Møte med Tilværelsen

En helt vanlig dag på jobb. Så: Telefon fra Ullevål, fra kreftavdelingen. Beskjeden er klar: Jeg har spredning på skjelettet og må komme ned med en gang. Ta drosje, ikke bær noe, avlys alle avtaler. Helt i sjokk gjør jeg som de sier. Kanskje tar de feil? Det var 18 år siden jeg hadde brystkreft, jeg har ikke regnet med tilbakefall.

Hvordan kan det ha skjedd, at jeg har gått rundt med kreft i kroppen i lang tid uten å ha merket noe, jeg har hatt et rimelig bra liv? Men hvor dum, dum, dum kan jeg ha vært? Hvorfor har jeg ikke sjekket noe, hvorfor har jeg ikke vært mer på - mer oppvakt, mer til stede?

Legen sier at de kan operere for å få bort kreftceller, hvis jeg er sterk nok: Hva synes jeg? For et idiotisk  spørsmål? Jeg aner ikke noe om dette?  Kanskje er de overhysteriske, leger tar jo også feil…..

Senere på dagen. En lege kommer og sier at han vil absolutt anbefale operasjon, så raskt som mulig. De vil stive av 7 virvler, og det skal visstnok være til å leve med.  Fremdeles litt surrealistisk for meg, jeg ønsker å tenke på noe annet, noe som tilhører livet, ikke disse hvite frakkenes virkelighet.

Barna kommer, de ser redde ut. Jeg får behov for å trøste dem. Dette går vel bra. (Jeg føler meg ikke syk). En vennlig sjel undersøker hva det vil si å stive av ryggen på den måten de skisserer. Det er visstnok mulig. Men jeg skjønner ikke.

ETTER OPERASJONEN
Jeg kommer ut av en tåke. Barna står der og huier og vinker. Jeg smiler matt. Jeg har drømt så mye rart. Jeg drømte om lastebilen med flyktninger som ble funnet i England. De fleste døde. For en grusom død. Hadde jeg vært der? Jeg er fortumlet.

Jeg er veldig sulten. Men ingen spør meg om jeg vil ha mat. Mange kommer og sier at dette gikk jo bra. Er de helt utafor, hvorfor får jeg ikke mat?  Jeg hører sykepleierne sitter på vaktrommet og prater – og spiser. For dem er dette en vanlig dag på jobb.

NESTE DAG
Jeg ligger på en intensivavdeling. Endelig får jeg så mye mat jeg vil, til og med vegetarmat.  Sykepleiere svimer rundt og er hyggelig. Jeg smiler og ler.  Men klarer ikke bevege meg. Alle sykepleierne har hestehale, jeg husker ikke navnene deres, men jeg forsøker å kategorisere deres hestehaler: lang lys, tørr, krøllet. Hvorfor er de så like? Jeg tenker på flyktningene i lastebilen. Som om jeg har dårlig samvittighet. Men jeg har jo ikke hatt noe med dem å gjøre. Jeg har ikke behandlet dem dårlig. Men har jeg stengt noe inne?

Plutselig står en psykologkollega i døren og vifter med armene. Jeg forteller om mine drømmer. Vi har sammen arbeidet litt med drømmer. «Men du var jo drugget», sa hun. Vi har også snakket om å realitetsorientere pasienter. Jeg kan ikke røre meg, ikke sitte, men mediterer, mediterer og tenker metodelyden under dynen. Der er noe lyst i verden.

Å få besøk av barna er en glede. Det har sine positive sider å være syk. Så mye god oppmerksomhet. Men langt inne i bakhodet surrer en tanke, hvordan ville det være for dem hvis.....

