Retretten i skogen

- Hvordan 56 dager ved Ganges'
  bredder forandret Vesten

Tekst: Svend Davanger   

I denne artikkelen ser vi nærmere på bakgrunnen for Beatles' interesse for India og meditasjon, deres forhold til guruen Maharishi Mahesh Yogi, hvordan de brukte dagene i Rishikesh ved foten av Himalaya, hvorfor de etter noen uker forlot ashramen, og hvordan det gikk med forholdet til meditasjon og Maharishi etterpå.

Ut fra erfaringer med meditasjonsprosesser skal vi her og i andre artikler i dette nummeret av Dyade drøfte hvordan meditasjonen kan tenkes å ha påvirket Beatles psykologisk og kreativt.

Alle Beatles-medlemmene fortsatte å meditere senere i livet. Paul McCartney og Ringo Starr har i nyere tid vært med å promotere meditasjon.

Beatles har med dette oppholdet satt et markert preg på Vestens forhold til meditasjon de siste 50 årene.

Nitten-sekstiåtte var et dramatisk år. Verden var i opprør. Vietnam-krigen eskalerte. Warsawa-paktlandene invaderte Tsjekkoslovakia. Det var statskupp i flere land. Verden over opplevde man voldelige studentopptøyer, i Mexico ble 3-400 studenter massakrert etter en demonstrasjon. Atomubåter sank til havs. Black Panther-bevegelsen rystet USA. Andreas Baader og Gudrun Ensslin gjennomførte de første terroraksjoner i Tyskland. Robert Kennedy ble skutt og drept i USA, hvor Richard Nixon etterpå ble valgt som president. Yale University vedtok for første gang å ta i mot kvinnelige studenter. Rolling Stones utga albumet Beggar's Banquet med åpningssporet Sympathy For The Devil. Kommunistlederen Mao sendte 17 millioner borgerlige ungdommer til omskolering på landsbygden i Kina. Den svarte borgerrettighetsforkjemperen Martin Luther King ble skutt og drept i USA. Hard rock-bandet Led Zeppelin holdt sine første konserter i England og USA.

I dette klimaet reiste verdens største rockeband, Beatles, til India for å trekke seg tilbake og meditere. Det har vært hevdet at ungdomsopprøret på 60- og 70-tallet hadde tre grener: politikk, narkotika og meditasjon. De forskjellige Beatles-medlemmene var i ulike perioder og ulik grad innom alle tre. Men våren 1968 reiste de alle sammen til India for å fordype seg i meditasjon. Denne erfaringen er ikke veldig godt forstått av ettertiden, kanskje ikke av dem selv heller. La oss ta en nærmere titt på hva som egentlig skjedde, og se deres meditasjonserfaringer i lys av hva vi nå vet om meditasjon.

On the road to Rishikesh

John Lennon og George Harrison med sine koner og hjelpere kjørte taxi fra flyplassen i New Dehli i seks timer til Rishikesh ca 250 km lenger nord fredag 16. februar 1968. De forlot Rishikesh igjen fredag 12. april. Paul McCartney og Ringo Starr ankom av ulike grunner senere, og dro tidligere. Dette oppholdet ved den indiske guru Maharishi Mahesh Yogis meditasjons-ashram i Rishikesh er blant de mest myteomspunne hendelser i rockens historie. (Guruens navn var Mahesh, men han ga seg selv ærestittelen Maharishi. De fleste i ettertiden kjenner ham bare som «Maharishi», uten å tenke over at dette ikke er hans egennavn.) I løpet av disse ukene tok de etter alt å dømme et opphold fra det stoffmisbruket de hadde viklet seg inn i siden Hamburg-perioden i starten av sin karriere. De spiste vegetarmat og mediterte anslagsvis fem timer daglig. De levde et rolig liv i fred for fans, forretningsfolk og journalister. De hadde sin mest produktive periode i karrieren og komponerte til sammen minst 31 nye sanger. De fleste av disse ble senere spilt inn på to av deres mest særpregede album, det såkalte White Album (november 1968) og Abbey Road (september 1969), to av deres aller mest populære album. I USA har de solgt henholdsvis 24 og 12 millioner eksemplarer.

