Det hvite albumet

Tekst: Svend Davanger

Det var en mørk vinter-ettermiddag. Jeg kjørte bil alene fra Oslo til Odense, for å hente hjem min datter etter et studieopphold. Jeg hadde tatt med hele min samling av Beatles-CDer som underholdning under kjøreturen. Med en gang jeg kom inn på Ringveien ved Gaustad kjørte jeg praktisk talt rett frem hele veien uten å stoppe eller skifte vei. Jeg begynte å høre på det første albumet deres, Please Please Me, utgitt i mars 1963.

Oslo

Målet var å rekke å høre dobbelt-albumet The Beatles, mer kjent som The White Album etter det geniale, hvite plateomslaget, før jeg nådde frem til min datter i Odense. Men først måtte jeg lytte meg gjennom alle de tidligste ni albumene deres, som ble utgitt før det tiende, det hvite albumet. Jeg ønsket å finne en forklaring på hva det er som er så fasinerende med sangene til Beatles. Jeg ønsket å forstå hvorfor og hvordan akkurat det hvite albumet oppsto, og hvorfor jeg er så fasinert av denne samlingen med 30 Beatles-sanger. Jeg ønsket å finne ut av hvorfor dette albumet er blitt belønnet med 24 platinaplater i USA (dvs har solgt minst 24 millioner eksemplarer), mot 12 platinaplater for Beatles' Abbey Road-album og 11 platinaplater for Sgt. Pepper, fantastiske album som vanligvis regnes som bedre plater enn det hvite. Og, ikke minst, siden de fleste av sangene på det hvite albumet faktisk ble skrevet mens de var på meditasjonsretrett, kan vi ane spor av meditasjon i dem?

Så med disse spørsmålene i bakhodet var det altså med spenning jeg satte Please Please Me i bilstereoen fredag ettermiddag, 19. januar 2020. De 14 sangene ble spilt inn i løpet av 13 timer på den 11. februar 1963, bare noen få uker før utgivelsen. Produsenten deres, George Martin, utbrøt forundret: «I don't know how they do it. We've been recording all day but the longer we go on the better they get.» Ikke desto mindre er sangene på albumet enkle sanger, nesten naive.

Pop og rock er en merkelig sjanger. Kanskje stammer popsjangeren historisk sett fra tidligere tiders skillingsviser? Eller middelalderens ridder-viser? De består typisk sett av noen få vers, med et fengende refreng mellom hvert av dem. De handler ofte om kjærlighet. Uansett innhold, representerer de et lite mikrokosmos i seg selv, eller ett enkelt perspektiv på livet og verden. Formatet gir sjelden rom for nyanser eller drøftelser. Men sånn sett er de jo ofte et bilde på hvordan vi selv føler og tenker om livet. I de fleste av våre våkne øyeblikk er vi enkle vesener, med enkle følelser, om hverdagens ting. Vi liker eller ikke liker henne eller ham.

Følgende forhold slo meg ved gjennomlytting av Please Please Me: Dette er glad, energisk pop. En stemning som kanskje var felles for en hel generasjon ungdommer som vokste opp i den optimistiske stemningen som i økende grad preget den vestlige verden i årene etter den andre verdenskrig. Musikken er amerikansk-inspirert, men er ikke like sterkt rythm and blues-preget som for eksempel Rolling Stones. Det er også noe engelsk, europeisk over melodiene. En felles pop-stjerne av Beatles fra 60-tallet, Donovan, som var sammen med dem hos Maharishi i 1968, mente at de brukte «gæliske klanger» helt fra deres første single, Love Me Do.

Mange, kanskje de fleste, pop-sanger er éndimensjonale. Med det mener jeg at de er som én linje som ikke skifter retning eller perspektiv. De to første singlene fra det første Beatles-albumet, Love Me Do og tittelsangen Please Please Me er slik. Det skjer ingenting, setningene går i presens, det er ett perspektiv, om at den andre skal elske meg. Ett ønske, én stemning. De er fengende, dansbare, fine å høre på. Men teksten er ikke spennende i seg selv. De fleste sangene på albumet er slik.

