Dag Jenssen
Dag Jenssen, dr. art., historiker, førsteamanuensis i vitenskapsteori, OsloMet - storbyuniversitetet, redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.
Klokken nærmer seg tre en ettermiddag i 1975. Jeg er 16 år og har akkurat kommet hjem fra skolen.
Jeg går inn på rommet mitt og setter meg til rette foran stereoanlegget. Endelig fred å få! Monark-anlegget med en effekt på 2 x 12 watt og separate høyttalere, tenner sitt grønne lys inne i frontpanelet.
Jeg legger LP’en Foxtrot med den engelske progrock-gruppen Genesis, side to, på platespilleren. Ut klinger Horizons, halvannet minutt med akustisk gitar etter sigende inspirert av Bach og andre klassikere. Den etterfølges av Supper’s Ready. Dette stykket er på hele 23 minutter og opptar resten av vinyl-siden. Daglig lytter jeg gjennom dette, med lukkede øyne i en behagelig sittestilling, som i en meditasjon.
Det er ingen som har fortalt meg at jeg skal gjøre det. Det fantes mye annen musikk å høre på, mye annet å holde på med. Men et halvår, kanskje opp mot ett år, ble andresiden av Foxtrot et fast punkt som jeg gjorde til mitt eget. Jeg tror jeg kan slutte meg til Dave Gregory, gitarist i gruppen XTC: «Supper’s Ready ble som en avhengighet. Den hadde en så herlig sound og nok av mysterier til å få deg til å ville høre den igjen og igjen.»
Et ungt sinn møter en type musikk, i dette tilfellet et av de vellykkede stykkene innenfor progrock-sjangeren, som blomstret på første halvdel av 1970-tallet. Hva var det som traff meg i denne musikken?
Forsoning
En dag, kanskje i 13-årsalderen, kanskje senere, står gutten i stuen. Foreldrene er der. Moren sier noe morsomt som får faren til å respondere anerkjennende, med et smil og en blid kommentar. Dette har en umiddelbar og ganske sterk effekt på gutten. En tidligere ukjent glede brer seg i kroppen. Han har en følelse av at alt faller på plass, en følelse av helhet. Det er totalt overraskende.
I en slik hendelse aner man et bakenforliggende mønster av foreldrekonflikt som sønnen har gjort til en indre motsetning. Her er en uferdig side i et ungt sinn. Når mønsteret en dag tilfeldigvis brytes, er det forløsende, motsetningen opphører for en stund. Mor eller far? Mors verden, eller fars verden? Med ett er det begge, gjensidig anerkjennende.
Følelsen av helhet – og gleden ved dette – har i varierende grad kunnet komme tilbake gjennom livet. I relasjonen til en annen, i samarbeid, eller ved fullført arbeid. Regelmessig meditasjon har også bidratt. Det er ikke så uvanlig; for mange kan meditasjon være et forsoningsarbeid som rører ved indre poler.
Jeg nevner dette fordi jeg tror det er relevant for å forklare hvordan den 23 minutter lange Supper’s Ready kunne bli så tiltrekkende, ja, nødvendig, for tenåringssinnet der foran stereoanlegget.
I forbindelse med en nyutgivelse i 2007, ble det gjort intervjuer med Genesis-medlemmene. Intervjuserien er tilgjengelig på Youtube. Vokalisten Peter Gabriel sier:
Jeg tror Supper’s Ready er en av disse «reisesangene», hvor vi virkelig prøvde å bringe folk med oss gjennom en slags drømmereise. Og når det lyktes, når vi kom til dette New Jerusalem-stoffet mot slutten, da kunne du virkelig føle at du berørte folk på en ganske dyp måte.
Tony Banks (tangenter) pekte på at de senere partiene er et toppunkt som kunne ha stor effekt på publikum på konserter. Men han føyde også til at klimakset «hadde behov for alt stoffet i forkant, et forspill, du måtte ha alt dette foran for å komme til dette øyeblikket, og deretter leverer den virkelig».