Interessen for India

I århundrer var India et utilgjengelig, men myteomspunnet land sett fra Europa. På 1700-tallet begynte de første europeere å fatte interesse for indiske språk, kultur og religion. Religiøse tekster begynte å bli oversatt. Man oppdaget kontemplative religiøse tradisjoner, og yoga. På 60-tallet hadde fortsatt mange engelske familier besteforeldre, fedre og mødre, tanter og onkler, som hadde tjenestegjort administrativt i den britiske kronkolonien India.

Så kom etterkrigsgenerasjonen i Vesten. Særlig de som var født i årene 1945-1955 var kritiske til foreldregenerasjonens levemåte og verdier. Den vestlige kultur var i brytning med seg selv. Ungdom søkte etter alternativer, etter en annen bevissthet. Da lå indisk kultur og religion der med et rikt tilfang av uttrykk og perspektiver som en kilde ubesmittet av foreldregenerasjonen som vestlig ungdom fritt kunne hente impulser fra.

Savnet etter mor og far og møtet
med Maharishi

Pattie Boyd, George Harrisons kone, har fortalt at mens Beatles var på turne i Amerika i 1966, følte hun behov for å utforske det åndelige som en måte å prøve å forstå meningen med livet og de store forandringene hun følte hun gikk gjennom. Hun kom over en annonse i Sunday Times for Transcendental Meditasjon (TM). Hun gikk på kurs sammen med en venninne og hadde en veldig positiv opplevelse. Da Beatles senere kom hjem til England, fortalte hun George om sine nye meditasjonsvaner og hvor vidunderlig hun følte seg etter meditasjon. En stund senere (august 1967) ringte Paul og fortalte George at en åndelig leder ved navn Maharishi skulle holde foredrag om meditasjon i London. Pattie fortalte George at dette var den samme meditasjonsteknikken som hun selv hadde lært.

Det endte med at hele Beatles-gruppen gikk på foredraget. De ble deretter invitert til å delta på meditasjonsretrett i Wales. Selv om de på denne tiden ble oppfattet som ledere for hele verdens ungdomsgenerasjon, var de fortsatt unge mennesker, de to eldste var ennå bare 26, Paul og George var 1-2 år yngre. Det er ikke urimelig å anta at de bar på en dobbelthet, et sprik, mellom på den ene siden å føle seg nokså suverene på bakgrunn av sin formidable suksess, og på den andre siden å føle en naturlig usikkerhet som hører til alderen og mangel på utdanning og livserfaring. Selv om de stadig var omgitt av folk som så opp til dem og ville ha kontakt med dem, må de også ha følt på en falskhet i disse relasjonene.

Tre av dem vokste dessuten opp med nokså traumatiske påkjenninger, med tap eller fravær av viktige foreldrepersoner. For eksempel så John nesten aldri sin far, han vokste opp hos sin tante, og hans mor døde brått og traumatisk da han var 17. Paul mistet sin mor til brystkreft da han var 14 år.

Ringos foreldrene ble skilt da han var fire år, og han så lite til sin far. Sykdom etter sykdom plaget også gutten. Ved tre ulike anledninger skal leger ha fortalt moren at sønnen ville være død neste morgen. 6 år gammel falt han i koma etter en kraftig blindtarmbetennelse. Han slet med brystbetennelser. 13 år gammel mistet han et år på skolen for å komme seg etter tuberkulose. I tillegg kom ulike allergier. «Jeg er svært allergisk mot løk og hvitløk og krydder», har han sagt.

George Harrison har ingen kjente familietraumer av denne typen. Det er likevel underlig å tenke på at hans mor, mens hun var gravid med ham, fant frem til en radiostasjon som spilte indisk musikk og lot fosteret høre dette hver søndag! Hvilke andre engelske mødre gjorde sånt? Ikke rart gutten etter hvert spilte sitar og fikk et nokså religiøst forhold til det indiske. Snakk om å lengte tilbake til en opprinnelig idealtilstand! My sweet lord!

