Norge er et av verdens beste land å leve i - mener en del.
– når idealer møter realiteter Norge er et av verdens beste land å leve i - mener en del. Da er det lett å tro at vi besitter den riktige oppskriften for å klare nettopp dét. Men hva gjør vi når det viser seg at verden der ute oppfører seg på en helt annen måte enn vi tror?
Ikke engang i Norge har vi klart å skape et paradis på jorden. Kanskje har vårt velfungerende demokrati og vår gjennomregulerte velferdsstat likevel bidratt til at vi har fått så mange utenrikspolitiske idealister. Å mene at vi lever i «verdens beste land» er ikke uhørt her.
Når verdens kaotiske brutalitet og mangfoldighet åpenbarer seg, er det i hovedsak tre mulige måter å reagere på: Vi kan tviholde på det idealistiske perspektivet og nekte å se realitetene i øynene. Vi kan bli mer realistiske, men likevel beholde den idealistiske troen på at verden fortsatt - med møysommelig arbeid - kan forandres til det bedre. Eller vi kan bli kyniske og resignere i en tro på at krig og konflikt er en uatskillelig del av internasjonalt samkvem, og at det er lite eller ingenting vi kan gjøre for å motvirke det.
De fleste vil trolig tenke at vi bør unngå det Hammer Tusk - Unsplash første og det siste. Streben mot idealistiske mål uten en realistisk vurdering av hvordan verden faktisk er, har små muligheter til å lykkes. Motsatt kan kynisk resignasjon gjøre at vi unngår å se de mulighetene vi tross alt faktisk har til å skape forbedringer.
Så da ligger vel løsningen i midten? I en «idealistisk realisme»? Jo da – på sett og vis gjør den nok det. Men én ting er å si det – noe annet er å sette det ut i livet. I praksis er det uhyre komplisert å finne en god balanse mellom idealer og realiteter i vår håndtering av internasjonale problemer. Denne artikkelen belyser hvordan denne vedvarende spenningen har preget norsk og vestlig utenrikspolitikk det siste hundreåret.
De færreste tenker vel at USAs tidligere president George W. Bush og partiet Rødt har mye felles. Kan det likevel tenkes at det er noe som forener dem? Våren 2003 gikk bølgene høyt. Bush og hans gruppe av såkalte neokonservative republikanere var faktisk på mange måter idealister, men på den måten at de skulle spre demokratiet med våpenmakt. De gikk til en krig mot Saddam Husseins Irak etter å ha hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen - en påstand som siden viste seg ikke å stemme, og som trolig til dels var basert på ren løgn. To år tidligere hadde de også invadert Afghanistan. Riktignok gjorde de dette på et tryggere folkerettslig grunnlag etter angrepene 11. september – men også der hadde Bushadministrasjonen en tro på at man kunne bygge et demokrati med våpen i hånd. Etter Talibans maktovertakelse i august 2021 vet alle hvordan dét gikk.
Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 høstet Rødt som kjent kritikk fra mange hold for å være det eneste partiet på Stortinget som var motstandere av våpenstøtte til Ukraina. Først over et år inn i krigen snudde de - på landsmøtet i april 2023.
Det Bush og Rødt har blitt kritisert for, er jo i alle fall ikke idealene eller målene de står for. Bush ville i bunn og grunn spre demokratiet - og Rødt har hele tiden vært utvetydige i sin støtte til Ukrainas demokrati og suverenitet. Så det de ble kritisert for – og det de dermed har felles – er det mange mener er en urealistisk vurdering av hvordan verden faktisk er, og dermed hvilke virkemidler som er best egnet for å komme nærmere de gode målene man setter seg. Bush ble kritisert for sin tro på at man kan fremme demokratiet med våpenmakt, mens Rødt ble kritisert for sin tro på at man ikke bør forsvare Ukrainas demokrati med våpenmakt - i alle fall ikke med utenlandske våpen.