Musikk er fortelling
Som disse utsagnene antyder, kan musikk være fortelling. Som fortelling kan den – likesom en roman, et dikt, en film, et teaterstykke – føye sammen motsetningsfylte elementer til et tilfredsstillende hele. Fortellingen oppnår ikke sin effekt gjennom intellektuell erkjennelse, men ved å berøre følelsesmessig og føre oss gjennom en indre erfaring.
Et særlig trekk ved musikk er dens evne til å være frigjort fra det å referere konkrete scenarier, noe en roman derimot i langt større grad gjør. Musikologen Maynar Solomon framhever at musikkens potensial for å gi mening for oss, nettopp på grunn av denne frigjøringen, er «vidåpent, en overflod av muligheter av enhver type». Selv når komponisten bevisst forsøker å beskrive noe konkret, som i Bedřik Smetanas tonedikt Die Moldau, så kan det hos lytteren være et behov for å frigjøre seg fra det konkrete, i dette tilfellet bildet av den brede elven som flyter gjennom Böhmens natur- og kulturlandskap.
Hva som deretter fins av meningsgivende innhold i musikken, er mer universelle skiftninger mellom lys og mørke, konflikt og harmoni, trygghet og angst, langsomt og hurtig, rytmiske endringer, sykluser eller sekvenser med tilsvarende variasjoner. Dette kan alt sammen knytte an til menneskelige livstema, med avledninger i utallige konkrete erfaringer, handlinger, forventninger osv. i et liv.
Solomon tolker deler av Mozarts musikk i dette perspektivet. Han kaller Mozarts budskap trouble in paradise idet musikken typisk veksler mellom rolige, kontemplative og mer dissonante, angstfylte partier. Med henvisning til psykoanalytikeren D. W. Winnicott, mener Solomon at Mozart gir musikalsk form til spebarnets førspråklige erfaring av trygg nærhet til mor og en truende angst for separasjon og tap. Hvem vil ikke, uavhengig av hvordan ens ytre liv er, kunne bli berørt av et slikt tema?
Hverken komponist, utøver eller lytter trenger å være bevisst at det er dette man er i kontakt med. Likevel er det kanskje noe i en som søker det intuitivt. Det åpner for en form for sjelelig næring eller kontakt.
Et taggete musikalsk hele
Da jeg som tenåring lyttet til Supper’s Ready, var det uten interesse for det eksplisitte temaet stykket behandler. (Det dreier seg om et par som fra den hjemlige sofakroken føres inn i en drømmeverden der de møter ondskap i ulike former, inklusive djevelen selv, for til sist å komme hjem igjen og oppleve paradisisk harmoni.) For meg var det fortellingen som musikk, som lyd, som var det virksomme. Slik sett, var stykket en reise gjennom forskjelligartede musikalske verdener i form av en oppbygging, et klimaks og en logisk avrunding.
Rock-skribenten Mick Wall har beskrevet Supper’s Ready som «et taggete, musikalsk hele». Dette kan kanskje tydeliggjøres ved å si at stykket er som en rad ujevne steinblokker som ligger ved siden av hverandre, som i et maleri, fra venstre mot høyre. Musikken begynner hjemlig og rolig flytende. Temaet utvikler seg, skifter, og tar etter hvert form av vakkert orgel- og fløytespill. Brå skifter leder over i nye tema, som sceneskifter i et teaterstykke. Noen partier er vare og langsomme, andre drivende, kampvillige, atter andre fulle av barnslige innfall. Når vi kommer til klimaks, hvor djevelen gjør sin entré, får vi en sjelden, rykkende 9/8-takts rytme som bryter lytterens forventning. Musikken kan likesom ikke falle til ro. Men mot slutten tas åpningstemaet opp igjen, nå i en forløst, svingende og tyngre rock-form. Vi er så å si hjemme igjen.