Jeg blir sendt frem og tilbake mellom 14 ulike avdelinger (oppussinger av avdelinger og komplikasjoner i arr. ....). Legen som opererte er utilgjengelig. Jeg får informasjon om at det er en del kreftceller igjen i kroppen.  Jeg møter stadig nye leger og sykepleiere, får gamle spørsmål. Føler meg hjelpeløs, avmektig, av og til som et spedbarn. Tror jeg møter hver lege med det samme hjelpeløse blikk. Verbalt gjør jeg greit rede for meg. Noen responderer til meg med et vennlig og varmt blikk.  Jeg leter etter tegn i ansiktene deres om de tenker at dette er alvorlig eller ikke. Ofte tenker jeg på hvordan det ville være å være på date med vedkommende. Ikke flørte altså, men jeg lurer på hva de tenker på når de skal legge seg for å sove? Andre er mer nøytrale, de klarer ikke helt å fange min oppmerksomhet. 

HJEMME
Endelig kommer jeg hjem. Heldigvis. Jeg skal begynne å trene meg opp, bli sterk, bli bedre. Jeg er relativt flink. Jeg er på et rehabiliteringssted. Lærer øvelser og samler dem i en perm hjemme i stuen. Jeg gjør øvelsene av og til. Ikke så ofte som jeg burde. Hjemmesykepleiere kommer og skal kle på meg. Det er da svært. Etter en stund sier jeg takk for hjelpen. Noen husløse barn bor hjemme. Rot og latter. Livet går videre.

En sommer kommer. De fleste av mine venner og familie er bortreist. En gammel venninne kommer innom meg nesten daglig.  Vi knytter bånd som varer.

BERG– OG DALBANE
Av og til er det slik: Dette går flott, det går fremover, jeg trener og blir sikkert nesten bra.

Men mange tanker kommer: Hvorfor akkurat meg? Hvorfor ikke alle de andre, jeg er tross alt ganske sunn, forsøker å leve rimelig greit. Egentlig litt urettferdig, men alle får sitt. Håper at de andre får sitt ganske snart.

Jeg burde ikke tenke slik. Det er barnslig. Nå gjelder det å være voksen, vise at dette takler jeg, ikke bli for bister eller bitter. Alle skal jo dø en gang. Hvor viktig er det forresten å bli gammel? Stavre rundt som 90-åring? Men likevel, kreftforløp kan være smertefulle, hvordan blir det for meg å stable rundt med celle-gift og stråling igjen? Jeg bare orker det ikke.

Men jeg må vise meg voksen. Søren og. Men litt regressivitet kan jeg vel tillate meg. Ingen kan kreve så mye av meg nå. Jeg trenger ikke spille ned det kortet. Ikke spille det opp selvfølgelig, men likevel, litt omsorg fra omgivelsene kan jeg forvente.

Med mitt flaks kan det gå hurtig nedover. Lurer på hvordan min begravelse blir. Kommer det mange? Kommer de til å savne meg?  Hva kommer jeg til å savne? Hva har vært viktig for meg i livet?

Eller kanskje det tar evigheter før det går mot slutt. Men at jeg faller mer og mer ut av det vanlige livet. Smerteutsatt, mer sløv enn tidligere, venner som fremdeler er på vei oppover, mens jeg sjangler rundt. Ok, da kan jeg i hvert fall gå på kafé og gjøre slike ting som jeg aldri har tillatt meg å gjøre tidligere. Men hvor gøy er det?

Hvis jeg trodde på Gud, er dette en anledning til å utdype dette. Så deilig det hadde vært hvis jeg trodde jeg skulle hjem når døden kommer. Kanskje jeg tror på Gud, på noen fredelige og lyse krefter i tilværelsen.

Hvordan jeg takler dette, viser også hvem jeg er. Men jeg orker ikke la dette bli en øvelse i å vise et godt ansikt. Det er jo lov å være redd, og sint, eller fortvilet, rasende eller klamrende. Hva i mitt liv har vært godt? Når gjorde jeg noe som var viktig, eller tilfredsstillende? 

Humøret varierer. Jeg har i alle år lært angstpasienter at de ikke skal gjøre seg så avhengig av dagsformen. Gjør det du skal. Selv om du har angst eller ikke. Nå vet jeg ikke lengre.