Da de var sammen med Maharishi på sin første meditasjonsretrett i Wales, fikk de plutselig en uventet telefon med en forferdelig nyhet: Brian Epstein, deres manager som hittil hadde ordnet alt for dem og organisert hele deres suksessfulle karriere, var død. Epstein hadde vært som en karrieremessig far for dem. Han visste hvordan alt skulle gjøres.

Dette må ha vært et forferdelig slag for Beatles. Verden var plutselig blitt et mye mer usikkert sted å være. Dette skjedde altså akkurat mens de var i ferd med å lære meditasjon, hvor de var sammen med den indiske guruskikkelsen Maharishi. Det er ikke urimelig å tenke at han i denne perioden ble en slags farsskikkelse for dem.

I tillegg til møtet med personen Maharishi lærte de så en meditasjonsteknikk (TM, en type ledighetsmeditasjon) som ga dyp avspenning. Slik avspenning kan beskrives nokså nøkternt, i fysiologiske og psykologiske termer. Men en slik beskrivelse fantes ikke den gangen, i Wales i 1967, eller i India året etter. De første forskningsartikler om kroppens avspenningsrespons under meditasjon kom først i 1970. Acems første publiserte versjoner av en egen meditasjonspsykologi kom på norsk i 1976 [Stillhetens psykologi, Dyade forlag]. Det eneste tilgjengelige fagspråket som kunne hjelpe dem til å fortolke sine meditasjonserfaringer var guruens magisk-mytologiske, pseudo-åndelige beskrivelse, dvs. en sammenblanding av indiske religiøse begreper og misbrukte vestlige vitenskapelige termer (som for eksempel «the science of being»).

Når man hører Beatles (John Lennon og George Harrison) i intervjuer fra den tiden uttale seg om meditasjon, er det sett med våre øyne (Acem, 2020) en underlig opplevelse. Det er tydelig at de har gode effekter av metoden, som de praktiserer daglig. Men de skiller ikke mellom psykologisk opplevelse og reell virkelighet, mellom teknikk og åndelig overbygning. På helt tilsvarende vis, men fra motsatt side, kan man si at kritikerne av deres utprøvning av meditasjon i denne perioden heller ikke skiller mellom teknikk og åndelig overbygning. Hvis de mener at Maharishis lære er et tullete sammensurium av kvasireligiøse forestillinger, hvis de opplever ham som en sjarlatan, en kvakksalver, som er ute etter å lure Beatles med på et gigantisk PR-prosjekt (for TM) som han selv skal tjene penger på, så gjelder denne kritiske tenkningen helt refleksjonsløst meditasjonsmetoden også. De går i samme felle.

Og på den andre siden, hva hvis man har et mer utviklet perspektiv på meditasjon og kjenner til de psykologiske og ubevisste bearbeidelsesprosesser som regelmessig meditasjon og lange meditasjonsøkter kan lede til? Kanskje man også kjenner litt til de fysiologiske reaksjoner som utløses i kroppen under meditasjon? Da er det også lett å ta Beatles-guttenes meditasjonsutprøvning i 1968 lite seriøst. De kom jo rett fra bruk av alkohol, cannabis og LSD, kjemikalier som vi vet hemmer meditasjonsprosessene. De hadde ikke tilgang til kvalifisert meditasjonsveiledning.

Det er lett å forstå at Beatles ble sjarmert av guruen. Han fremsto som en vennlig mann med dyp innsikt. Det var en slik relasjon Beatles trengte akkurat da. Og meditasjonsmetoden virket jo! Dens fysiologiske og til dels psykologiske effekter er siden blitt godt beskrevet i forskningslitteratur og blant annet i Acems bøker om meditasjonspsykologi. Det er også tydelig at George Harrison og John Lennon blir grepet mer av meditasjon og alt rundt enn Paul McCartney og Ringo Starr ble. Det er de to første som i størst grad snakker om meditasjon offentlig, det er de som i 1968 tilbringer lengst tid på retretten i India. Paradoksalt nok er det også John Lennon som brått bryter kraftigst med Maharishi da de forlater retretten. Men det er neppe helt tilfeldig, sett i et psykologisk perspektiv, som vi skal se nærmere på senere.