Tony Banks nevner at komponeringen av stykket var kommet inn i en blindgate omtrent midtveis. Det førte til at man stoppet opp og kastet kortene på ny. Herfra og ut ble det mer improvisasjon, musikken fant sin form mer spontant. Det som ifølge Banks var lettest å få til, ble i ettertid det mest vellykkede, det som i størst grad fenger lytterne.
Denne musikalske reisen, eller fortellingen, kan ha tilfredsstilt et ungt tenåringssinn som kunne berøres av helhet og forsoning av motsetninger. For her bindes nettopp vidt forskjellige uttrykk sammen til en tilfredsstillende helhet. Tenåringen ville intuitivt tilbake og være med enda en gang!
Dannelse av et selv
Ganske visst en subjektiv, ja, spekulativ tolkning av hva som kan ha foregått i møtet mellom et sinn og et stykke musikk! Men tolkning av musikalsk mening er ikke en eksakt vitenskap. Musikken er som Solomon påpeker, vidåpen for meningsdannelse. Hva jeg har antydet, er en mulig forståelse av en ungdommelig musikalsk besettelse.
Tenårenes psykologi handler blant annet om å danne et selv, finne en identitet. Foreldre er kommet noe på avstand og jevnaldrende blir viktigere. Musikk som lyd-fortelling kan åpne for noe viktig i en selv – uferdige sider i oss, sentrale livstema. Den gjør det kanskje ikke like effektivt som meditasjon. Men den kan være en av veiene som leder oss nærmere vår kjerne og hjelper identitetsdannelsen.
King Crimsons lerketunger
Genesis var en sentral gruppe innen progressiv rock. Foruten denne gruppen snakker man gjerne om fem andre innen sjangeren: Pink Floyd, King Crimson, Jethro Tull, Yes og Emerson, Lake & Palmer.
Flere av mine jevnaldrende kamerater var også tiltrukket av denne musikken. Hver og en kunne finne sin favoritt og reklamere for den overfor de andre. Også slik var musikken identitetsskapende, som et tegn overfor de andre, på hvem man var.
Selv hadde jeg en favoritt i King Crimson, som jeg for øvrig fikk sett på konserter i 2016-2017. Blant toppunktene i denne gruppens katalog finner vi et stykke med et litt makabert navn som refererer seg til en rett fra det franske kjøkken: Larks’ Tongues in Aspic. Det er et stykke i fem deler, utgitt over en periode på hele 30 år. Den gangen fantes bare de to første delene, opprinnelig på et 1973-album av samme navn.
Jeg festet meg særlig ved nr. 2 (heretter Larks’ II), et instrumentalstykke på ca. 6 minutter. Og det var spesielt slik denne musikken ble spilt live på albumet USA, som fascinerte. Her var tempoet noe skrudd opp i forhold til studioversjonen. Musikken fikk ekstra intensitet og tilstedeværelse. Igjen satt jeg med lukkede øyne foran stereoanlegget.
Larks’ II bryter løs som et uvær, drevet av gitarist og leder Robert Fripps insisterende, skjærende, forvrengte, rytmiske akkorder. Deretter kommer raskt cymbaler og etter hvert bass og trommer, før et enkelt, forrykende tema dukker opp. Sekvensen repeteres oppover skalaen, som om musikken beveger seg i en trapp.
Etter 45 sekunder slipper energien og vi befinner oss i et rolig, repeterende tema. Vi er som i stormens stille sentrum. Stykkets struktur er for det meste denne vekslingen: Stormen og et rolig sentrum. Mot slutten smelter kontrasten mer sammen, harmonisk og intens på samme tid.
Vrede og kontroll
Larks’ II har blitt karakterisert som «en berg-og-dalbane av vrede og kontroll». Her er det aggressivitet, men den er holdt strengt i tømme. Var det noe som liknet en slik struktur i mitt eget indre? Kanskje, aggresjonshemmet som jeg nok for en del hadde vært gjennom oppveksten. En del innestengt energi, ja – nå forsterket av et biologisk drevet tenåringstrykk.
