Et helt liv

Folke Gravklev

Et helt liv

Utfordring og forsoning under alpehimmelen

Robert Seethaler: Et helt liv. Press Forlag, 2017. (Ein ganzes Leben, Goldmann Verlag, 2016.)

En hard og urettferdig skjebne kan gi grunn til å bli krenket. Her er en roman om en mann som står imot krenkelsen. Andreas Egger raser ikke mot verden, men bruker energien på oppgavene som må løses.

Romanen Et helt liv av Robert Seethaler er historien om Andreas Eggers liv fra barndom til slutten sytti år senere. Utkikkspunktet er fra bunnen av samfunnet i en fattig østerriksk alpedal. Bakteppet er sosiale og teknologiske endringer i Europa gjennom forrige århundre.  Hovedpersonens liv kan ikke sies å ha vært enkelt. Forutsetningene var dårlige, men hovedpersonens innstilling til livet og noen gode opplevelser underveis bidro til at båten bar ganske bra likevel.

Et helt liv er en bok om barndom, død og tiden mellom, om små avgjørende øyeblikk og kanskje aller mest om hvordan hovedpersonen møter motgang. Den kortfattede formen passer bra til hovedkarakteren, som selv var en mann av få ord. I knappe skildringer opplever vi store deler av det forrige århundre sett med Andreas Eggers øyne.

Karrig oppvekst

Andreas kom som liten gutt til en isolert bygd høyt oppe i de østerrikske alpene. Året var 1902. Ingen visste hvor gammel han var. Landsbyens ordfører tildelte ham en fødselsdato, og valget falt på en tilfeldig sommerdag. Moren til gutten var en «fallen kvinne» som var gått bort, faren var ukjent.

Gutten vokste opp hos fjerne slektninger. Den nye «faren» var storbonden Kranzstocker, en usympatisk patriark som så på den nyankomne som lite annet enn et arbeidsdyr. Det var ikke noe kjærlig og godt liv som møtte den lille gutten. Han hadde i praksis status som slave. Den sadistiske husbonden dengte det forsvarsløse barnet sent og tidlig. Den eneste gangen gutten gråt, var da en eldre kvinne i husholdningen brått døde. Hun hadde gitt litt oppmerksomhet og varme og hadde strøket ham over håret noen ganger. Det var et lyspunkt i en kald tilværelse, og kanskje ga det Andreas motet til å prøve kjærligheten senere i livet.

På ett tidspunkt slo bonden så hardt at gutten fikk et hoftebrudd som aldri ble leget. Han ble krøpling for resten av livet. 18 år gammel sto han opp mot overgriperen og kom seg vekk. Andreas var halt, men han var også sterk og seig og klarte å livnære seg på tilfeldig kroppsarbeid rundt i bygda. Han prøvde å få seg jobb i et firma som bygde gondolbaner i fjellene for den begynnende turismen. Med sine skjeve ben var han den eneste som kunne gå rett i fjellet, som han selv sa da han talte sin sak for firmaets folk. Det var et godt nok argument for sjefen. Tidene endret seg, og elektrisiteten kom til dalen i etterkant av første verdenskrig. Den unge tjenestejenta Marie dukket opp.

Andreas var ingen ordets mann, men han klarte å erobre Marie, jenta som ingen visste hvor kom fra. Å finne ord til frieriet var ikke lett, så han fikk arbeidskameratene til å tenne opp bål med navnet hennes i skumringen. Det var mer enn bra nok for Marie, hun var heller ingen ordmester. Hun ville ha ham, og de etablerte seg på en fattigslig jordflekk opp mot fjellet. Marie ble gravid, Andreas planla en potethage og kanskje en ku eller to. Det gikk riktig vei.

Livet under en hardere himmel

Historien dreier likevel i en mørkere retning, for livet hadde slag i vente. Et voldsomt snøskred feide med seg huset, Marie og det ufødte barnet. Andreas overlevde så vidt. Utsiktene til et familieliv forsvant momentant.

Vi er på 1930-tallet. Nasjonalsosialistene har kommet til makten. Andreas meldte seg til tjeneste i den tyske armeen ved krigsutbruddet. Han var ikke nazist, men det var vel bare sånt som var naturlig å gjøre. Samtidig var alternativene få. De tyske offiserene ville ikke ha en halt rekrutt, og Andreas ble avvist. Den tyske hærens fremgang tok slutt og det ble et økende behov for påfyll i rekkene. Den vrakede rekrutten ble hentet inn igjen og sendt til østfronten. Ferden gikk til Kaukasus hvor han ble satt inn i tjeneste som bergjeger. Formålet med krigen var vanskelig å forstå. Det var elendighet på alle kanter. Krigen gikk dårlig, han ble tatt til fange og måtte holde ut åtte års hardt krigsfangenskap.