Dagene i Rishikesh

John Lennon og George Harrison, med sine koner Cynthia Lennon og Pattie Boyd, og sine medhjelpere, klarte å komme frem til Rishikesh hakket før kobbelet av journalister som alltid fulgte dem, på fredag 16. februar. De ble da sluppet inn i ashramen, til en retrett for kommende meditasjonslærere som allerede hadde vært i gang noen uker. Paul McCartney og Ringo Starr ankom 20. februar, med Jane Asher, Pauls kjæreste, og Maureen Starkey, Ringos kone. Ringo og Maureen forlot Rishikesh etter ti dager, 1. mars. Paul og Jane reiste derfra 26. mars, etter fem uker. Til slutt, 12. april, reiste også John og George, etter til sammen 8 uker. Dagen etter reiste resten av deltagerne til fjellene i Kashmir for å fortsette retretten der, i og med at det har blitt så langt ut på våren at varmen er blitt et problem i Rishikesh.

Det er interessant å prøve å rekonstruere deler av det som foregikk på retretten mens Beatles var der, i og med at deres opphold der i stor grad har bidratt til å prege Vestens forhold til meditasjon i ettertid. Det ser ut til å finnes to ytterpunkter i synet på Beatles' erfaring med meditasjon på denne retretten: 1) Maharishi var en sleip luring med sans for penger og publisitet. Han klarte for en periode å lokke lettlurte Beatles inn i sitt nett. 2) Maharishi var en vidunderlig mann, en guru, en læremester.

Et eksempel på det første ståstedet er fra Philip Norman som i sin Beatles-biografi (Shout! The true story of the Beatles, side 307-308) skriver syrlig om deres første møte med Maharishi på foredraget i London: «Amid the small 7s 6d (37p) per head audience of the faithful, four Beatles garbed as flower-power aristocrats listened while a little Asian gentleman, wearing robes and a grey-tipped beard, described in his high-pitched voice an existence both more inviting and more convenient than mere hippydom. The «inner peace» which the Maharishi promised, and which seemed so alluring to pleasure-exhausted multi-millionaires – not to mention the «sublime consciousness» so attractive to inveterate novelty-seekers – could be obtained even within their perilously small attention span. To be spiritually regenerated, they need to meditate for only half an hour each day.»

Et eksempel på det motsatte ståstedet er fra Prudence Farrow som i sin bok (Dear Prudence. The story behind the song, side 215) skriver med dyp beundring om sin avskjed med Maharishi etter retretten: «It was like a mother bird pushing its baby from the nest when it's ready to fly on its own. When I met my teacher, I met my Self. Maharishi showed me how to repair my wounds through deep meditation so I could discover my Self, be myself, in myself, not outside myself in someone else. This is what I truly wanted. I had to take flight, like the little bird — I had to live. As I bade Maharishi farewell, I said goodbye to the many dreams of my past, dreams that helped me believe and survive. I was poised to let go and embrace the unknown.»

Rutinen var at man mediterte ca. to timer om formiddagen og tre timer om ettermiddagen. Det var felles frokost, lunch og middag i et eget kjøkken- og spiseområde med egne kokker. Maten var vegetarisk, men mildt krydret etter indiske forhold. Det var daglige forelesninger ved Maharishi, enten om dagen eller kvelden. Ikke sjelden var det selskaper og turer. Beatles benyttet pauser til å sitte sammen og prate og improvisere med gitarer og sang. George hadde kjøpt indiske instrumenter fra New Dehli som han øvde på, blant annet en sitar.