Akershus og Østfold

Kun én av sangene er i dette perspektivet annerledes. Her fortelles en selvopplevd historie i fortid. I I Saw Her Standing There synger Paul McCartney om en jente han så på den andre siden av dansegulvet. Hun så tilbake på ham. Han krysset gulvet. De danset sammen. Etter dette ville ingen av dem danse med noen annen. Det er en banal historie, men den er virkelig, den er gjenkjennelig. Sangen beskriver et sted, en selvopplevd hendelse, og en relasjon.

I denne sangen er det en implisitt dialog, mellom to personer som samhandler: fortellerstemmen og jenten han så og danset med. Kanskje vi kan kalle dette en todimensjonal sang. Jeg var nå etter hvert kommet et stykke nedover i Akershus, ute av storbyen, men fortsatt langt igjen til Odense.

I de neste albumene fortsetter denne malen for sangene. Alle handler stort sett om forelskelse og kjærlighet. De fleste er nokså enkle, men fengende. Dansbare. Da jeg passerte Østfoldbyene hørte jeg på neste album i den kronologiske rekken, With the Beatles fra november 1963. Nedover langs «Västkusten» i Sverige kom så rekken av album fra de to neste årene: A Hard Day's Night (juli 1964), Beatles for Sale (desember 1964), Help (august 1965). Den siste satte jeg på omtrent da jeg nettopp hadde passert Gøteborg.

Västkusten

Jeg undret meg over hva som ville skjedd hvis Beatles hadde blitt oppløst høsten 1965, etter utgivelsen av Help-albumet. Ville vi husket dem nå?

Beatles hadde en pen musikalsk utvikling fra 1963 til 1965, i to og et halvt år. Sangene ble både litt mer spennende, og på et vis mer profesjonelle. De utviklet sin egen Beatles-«sound». Men allikevel, mange vil kunne oppfatte dette som glad-pop fra begynnelsen av 60-tallet.

Men var Beatles allerede tidlig eslet for noe større? Eller grep de bare mulighetene på andre måter enn andre band gjorde? John Lennon begynte å vise tegn til å drøfte sine egne vanskelige følelser i sangene, på en åpen, utforskende måte. Noen sier han var inspirert av Bob Dylan. Han beveget seg i retning av å bli en ekte person i sangene, ikke bare et idol. I desember 1964, vel halvannet år etter platedebuten, spilte de inn Johns sang I'm a Loser. På ett nivå er dette en vanlig popsang om tapt kjærlighet:

• Of all the love I have won or have lost
• There is one love I should never have crossed
• She was a girl in a million, my friend
• I should have known she would win in the end

Men lytter man til den med det rette øret, kommer en mer personlig John frem i fortsettelsen:

• I'm a loser
• And I lost someone who's near to me
• I'm a loser
• And I'm not what I appear to be

• Although I laugh and I act like a clown
• Beneath this mask I am wearing a frown
• My tears are falling like rain from the sky
• Is it for her or myself that I cry?

Dette sårbare selvbildet kommer igjen frem i en av sangene på neste album, men her hentes det frem helt i åpningssangen, tittelsangen Help, fra august 1965:

• When I was younger, so much younger than today
• I never needed anybody's help in any way
• But now these days are gone, I'm not so selfassured
• Now I find I've changed my mind and opened up the doors

Lenger ute i dette albumet kommer det andre tegnet på at Beatles kunne få til noe mer enn de aller fleste andre pop-grupper. Jeg var nå forbi Kungsbacka, syd for Gøteborg. Jeg hadde nettopp hørt ferdig I've Just Seen A Face, en fin beskrivelse av opplevelsen av å plutselig se en jente man blir betatt av, en opplevelse som jeg kjente godt igjen fra min tid som tenåringsgutt. Etter denne sangen kom så Yesterday, sangen som nesten er blitt mer kjent enn Beatles selv. Dette er den første av Paul McCartneys store, nydelige ballader som har fått evig liv i moderne musikk. Den er blitt kalt «one of the greatest songs ever written». Over 3000 andre artister har spilt sine versjoner av sangen, inkludert Elvis Presley, Frank Sinatra og Bob Dylan.