Tilfeldigheter, god tilpasningsevne og seig fysikk bidro til at Andreas var av de få som kom seg hjem igjen etter mange harde år. Han dukket opp igjen i fjelldalen. Fangelivet i russiske fjell hadde tært hardt på helsen, og landsbyen var i endring. Moderniteten med fjernsyn, turisme og kommersialisme hadde inntatt den østerrikske landsbygden. Det ble stilt andre krav, men det ga også noen muligheter. Bymennesker ville inn i fjellheimen. Andreas prøvde seg som fjellfører og fikk kunder som trengte en guide som kunne vise dem den storslagne alpenaturen. Han jobbet som kjentmann og guide i mange år til kroppen ikke orket mer og motivasjonen tok slutt.

Egger ble aldri en del av den nye tidens moderne teknologi, massemedier og nye omgangsformer. Han levde sine siste år som en outsider i utkanten av samfunnet, i et nedlagt fjøs med jordgulv.

Kontakten med stjernehimmelen og naturens skiftninger kunne også Andreas glede seg over, og det ga mening i et stille og fattigslig liv. En eldre kvinne fattet interesse for aleneboeren Andreas. Man er ofte ensom, sa den pensjonerte lærerinnen og prøvde å få kontakt og litt nærhet. I en rørende scene kom de to som var på tampen av livet tett på hverandre. Andreas klarte ikke å gi seg hen. Han kunne ikke slippe tanken på Marie, hun som ble borte, og anledningen til kontakt glapp. Han levde videre ennå noen år, hadde fred med seg selv og tilværelsen og døde til slutt sittende alene ved bordet i sin kummerlige bolig.

Tilværelsen var ensformig, og adspredelser var det få av. Men var det et innholdsløst liv der oppe under alpefjellene i forrige århundre? Det virker ikke slik, i ensomheten foregikk det mye. Det var et liv fylt av refleksjoner, tanker, minner og nærhet til naturen.

Krenkelse eller forsoning?

Menneskenes livsbane var fastlagt ved fødselen i større grad i tidligere århundrer. Var du født på bunnen av samfunnspyramiden forble du der. Hovedpersonen i Et helt liv gjorde ikke opprør mot skjevfordelingen. Han tok livet som det var med sine små lysglimt og harde slag. På slutten kunne han slippe tak uten å være bitter. Kunne han trøste seg med Gud? Nei, religionen lå fjernt.

Det kunne være grunn til å bli krenket over en så urettferdig skjebne. Men Andreas Egger var ikke en krenket mann. Han raste ikke mot verden, men brukte energien på oppgavene som måtte løses. Hvorfor var han ikke krenket?  Det er vanskelig å si, men å være krenket ville ikke hjulpet ham mye. Fokuset hos Andreas lå på å klare seg. Kanskje bidro en følelse av mening i livet og gode stunder i kontakt med naturen, til at bitterheten ikke fikk tak.

I vår tid har rettigheter en fremskutt plass i samfunnsbildet. Det er allment akseptert at vi har krav på et liv uten urimelige prøvelser. Det er mye bra i å sikre grunnleggende rettigheter for alle. Men et godt utbygget velferdssamfunn kan ikke hindre at vi møter motgang. Livet kan være vanskelig uansett. Vi kan bli syke. De vi er glade i, kan bli borte. Vi kan miste jobben, det kan bli dårlige tider, krig, pandemier. Det finnes ingen garanti mot problemer.

Gir hovedpersonen seg for lett når han godtar sin harde skjebne? Det kan være, og det er ingen overdrivelse å si at han fikk mer enn sin dose motgang. Men for Andreas var det nok ikke så mye annet å gjøre enn å gjøre det beste ut av det han tross alt hadde. Hvor skulle han gå med sin protest?  

Kraften til å stå i det vanskelige

Løvetannbarn er et begrep som brukes om barn og unge som klarer seg gjennom oppveksten på tross av vanskelige oppvekstforhold med rus, vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep. Hovedpersonen i Et helt liv, Andreas, var et løvetannbarn. Han hadde dårlige forutsetninger fra barndommen. Men han kom seg gjennom oppveksten med ressurser i behold til å takle voksenlivet. Han hadde bygget opp det som i psykologien kalles resilience, det som gir en person kraft til å håndtere stress og vanskeligheter. Det er ressurser man kan ta i bruk i vanskelige situasjoner og som kan bære en gjennom problemer uten at man faller sammen.

Andreas Egger hadde resilience, han kom seg gjennom store kriser. Hvor kom hans psykologiske kraft fra? Det er vanskelig å si, det kunne være en genetisk utrustning han hadde, og det kunne komme fra noen viktige positive opplevelser i den ellers vanskelige barndommen.

En verden som er borte

Et helt liv beskriver et førmoderne liv som er borte. Andreas Egger levde gjennom de første sytti år av forrige århundre. Det er ikke mer enn to-tre generasjoner tilbake i tid. Bare for hundre år siden kunne man leve innenfor en radius på få kilometer uten å kjenne til verden bortenfor. Man visste lite om hva som skjedde i sitt eget land, enda mindre hva som foregikk på andre kontinenter. De fleste levde strevsomme liv på landet med lite adspredelse. Man hadde mer kontakt med naturen, men var også i større grad utsatt for dens luner. Øvrigheten kunne være grusom og hard.

Sosiale medier, digital kontakt og urbanitet har i vårt århundre til en viss grad erstattet kontakten med naturen og årstidenes endringer. Tidligere var det mer rom for refleksjon når man satt i skumringen før lampene ble tent, i den daglige kontakten man hadde med naturen mens man arbeidet utendørs, eller mens man undret seg over stjernehimmelen.

Selv har jeg et minne fra et besøk i Kashmir for flere tiår siden, der folk levde noe i nærheten av et førmoderne liv. Vi kom inn i en muslimsk landsby på bygda i nordenden av Dal Lake i Kashmir. For våre øyne kunne vi ha gått inn i det 18. eller 19. århundre. Det ga en spesiell stemning å gå i gatene. Det var som å komme inn i en annen verden for et bymenneske fra Vesten. Gatene så ut som de kan ha gjort i århundrer, uten skilt, reklamer, informasjon eller farger. Ingen andre lyder enn litt kjekling på markedsplassen, noen kjerrehjul som knirket, barn som ropte. Det var verken biler eller sykler i de gjørmete gatene. Kun muezzinens skurrende høyttalerapparat minnet oss om hvilket århundre vi befant oss i. Folk gikk til og fra, men inntrykkene man fikk var dempet.

Bortsett fra en håndfull personer i klostre og i fengsler er det få som lever slik på jorden lenger, 30 år senere. Det er lett å overse de store endringene verden har gått gjennom på en generasjon. Gateselgerne i Kinshasa og i Bhutan har i dag tilgang til avansert mobilteknologi med all menneskelig kunnskap et par kjappe fingertrykk unna. I den fjerneste afrikanske landsby finner du store plakater med reklame for cola og sigaretter.

Lengselen etter verden som var

Er Et helt liv en idealisering av det enkle liv, en nostalgisk lengsel etter det førmoderne som en tid da menneskene hadde røtter og håndterte livet forankret i tradisjoner?  «Alpe-kitsch» kalte magasinet der Spiegel denne boken litt ertende, men ikke uten også å rose boken som gripende.

Kitsch er smakløs, banal og dårlig kunst, noe uekte, kanskje sentimentalt. Forfatteren svarer slik på kritikken:

Jeg ser det slik at mennesker klarer seg gjennom det meste. Det er så mange mennesker som opplever tap og må gjennom vanskelige hendelser. Nesten alle blir på et tidspunkt konfrontert med død eller sykdom. Jeg tror at man kan komme seg gjennom slike opplevelser, noen ganger også komme styrket ut av det. Det er ingen romantisering, slik jeg ser det.

For Andreas Egger hjalp det at forventningene var realistiske. Livet var krevende, men underveis var det også gode opplevelser for mannen i den østerrikske fjellheimen. Det var kjærlighet der selv om den var kortvarig. Naturen var et bakteppe og ga mening og anledning til refleksjon. Det ble en slags balanse tross alt slik at han gikk inn i slutten uten bitterhet.

Et helt liv skildrer et enkelt og ensomt liv i en verden i endring. Det er en historie om å leve og å dø, om gode, men kortvarige opplevelser og om mye motgang underveis. Historien er skrevet med innlevelse og respekt. Den handler om skjønnhet og mening i et liv preget av harde betingelser, og den beskriver små og store øyeblikk som gjør oss til den vi er. Robert Seethaler har skrevet en roman med stor gjennomslagskraft som man blir berørt av.