Aktualisering i Rishikesh

Fem timers daglig meditasjon over flere uker er ingen spøk. Acem i Norge og andre land har brukt femti år på å vinne erfaring med å stimulere, forstå og regulere de psykologiske og fysiologiske prosesser som daglige langmeditasjoner induserer. Prosessene er til en viss grad også undersøkt vitenskapelig. På den ene siden er prosessene sårbare og lette å forstyrre, de ser ut til å oppstå bare når bestemte forutsetninger er ivaretatt med hensyn til livsførsel under retrett, og til en viss grad i tiden før og etter retretten. Langt på vei synes disse forholdene å ha vært ivaretatt når det gjelder Beatles' retrett. De hadde etter alt å dømme praktisert meditasjon noenlunde regelmessig i flere uker eller måneder før de reiste til India. De hadde på den andre siden sannsynligvis brukt en del alkohol og narkotiske stoffer innen de reiste til India, selv om det også er mulig at de inspirert av kontakten med meditasjonsmiljøet hadde redusert inntaket av stoff i forkant.

Fra det øyeblikk de kommer inn på ashramen i Rishikesh, er det grunn til å tro at en nokså meditativ livsførsel har blitt ivaretatt. Regelmessig døgnrytme, forbruk av alkohol og narkotiske stoffer tilnærmet ned til null, vegetarmat, få forstyrrelser på retrettområdet og fra omverdenen. Man kan si en del om Maharishis meditasjonsforståelse, men han synes å ha vært nokså bevisst på hva som krevdes av livsførsel for å ivareta meditative prosesser. Han var streng i forbudet mot rusmidler. En episode, fortalt av Per Gunnar Fjeld, illustrerer et annet aspekt: Ved de felles måltidene ute under et halvtak kunne apekatter ofte være plagsomme, de kom og rappet mat. Beatles foreslo ved en anledning å ta knekken på disse plagsomme, bråkete småtyvene. Men, nei, Maharishi var klar på at å drepe dyr skulle ikke forekomme på ashramen. Etisk livsførsel er noe som bygger opp under meditasjonen.

Under slike forhold tyder alt på at meditasjonsprosessene er nokså robuste. De kan variere i innhold, dybde og hastighet fra person til person, men med opptil fem timers meditasjon daglig synes prosessen å være et resultat av interaksjon mellom meditasjonsutførelsen og kjente nevrofysiologiske responser. Om du er en Beatle eller Jørgen Hattemaker spiller liten rolle, både kropp og hjerne går under slike forhold inn i meditasjonsmodus, og visse ting skjer.

Hva med selve meditasjonsutførelsen? Også for femti år siden, på TM-bevegelsens retretter, ble det praktisert det man kan kalle ledighetsmeditasjon (nondirective meditation). Dvs, ledig, uanstrengt gjentagelse av en meditasjonslyd («mantra») hvor den mediterende samtidig er åpen for spontan tankevirksomhet ved siden av, og å bli spontant absorbert i slike tanker, og dermed «glemme» meditasjonslyden for en stund. Det er nå vitenskapelig holdepunkt for at en slik måte å meditere på stimulerer de områder av hjernen som er med på å bearbeide både kognitive og emosjonelle sider ved våre minner.

På ett helt sentralt område skilte retretten i Rishikesh seg fra våre dagers retretter i Acem-meditasjon: Veiledning. Per Gunnar Fjeld forteller at utover stillhetsperiodene for meditasjon, holdt Maharishi en del av dagene forelesninger om meditasjon. Disse forelesningene hadde ofte et semireligiøst innhold. Det var alt. I Acem er det ett grunnleggende prinsipp som må ivaretas hvis deltagere skal praktisere langmeditasjon flere dager i strekk, nemlig rikelig med meditasjonsveiledning. Slik veiledning utføres best i grupper, en til to ganger daglig, ledet av en erfaren instruktør. Veiledningen har to siktemål: Dels å hjelpe den mediterende til å praktisere sin meditasjon med reell ledighet, dvs. åpenhet, ikke styring, ikke kontroll, men heller ikke å bli styrt av sine egne indre impulser og behov. Dette kalles teknisk veiledning. Dels også å hjelpe den mediterende til å ta imot og til en viss grad forstå, både kognitivt og emosjonelt, de tanker, følelser, stemninger og fornemmelser som vekkes til live i kropp og sinn under meditasjonen. Dette kalles prosessveiledning.

