver å bevare hendelser som minner. På sikt ligger ikke minnene nødvendig vis lagret i hippocampus, for etter hvert over føres minnene til deler av hjernebarken. Men det er hippocampus som ser ut til å hente minnene frem igjen, fra hjernebarken, når det er noe vi trenger å vite eller huske på. Mange sier derfor at hippocampus har en slags bibliotekar-funks - pocampus, og dels langs midtflaten av isselap jon: lagre minner om hendelser idet de oppstår, pen (se bilde). Disse områdene inngår i det vi og hente dem frem igjen ved behov. kaller “default mode”-nettverket, eller hvileDet er derfor et tragisk paradoks at minne - nettverket, og har bl.a. til oppgave å lagre funksjonen, som er så sentral og viktig for oss minner om hendelser vi opplever i livet. Mange mennesker både i arbeidsforhold og i mellom - med begynnende demens kan derfor klage over menneskelige relasjoner, er knyttet til den mest at de ikke har så mange spontane tanker som sårbare delen av hjernen. Men slik er det. tidligere.
Deler av hjernebarken ser ut til å bli rammet Det å huske regnes som en av hjernens aller tidlig ved Alzheimers sykdom, sammen med viktigste funksjoner. Derfor har skader på hip hippocampus. Resultatet blir etter hvert at de pocampus, som vi vet er sentral i hukommelsesnormale hulrommene vi har sentralt i hjernen og minne-funksjonene, alltid hatt en egen fas blir større og større, og hjernebarken blir tyn - cinasjonskraft hos hjerneforskere. Slike skader, nere og tynnere, i takt med at antallet nerve - isolert sett på hippocampus, forekommer av og celler i hjernen blir lavere og lavere. Til slutt til på pasienter. Leger og forskere kan deretter forsvinner flere av hjernevindingene, fordi stør - bruke lang tid på å undersøke disse personene – relsen på det gjenværende hjernevevet tar stadig igjen og igjen.
mindre plass. Den mest kjente pasienten med skade på De deler av hjernebarken som blir rammet, hippocampus og deretter sterkt redusert hu ligger dels i tinninglappen, ved siden av hip - kommelsesfunksjon, het Henry Molaison, i - - - - forskningen bare kalt pasient HM. Han levde fra 1926 til 2008. I 1953, da han ennå var en ung mann, fikk han fjernet store deler av tinninglap pen, inkludert hippocampus, på begge sider i hjernen. Årsaken til at legene gjorde dette omfattende kirurgiske inngrepet på HM, var at de ville hindre epilepsi-anfall, som han ofte led av, og som hos ham oppsto i tinninglappene.
Inngrepet var slik sett relativt vellykket, og han overlevde, men han mistet mesteparten av sin evne til å huske nye ting. Han levde resten av sitt liv på en forskningsinstitusjon i USA, hvor han og hans hjerne ble forsket intenst på. Et ter hans død i 2008 ble hans hjerne snittet opp i 2401 mikroskopisnitt for senere studier ved University of California. Det har vist seg at deler av hans hippocampus på begge sider av hjernen fortsatt var intakt etter operasjonen i 1953. På den andre siden var også andre områder i hans tinninglapper ødelagt, slik at det ikke har vært mulig å trekke helt klare og entydige konklus joner om sammenhengen mellom hippocampus og hukommelsesfunksjonen.
En annen pasient, Clive Wearing fra England, viser interessante forhold mellom hippocampus, evnen til å danne minner, og opplevelsen av tid. Clive, som fremdeles lever, ble født i 1938. Han hadde inntil midten av 1980-årene en fantastisk karriere som musiker og orkesterdirigent. Han hadde tre barn fra sitt første ekteskap og var blitt gift på ny halvannet år før han, i 1985, ble rammet av en influensalignende febersykdom.
Det viste seg etter hvert at det ikke var snakk om et vanlig influensavirus, men herpes sim plex. Herpes simplex er det viruset som frem bringer vanlige forkjølelsessår rundt munnen. Hos ham hadde virusene imidlertid trengt inn i hjernen og ga ham en alvorlig hjernebetennelse.
