Den vanskelige samtalen

Hun er noen og førti. Velutdannet, god jobb. Tre barn. En tid hatt plager med hud og ledd. Den siste tiden også merket tyngre pust og mindre ork. Hun utredes bredt, man tenker i retning en bindevevs-syk dom. Jeg skal undersøke hjertet, og venter ikke å finne noe spesielt. Jeg setter ultralydproben på brystkas sen hennes, og – oj! Trykket i det lille kretsløpet er altfor høyt, høyre hjertehalvdel buler. Det kan være skikkelig alvorlig! Heldigvis ligger hun med ansik tet vendt bort, og ser hverken skjermen eller min uvilkårlige reaksjon. Men hun spør: «Er alt i orden, doktor?» Nei, det er det ikke, men hvordan si det? Kun ett svar er beroligende, og det svaret får hun ikke. Uansett hvordan jeg ordlegger meg, vil alarmen gå. Jeg sier: «Det er noe vi må undersøke mer» (sant), og skaffer utsettelse med «la oss se på disse bildene sammen». Jeg viser videoopptaket av hennes eget bankende hjerte, og hun skjønner heldigvis ikke alvoret i forandringene som jeg peker på. Jeg snakker om mulige differensial-diagnoser (som jeg ikke tror på) og om behandlingsmuligheter (som antagelig ikke er der). Unngår å si hvor alvorlig jeg tror det er. Hun går, ikke knust. Ikke enda. Jeg sitter igjen, skal lage Den vanskelige samtalen Den vanskelige samtalen er også flyktig. Ofte for lite tid til mye og viktig informasjon. Ikke alltid forberedt. rapport. Tenker «Søren også, den flotte dama. Kunne jeg sagt dette på en annen måte?».

Jeg har jobbet som lege i mer enn 40 år, og mange ganger møtt pasienter med alvorlig, livs truende sykdom. Noen ganger vært først ut med skjebnesvanger beskjed.

Pasienten er, eller blir, selvfølgelig særlig bekymret, usikker og redd. Hun eller han kan være i sjokk, kjenne sorg, avmakt, desperasjon, sinne. Et slikt møte er også utfordrende for legen. Jeg vil prøve å si noe om å sitte på legesiden i en slik situasjon. Pasienten og eventuelle pårørende på en side. Legen, og kanskje en sykepleier på den andre. Flere til stede gjør det lettere. Det betyr at det er satt av tid, møtet er mer eller mindre planlagt. Flere kan lytte og oppfatte, og stille spørsmål. Flere stemmer til å for klare, utfylle. Få øyekontakt. Hilse, noen dagligdagse bemerkninger. Føle på stemningen. Ut med budska pet på en rolig måte. Ikke snakke for fort. Ikke bruke for vanskelige ord. Ikke gjøre det for komplisert. Se etter åpenbare og subtile reaksjoner. Er informasjo nen forstått, og tatt inn? Klarer jeg å holde min egen emosjonalitet vekk? Litt profesjonell avstand er bedre. Men da kan jeg virke stram og lite deltagende.

I filmen Håp blir hovedpersonen Anja kalt til fastlegen lille julaften. Anja, tidligere røyker, har hatt lungekreft, men tror seg kreftfri. Hun har søkt legen på grunn av hodepine, svimmelhet og nedsatt syn. Legen har henvist henne til en MR-undersøkelse. Nå får hun resultatet: «Du har en kreftsvulst i hodet. Hvis det er spredning fra lungene, finnes ingen kur». BANG!

Anja blir fortvilet. Og spørsmålet: Er vi leger virkelig så omsvøpsløse, ja harde, i valg av ord? Er vi så lite empatiske, medfølende, når de tunge beskjedene gis? Det må være et ytter punkt! Mange av oss blir snarere litt for ulne, noe som kan misforstås og vekke irritasjon. Uansett er filmen en vekker når det gjelder kommunikasjon. «Ansatte (i helsevesenet) må forstå viktigheten av at riktig informasjon gis» sier regissøren Maria Sødahl, som har basert filmen på egne erfaringer. Riktig informasjon på empatisk måte er idealet og fordringen. Ikke alltid lett! Informasjonen kan være riktig, men samtidig bli gitt på ufølsom måte. Den kan være korrekt, likevel uforståelig. Forsvar og benektning er i høygir. Pasienten kan sitte igjen med følelse av å bli overkjørt, som Anja, eller med undringen «hva sa egentlig legen?». Mer tid, rolig og medfølende forklaring må til. Fremfor alt ikke ta bort alt håp, selv når det egentlig ikke er noe.

HVERDAGEN

Blir du syk går du gjerne først til fastlegen. Hun eller han skal være navet i helsevesenet. Portvokteren med oversikt, kunnskap, og evne til å prioritere, som skal geleide deg til de riktige stedene. Du vil bli sett, hørt, trodd. Bli tatt på alvor. Du vil bli undersøkt og stelt på en følsom måte. Du vil føle deg trygg. Du vil gjerne ha beste og mest oppdaterte tester, beste medisin, beste utstyr, beste pleie. Du vil helst slippe å måtte vente lenge på utredning, og å måtte forholde deg til nye leger hele tiden. I sykehuset vil du helst ha et moderne og godt utstyrt rom, kanskje helst slippe å måtte dele det med andre og bli utsatt for inntrykk, lukter, støy og uvel kommen informasjon om andres lidelse. Du vil selvfølgelig ha adekvat smertelindring, uten å måtte forhandle.