Mer om dette mot slutten, men la oss først spole 119 år tilbake i tid. «INGEN UDENRIGSPOLITIK AT HAVE» I 1905, etter bruddet med Sverige, gikk utenriksminister Jørgen Løvland i Norges første selvstendige regjering, til Stortinget for å formulere landets nye politikk. «Norges udenrigspolitik må være ingen udenrigspolitik at have», sa Løvland den gangen.
Han sa også at Norges oppgave måtte være å holde oss utenfor de allianser som kan dra oss inn i krigseventyr med noen av de europeiske krigerstatene, som han kalte dem. Og ganske lenge etter 1905 fungerte jo denne nøytralitetslinjen ganske bra. Men som historien siden skulle vise, skulle det ikke bli så enkelt etter hvert.
En morgen i 1948 dukket en mann ikke opp på kontoret. Gjennom tidene har det vært både mange menn og mange damer som ikke har dukket opp på kontoret. Men når vedkommende er landets statsminister, og ingen vet hvor han er, må man jo kunne kalle det et problem. Og i 1948 var det jo heller ikke bare å ringe mobilen eller sende en SMS.
En delegasjon med ledende Arbeiderpartipolitikere, blant dem Trygve Bratteli, ble derfor sendt ut for å lete – og etter to døgn fant de ham på hytta Kristi Rolighed i Bærumsmarka. Der satt statsminister Einar Gerhardsen og stirret apatisk og nedbrutt inn i vedovnen.
Hva hadde skjedd? Gerhardsen var født i 1897 og hadde dermed hatt sine formative år nettopp i den tiden da ledende norske politikere så det som sin oppgave ikke å føre noen utenrikspolitikk, og å holde oss helt utenfor maktspillet i Europa. Og det fungerte godt under første verdenskrig og et stykke etterpå. Alt dette ble selvfølgelig endret 9. april 1940.
Etter 2. verdenskrig var det åpenbart, også for Gerhardsen, at Norge i større grad måtte samarbeide med andre for å ivareta vår sikkerhet. Men Gerhardsen var fortsatt tydelig preget av tankegodset fra Løvlands tid. Han følte sterkt for et nordisk forsvarssamarbeid, men nettopp fordi han mente at våre skandinaviske naboer hadde den samme viljen til å holde seg utenfor krig som vi hadde.
Riktignok innrømmet Gerhardsen selv en tvil, og det gikk heller ikke som han ville. I regjeringskonferansen 11. mai 1948 ble hans ønsker om nordisk forsvarssamarbeid nedstemt. Et flertall i regjeringen ønsket at Norge skulle gå med i NATO. Gerhardsen begynte spontant å blø neseblod, avsluttet brått regjeringskonferansen, og forsvant ut i Bærumsmarka.
Hva var det Gerhardsen hadde stått i? Han hadde rett og slett havnet i kryssilden mellom idealer og realiteter i utenrikspolitikken. Gerhardsen hadde vokst opp med noen klare idealer, men måtte innse at omgivelsene rundt det landet han ledet, hadde endret seg markant.
Nå manifesterte denne spenningen seg rent fysisk i en nedbrutt statsminister som blødde neseblod og ikke fikk sove.
Og historien siden kjenner vi. Norges sikkerhet har blitt godt ivaretatt gjennom NATOmedlemskapet fra 1949. Men på den annen side har vi jo faktisk også blitt dratt inn i mange «krigseventyr» med det Løvland i 1905 litt uærbødig kalte de europeiske krigerstatene.
Våre spesialsoldater har tatt mange liv i Afghanistan, våre jagerfly har bombet i Libya, og vi har deltatt i operasjoner både i Bosnia, Kosovo, Mali og andre steder. Vår deltakelse i utenlandsoperasjoner har riktignok blitt mye kritisert. Men fra dem som støtter slike operasjoner, har det ofte blitt fremstilt som at når Norge tar på seg oppdrag, gjør vi det av idealistiske og uegennyttige grunner – vi skal gjøre verden bedre.