En morgen var han nesten bevisstløs, konen gikk ut for å varsle lege, men i mellomtiden hadde han selv i forvirringen kommet seg opp og ut av leiligheten. Da han etter hvert skulle ta en drosje hjem igjen, husket han ikke sin egen adresse. Drosjesjåføren kjørte ham til en politistasjon, som fikk sporet opp hans kone. Under søkelser etterpå har vist at hans hippocampus på begge sider av hjernen var hardt rammet og ødelagt av betennelse.
Den dag i dag er Clive uten evne til å forme nye minner og å hente frem gamle minner. Hans hukommelsesfunksjon varer i 7-30 sekunder. Etter dette er minnene borte. Han har ingen fortid, bare et lite smalt vindu i tiden på noen få sekunder. Han lever bokstavelig talt i øyeblik ket, som en slags ekstrem mindfulness-variant.
Innen mindfulness-meditasjon er det et mål å være mest mulig fokusert på nåtiden og verken tenke for mye på fortid eller fremtid. Slik er det i ekstrem grad for Clive. Hvordan er det å ha det slik? Hvordan har Clive det? Er han lykkelig uvitende om traumer fra barndommen eller bekymringer for fremtiden? I et TV-program fra 2016 som ligger ute på YouTube (https://www.youtube.
com/watch?v=k_P7Y0-wgos&t=49s), blir han intervjuet om sitt liv. Hans kone, som besøker ham daglig, samt TV-teamet på tre personer er til stede hos ham. Han skjønner at han har vært syk, og at sykdommen har gjort noe med ham. Han forteller: “Å ikke ha hukommelse er som å være bevisstløs. Det er som å være død. Ingen forskjell på natt og dag. Jeg har ikke sett konen min før nå. Dere er de første fire menneskene jeg ser på 30 år.” Han sier igjen, noen sekunder etterpå: “20 år uten å drømme. Ingen forskjell på dag og natt. Ingen tanker overhodet. Helt smertefritt. Men jeg merker ingen ting i det hele tatt. Jeg husker ikke at jeg satte meg ned på denne stolen.” Han gråt mye de første ukene etter hjerneskaden. “Jeg er helt ute av stand til å tenke!” klaget han over. Hans kone besøkte ham daglig, men få minutter etter at hun hadde dratt, ringte han til hennes telefonsvarer og var fortvi let og ba henne komme, han kunne ikke huske at hun nettopp hadde vært der.
En verden uten tid, minner eller virkelighet Hvert øyeblikk for Clive oppleves som det første øyeblikket han eksisterer. For ingenting av livets strøm setter seg fast i minnet hans. Han kan heller ikke hente frem tidligere hendelser i sin hukommelse. Han vet om ting, men ingen hendelser. Han vet at han har jobbet for BBC, men husker ingen episoder derfra. Han vet at han er gift, men husker ikke bryllupet.
Han fører dagbok, selv om det er blitt noe min dre med årene. Han skriver da gjentatte notater om hans første bevisste øyeblikk: “Kl. 09.06. Nå er jeg virkelig, helt våken.” Og igjen kl. 09.07. Og 09.08, osv. Han husker ikke at han har skre vet dette før. Det er som om hvert øyeblikk er det første han opplever. Han stryker da ut det forrige notatet, for det har han ikke lenger noe minne om at han faktisk har opplevd, eller skre vet. Det er som om han desperat prøver å skaffe seg en fortid, men han klarer det ikke.
Han har humor – en dag sitter han på res taurant med sin kone og hun spør ham om han vet hva hun jobber med. Han gjetter feil et par ganger, før han svarer: “PR.” Det stemmer, og hun roser ham begeistret og sier: “Du overrask er meg sannelig! Du tar helt pusten fra meg!” Han svarer da tørt med et halvt smil: “Håper du ikke slutter å puste!” De snakker om det én gang til et øyeblikk etterpå. Han må da prøve å gjette igjen, før hun forteller ham at hun jobber med PR. “Å, gjør du det?” spør han. “Det er godt gjort. Det må være et spennende liv. Ingen dag er den samme!” Etter restaurantbesøket kjører hun ham til bake til det hjemmet for hjerneskadde der han nå bor. Hun spør ham hva dette huset betyr for ham. Han svarer: “Jeg vet ikke. Jeg har ikke noe forhold til det. Jeg har aldri sett det før.” En dag har konen tenkt å ta ham med hjem til det huset der hun selv nå bor. Hun spør ham om han vet hvor hun bor. Han vet det ikke. Hun forteller så at hun bor i Reading. “Å, gjør du det? Det stedet staves feil,” sier han. “Det burde uttales ‘Riding’!” 45 sekunder etterpå spør hun ham igjen hvor hun bor. Han har igjen absolutt ingen aning. Hun forteller at det er Reading.