Melodien til Yesterday kom til Paul McCartney i en drøm, som en spontan mental aktivitet. Han trodde etterpå at han hadde hørt den et sted, det tok noen dager eller uker før han skjønte at det var hans egen sang. Først mange år senere ble han klar over at sangen kanskje mer handlet om hans opplevelse av moren, som døde da han var 14, enn av en kjæreste som forlater ham:

• Yesterday, all my troubles seemed so far away
• Now it looks as though they're here to stay
• Oh, I believe in yesterday
• Suddenly, I'm not half the man
• I used to be
• There's a shadow hanging over me
• Oh, yesterday came suddenly
• Why she had to go
• I don't know she wouldn't say
• I said something wrong, now I long for yesterday

Pauls mor døde av en blodpropp etter operasjon for brystkreft. Han er nok ikke det eneste barnet som har lurt på om han hadde et ansvar for en forelders død.

Det tredje tegnet var at i tillegg til John Lennon og Paul McCartney begynte også George Harrison å bli en god låt-skriver. På Help-albumet bidro han med to fine sanger. Når de nå hadde tre flinke komponister/tekstforfattere i samme band som hver for seg bidro med sine egne originale sanger innenfor det samme, felles lydbildet, begynte Beatles å få en dynamikk og en variasjonsbredde som ingen andre band har kunnet overgå.

Det var for lengst blitt helt mørkt, og det vekslet mellom lett regn og opphold denne januar-kvelden nedover Svenskekysten. Jeg passerte Varberg, etter hvert Falkenberg. Jeg satte på albumet Rubber Soul fra desember 1965, ennå ikke tre år etter starten. Denne platen var den første ordentlige Beatles-LPen jeg kjøpte som tenåring, kanskje i 1972? Jeg kjente alle sangene godt.

Det var allikevel en særegen opplevelse å høre dette albumet igjen denne kvelden på E20 i Sverige, rett etter å ha hørt de fem første albumene deres. Noe hadde skjedd med dem. Dette var definitivt ikke lenger uskyldig, tenåringspreget glad-pop. Tekstene og melodiene var mørkere. Ikke dystre, ikke hard-rock, men mørkere, mer alvorlige. Særlig to av sangene satte sitt preg på meg, den gang i tenårene, men også i bilen i Sverige: Norwegian Wood og Nowhere Man.

Norwegian Wood beskriver, som mange av de foregående, et møte med en jente. Men vi får nå høre en fortelling, litt som i I Saw Her Standing There fra 1963, men mye mer nyansert, flertydig, nesten mystisk. John Lennon synger om at han er på besøk hos en jente som vi skjønner han er opptatt av. Hun har «norwegian wood» på rommet, kanskje i veggene? Han blir invitert til å bli, men det er ingen stoler, så han setter seg på et teppe. De prater utover kvelden. Klokken to vil jenten legge seg, for som hun sier, hun skal på jobb om morgenen. Han får ikke legge seg sammen med henne, så han legger seg i badekaret. Når han våkner om morgenen, er hun borte, han er alene. Så han tenner opp ild med «norwegian wood», kanskje i peisen?

Det er ingen happy ending, men det er heller ikke noen kjærlighetsmessig katastrofe, vi sitter igjen med en slags undring: Hva var det egentlig som skjedde? Hvordan er denne jenten? Og hva er «norwegian wood»? Noen hevder det er slang for hasj. Andre mener det rett og slett er «norsk tre». En av Johns venninner, Lindy Ness, har fortalt at hun i denne perioden faktisk ga ham en norsk trefigur, et troll, som han kalte «Norwegian wood». Andre igjen mener det er en billig tre-imitasjon som den gang ble brukt på møbler og som familien til Jane Asher, Paul McCartneys kjæreste, hadde i hjemmet sitt.

Det er roman-potensiale i denne lille fortellingen. John Lennon har selv sagt i ettertid at det handler om et utenomekteskapelig forhold han hadde i denne perioden. En venn av ham har senere ment at kvinnen var en journalist som John kjente, Maureen Cleave. Men uansett, selv om inspirasjonen til sangen kommer fra en selvopplevd hendelse, får den et eget liv, den er løsrevet fra den faktiske hendelsen, og får en litterær verdi i seg selv.

Den andre sangen fra Rubber Soul som springer frem, er Nowhere Man. Her er det ingen fortelling, ikke en tid og sted, men en beskrivelse av en rar, ensom mann, som har noe til felles med oss alle, ifølge sangen:

• He's a real nowhere man
• Sitting in his nowhere land Making all his nowhere plans for nobody
• Doesn't have a point of view
• Knows not where he's going to
• Isn't he a bit like you and me?

