En helt vanlig dag på jobb. Så: Telefon fra Ullevål, fra kreftavdelingen. Beskjeden er klar: Jeg har spredning på skjelettet og må komme ned med en gang. Ta drosje, ikke bær noe, avlys alle avtaler. Helt i sjokk gjør jeg som de sier. Kanskje tar de feil? Det var 18 år siden jeg hadde brystkreft, jeg har ikke regnet med tilbakefall.
Hvordan kan det ha skjedd, at jeg har gått rundt med kreft i kroppen i lang tid uten å ha merket noe, jeg har hatt et rimelig bra liv? Men hvor dum, dum, dum kan jeg ha vært? Hvorfor har jeg ikke sjekket noe, hvorfor har jeg ikke vært mer på - mer oppvakt, mer til stede?
Legen sier at de kan operere for å få bort kreftceller, hvis jeg er sterk nok: Hva synes jeg? For et idiotisk spørsmål? Jeg aner ikke noe om dette? Kanskje er de overhysteriske, leger tar jo også feil…..
Senere på dagen. En lege kommer og sier at han vil absolutt anbefale operasjon, så raskt som mulig. De vil stive av 7 virvler, og det skal visstnok være til å leve med. Fremdeles litt surrealistisk for meg, jeg ønsker å tenke på noe annet, noe som tilhører livet, ikke disse hvite frakkenes virkelighet.
Barna kommer, de ser redde ut. Jeg får behov for å trøste dem. Dette går vel bra. (Jeg føler meg ikke syk). En vennlig sjel undersøker hva det vil si å stive av ryggen på den måten de skisserer. Det er visstnok mulig. Men jeg skjønner ikke.
ETTER OPERASJONEN
Jeg kommer ut av en tåke. Barna står der og huier og vinker. Jeg smiler matt. Jeg har drømt så mye rart. Jeg drømte om lastebilen med flyktninger som ble funnet i England. De fleste døde. For en grusom død. Hadde jeg vært der? Jeg er fortumlet.
Jeg er veldig sulten. Men ingen spør meg om jeg vil ha mat. Mange kommer og sier at dette gikk jo bra. Er de helt utafor, hvorfor får jeg ikke mat? Jeg hører sykepleierne sitter på vaktrommet og prater – og spiser. For dem er dette en vanlig dag på jobb.
NESTE DAG
Jeg ligger på en intensivavdeling. Endelig får jeg så mye mat jeg vil, til og med vegetarmat. Sykepleiere svimer rundt og er hyggelig. Jeg smiler og ler. Men klarer ikke bevege meg. Alle sykepleierne har hestehale, jeg husker ikke navnene deres, men jeg forsøker å kategorisere deres hestehaler: lang lys, tørr, krøllet. Hvorfor er de så like? Jeg tenker på flyktningene i lastebilen. Som om jeg har dårlig samvittighet. Men jeg har jo ikke hatt noe med dem å gjøre. Jeg har ikke behandlet dem dårlig. Men har jeg stengt noe inne?
Plutselig står en psykologkollega i døren og vifter med armene. Jeg forteller om mine drømmer. Vi har sammen arbeidet litt med drømmer. «Men du var jo drugget», sa hun. Vi har også snakket om å realitetsorientere pasienter. Jeg kan ikke røre meg, ikke sitte, men mediterer, mediterer og tenker metodelyden under dynen. Der er noe lyst i verden.
Å få besøk av barna er en glede. Det har sine positive sider å være syk. Så mye god oppmerksomhet. Men langt inne i bakhodet surrer en tanke, hvordan ville det være for dem hvis.....