Han sier igjen, like overrasket: “Å gjør du det?” Og så forteller han igjen samme vits om at det staves feil. Clive klager ofte over at han ikke har sett noen mennesker. “Dere er de første jeg har sett siden jeg ble syk!” sier han. En intervjuer spør konen: “Hvordan er det for deg når han ikke husker hva dere nettopp har gjort?” “Det gjør ingenting. Vi er ikke i tiden. Vi er ikke et bestemt sted. Vi er på et annet plan. Vi er i en verden der det ikke finnes tid.” Men litt senere sier hun:
“Det er så trist. At det ikke finnes noen virke lighet. Så trist!”
I en oversikt fra det medisinske tidsskriftet Lancet fra 2017 (http://dx.doi.org/10.1016/ S0140-6736(17)31363-6) viser professor Gill Liv ingston fra University College London sammen med 23 medforfattere og kolleger fra verden over hvordan demens-sykdommene rammer oss i økende grad. De forteller at på verdens - basis er demens den største utfordringen innen helse- og sosialsektoren i vårt århundre. Demens forekommer hovedsakelig hos personer over 65 år, slik at den økningen vi nå ser i forekomsten av demens, skyldes at folk i vår tid blir eldre, og lever lenger, enn man gjorde før. Demens er altså en bi-effekt av at vi nå lever sunnere enn før, vi blir eldre og flere av oss får derfor demens før vi dør. I 2015 regnet man med at 47 millioner mennesker på verdensbasis levde med en eller annen form for demens. I 2050 er dette tallet forventet å øke til det tredobbelte. En tredjedel av oss kommer til å dø med demens-diagnosen.
Demens rammer selvfølgelig pasientene selv, som gradvis mister sine evner til å leve sine vante liv, men også deres slektninger og nære venner, som må takle å se en nærstående bli syk, forandre sin atferd og personlighet og etter hvert forfalle. Faktisk er det å ha et nærstående familiemedlem med demens i seg selv en risikofaktor for depresjon. Demens-pasientene trenger i økende grad hjelp og pleie, noe som også rammer samfunnet rundt dem. I 2015 var kostnaden på verdensbasis knyttet til demens beregnet å være 818 milliarder dollar, og dette tallet kommer naturligvis til å øke kraftig i takt med eldrebølgen. Omtrent 85 % av kostnadene er knyttet til familie og sosial omsorg, snarere enn ren medisinsk hjelp.
Medisinsk hjelp, sammen med egenaktiv iteter som trening, yoga/meditasjon og et sunt kosthold, kan i noen grad bidra til å forhindre og forsinke utvikling av demens hos eldre. Men det finnes ingen behandling som kan helbrede demens når man først har blitt rammet av den.
Årsaken til det finnes nok i hjernen, som er det organet hvor sykdomsprosessene ved demens først og fremst utspiller seg. Hjernen er en annen type organ enn vi finner i andre deler av kroppen. Hjernen skal huske. Leveren, eller musklene, skal stort sett gjøre de samme oppgavene i kroppen uansett hvilken alder dens eier har. Men hjernen skal hele tiden lære og huske de erfaringer vi gjør, og lagre disse minnene på molekylære, fysiologiske og strukturelle måter. Så selv om vi potensielt kunne erstatte, eller bygge opp igjen, hjernevev som gradvis blir borte ved demens, ville de nye nervecellene ikke lenger representere de minner, erfaringer, kunnskap og lærdom fra et levd liv som hjernens eier trenger for å leve.
Interessant nok ser noen mennesker ut til å ha en grad av motstandsdyktighet, eller re siliens, mot demens. Riktignok kan det vise seg at hjernen deres er preget av den samme type patologisk degenerasjon som man ser hos demente, men de ser ut til å ha en ”kog nitiv reserve” eller overskudd som gjør at hjerneforandringene kun i liten grad slår ut i faktiske demens-symptomer. Man tenker at de gjennom et langt liv har bygget opp en relativt sett motstandsdyktig hjerne, med et overskudd av mental kapasitet, slik at de ikke blir så hardt rammet når hjerneforandringene først begynner å komme.