Selv om jeg kan være sint, vet jeg at ingen kan anklages, dette er en av livets kronglete veier, ganske vanlig.  I teori om kreft står det at årsak er arv, livsstil og tilfeldigheter. Kanskje ligger det noe tilbake i slekta, kanskje i mitt liv. Jeg har gjort mye dumt. Jeg grubler ikke mye.  Men har en tendens til å anklage meg selv.

Hvorfor svinger det slik. Er det meg eller kroppen?

Kreften merker jeg ikke noe til. En usynlig gjest. Bare vondter etter operasjonen, og bivirkninger av medisin. Er jeg syk eller frisk? Hver tredje måned er det MR, CT og Zometa-behandling. Ut og inn på Ullevål, nesten rutine. Alltid (til nå), det samme svar: Kreften er stabil. 

En venn er dødssyk. Jeg burde kanskje besøkt ham oftere. Har motstand mot det. Døden blir så nær og virkelig, jeg ønsker å holde den på avstand.

En flink fysioterapeut hjelper meg med en del av smertene. Hun har også hestehale. Men et vakkert smil og glitrende øyne. Av og til må hun gjøre forandringer pga. noe med egne barn. Jeg bare smiler, hun er et godt menneske. 

MORGENMEDITASJON
Om morgenen mediterer jeg. Klarer ikke helt å bruke den sittestilling jeg hadde tidligere. Litt trist, det var så koselig å sitte under dynen med beina i kors. Under meditasjonen flyr tanken i alle retninger. Jeg ser meg selv danse, i fart på langturer – en sprek dame. Etter meditasjonen vakler jeg ut av sengen, litt av en overgang. Etter frokost har jeg behov for å hvile. Den mentale energi og kreativitet er ikke synkronisert med gjennomføringsevnen.

Jeg trener der jeg har trent tidligere. Jeg står bakerst, er en som er i dårlig form, kanskje den dårligste. Tidligere var det annerledes. Men jeg står på, gjør grimaser til kvinnen ved siden av, og fniser. Prøver så godt jeg kan. Og tenker at disse kroppene rundt meg har også sine problemer. Det er lett å bli selvopptatt når man er syk. Og i dusjen står vi gamle, til dels skrukkete kvinner og betror oss til hverandre. Det varme sildrende vannet lindrer. Vi er som pingviner på flytende isflak.

Jeg får dårlig balanse, faller en dag på trikken, noen støtter meg. Alt dette som skjer i kroppen og i hodet, er det kreften, operasjonen, eller begynnende demens, alder? Men dette er mitt liv. På mange måter et ganske vanlig liv. Og som stemningene skifter, kommer flere og flere lysglimt, babyer i parken, solen som går ned over trær, hestehaler og mennesker jeg møter. Kanskje er min evne til å undres over mennesker en ressurs. 

ETTER NESTEN 4 ÅR
Jeg har trent på ulike vis. I 1,5 år hadde jeg kramper i nakken og sov en dag i uken. Etter hvert gikk det over. Nå har jeg vondt i lysken, det strømmer nedover beina. Jeg har hele tiden trodd at jeg blir bedre. Fysioen glitrer i øynene og sier begeistret at nå er det bedre. Kanskje er hun også naiv.

Symptomene skifter, operasjonssmerter, bivirkninger, leddforstyrrelser. Det finnes ingen vanlig dag lenger, også fordi jeg blir pensjonist. Virkeligheten har fått nye rammer. Men inni meg, bortenfor alt, er det noe som er litt mer stabilt, tror jeg.

ETTERORD
Hver tredje nordmann får kreft. 3 av 3 tror det ikke er dem. Ingen kan si at det er uvanlig. Likevel - når det dukker opp, er det en slags eksistensiell krise. De fleste av oss blir også regressive og fortvilte. Og spørsmålene kommer: Hvem er jeg? Hva har mitt liv vært? Lett å forsøke å leve videre som vanlig. Men - rammebetingelsene er annerledes, tilværelsen har spilt inn nye variabler.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

3/20: Hvem blir vi når vi blir syke?

2/20: The Beatles og meditasjon 50 år etter

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.