Dette er en mann som ikke følger med i tiden. John synger vennlig til ham, eller lytteren:

• Nowhere man please listen
• You don't know what you're missing
• Nowhere man, the world is at your command

Skikkelsen i Nowhere Man minner på mange måter om karakteren i en senere sang av Paul McCartney, The Fool on the Hill, fra albumet Magical Mystery Tour fra 1967.

Broen

Denne utviklingen av sangene bare fortsatte gjennom de neste albumene i 1966 og 1967: Revolver, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, og Magical Mystery Tour. De to første av disse regnes av mange som de beste albumene de har laget. Særlig Sgt. Pepper er som en eksplosjon av musikalsk og tekstmessig kreativitet. I denne perioden sluttet bandet også å holde konserter, de kunne bruke all sin tid til å lage sanger og arbeide i platestudio.

Jeg hadde nå forlatt Sverige, var på vei over Øresundsbroen mot Sjælland. Da jeg passerte Kastrup, hadde jeg nådd mitt ene mål for reisen, The White Album, som jeg satte i bilstereoen. Det var nå blitt sent, jeg var trett av den lange bilkjøringen, men gledet meg til å lytte til disse sangene helt til jeg nådde frem til min datter i Odense.

Sjælland

Hvis gruppen Beatles er en sol, er det en sol med 13 planeter svevende rundt seg. Den innerste, første, er ikke Merkur, men albumet Please Please Me. Så kommer de andre albumene i tur og orden utover. Lengst ute diskuterer Beatles-astronomene fortsatt om det er Abbey Road eller Let It Be som er den ytterste, eller siste, planeten. Abbey Road ble utgitt i september 1969, mens Let It Be kom i mai 1970, omtrent en måned etter at Beatles offisielt ble oppløst. Men sangene til Let It Be ble spilt inn før Abbey Road, dvs. i januar 1968 og i februar 1969. Abbey Road slutter med sangen The End, mens Let It Be slutter med sangen Get Back, som opprinnelig var tenkt som tittel på albumet. «Get back to where you once belonged», synger Paul McCartney, dvs. tilbake til de enkle røttene med amerikansk-inspirert rock.

Hva slags planet er da The White Album? Sett utenfra er det en stor, hvit planet, dobbelt så stor som de andre. Jupiter? Retter du din hørselskikkert mot den, oppdager du imidlertid noe mer. Det hvite løser seg opp i mange ulike auditive bånd og fargeflekker, som på Jupiter. Alle er forskjellige. Hver flekk/sang har sin egen fargenyanse, eller rendyrkede musikalske sjanger, ulik alle de andre. Å lytte til albumet er som en reise eller vandring mellom ulike bilder, som i den russiske, klassiske komponisten Mussorgskij's «Bilder på en utstilling». Dette gjelder både musikalsk og tekstmessig. Sånn sett er dette albumet en helt annen planet enn alle de andre, som har et eller annet felles tema eller ide. Særlig de tidlige albumene har en nokså lik «feeling» og sjanger gjennom hele forløpet av sanger, til dels fra album til album også. Det er som om det har skjedd en musikalsk og kreativ eksplosjon på denne planeten. Kan en stor komet ha truffet den?

Det hvite albumet har altså tilsynelatende intet felles tema eller retning. Kritikere sier at det spriker i alle retninger, at Beatles har vært ukritiske i utvalget av låter, at det hadde vært bedre hvis de hadde barbert det ned til bare halvparten så mange sanger. Ingen av sangene ble utgitt som (hit-)singler i Storbritannia eller USA. De fremstår på overflaten som løse brokker eller fragmenter, uten en rød tråd som holder dem sammen. I motsetning til forløperen Sgt. Pepper (juni 1967) og etterfølgeren Abbey Road (september 1969), og også Magical Mystery Tour og Yellow Submarine, som kom i mellom, virker de fleste av sangene enkle og underproduserte.