I et sårt innlegg i det norske legetidsskriftet i fjor skrev Cathrine Nordstrand «Hvordan er det å sitte og se på at jeg dør? Det jeg savner mest som pasient med en alvorlig sykdom, er følelsen av at det er noen andre som kjemper for meg». Jo, vi skal bry oss om deg og sloss for deg. Vi skal ha forberedt oss godt og ha gode kunnskaper om det du søker hjelp for. Vi skal se på deg, ikke bare stirre inn i en skjerm. Vi er edbundet, det forplikter adferd. Vi har lovet å helbrede så langt mulig, og alltid lindre og trøste. Dessuten er vi bundet av lover og regler. Helsevesenet, hvert enkelt sykehus og avdeling har forordninger, regler og prosedyrer som skal ivareta din trygghet og sikkerhet. Vi må være vaktsomme og nøyaktige, og sørge for at avgjørelser har dekning i «guidelines» og etablert praksis. Men likevel: Ha litt overbærenhet med oss. Kanskje har vi ikke helt dagen. Vi har også private problemer, kan være trette, ha konflik ter. Uoppmerksom, slik at vi ikke bemerker blodprøvesvaret som for deg betyr liv eller død. Riktig informasjon på empatisk måte er idealet og fordringen. Ikke alltid lett! 24 DYADE 03/20 Selvfølgelig skulle det ikke være slik, men feil kan og vil forekomme.

Legehverdagen er sjelden glamorøs, ofte ek stremt slitsom, ofte grå og kjedelig. Yrket stiller store krav til praktiske ferdigheter og mellom menneskelige evner. Utfordringen blir å ikke gjøre feil, for de kan vi faktisk ikke bare begrave, som det heter i spøken. Legelivet preges av ubønnhørlige krav til effektivitet, som bare har økt og økt. Fagutviklingen har medført at mer og mer kan og skal gjøres, men altså på kortest mulig tid. Hverdagen for mange leger er at tiden ikke strekker til. Arbeidsmengden er ofte umulig å presse inn i vanlig arbeidstid – vi har ikke uten grunn unntak i arbeidsmiljøloven. Du kan slumpe til å møte oss utmattet og på kanten av hva vi orker. I filmen Håp ser vi Anja og ektemannen fortvilet prøve å få svar på viktige spørsmål av en vakthavende lege, som står på spranget med en nesten uopphørlig pipende personsøker i brystlomma. Anja fikk ikke svar, legen fikk skyldfølelse. Det er nok av dem som blir desillusjonert og utbrent.

I en slik hverdag skal også den vanskelige samtalen innpasses.

Å ØYNE SLUTTEN

Velferdssamfunnet gir oss store rettigheter ved sykdom. Og ja, noen ganger må man «stå på krava» for å bli hørt. Men som en av de som skal sørge for at du får dine rettigheter innfridd, tenker jeg av og til at rettighetskulturen går for langt. Noen blir svært kravstore når sykdom rammer. Man forstår fortvilelse og desperasjon ved alvorlig sykdom, men livet er ikke rettfer dig. Eksistensielt sett kan vi ikke kreve frihet fra sykdom. Det både kan og vil ramme. Sjelden kan vi klandre andre. Det er en selv, og «skjeb nen». Den uavvendelige nedturen, erkjennelsen av egen dødelighet, kan være noe å ta inn over seg, når man krever det man «har rett på». For kanskje gjør det noe med oss når vi krever, noe fornedrende, faktisk. De gamle moralfilosofene, som behandlet hvordan man bør oppføre seg, vektla alle på litt ulike måter at livets grunnlag ikke er krav, men heller plikter.

Kan det også vendes til noe positivt? Noen blir faktisk takknemlige – som om det endelig er slutt på strid og konflikt, eller heller «tilvæ relsens uutholdelige letthet». Det skjer noe, man får omsorg, noen bryr seg, legger merke til en. Med avgrenset tid får livet farge, duft og lyd igjen. Mange får det travelt med å ordne opp praktisk og økonomisk.

Kanskje kan vi se den eksistensielle utfordrin gen som følger alvorlig sykdom som en siste mulighet til å ta livet på alvor. En mulighet til å forsone seg med det som har vært av virkelig gjorte og forspilte muligheter, vunnet og tapt kjærlighet, mennesker krenket og elsket. En mu lighet til å forsone seg med seg selv uten dom og bitterhet, til å akseptere livet som det var og ble.

Uansett må den vanskelige samtalen tåle å være dønn ærlig, i hvert fall overfor de pårø rende. Å fortsette belastende forsøk på kurativ behandling når utsiktene til bedring egentlig er null, på grunn av misforståelser, er vondt for alle, og kan ende i et morass av smerte og ankla ger. Ingen leger ønsker konflikt med pårørende til en døende pasient. For oss alle kommer øye blikket da det er best å slippe taket, «to let go», og overgi seg til den avsluttende prosessen.