Det ser rett og slett ut til at det er vanskelig for oss å innrømme at dette er noe vi først og fremst gjør ut fra realisme og sikkerhetspolitisk egeninteresse. Og grunnen er kanskje at innrømmer man dét, er vel veien også kortere til å innrømme at det er jo noe rart med at et lite land langt mot nord, som Norge, skal delta i væpnede kamper i fjerne land som Afghanistan. Noen tenker derfor kanskje at en slik innrømmelse ville svekke oppslutningen om å gjøre noe vi kanskje er nødt til å gjøre dersom vi ønsker at den militære alliansen vi er medlem av, også skal være villig til å forsvare Norge den dagen det trengs. Kanskje bør det likevel her slås et slag for nødvendigheten av å ha to tanker i hodet på én gang: Ja, det var rart at Norge måtte bidra med militære styrker i Afghanistan.
Men kanskje var det – alt tatt i betraktning – likevel nødvendig. Godal-utvalgets rapport om Norges innsats i Afghanistan fra 2016 skjønnmalte ikke våre intensjoner. Den hadde tittelen «En god alliert». Og akkurat det er nettopp rapportens pinefullt ærlige konklusjon: Vår innsats gjorde mye for å ivareta Norges rolle som en alliert USA og NATO kunne stole på, men gjorde svært lite for det man hadde sagt sagt var målet – å bidra til demokratibygging og velferd i Afghanistan.
Slående få representanter for norske myndigheter snakket ærlig om dette så lenge våre styrker var i Afghanistan. Årsaken var nok at det var for vanskelig for den norske offentligheten å svelge at også vi, selve «fredsnasjonen», var villige til å bruke vold og våpenmakt for å ivareta et så abstrakt konsept som norske sikkerhetspolitiske interesser. Å fremme demokrati og kvinners rettigheter er langt mer salgbart i et land der utenrikspolitisk idealisme er sterkt fremtredende.
I 2017 fikk den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen, ICAN, Nobels fredspris. I offentligheten var vel den gjengse holdningen at dette var en velfortjent pris. For hvem kan vel forsvare atomvåpen etter å ha sett de skrekkelige bildene fra Hiroshima og Nagasaki fra august 1945, og når man vet at uforutsigbare diktatorer besitter dem? 115 land har så langt signert forbudstraktaten.
Det å skulle “redde verden” er en måte å bli anerkjent på. Likevel kommer det kritiske innvendinger, og det ikke fra hvem som helst. USA og NATO er kraftig mot forbudstraktaten, fordi de mener at den underminerer andre verktøy for å kontrollere atomvåpen, som ikkespredningsavtalen og ulike nedrustningsavtaler.
Norges NATO-tilknytning gjør også at et bredt stortingsflertall er mot at Norge skal undertegne. For det første: Atomvåpen er funnet opp, enten vi liker det eller ikke. De kan ikke av-oppfinnes. Og de besittes ikke bare av vestlige demokratier, men også av brutale, autoritære stater som søker makt over oss. Sett at alle verdens land en dag har skrevet under forbudstraktaten, men blant dem er det fortsatt mektige autoritære stater som ønsker å øke sin makt på bekostning av demokratiene. Er det da virkelig realistisk at en slik traktat vil være verdt mer enn papiret den er skrevet på? Hvis de demokratiske kvitter seg med sine atomvåpen og lydig følger opp forbudstraktaten, ville jo de autoritære statene få en enorm strategisk fordel dersom de klarte å gjenutvikle atomvåpen i det skjulte. Er det ikke åpenbart at de da vil falle for fristelsen?
For det andre: Vil en verden uten atomvåpen faktisk føre til mindre krig og elendighet? Mange har spurt seg om hvorfor den kalde krigen aldri ble varm og hvorfor Vest-Europa nå har vært inne i en historisk lang periode med fred. Kan ikke det ha noe å gjøre med at alle potensielle krigførende parter innser at bare muligheten for en atomkrig er forferdelig?
