Musikk er i utgangspunktet ordløs. Likevel kan den bety noe for oss når vi lytter til den, den kan ha en mening.
Men kan det gi mening å tenke ordløst? Akkurat det er faktisk en viktig del av musikalsk kreativitet og inspirasjon. Den ordløse tenkningen finner sted i bevissthetens indre når de indre sansene er aktivert. Meditasjon kan åpne for vår evne til ordløs tenkning. Bilder og symboler er også viktig i en religiøs forestillingsverden.
For meg ble musikken tidlig et spørsmål om liv eller død. Da faren min døde i hendene mine av et hjerteinfarkt i 1968, ble jeg voldsomt rystet. Ikke bare av sorgen, men kanskje ennå mer av innsikten i at livet tar slutt for oss alle. Dette ledet meg inn i en periode med eksistensiell fortvilelse. I noen år søkte jeg etter holdepunkter for å motivere meg til å leve videre. Fantes det noen evighet? Hvordan motivere seg for å holde livet ut? Jeg studerte religion og mystikk. I 1970 begynte jeg å meditere i AMS, senere Acem. De lengre meditasjonene gav meg en opplevelse av en evighetsdimensjon i bevisstheten, noe tidløst under tankstrømmenes og fenomenenes mylder. Min søken gikk videre i en religiøs retning: Jeg meldte meg inn i bahá’ítroen: en religion uten prester, med mystiske skrifter, og en visjon for en forenet, fremtidig verden. Ulike yrkesvalg ble vurdert før jeg skjønte at det eneste som kunne motivere meg for å leve og virke i en forgjengelig verden, var musikken. Jeg var allerede en noenlunde dyktig pianist, og hadde også komponert litt. Mitt valg falt på komponering.
Det ble etter hvert klart for meg at jeg både i mitt kreative arbeid og i mitt religiøse liv har hatt stort utbytte av å erverve meg én spesiell evne: nemlig evnen til å observere og utvikle indre forestillinger. Emnet for denne artikkelen er den indre sanseevnen.
Vi mennesker forholder oss til omverdenen gjennom sansepersepsjon på den ene, ‘ytre’ siden, og gjennom tenkning i ord og begreper som eventuelt er videreført i matematiske og vitenskapelige abstraksjoner på den andre, ‘indre’ siden. Man kan oppleve verden med sansene, man kan gripe den og tenke på den med begrepene, man kan forstå den med vitenskapelige forklaringer. Dette, har jeg konstatert, er en utbredt oppfatning. Men musikken og Acem-meditasjonen, mitt religiøse engasjement og min musikkteoretiske refleksjon skulle komme til å bevisstgjøre en annen måte å forholde seg på, en som på ingen måte forkleiner de to allerede nevnte (ytre og indre), men utdyper en tredje dimensjon i bevissthetens forhold til verden, ja til det større kosmos. Det jeg kaller min musikkteoretiske refleksjon, har vært en viktig del i denne prosessen, men av plasshensyn må jeg nøye meg med å henvise leseren til en nettside: www.auralsonology.com.
Musikk er et ordløst, klingende språk. Musikken kan noteres, men ulikt litteratur som også kan leses, avgir ikke lesing av notene musikkens egentlige mening. For å skape musikk måtte jeg utvikle min evne til å tenke musikken som klingende, altså ikke som notert. Dette er noe ganske annet enn å tenke på musikk eller å tenke om musikk. Det dreier seg rett og slett om å la musikken selv klinge i det bevisste og årvåkne sinnet. Gjennom oppøving av denne evnen ble jeg i stand til å observere musikken som utspilte seg i min bevissthet, lytte til hvilke veier den spontant kunne ta, følge den inn i klangverdener jeg ikke hadde forutsett.
Når jeg ser meg tilbake – noe jeg har begynt med etter at jeg ble pensjonist for noen år siden – tenker jeg at den innsikten i lyttingens bevissthet jeg har ervervet meg, nok var godt fremhjulpet av min erfaring med Acem-meditasjon. Dette gjelder på mange, ulike vis.
Jeg kan begynne med å reflektere over selve metodelyden: en ‘ren’ lyd. Et ‘tegn’ er definert som at ‘noe står for noe annet’. Metodelyden, derimot, står ikke for noe annet; den mangler tegnets innholdsside. Den skal også mest mulig fristilles fra assosiasjoner som kan fylle dem med mening, slik som omtale i sosiale sammenhenger. Metodelyden blir et tomt, idealt objekt som utelukkende finnes i sinnet.
Metodelyden er noe man lytter til, ikke i det ytre (bortsett fra i den innledende læresituasjonen), men i ens indre. Meditasjonen åpner altså for og øver opp den indre lytte-evnen, noe som potensielt også bidrar til å åpne for andre indre sanser, slik som indre syn, berøring og lukt. De indre sansene, eller forestillingsevnen, åpner for et rikere indre liv. Selv om åpningen av de indre sansene antakelig ikke er hovedhensikten med Acem-meditasjon, har dette blitt av stor betydning for meg som skapende komponist.
Et viktig aspekt av skapende virksomhet er flyten, fremdriften (‘flow’). Flyten gir tilgang til idéer som fører videre og videre, – noe åpner seg, viser seg først som anelse, så som mulighet, så som noe man må ta stilling til og vurdere, før man gir seg i kast med utfordringene forbundet med å realisere bevissthetsinnholdet i et konkret format. Hvor denne flyten, denne bevegelsen kommer fra, lar seg bare ane. Mange vil i en slik tilstand av skapende fremdrift oppleve seg som inspirert.
Men like viktig som den inspirerte flyten er mestringen av de muligheter og begrensinger som ligger i den materie man arbeider med. Jeg har i et tidligere essay sammenliknet den skapende prosessen med virvlene i en elv som frembringer former når elvas frie flyt støter an mot stenene i elveleiet. Motstand i denne sammenheng er da ikke å forstå som motstand mot den meditative prosessen, men derimot møtet med de begrensninger jeg må forholde meg til for å realisere en musikalsk komposisjon. Jeg må forholde meg til instrumentenes omfang, hvordan de klinger i ulike registre og hvilken styrkegrad de har, hvor fort en musiker kan spille, og beregne hvordan instrumentene klinger sammen. Alle musikalske bevegelser må måles ut i telle-enheter og passes inn i takter. Andre begrensninger ligger i utarbeidelsen av kompositoriske strukturer, f.eks. i konsekvent utnyttelse av musikalske motiver, rytmemønstre og harmonikk. Disse begrensningene kan fort bremse den kreative flyten med mindre man har internalisert kunnskapen om dem i tilstrekkelig grad. Internalisering skjer gjennom konsentrert
I et intervju hvis autentisitet riktignok er omdiskutert, beskriver komponisten Johannes Brahms (1833-1897) hvordan han utløser og mottar inspirasjon. Her får man en fremstilling som bekrefter den klassiske forståelsen av inspirasjon – noen vil kalle den en myte fra romantikkens tidsalder. I denne samtalen uttaler han blant annet:
... – Å erkjenne at vi er ett med Skaperen, slik Beethoven gjorde, er en vidunderlig og ærefryktinngytende erfaring... Jeg grunner alltid over dette før jeg begynner å komponere. Det er første trinn. Når jeg føler trangen begynner jeg å påkalle min Skaper direkte og jeg stiller ham først de tre viktigste spørsmål som vedrører vårt liv her i denne verden: Hvorfra, hvorfor, og hvortil [woher, warum wohin]?
Umiddelbart føler jeg vibrasjoner som oppliver hele meg, fortsatte Brahms. – Dette er Ånden som opplyser sjelskreftene inne i meg, og i denne eksalterte tilstand ser jeg klart det som er skjult for meg i min vanlige sinnstilstand; da føler jeg at jeg er i stand til å trekke inspirasjon ovenfra, slik Beethoven gjorde... Disse vibrasjoner antar formene til distinkte sinnbilder, etter at jeg har formulert mitt ønske og min beslutning med henblikk på det jeg ønsker å oppnå -- nemlig å bli inspirert til å komponere noe som vil virke oppløftende og gagne menneskeheten -- noe av varig verdi. Straks kommer idéene flommende inn over meg, rett fra Gud, og ikke bare ser jeg distinkte temaer for mitt indre øye; de har også de rette former, harmonier og orkestrering. Takt for
å oppnå slike resultater - en tilstand der det bevisste sinn er midlertidig satt ut av funksjon og det underbevisste styrer, for inspirasjonen kommer gjennom det underbevisste sinn som er en del av Allmakten. Men jeg må være varsom så jeg ikke taper bevisstheten, ellers vil ideene forsvinne.
Jeg må innrømme at jeg ofte har fulgt denne oppskriften i min egen komponering. Det er flere interessante ting å merke seg: Brahms er opptatt av å sette det bevisste selv delvis ute av spill, for at inntrykk han mener kommer fra det ubevisste, skal kunne spille seg fritt ut. Altså en mental funksjonsmåte preget av ledighet som ikke er ulikt den som utløses ved bruken av metodelyden. For Brahms har ikke begrepet ‘det ubevisste’ en psykologisk pregning; snarere antyder han at det ubevisste er en dimensjon i mennesket som er ett med det større kosmos, med det guddommelige. Det han innleder sin skaperiske inspirasjon med, er en kontemplering av livets store eksistensielle spørsmål: hvorfor vi eksisterer, hva som er vår opprinnelse. Gjennom disse tankene kommer han i berøring med de grunnleggende skaperkreftene i universet. Videre er det ikke uvesentlig at han bevitner for seg selv og sin Gud at han ønsker å bidra til noe positivt for menneskene. Og vel å merke: Det er gjennom de indre sansene, både gjennom lytting og syn (noteskrift) at inspirasjonen nedfeller seg.
Brahms var en komponist som manifesterte sine musikalske idéer i noteskrift. Imidlertid var han også – som mange av de store komponistene – en god improvisator. Å improvisere, altså skape i real tid, uten foregående detaljplanlegging, er selvsagt noe man kjenner godt til spesielt i jazz-musikk. Selv må jeg ofte improvisere for å finne frem til konkrete løsninger i min musikk. Fingrene på klaviaturet tenker noen ganger bedre enn det jeg er i stand til å forestille meg i mitt indre. Den skapende impulsen er med andre ord ikke bare en mental ferdighet, men en bevegende kraft som flyter gjennom det kroppslige.
Generelt kan skapende virksomhet deles i tre ulike funksjonsnivåer: På et materielt nivå består kreativitet i kombinasjon og rekombinasjon av allerede kjente enheter. På neste nivå er kreativiteten målstyrt: Den forutsetter et slags bilde eller forestilling om hva man vil frem til, og så er det prøving og feil som utgjør prosessen. Det tredje nivået er bevissthetsbasert: Idéer som plutselig slår ned, viser seg, fremstår uten at de er resultat av konkrete resonnementer eller fremskrivninger. Alle disse tre nivåene er aktivert i komposisjonsprosessen slik jeg kjenner den; prosessen vandrer frem og tilbake mellom det komposisjons-tekniske, idéen om hva man vil frem til, og åpenheten for at uforutsette løsninger kan melde seg. Det er spesielt for det sistnevnte at Acem-meditasjonen er en god hjelper; det at man ikke forsøker å presse bort tanker, men lar dem vandre, gir den nødvendige mentale åpenhet for at en forløsende inspirasjon kan melde seg, eller at et vagt spørsmål kan krystalliseres i en klar tanke.
Inspirasjon er ikke et fenomen som lar seg begrense til kunst. Viktige vitenskapelige gjennombrudd har skjedd når ting uventet faller på plass for en forsker som for en tid har arbeidet med et problem, og ikke klart å løse det gjennom bruk av resonnementer eller eksperimentell prøving og feiling. Her spiller de indre sansene en ikke ubetydelig rolle. Einstein forteller at arbeidet med formulering av relativitetsteorien ikke primært skjedde gjennom bruk av matematiske formler; han arbeidet med indre, ganske ubeskrivelige bilder. Gjennom disse fant han gestalter han kunne formulere i et matematisk språk. Dermed trådte hans visjoner av tid og rom inn i vitenskapen, og ble etterprøvbart. Men uten hans omfattende matematiske kunnskap, ville det han så for seg med sine indre sanser, forblitt rene fantasier.
Acem-meditasjonen arbeider med å løse opp psykologiske blokkeringer for en rikere erfaring av en selv og verden; kanskje kan man si at meditasjonen dermed også åpner opp for tilegnelsen av en konfesjonsløs, allmenn åndelighet. Religion er en annen sak, ikke fordi den ikke rommer åndelighet, men fordi den er flere ting i tillegg. Religion dreier seg essensielt om menneskets relasjon til Skaperen, om forpliktelse på autoritet og normer som gis med guddommelig myndighet, og om utviklingen av samfunnsinstitusjoner som skal forvalte verdinormer og legge grunnen for fremgang i menneskelig sivilisasjon. Religionene fremmer en mystisk visjon av kosmos: Verdener myldrer frem fra en enhetlig urgrunn som er satt av en kraft og intelligens som helt overgår menneskesinnet, men som fra tid til annen får en menneskelig representant i form av en guds-åpenbarer. Bahá’í-religionen forutsetter at det er en evolusjonær drivkraft i skaperverket som fører dette langsomt fremover mot høyere grader av bevissthet. Menneskets historie dreier seg blant annet om slike fremskritt i bevissthet og sivilisasjon. Bahá’í-religionen er den seneste av de universelle religionene. Den oppstod i Iran i 1844 og er i dag et verdensomspennende trossamfunn. Den bærer i seg en omfattende visjon av kosmisk enhet: mellom Gud og menneske, og mellom mennesker i prosess mot enhet gjennom et globalt, lov-organisert verdenssamvelde. Min videre drøfting av forholdet mellom de indre sansene vil ta utgangspunkt i bahá’í-religionen som er den jeg kjenner best.
Bahá’í-religionen forutsetter eksistensen av en parallell, ikke sansbar verden, sfæren for sjelenes evige liv. Siden det i den transcendente verden ikke finnes sansbare fenomener som kan navngis med begreper, er metaforene – de poetiske bildene – den viktigste uttrykksformen i de hellige skriftene for å beskrive en hinsidig virkelighet. En metafor er som kjent å benytte et bilde for å beskrive noe som er mer abstrakt. I uttrykket ‘Akilles var en løve i kampen’ f.eks. må leseren selv finne ut hvilken abstrakt egenskap de to har felles gjennom å reflektere over hva likheten kan være. I bahá’í-skriftene er konkrete ting ofte metaforer eller analogier for åndelige egenskaper. I en av sine meditasjoner sier f.eks. Bahá’í-troens grunnlegger, Bahá’u’lláh (1817-1892):
Hver gang jeg løfter mine øyne mot din himmel, kommer jeg i hu din høyhet og din opphøyethet og din uforlignelige herlighet og storhet. Og hver gang jeg vender blikket mot din jord, bringes jeg til å erkjenne bevisene på din makt og tegnene på din gavmildhet. Og når jeg ser på havet, finner jeg at det taler til meg om din majestet og om din veldes kraft og om ditt overherredømme og din storhet. Og når enn jeg betrakter fjellene, ledes jeg til å oppdage din seiers bannere og din allmakts faner.
Himmel, jord, hav og fjell er konkrete størrelser. De kan undersøkes som materielle størrelser og underkastes vitenskapelige undersøkelser, de kan betraktes utfra sin nytteverdi for oss – altså hvordan vi kan utnytte dem, og de kan gi oss en estetisk naturopplevelse. I tilfelle teksten over, er natur-fenomenene gitt en helt annen betydning: De er omtolket til tegn eller symboler som har en viss likhet med guddommelige egenskaper, slik som opphøyethet, storhet, gavmildhet, majestet og allmakt. Denne omtolkning går gjennom de indre sansene: Vi kan i vår indre forestillingsverden reflektere over likheten mellom himmel og høyhet og herlighet, mellom gavmildhet og jord osv. I en religiøs meditasjon vil man i sitt indre søke etter hva som forbinder naturelementene med åndelige egenskaper – altså hvordan noe som kan sanses viser til noe liknende som ikke kan erfares gjennom sansene. Her åpnes det en vei for menneskelig erkjennelse der sinnet søker en høyere, eventuelt gudommelig mening i alt som er, og etter hvert kan komme til å oppleve alt eksisterende som gjennomlyst av ånd.
Det er klart at de indre sansene er sentralt for fantasien. Hva er ren fantasi – og når kan fantasien være en vei til erkjennelse av en høyere virkelighet? Religionsfilosofen Henri Corbin (1903 -1978) har laget et nytt begrep: ‘imaginal’ som betegner noe annet enn det sedvanlige begrepet ‘imaginær’. Det sistnevnte er noe vi forestiller oss, noe vi fantaserer frem. Det første er derimot erfaringen av en virkelighet utenfor den sansbare, en virkelighet som utelukkende er tilgjengelig gjennom de indre sansene.
En sentral skikkelse i Bahá’í-religionen, ‘Abdu’l-Bahá, (1844-1921) begrunner viktigheten av å åpne de indre sansene slik:
Guds gunstbevisninger er altomfattende, men dersom menneskesjelens bevisste øye forblir tilsløret og formørket, vil den ledes til å benekte disse åpenbaringer av guddommelig gavmildhet. Derfor må vi av hjerte og sjel bestrebe oss slik at de slør som tildekker den indre synsevne kan bli fjernet, slik at vi kan beskue åpenbaringene av Guds tegn, få blikk for hans mysteriøse nåde og erkjenne at materielle velsignelser er som intet sammenliknet med de åndelige gaver. Guds åndelige velsignelser er størst.
I bahá’i-troens kosmologi finnes det en verden av fenomener mellom menneskets sansbare verden og det guddommelige som i siste instans unndrar seg ethvert bilde og begrep. Meditativt arbeid med de indre sansene kan lede en inn i et billedløst bevissthetsfelt, der man erfarer en form for tidløshet og samtidig en stor meningsfylde.
‘Abdu’l-Bahá antyder en meditativ fremgangsmåte for å åpne de indre sansene. Den skal gjøres ved midnatt når det er stillhet og mørket ikke aktiverer de ytre sansene. I meditasjonen omtales både syn, berøringssans, smak/lukt, hørsel og kinetisk sans. Gjennom observasjon av de indre sansenes bevissthetsfelt, ledes man mot noe hinsides spesifikke forestillinger og fantasier:
O sannhetssøker! Hvis du ønsker at Gud skal åpne ditt åndelige øye, må du bønnfalle Gud, be til ham og samtale med ham ved midnatt idet du sier:
O Herre, jeg har vendt mitt ansikt mot din enhets rike og er nedsenket i din barmhjertighets hav. O Herre, gjør mine øyne forklaret ved synet av dine lys i denne mørke natt, og gled meg med din kjærlighets vin i denne vidunderlige tidsalder. O Herre, la meg høre din kallen, og la din himmels porter åpnes for mitt åsyn, slik at jeg kan skue din herlighets lys og drages mot din skjønnhet.
Sannelig, du er giveren, den gavmilde, den barmhjertige, den tilgivende.
....
Jeg åpnet denne artikkelen med å si at for meg ble musikken et spørsmål om liv eller død: Hva motiverer en til å holde livet ut i forgjengeligheten? Musikk, meditasjon og religion har en ting til felles: De åpner for annerledes måter å erfare verden og oss selv. Musikken er en kunstart som er meningsfull uten benyttelse av ord; den gir ikke informasjon om verden, snarere tilbyr den en måte å være i verden. For meg har dette vært særdeles viktig.
En vakker indonesisk legende, spunnet rundt Koranens skapelsesberetning, forteller om musikkens livgivende kraft: Gud hadde skapt menneskesjelen, og bød den å innta sitt jordiske legeme av støv og leire. Menneskesjelen kviet seg for å skitnes til av det materielle. Da kalte Gud frem musikere som spilte skjønn musikk for sjelen: Da aksepterte den å tre inn i den forgjengelige verden.