Jeg blir sendt frem og tilbake mellom 14 ulike avdelinger (oppussinger av avdelinger og komplikasjoner i arr. ....). Legen som opererte er utilgjengelig. Jeg får informasjon om at det er en del kreftceller igjen i kroppen. Jeg møter stadig nye leger og sykepleiere, får gamle spørsmål. Føler meg hjelpeløs, avmektig, av og til som et spedbarn. Tror jeg møter hver lege med det samme hjelpeløse blikk. Verbalt gjør jeg greit rede for meg. Noen responderer til meg med et vennlig og varmt blikk. Jeg leter etter tegn i ansiktene deres om de tenker at dette er alvorlig eller ikke. Ofte tenker jeg på hvordan det ville være å være på date med vedkommende. Ikke flørte altså, men jeg lurer på hva de tenker på når de skal legge seg for å sove? Andre er mer nøytrale, de klarer ikke helt å fange min oppmerksomhet.
HJEMME
Endelig kommer jeg hjem. Heldigvis. Jeg skal begynne å trene meg opp, bli sterk, bli bedre. Jeg er relativt flink. Jeg er på et rehabiliteringssted. Lærer øvelser og samler dem i en perm hjemme i stuen. Jeg gjør øvelsene av og til. Ikke så ofte som jeg burde. Hjemmesykepleiere kommer og skal kle på meg. Det er da svært. Etter en stund sier jeg takk for hjelpen. Noen husløse barn bor hjemme. Rot og latter. Livet går videre.
En sommer kommer. De fleste av mine venner og familie er bortreist. En gammel venninne kommer innom meg nesten daglig. Vi knytter bånd som varer.
BERG– OG DALBANE
Av og til er det slik: Dette går flott, det går fremover, jeg trener og blir sikkert nesten bra.
Men mange tanker kommer: Hvorfor akkurat meg? Hvorfor ikke alle de andre, jeg er tross alt ganske sunn, forsøker å leve rimelig greit. Egentlig litt urettferdig, men alle får sitt. Håper at de andre får sitt ganske snart.
Jeg burde ikke tenke slik. Det er barnslig. Nå gjelder det å være voksen, vise at dette takler jeg, ikke bli for bister eller bitter. Alle skal jo dø en gang. Hvor viktig er det forresten å bli gammel? Stavre rundt som 90-åring? Men likevel, kreftforløp kan være smertefulle, hvordan blir det for meg å stable rundt med celle-gift og stråling igjen? Jeg bare orker det ikke.
Men jeg må vise meg voksen. Søren og. Men litt regressivitet kan jeg vel tillate meg. Ingen kan kreve så mye av meg nå. Jeg trenger ikke spille ned det kortet. Ikke spille det opp selvfølgelig, men likevel, litt omsorg fra omgivelsene kan jeg forvente.
Med mitt flaks kan det gå hurtig nedover. Lurer på hvordan min begravelse blir. Kommer det mange? Kommer de til å savne meg? Hva kommer jeg til å savne? Hva har vært viktig for meg i livet?
Eller kanskje det tar evigheter før det går mot slutt. Men at jeg faller mer og mer ut av det vanlige livet. Smerteutsatt, mer sløv enn tidligere, venner som fremdeler er på vei oppover, mens jeg sjangler rundt. Ok, da kan jeg i hvert fall gå på kafé og gjøre slike ting som jeg aldri har tillatt meg å gjøre tidligere. Men hvor gøy er det?
Hvis jeg trodde på Gud, er dette en anledning til å utdype dette. Så deilig det hadde vært hvis jeg trodde jeg skulle hjem når døden kommer. Kanskje jeg tror på Gud, på noen fredelige og lyse krefter i tilværelsen.
Hvordan jeg takler dette, viser også hvem jeg er. Men jeg orker ikke la dette bli en øvelse i å vise et godt ansikt. Det er jo lov å være redd, og sint, eller fortvilet, rasende eller klamrende. Hva i mitt liv har vært godt? Når gjorde jeg noe som var viktig, eller tilfredsstillende?
Humøret varierer. Jeg har i alle år lært angstpasienter at de ikke skal gjøre seg så avhengig av dagsformen. Gjør det du skal. Selv om du har angst eller ikke. Nå vet jeg ikke lengre.