OK. La meg se litt nærmere på sangene, tenkte jeg. De er enkle, ja. Mange av dem fremstår som naive, humoristiske eller ironiske betraktninger over tilfeldige små hendelser og situasjoner i livet, som i en barbent vandring gjennom en sommer-eng. Men sammenlignet med de fem første albumene, frem til og med Help tre år tidligere, springer disse sangene frem som et kaleidoskop av blomstrende og fargerike hendelser og tanker, helt blottet for de endimensjonale Love Me Do-tankene fra Beatles' tidlige år. Man kan lure på om de er et utslag av narkotika-påvirkning? Det kan ikke utelukkes at dette gjelder enkelte av sangene, basert på hva vi vet om Beatles' forbruk av piller, cannabis og LSD i andre faser av karrieren. Men nesten 2/3 av sangene ble til under Beatles' opphold på meditasjonsretrett i India i begynnelsen av året, hvor de mediterte mye og etter alt å dømme ikke brukte stoff. Resten av sangene ble laget i de første månedene etter denne meditasjonsretretten. Var all mediteringen i India den kometen som traff planeten og førte til denne kreative eksplosjonen?

Det slo meg at det går an å se de enkelte sangene ikke bare som bilder på en utstilling, men også som en slags spontanabsorbsjoner som sinnet streifer borti med ulike mellomrom gjennom en lang meditasjon. Sinnet vandrer fra hendelse til hendelse, stopper litt opp hver gang, undersøker den litt, før det vandrer videre. «Mind wandering». Det er tydelig at Beatles i dette albumet finsliper den ferdigheten de gjennom de siste årene har utviklet: Å legge merke til pussige små ting eller hendelser i hverdagen og la assosiasjonene og kreativiteten strømme ut fra dem til de har laget en underfundig liten sang, som kanskje av og til ender opp med å handle om noe helt annet.

Det hvite albumet åpner med en skamløs etterapning av det amerikanske bandet Beach Boys' californiske klanger og krasse gitar-riff a la den svarte rockeren Chuck Berry. Men Paul McCartney gjør et grep som tydeliggjør at de egentlig bare tuller: Istedenfor en hylningssang til det amerikanske, som man i utgangspunktet kan tro det er, bytter han ut det selvsagt naturlige «Back in the USA» med «Back in the USSR»! Midt i den kalde krigen. OK? Er dette en litt merkelig hyllest til Sovjetunionen? Har Beatles blitt kommunister?

Men hvis du lytter videre, hører du at dette ikke er en hyllest til det sovjetiske, men en fleip med den selvdiggingen som kan være så typisk hos noen amerikanere. Beach Boys hadde tre år tidligere laget klassikeren California Girls der de synger:

• Well East coast girls are hip.
• I really dig those styles they wear.
• And the Southern girls with the way they talk, they knock me out when I'm down there.
• The Mid-West farmer's daughters really make you feel alright.
• And the Northern girls with the way they kiss, they keep their boyfriends warm at night.

Paul McCartney synger:

• Well, the Ukraine girls really knock me out,
• they leave the West behind.
• And Moscow girls make me sing and shout,
• that Georgia's always on my mind.

• Oh show me round your snow-peaked mountains way down south.
• Take me to your daddy's farm.
• Let me hear your balalaikas ringing out.
• Come and keep your comrade warm!

Deler av denne sangen ble faktisk til i samveksling med Mike Love fra Beach Boys, som også var deltager på meditasjonsretretten i India. Han har fortalt at det var hans forslag at Paul skulle synge om jenter i Moskva, Georgia og Ukraina.

Sjangeren hard-rock er på denne tiden (midten/slutten av 60-tallet) helt i sin vorden, med band som Cream, Jimi Hendrix Experience, Black Sabbath og Deep Purple. Beatles plukker lekent opp disse strømningene og lager sine egne underfundige og sterke hard-rock sanger som Birthday og Yer Blues på det hvite albumet. Selv silkesangeren Paul McCartney trår også til med den rivende hard-rock sangen Helter Skelter, som av flere regnes som den første egentlige hard-rock-sangen. Men også her kan man undre seg: Mener de virkelig dette, eller leker de med oss, morer de seg med å spille hard-rock like godt som de ekte hard-rockerne, men med et glimt i øyet? Beatles er i løpet av sin karriere innom massevis av ulike musikkstiler, men blir aldri værende der lenge, lar ikke en sjanger definere deres musikalske utvikling.

På den andre siden finner vi på dette albumet også noen av de vareste og mest inderlige sangene de har laget. I Will, Julia, Mother Nature's son, og Long, long, long spiller på disse strengene. Alle ble laget eller i hvert fall startet i løpet av meditasjonsretretten i India. I I Will synger Paul McCartney om en kvinne han ennå ikke har møtt:

• Who knows how long I've loved you?
• You know I love you still
• Will I wait a lonely lifetime?
• If you want me to, I will

I Julia synger John Lennon om savnet etter moren, som han ikke vokste opp hos. Hun ble kjørt ned av en bil da John var 17.