Denne til-live-vekkingen av tanker, følelser, stemninger og fornemmelser som skjer med styrke under langmeditasjon, kalles i Acem-meditasjon for aktualisering. Det er grunn til å tro at en grad av aktualisering skjer ved flere meditasjonsteknikker, men etter alt å dømme i sterkest grad i de såkalt «nondirective» teknikkene, som både TM-teknikken og Acem-meditasjon tilhører. Det vil si at personer som langmediterer på retrett over flere dager typisk vil oppleve, i tillegg til ro, tilfredshet, avspenning og dyp hvile, ting som for eksempel rastløshet, søvnløshet, tretthet, tristhet, sinne, selvfordømmelse og underkastelse eller overdreven kritikk av andre i omgivelsene. Veilederens viktigste oppgave er da å stimulere den mediterende til å fortelle og snakke om disse opplevelsene på gruppemøtene på en slik måte at de kan aksepteres av den mediterende og ses på ikke som nødvendigvis «sanne» opplevelser, men som uttrykk for bevisstgjøring av sinnets rester etter tidligere uforløste hendelser i livet. Når det skjer, tyder all erfaring på at den ubevisst styrende innflytelse disse restene har på den enkeltes livsførsel blir redusert og av og til opphører fullstendig.

Tilbake til Beatles: Disse prosessene må ha gjort seg gjeldende også hos de fire musikerne fra Liverpool. Men de har ikke deltatt i veiledningsgrupper, som jo ikke var en del av opplegget på denne retretten. Det må derfor ha skjedd en opphopning av uforløst aktualisert materiale i sinn og kropp hos dem. Man kan undre seg over, når man ser opptak av intervjuer av John og George i forkant av retretten i Rishikesh hvor de uttaler seg om meditasjon, om de allerede da var i overkant underkastende og idealiserende overfor Maharishis meditasjonsforståelse, som kan tenkes å være ett aspekt ved aktualisering. Men det fantes neppe på den tid noe annet sted for dem å hente forklaringer på hva de opplevde under sine daglige meditasjoner.

Men under retretten må aktualiseringen ha skutt fart. Vi vet blant annet at John Lennon led av søvnløshet om natten, et fenomen som drøftes på retretter i Acem-meditasjon. Vi vet også at han virkelig så opp til Maharishi som et nærmest overmenneskelig idealbilde. Hadde han deltatt i en veiledningsgruppe i Acem, kan det tenkes at han ville kunnet koble denne dyrkingen av Maharishi sammen med sitt uforløste savn etter faren som han ikke vokste opp med, kanskje også med et sinne mot denne faren. Slik veiledning fantes som sagt ikke på retretten i Rishikesh.

Beatles hadde imidlertid ett fortrinn: De møttes daglig i pauser utenom meditasjonstidene og satt sammen og pratet og spilte gitar og improviserte. Som det er nevnt annetsteds: De skrev i løpet av disse ukene hele 31 nye sanger. Disse prate- og spillemøtene må ha hatt en viss grad av veiledningseffekt, de fikk etter alt å dømme utløp for mange av de tanker og følelser meditasjonen vakte i dem. Flere av de sangene vi andre kan glede oss over mer enn femti år senere kan altså ses på som forsøk fra guttene i å gi uttrykk for hva som rørte seg i dem i løpet av de lange meditasjonsperiodene. På Wikipedia finnes en liste over de sangene som Beatles skrev i løpet av retretten i Rishikesh, hvorav 19 ble utgitt på The White Album og to på Abbey Road.

Men til slutt tok aktualiseringen overhånd: Den 12. april 1968 forlater John Lennon og George Harrison som de to siste Beatlene retretten i Rishikesh. En viktig periode i deres liv er over. Det kan være mange grunner for at det var naturlig å reise: De måtte hjem til England for å ta opp igjen det musikalske arbeidet med resten av gruppen, John lengtet etter Yoko Ono som han var i ferd med å utvikle et forhold til, George var involvert med et filmprosjekt om den indiske musikeren Ravi Shankar, og, ikke minst, Maharishi hadde åpenbart sine begrensninger som åndelig autoritet og overhode. Men styrken og fiendtligheten i deres avskjed med guruen tyder mer på oppdemmet aktualisering enn sindig overveielse.