Hva jeg tror Larks’ II traff den gangen, og som var tilgjengelig der jeg satt, lyttende, er det vi kan kalle det nye aktive selvet som gjennom tenårene melder seg, dels også som følge av biologiske forandringer i kroppen. Nye impulser søker akseptable uttrykk.
Å ta risiko og prøve ut nye ting, beskrives av psykologien som karakteristisk for tenåringen. Impulskontroll og vurderingsevne er ikke fullt utviklet. Man er som flytende materiale i en støpeform. For egen drift å finne sin plass i verden, er en oppgave.
For meg går Larks’ II inn i dette scenariet. Stykket taler til frambrytende impulser, særlig de aggressive, selvhevdende – de som har med å drive seg selv fram i verden. En interessant spenning i stykket er, som antydet, at det også framføres med høy grad av kontroll. Dette er ikke løst svingende musikk. Det er heller ikke utsvevende, slik gitarsoloer fra rockens repertoar ofte kan være. Det ligger i tungrockens landskap, nærmer seg heavy metal. Musikken har en slags maskinkarakter.
Vi er i stormen på havet, men også i båtens indre, understreket av cymbalene som kan minne om damp som slippes ut under høyt trykk. Larks’ II er storm, stormens sentrum, og oss selv i vårt eget maskinrom.
Lyd og livstema
Lyd virker på sinnet. Lyd kan sette oss i en stemning. Den kan gjøre at vi ønsker å være i bevegelse. Den kan stimulere til avspenning og ro. Jeg husker lyden av fjellbekker fra barndommen. Det er en god stemning i den lyden. Et løfte om friskt og rent vann å drikke etter en times gange.
Det jeg har sett på i denne artikkelen, er hvordan musikkens mer utviklede lydmønstre, som danner noe som likner fortellinger, knytter an til livstema. Det er kanskje ikke så rart at tilknytningen til livstema kan skje. Det dreier seg jo her om lyd-kommunikasjon fra mennesker til mennesker.
Det er likevel fascinerende at lyden alene – fysisk sett ikke annet enn trykkvariasjoner i luften – har dette potensialet. Eksempelet vårt har vært egne tenåringserfaringer i møtet med et par stykker innen sjangeren progressiv rock.
Den progressive rocken søkte å hente inn elementer fra klassisk musikk, så vel som folkemusikk og jazz. Slik brøt den også ut av den korte popmelodiens format. Men å lage 23 minutter med sammenhengende, meningsfull musikk er krevende. Den må være meningsbærende så å si fra øyeblikk til øyeblikk.
Den klassiske pianisten Glenn Gould skrev en gang en sang med tittelen: Så du vil skrive en fuge? (So you Want to Write a Fugue?) Der heter det: «For den eneste måten å skrive en på / Er å kaste seg ut i det og skrive en / Så bare glem reglene og skriv en». Men et underliggende tema i Goulds tekst er også at tradisjonen har stor tyngde, så å skrive en fuge er også noe å frykte: «Du har motet til å skrive en fuge».
Det var det de gjorde, progrockerne, de kastet seg ut i krevende oppgaver. Noen ganger lyktes de. Iblant fikk de, med rette, høre at dette var pretensiøs, pompøs og oppblåst musikk. I andre halvdel av 1970-tallet ble de skjøvet til side av den råere og enklere pønk-rocken. Siden den gang har progrocken levd videre på siden av det som til enhver tid har vært hovedstrømninger.
Litteratur
- Prog [magasin]: Issue 73, 11.01.2017.
- Maynard Solomon: Mozart. A Life, 1995.
- Mick Wall: Supper’s Ready by Genesis: the story behind the song, Classic Rock, 6. oktober 2022.
- Ed Ward: The History of Rock & Roll. Vol. 2, 2019.
- Youtube: Foxtrot Reissues Interview 2007.
- Wikipedia-artikler.