Forskere antar at ca. 65% av risikoen for de mens-sykdom er ufravikelig. Men de siste 35% kan vi påvirke selv, gjennom livet. Den største livsstils-effekten er å skaffe seg utdannelse. Det ser særlig ut til at høy utdannelse er med på å bygge opp hjernen i yngre alder på måter som øker motstandsdyktigheten mot demens senere i livet. Utdannelse reduserer dermed risikoen for demens med 8%. Videre følger det å unngå høyt blodtrykk (2%), overvekt (1%), røyking (5%), depresjon (4%), fysisk inaktivitet (3%), sosial isolasjon (2%) og diabetes (1%). Men den aller største av de risikofaktorer man helst skal holde seg unna, er hørselstap! Klarer du å unngå hørselstap, reduseres risikoen for demens med 9%. Utdannelse, mosjon og trening, samt et typisk ”middelhavskosthold” ser derfor ut til å være viktige ting den enkelte selv kan gjøre for å redusere risiko for demens.
Hvilke plager og symptomer er typiske ved demens? Forskere har blitt enige om at følgende symptomer opptrer tidlig i sykdommen: hu kommelsesproblemer, særlig mht. nylige hen delser, tiltagende forvirring, endringer i person lighet og atferd, apati og tilbaketrekning eller depresjon, tap av evne til å gjennomføre daglig dagse oppgaver. Alle disse peker mot hjernen, særlig det området som kalles hippocampus, og deler av hjernebarken. La oss se nærmere på hva som skjer i hjernen under demens.
Tidlig, ofte i mange år før symptomene på demens begynner å manifestere seg, begynner det å avleire seg et par forskjellige avfallsstoffer i nervevevet, i og mellom nervecellene: Klumper av et protein som kalles amyloid legger seg utenfor nervecellene, og inne i cellene dannes det floker av et langstrakt protein kalt tau. Vi vet ennå ikke så mye om hvorfor disse proteinene oppstår, hvorfor de ikke nedbrytes og fjernes som andre avfallsstoffer, og hvorfor de fører til sykdom i hjernen.
Man regner ofte med at når vi har fylt 60 år, har vi alle sammen forekomster av disse pa tologiske proteinene avleiret i hjernen. Hvor lang tid det tar før disse avleiringene fører til de symptomene vi nevnte over, varierer fra person til person. Den sterkeste faktoren som styrer hastigheten er genetisk, men som vi så over, kan opptil 35 % av risikoen for demens-utvikling påvirkes av livsstilsfaktorer.
Uansett, etter hvert vil disse proteinene gradvis medvirke til inflammasjon, eller en slags beten nelse i hjernen. De som normalt virker som forsvarsceller mot betennelse i hjernen, nemlig astrocytter og mikroglia, går etter hvert over til å angripe, eller spise opp, kontaktpunktene mellom nervecellene, synapsene. Etter hvert blir også nervecellene selv angrepet. Det er som om astrocyttene og mikrogliacellene tror en slags krig er på gang, og de må angripe nerveceller som ligger rundt dem. Denne uheldige proses sen ser dessuten ut til å bli forsterket hvis man har andre betennelser og irritasjoner i kroppen utenfor hjernen, for eksempel tannkjøttbeten nelse. Store kirurgiske inngrep hos eldre, som for eksempel hofteoperasjoner, ser også ut til å kunne få balansen i hjernen til å vippe over mot betennelse og nedbrytning av nervecellene.
Interessant nok er det et mønster i disse angre pene på nervecellene i hjernen. Noen deler av hjernen ser ut til å være mer sårbare enn andre. Først og fremst rammes hippocampus tidlig, og kraftig, av disse prosessene. Hippocampus ser ut til å være svært sårbar. Den rammes lettere enn de fleste områder av hjernebarken, ikke bare ved Alzheimers sykdom, men også ved hjerneinfarkt og oksygen-mangel, og ved infek sjoner. Dernest rammes deler av hjernebarken, cortex, spesielt de områdene som inngår i det såkalte hvilenettverket, eller default mode net work på engelsk.
Vi ser at opplevelsen av tid og evnen til å huske hva vi har opplevd er intimt knyttet sam men. Slutter vi å huske, forsvinner også mye av tidsopplevelsen. Dette får alvorlige følger for hva vi evner å gjøre og for kvaliteten av det livet vi lever.