Det finnes forskjellige versjoner av hvordan oppbruddet foregikk. Ifølge noen hadde det oppstått et rykte om at Maharishi hadde forgrepet seg seksuelt på skuespilleren Mia Farrow. Det ser ut til at dette ikke stemmer, men at han nok var tydelig tiltrukket av henne og hadde gitt henne en intim klem, noe som forskrekket henne. (Søsteren Prudence mente på sin side at det var en stor ære for Mia å være gjenstand for slik tiltrekning fra den store guruen, noe hun burde være stolt over!) Denne hendelsen passet uansett ikke med John Lennons tilnærmet gudedyrkelse av Maharishi. Han snudde tvert om. Om morgenen denne dagen gikk John og George inn til Maharishi for å si at de skulle forlate ham. Maharishi spør hvorfor? John sier da: «If you're so fucking cosmic, you'll know!» John kommer tilbake til avstandstagningen til Maharishi i flere sanger siden, blant annet Sexy Sadie og God. Etter hjemkomsten til England tar John opp igjen sitt stoffmisbruk og sliter i en periode med heroin-avhengighet. Like fullt forteller Yoko Ono senere at John fortsatte å meditere. Helt sikkert ikke vedvarende regelmessig, men han hadde glede av meditasjon og ifølge Yoko: «John meditated all the time».

Epilog

Beatles kom litt tilfeldig i kontakt med meditasjon, som en del av 60-tallets undergrunnsstrømninger. De var uhyre flinke til å fange opp ting som rørte seg i undergrunnen, alt fra amerikansk svart musikk, til fransk eksistensialisme, til hårfrisyrer, klesstiler, psykedeliske stoffer, etc etc. Meditasjon var altså en del av dette. Men som med det meste annet av det de tok på, ble også meditasjon i Vesten omformet og preget av kontakten med Beatles. Det er sannsynlig at TM aldri ville fått den utbredelsen den fikk uten Beatles. Dermed ble også denne type meditasjon gjenstand for tidlig fysiologisk forskning (fra 1970). Det er også naturlig å tenke seg at den neste bølgen av allmenn og vitenskapelig interesse for meditasjon, knyttet til mindfulness-meditasjon, heller ikke ville vært så sterk som den var uten det kulturelle forarbeidet som ble skapt av Beatles.

Paradoksalt nok har Maharishi selv også bidratt til å bremse Vestens interesse for meditasjon. Han hadde personlige svakheter som var åpenbare for de fleste andre enn tilhengerne. Det stilles blant annet store spørsmål ved hans forhold til penger. På den ene siden var kursavgiftene for å lære meditasjon etter hvert uforholdsmessig høye, på den andre siden ble rikdommen samlet rundt ham selv. Ryktene forteller at han etter hvert bodde i et 200-roms herskapshus, med helikopter og titalls biler, med 2 milliarder pund i oppsparte midler (https://www.mirror.co.uk/3am/celebrity-news/maharishi-inspired-beatles-but-died-leaving-292433). Videre var han etter hvert helt ukritisk i hva han påsto var effekter av meditasjon: både evne til å fly (levitere), udødelighet og verdensfred ble lovet som resultater. Slike forhold smittet også over på det allmenne bildet av meditasjonsteknikken selv og ga den et ufortjent dårlig rykte. En slik hemsko har ikke mindfulness-bølgen som kom senere vært hindret av.

Produkter

Dyade 2020/02 The Beatles og meditasjon 50 år etter

 

Relaterte artikler

Det hvite albumet

En musikalsk reise

På meditasjonsretrett med Beatles i 1968

– Beatles var høflige gutter. En gang, da en gammel dame kom inn i foredragssalen, reiste en av Beatles seg for å gi henne sin plass....

Beatles, Hamburg og eksistensialismen

Historien om Beatles' møte med tanker fra Seinens venstre bredd

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2024-utgivelsene

1/24: Hvorfor har du forlatt meg?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook