John McLaughlin tilhører en generasjon britiske gitarister som på midten av 60-tallet på bemerkelsesverdige måter bidro til å transformere datidens jazz og rock ’n’ roll til musikksjangerne som nå kjennes bedre som jazz-fusion og rock.
Blant disse gitaristene er han musikalsk sett en av de aller mest toneangivende.
Han har også fordypet seg inngående i meditasjon og yoga, og erfaringer herfra har bidratt til å påvirke hans musikk og gitar-spill.
Noen ganger i historien har kloke mennesker dukket opp og snakket om og undervist i meditasjon. Noen av dem har vært innflytelsesrike og fått tilhengere. De har ofte brukt et filosofisk og psykologisk språk. Andre ganger i tiden har kunstnere dukket opp for å uttrykke og vise noe av essensen, rytmen og skjønnheten i livet i et helt annet språk, musikken og kunstens språk. Gitaristen John McLaughlin er en slik person, nyskapende, appellerer til et stort publikum og utløser dype følelser når man lytter til musikken hans. I tillegg til hans musikalske utfoldelse, fordyper han seg i meditasjon. Denne artikkelen utforsker sammenhenger mellom McLaughlins musikk og hans meditasjonspraksis.
Vi har nærmet oss hans musikalske verden hovedsakelig med utgangspunkt i ulike møter med musikken hans, lyttet til gitarspillet hans på konserter og studert komposisjonene hans, fordi vi nettopp tror dette er en opplevelse flere av vår generasjon deler. McLaughlins plass som en banebrytende musiker har vært universell siden slutten av 60-tallet og frem til i dag og hans produksjon har vært overveldende.
John McLaughlin er en britisk jazzgitarist, komponist og bandleder, kjent for sitt ekvilibristiske, komplekse gitarspill og komposisjoner. Han er også kjent for å ha smeltet sammen vestlig improvisasjon med den komplekse skjønnheten og åndelige dimensjonen i indisk ragamusikk. Man kan ikke forstå McLaughlin uten å kjenne noen grunnleggende vendepunkter i karrieren, så vel som det historiske grunnlaget for hans filosofiske overbygning. Han ble født i Yorkshire i 1942. Moren var fiolinist og John begynte først å spille klassisk piano, men plukket deretter opp gitaren i en alder av 11 år. I 1963 valgte han å dra til London og tok jobb i en musikkbutikk og kom raskt inn i musikkmiljøet.
Han var en mye brukt studiogitarist i London på 60-tallet og spilte jevnlig med noen av datidens prominente artister og musikere. Den nye popmusikkbølgen var sentrert i London. Men det var ikke uvanlig at noen «visjonære» mennesker skapte musikk-kollektiver, som for eksempel John Mayall og Alexis Corner. Mange søkte mening med livet gjennom åndelig virksomhet, også inspirert av hippienes påvirkning. John var intet unntak, han studerte østlig filosofi og meditasjon i flere år i London og New York. Han var en periode medlem av Theosophical Society. Hans søking var nok influert av den samtidige kulturelle konteksten:
«Nye former for meditasjon slo gjennom i vestlige land med det motkulturelle ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet. Dette var en storhetstid for alternative former for religion og terapi. Impulsene kom hovedsakelig fra østlige religiøse tradisjoner som hinduisme og buddhisme» (Store Norske Leksikon).
Dette var mot slutten av 60-tallet og hippienes slagord om «peace and love» hadde startet en bevegelse av «åndelig» oppvåkning hos ungdom og kunstnere mer eller mindre fundert på ideer hentet fra en blanding av ulike åndsretninger, religion, droger og ren ungdommelig opprørstrang.
«Jeg har en dyp hengivenhet til buddhismen, og zenbuddhismens spesielle måter å meditere på. Dette er måten jeg ønsker å leve på, fordi det får meg til å føle meg bra. Jeg er en gammel hippie: Jeg tok mye syre, mye «weeds», mye annet. På slutten av sekstitallet var det klart for meg at det å ha en endret bevissthetstilstand er veldig viktig, for fornuftens skyld. (Men) jeg ønsket ikke en endret bevissthetstilstand ved å innta kjemikalier, eller sopp, eller slike ting. [Meditasjon og åndelig søken] ble en del av livet mitt på slutten av sekstitallet. Jeg skal gjøre det til jeg er borte. Jeg er overbevist om at det hjelper meg ikke bare mentalt, intellektuelt eller åndelig, men også fysisk.»
Og dette bringer oss litt nærmere forståelsen av John McLaughlins mangefasetterte personlighet.
Omstendighetene ble slik at den verdenskjente Miles Davis (trompetist og bandleder) lette etter en gitarist til nye prosjekter. John McLaughlin ble anbefalt og kort tid etter var han i New York og deltok på innspillingen Live Evil, et av Miles’ første album med elektrifisert, improvisert musikk. John var nervøs i studio og på spørsmål om hva han var forventet å spille, svarte Miles: «spill som om du ikke vet hvordan du spiller gitar». Nærmest et zen-buddistisk utgangspunkt som vel ingen andre enn John McLaughlin kunne få noe ut av. Miles Davis spilte inn tre album med samme tilnærming: Live Evil, den legendariske Bitches Brew og Jack Johnson. John McLaughlins innovative gitarspill satte ham på kartet som
Miles Davis’ store betydning som stilskaper og de fikk enorm betydning for den improviserte musikken utover på 70- og 80-tallet. De brakte den nye generasjonen av unge, kreative musikere sammen, og improviserte fram musikk ingen hadde hørt før på basis av jazz, funk og rock.
Det spesielt slående med Johns gitarspill på disse albumene er nettopp den helt utradisjonelle, og nesten naive tilnærmingen til sin rolle som kolorist og rytmisk markør. Han dytter på og napper i musikken både rytmisk og melodisk og fører nesten umerkelig den kollektive improvisasjonen i uventede retninger. Meditasjon og åndelige studier var nå en del av hans nye tilværelse i New York. Utover å spille med Miles Davis, og mange andre, var noe av det første han gjorde da han kom til New York, å begynne å studere østlig filosofi og musikk med folk som Ali Akhbar Khan og Ravi Shankar.
Og da han dannet sitt nye band, The Mahavishnu Orchestra i 1971, smeltet han sammen sine musikalske ferdigheter, filosofi og personlige tro til en av de mest revolusjonerende gruppene noensinne. På den tiden var McLaughlin dypt religiøs, og opptrådte gjerne i en hvit, indisk dress, og åpnet hver konsert med ett minutts stillhet for at publikum og bandet kunne nullstille tankene og forberede seg på ”guddommelig» musikk og melodier med titler som: Meeting of the Spirits, A lotus on Irish Stream, Vital Transformation, Awakening, Celestial Terrestrial Commuters, Sapphire Bullets of Pure Love, Sanctuary. Hans låt-titler indikerer hvordan hans åndelige liv er knyttet til musikken.
Det er ingen tvil om at han var sterkt inspirert av sine filosofiske interesser, samtidig som han dyrket sin meditasjonspraksis. Renhet i sinn og kropp ble hans leveregel. Han ble også disippel av guruen Sri Chinmoy i 1970, som ga ham navnet Mahavishnu (Maha = stor, Vishnu = en indisk gud). Ved siden av sin bemerkelsesverdige musikalske karriere snakker McLaughlin regelmessig om betydningen av meditasjon, møtet med meditasjonslæreren og hans konsekvente praksis med meditasjon og yoga som viktig for ham og hans musikkpraksis. McLaughlin sier: «Heldigvis er meditasjon en magisk nøkkel for å låse opp den skjulte og ubevisste skjønnheten som man kan finne inne i seg selv.» (On Music and spirit, Self &Society 2021).
John har også sagt i flere intervjuer at total musikalsk frihet bare kan oppnås ved hard arbeidsdisiplin og omfattende øving. Det er et faktum at musikken hans på begynnelsen av 70tallet var et resultat av å ha denne filosofien som eksistensregel, så å si. Han har uttalt at han øvde gitarspill 7-8 timer hver dag tidlig på 70-tallet. Hans musikk på albumene med Mahavishnu Orchestra viser en sammensmelting av original musikalsk tenkning og spill: nye akkordstrukturer og progresjoner, indiske skala-baserte modal-improvisasjoner, komplekse rytmiske mønstre i ujevne taktarter som 7, 9, 11, lange og raske unisone linjer spilt med en stor virtuositet. Alt pakket inn i en høy-oktan, rockete setting med doble bass-trommer, elektrisk fiolin, elektriske keyboards, dobbelthalset gitar og store forsterker-oppsett.
Et trekk ved John McLaughlin er hans stadige tilbakevendinger til sine tidligere musikalske prosjekter. Han har for eksempel holdt sin indiske gruppe fra tidlig 70-tallet, Shakti, vedlike i forskjellige utgaver helt opp til nå. Med besetning gitar, vokal, fiolin og percussion legemliggjør Shakti det meste av hva man forbinder med McLaughlins åndelig-musiserende særtrekk: ekstrem virtuositet, sterk innlevelse gjennom timers humørfylte konserter i flytsonen og maksimal interaksjon mellom musikerne og publikum. Musikken spenner over et variert spekter av rytmiske og melodiske elementer. Bandet er et ekstremt godt eksempel på brobygging mellom østlig og vestlig musikk og kultur, og representerer nettopp gjennom dette McLaughlins ideer om at musikk på tvers av land og kulturer er grensesprengende og fredsskapende.
I de fleste utøvende virksomheter som krever konsentrasjon over tid, som dans, teater, sport, musikk, er begrepet «flytsonen» sentralt. En av de tingene som kjennetegner McLaughlin er nettopp den utrolige evnen til å «spille seg inn i» flytsonen. Og bli der. Han viser en ekstrem og tydelig flyt og både rytmikk, rapiditet, og improvisatoriske evner, speiler et disiplinert, men samtidig fritt og spontant indre liv i aksjon.
Hans improvisasjoner kan knyttes til meditasjonspraksis hvor uanstrengt og enkel repetisjon av meditasjonslyden er det du selv kan gjøre for å fasilitere meditasjonsprosessene. Meditasjon åpner opp for mer kontakt med det spontane, indre liv. Likeledes behovet for disiplinering, ikke i meditasjon som åpner et indre ikke-styrt friere rom, men i livet. Hvordan sette ut ideer, impulser, ut i fruktbart liv? Dette er en utfordring vi alle har, og som kunstnere kan hjelpe oss i å se og å forme.
Å spille så uanstrengt som McLaughlin gjør, krever også en spontan og nærmest automatisert spillestil. Å gå veien for mye «via hodet» vil antagelig forsinke hans utrolige evne til høyt tempo og spontane innfall.
Ved siden av musikken og de flotte konsertene, er det åpenbart at det å spille slik også når man er 81 år (på sin siste konsert i 2023), sier noe om en ekstraordinær mann med en fantastisk energi og helse. For noen år siden rapporterte McLaughlin imidlertid at leddgikt i hendene truet hans evne til å fortsette karrieren. Men heldigvis, takket være kvalifisert medisinsk hjelp og som John sa, målrettete meditasjonsteknikker, gjenvant han håndens styrke og evne til å spille.
John McLaughlins musikalske uttrykk er resultatet av en person som i ekstraordinær grad har søkt etter åndelighet og disiplin innen både sin meditasjon og musikalske praksis og klart å skape et musikalsk språk som har truffet mange følelsesmessig - og åndelig.