Men hvis det er slik, innebærer jo det at vi bør ha atomvåpen, i alle fall så lenge det finnes autoritære stater i verden. Og det er kanskje en litt for realistisk pille for mange å svelge – dersom, og selv om, det skulle være sant.
Poenget er egentlig å si at selv om både norsk og vestlig utenrikspolitikk i stor grad er styrt av beinhard realisme, så lever idealene i høyeste grad videre. Og hvorfor er det slik? Jeg har ingen svar, men skal prøve å antyde noe til diskusjon.
For det første: Det kan være vondt og psykologisk vanskelig å innse at verden ikke nødvendigvis er grunnleggende god. Og mange er kanskje redde for at det å bli mer realistisk også innebærer å bli kynisk. Og kyniske, det bør vi jo ikke være.
For det andre: Kan det å leve innad i en godt organisert velferdsstat som Norge tåkelegge at forholdet mellom land fortsatt på mange måter er et anarki, og at våre svar på det ofte må være deretter? For det tredje, og da med fare for å provosere litt. Kan det i noen tilfeller handle om at vi lever i det noen mener er en narsissistisk kultur, der det å skulle ut og «redde verden» er en måte å bli sett og anerkjent på? Det har ikke manglet kritiske røster mot måten Norge har innrettet sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på etter annen verdenskrig. Men alle partier som har fått regjeringsmakt, har endt opp med å føre en slående lik utenrikspolitikk til forgjengerne når de først har fått det faktiske ansvaret. Kan dette antyde at en del av kritikken mot norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk av og til har hatt posisjonering som grunnleggende drivkraft, heller enn en edruelig og realistisk vurdering av våre faktiske muligheter?
For det fjerde: Norge og vår vestlige verden er også stadig mer sekulær. Jeg skal ikke her ta stilling til om dette er en god ting eller en dårlig ting. Men det er én ting som jeg tror kan ha vært verdifullt i den gamle, religiøse verden, og det er skillet man opererte med mellom en fallen, syndefull verden og et fullkomment himmelrike. I dag tror færre og færre på et fullkomment himmelrike, og verden er et sted for å nytes, sier mange. Men hvis vi skal være helt ærlige, er det jo sånn at livet fortsatt inneholder mye smerte for oss alle. Og når ikke engang himmelriket lenger finnes, får vi da et ubevisst behov for å gjøre verden fullkommen, selv om det fullkomne kanskje bare finnes på et hinsidig plan?
Når vi snakker om idealer og realiteter i utenrikspolitikk, kommer vi ikke utenom å nevne den såkalte «realistiske skolen» og den «idealistiske skolen» i utenrikspolitisk teori. For å si det helt kort og enkelt, fokuserer den realistiske skolen på internasjonale maktforhold og mener at stater i all hovedsak handler ut fra egeninteresser, søker makt og forsøker å hindre at andre får mer. Realister ser gjerne verden som et internasjonalt anarki.
Motsatt vil idealister søke etter en verden preget av kollektiv sikkerhet. Dette er en verden der stater står sammen om å sikre freden, og der kollektiv sikkerhet skal danne utgangspunktet for samarbeid mellom land og folk.
Er det da dette vi her i artikkelen mener med idealer og realiteter i utenrikspolitikken? Ja, på sett og vis er det jo det. For det fremheves jo på flere vis at verden ikke bare er kos og søken etter felles løsninger på mål vi alle er enige om, men at også maktkamp, anarki, grådighet og brutalitet er en del av bildet. Med andre ord, at ikke bare idealisme, men også realisme har noe for seg.
Men det er mer komplisert enn som så. En mann som kan anskueliggjøre dette, heter John Mearsheimer.