• Half of what I say is meaningless.
• But I say it just to reach you, Julia

Det er lett å forstå at savnet etter moren kan gjøre seg gjeldende i sinnet i løpet av lange meditasjoner i Rishikesh. Samtidig har spontane tanker om hans nye forelskelse i Yoko Ono blandet seg inn, sammen med moren. Yoko betyr «child of the sea» på japansk, John synger: «Julia, Julia, ocean child, calls me». Yoko er syv år eldre enn John, han kaller henne senere av og til «Mother». Fragmenter fra ulike livsforhold spinnes sammen i et felles tema, et typisk fenomen ved lange meditasjoner. Sangen Mother Nature's Son av Paul er direkte inspirert av en forelesning under retretten av Maharishi.

I Long, Long, Long synger George om sitt forhold til Gud:

• It took a long, long, long time
• Now I'm so happy I found you.
• How I love you
• So many tears I was searching

En litt mer utadvendt sang fra Rishikesh-oppholdet er Dear Prudence som ble skrevet til Prudence, søsteren til Hollywood-skuespillerinnen Mia Farrow. En del av deltagerne på retretten satt inne på sitt værelse dag etter dag og mediterte, virkelig lenge. Prudence var en av dem. Men John og de andre ville vekke henne opp, få henne med ut i solen, ta pauser, ikke bare sitte inne dagen lang! Prudence Farrow forteller selv i sin bok hvordan John og Paul en dag kom til hennes hytte med sine gitarer og sang utenfor for henne:

• Dear Prudence,
• greet the brand new day!
• The sun is up,
• the sky is blue.
• It's beautiful and so are you.
• Dear Prudence,
• won't you come out to play?”

Enhver som har sittet mange timer innendørs og meditert om sommeren kan kjenne igjen disse impulsene!

Hmm. Jeg har ingen opplysninger om hvordan de fire Liverpool-guttene faktisk mediterte i India, tenkte jeg videre. Men jeg kan prøve å sette meg litt inn i deres situasjon, kanskje jeg kan forstå litt om hvordan meditasjonen har påvirket på dem musikalsk? Ta for eksempel sangen med den rare tittelen Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey. Vi vet at det var apekatter på retrettområdet i Rishikesh. Vi vet at de kunne være forstyrrende og plagsomme, også under meditasjon. Jeg forestilte meg så at John Lennon satt i sin hytte og gjentok sitt mantra (meditasjonslyd). Han hørte innimellom apekatter romstere på taket over seg. Han strevde litt med mantraet, og minte seg selv på å ta det lett og ledig. Han følte glede ved å gjøre det. Etterpå følte han seg kanskje også litt sårbar og åpen etter meditasjonen da han traff de andre. Han satt seg til med gitaren og sang noen strofer han kom på:

• Your inside is out
• Your outside is in […]
• Come on, is such a joy.
• Come on and take it easy […]
• Come on and make it easy
• Make it easy […]
• Everybody's got something to hide
• except for me and my monkey

Det jeg også visste, var at John strevde med søvnproblemer under retretten, som mange gjør når de mediterer lenge flere dager i strekk. Det er rimelig å tenke seg at han har blitt liggende våken og tenke på Yoko Ono, denne japanske avant-garde-kunstneren han det siste året har utviklet et hemmelig forhold til i London. Han har ikke sett henne på tre uker. Tankene på henne kom til ham om natten. Og så ble han søvnig i meditasjonen neste dag:

• I'm so tired, I haven't slept a wink.
•  I'm so tired […]
• I don't know what to do.
• I'm so tired, my mind is set on you.
• I wonder should I call you, but I know what you would do.
• You'd say I'm putting you on.
• But it's no joke, it's doing me harm.
•  You know I can't sleep;
•  I can't stop my brain.
•  You know it's three weeks,
• I'm going insane.