Selv om jeg kan være sint, vet jeg at ingen kan anklages, dette er en av livets kronglete veier, ganske vanlig. I teori om kreft står det at årsak er arv, livsstil og tilfeldigheter. Kanskje ligger det noe tilbake i slekta, kanskje i mitt liv. Jeg har gjort mye dumt. Jeg grubler ikke mye. Men har en tendens til å anklage meg selv.
Hvorfor svinger det slik. Er det meg eller kroppen?
Kreften merker jeg ikke noe til. En usynlig gjest. Bare vondter etter operasjonen, og bivirkninger av medisin. Er jeg syk eller frisk? Hver tredje måned er det MR, CT og Zometa-behandling. Ut og inn på Ullevål, nesten rutine. Alltid (til nå), det samme svar: Kreften er stabil.
En venn er dødssyk. Jeg burde kanskje besøkt ham oftere. Har motstand mot det. Døden blir så nær og virkelig, jeg ønsker å holde den på avstand.
En flink fysioterapeut hjelper meg med en del av smertene. Hun har også hestehale. Men et vakkert smil og glitrende øyne. Av og til må hun gjøre forandringer pga. noe med egne barn. Jeg bare smiler, hun er et godt menneske.
MORGENMEDITASJON
Om morgenen mediterer jeg. Klarer ikke helt å bruke den sittestilling jeg hadde tidligere. Litt trist, det var så koselig å sitte under dynen med beina i kors. Under meditasjonen flyr tanken i alle retninger. Jeg ser meg selv danse, i fart på langturer – en sprek dame. Etter meditasjonen vakler jeg ut av sengen, litt av en overgang. Etter frokost har jeg behov for å hvile. Den mentale energi og kreativitet er ikke synkronisert med gjennomføringsevnen.
Jeg trener der jeg har trent tidligere. Jeg står bakerst, er en som er i dårlig form, kanskje den dårligste. Tidligere var det annerledes. Men jeg står på, gjør grimaser til kvinnen ved siden av, og fniser. Prøver så godt jeg kan. Og tenker at disse kroppene rundt meg har også sine problemer. Det er lett å bli selvopptatt når man er syk. Og i dusjen står vi gamle, til dels skrukkete kvinner og betror oss til hverandre. Det varme sildrende vannet lindrer. Vi er som pingviner på flytende isflak.
Jeg får dårlig balanse, faller en dag på trikken, noen støtter meg. Alt dette som skjer i kroppen og i hodet, er det kreften, operasjonen, eller begynnende demens, alder? Men dette er mitt liv. På mange måter et ganske vanlig liv. Og som stemningene skifter, kommer flere og flere lysglimt, babyer i parken, solen som går ned over trær, hestehaler og mennesker jeg møter. Kanskje er min evne til å undres over mennesker en ressurs.
ETTER NESTEN 4 ÅR
Jeg har trent på ulike vis. I 1,5 år hadde jeg kramper i nakken og sov en dag i uken. Etter hvert gikk det over. Nå har jeg vondt i lysken, det strømmer nedover beina. Jeg har hele tiden trodd at jeg blir bedre. Fysioen glitrer i øynene og sier begeistret at nå er det bedre. Kanskje er hun også naiv.
Symptomene skifter, operasjonssmerter, bivirkninger, leddforstyrrelser. Det finnes ingen vanlig dag lenger, også fordi jeg blir pensjonist. Virkeligheten har fått nye rammer. Men inni meg, bortenfor alt, er det noe som er litt mer stabilt, tror jeg.
ETTERORD
Hver tredje nordmann får kreft. 3 av 3 tror det ikke er dem. Ingen kan si at det er uvanlig. Likevel - når det dukker opp, er det en slags eksistensiell krise. De fleste av oss blir også regressive og fortvilte. Og spørsmålene kommer: Hvem er jeg? Hva har mitt liv vært? Lett å forsøke å leve videre som vanlig. Men - rammebetingelsene er annerledes, tilværelsen har spilt inn nye variabler.