Samme natt lå kanskje Paul i nabohytten og var litt våken selv. Vi vet at han en av nettene hørte en svarttrost synge i den mørke tropenatten før den fløy av gårde. Han har blant annet nevnt denne episoden i et senere intervju. Sannsynligvis tenkte han videre på den lille opplevelsen i meditasjonen neste dag, og lager en liten sang om det for de andre i pausen etter meditasjonen:

• Blackbird singing in the dead of night.
• Take these broken wings and learn to fly.
•  All your life, you were only waiting for this moment to arise.
• Blackbird singing in the dead of night.
• Take these sunken eyes and learn to see.
• All your life, you were only waiting for this moment to be free.
• Blackbird fly, Blackbird fly.
• Into the light of the dark black night. 

Han har senere også oppgitt andre inspirasjonskilder for sangen. Ofte kan ulike psykologiske tema spinnes sammen i ett uttrykk eller bilde.

Fyn

Sangene var slutt. Det var stille i bilen. Det var mørkt og vått rundt meg, denne sene vinterkvelden på motorveien i Danmark. Tankene spant videre. Var det noe som bandt disse sangene sammen, til tross for spriking i tema og musikkstil? Hva skiller det hvite albumet fra andre klassiske band fra tiden rundt 1968? Både Led Zeppelin og Yes var band som hadde svulstige ideer og konsepter, som la premissene på forhånd for hvordan sangene skulle utformes og hva de skulle inneholde. Stairway to Heaven er en fantastisk sang, tenkte jeg, men den er konstruert, ikke spontannær og enkel, som de fleste av sangene på det hvite albumet. Beatles tar mye oftere utgangspunkt i ett øyeblikks innsikt eller erfaring eller opplevelse. I Saw Her Standing There, som jeg lyttet til langt tilbake i Oslo eller Akershus, er et tidlig, men godt eksempel. Den er basert på ett sekunds blikk tvers over dansegulvet, som setter i gang en liten kjede av tanker og følelser og handling. Dette er spontannærhet. Slik er det med mange av Beatles' sanger gjennom hele karrieren. Across the Universe er et eksempel helt fra slutten, men den ble faktisk skrevet i 1967, etter at John hadde lært meditasjon. I refrenget er det en henvisning til den indiske Guru Dev. John fortalte senere hvordan sangen representerer ett øyeblikks innsikt eller tanke hos ham mens han lå våken om natten etter å ha kranglet med sin kone, Cynthia.

Pauls sanger Yesterday og Let It Be er faktisk andre eksempler på innholdsmessig og musikalsk enkle sanger, men som springer ut fra ett øyeblikks minne, slo det meg.

På den andre siden: Deep Purples Child in Time eller Supertramps School er også flotte, men er i likhet med Stairway to Heaven mye mer konstruerte sanger.

Innen kunst kan man kanskje trekke paralleller til forskjellen mellom klassisk, enkel, Zen-kunst i motsetning til for eksempel «Brudeferden i Hardanger» av de norske 1800-tallskunstnerne Tidemand og Gude. Zen-kunst kan kanskje sies å være spontannært, maleriene til Tidemand og Gude er definitivt ikke spontannære. Men de kan være fantastisk gode kunstneriske uttrykk likevel.

Men hva skiller Beatles' spontannærhet fra for eksempel Carole King, som ofte også har skrevet om øyeblikksopplevelser? Jeg har en følelse, tenkte jeg, av at hun og for eksempel svenske Lisa Ekdahl prøver å være øyeblikksnære, men blir mer bevisst emosjonsnære enn at de fanger en reell og selvopplevet episode? Det er vakre sanger, men det blir noe villet, bevisst, over «spontannærheten» i disse sangene. Det er som om de sier: «Kom og se, er det ikke fint at jeg er så nær mine følelser i øyeblikket?» Kanskje føler de at de tar et slags oppgjør med sin foreldregenerasjon, som visstnok hadde et mer distansert forhold til sine egne emosjoner? Det ligger som regel ikke noe villet oppgjør i sangene til Beatles på det hvite albumet, tenkte jeg. De bare er.

Odense

Hmm. Jeg kjørte nå inn i de stille gatene i Odense denne mørke, sene januarkvelden. Det hvite albumet var slutt. Jeg var sliten etter den lange kjøreturen. Hadde jeg funnet svarene jeg lette etter? Visste jeg nå hvorfor både dette albumet, og de andre, fasinerer meg? Jeg vet ikke riktig. Kanskje det ikke finnes endelige svar på disse spørsmålene. Men det hadde vært en kjøretur jeg ikke vil glemme. Jeg ringte på døren i huset der min datter bodde. Jeg gledet meg til å treffe henne.