John Mearsheimer er født i 1947 og er en amerikansk statsviter og professor ved University of Chicago. Han er i dag en av de fremste representantene for den realistiske skolen i internasjonal politikk. Mearsheimer mener NATO og de vestlige landene bærer ansvar for å ha provosert Russland til å angripe Ukraina i 2022. Ifølge Mearsheimer begynte problemet i 2008 da president George Bush uttalte at Ukraina og Georgia ville bli medlemmer av NATO, noe russiske ledere angivelig anså som en eksistensiell trussel mot Russland. Mearsheimer mener det ikke er Putins imperieambisjoner eller irrasjonalitet som er årsaken til krigen. Han uttalte rett før invasjonen at Russland burde få tydelig budskap om at Ukraina ikke ville bli tatt opp i NATO. Han sammenlignet Russlands forhold til Ukraina med USAs forhold til Mexico og Cuba, som USA neppe ville akseptere at andre stormakter inngikk militærallianser med.
Mearsheimer fremmer altså et tilsynelatende realistisk syn på verden – stater kjemper om makt, og Russlands frykt for amerikansk dominans er teoretisk sett akkurat det samme som amerikansk frykt for russisk dominans. Det er vel ingen overraskelse at Mearsheimers syn på Russland og Ukraina har møtt sterk motstand. Ikke minst har han blitt kritisert for å ignorere forskjeller i styresett, kultur og oppførsel mellom ulike land. Jeg er enig i at Mearsheimer i stor grad underspiller åpenbare interne faktorer som har bidratt til invasjonen.
Her kan vi nevne alt fra det russiske kollektive traumet etter Sovjetunionens fall, til mangelen på oppgjør med brutalt styre gjennom hundreår, og Putins isolasjon under Covid-pandemien – for å nevne noe. Jeg vil derfor hevde at den såkalte realismen Mearsheimer forfekter, på ingen måte tegner et realistisk bilde av hvordan verden - i dette tilfelle Russland - fungerer. Mearsheimers syn innebærer at dersom Russland bare får lov til å opprettholde politisk kontroll over Ukraina og det tidligere sovjetområdet, så vil landet roe seg og bli en mer konstruktiv aktør i internasjonal politikk. Jeg er ganske sikker på at det er motsatt, og at Putins appetitt da heller ville øke nettopp på grunn av de spesifikke kulturelle og psykologiske omstendighetene som det russiske regimet opererer under.
Og på samme måte som mange kritiserer Mearsheimer, kan man jo faktisk også kritisere Donald Trump. For det Trump forfektet – og kanskje igjen vil forfekte - i utenrikspolitikken, var jo på mange måter en forsøksvis realisme.
Trump så en verden der landene bare tjener sine egne interesser. Derav hans interesse for å forsøke å gjøre gode «deals». Det forsøkte han blant annet å få til med Kim Jong-Un og NordKorea. Det feilet ganske spektakulært. Hvorfor?
Både Mearsheimer og Trump svikter når det gjelder å innse at ekte realisme også må bygge på inngående kunnskap om de problemstillingene man til enhver tid står overfor. Og det gjør deres realisme veldig urealistisk. Mearsheimer ser verden slik han ønsker at den skal være ut fra det teoretiske rammeverket han holder seg veldig fast i. Men Putin sprenger disse rammene. Trump ønsker intenst at alt skal kunne ordnes med en god deal. Kim Jong-Un så det ganske annerledes.
Å gi avkall på sine atomvåpen, eller i det minste å redusere antallet, viste seg å være ganske uaktuelt for ham. Å være sentrum for verdenspressens oppmerksomhet på et podium sammen med USAs president, var han derimot svært interessert i.
Og så noen avsluttende ord om partiet Rødt. Jeg begynte med å beskrive kritikken mot dem i Ukraina-spørsmålet. Men la meg også stille et spørsmål til partiets kritikere. Kan det være at vi er tjent med at i alle fall et lite mindretall forfekter de idealistiske perspektivene litt kompromissløst, selv om det kanskje ville bære galt av sted om man skulle realisere dem fullt ut? Kanskje trenger realistene noen ordentlige idealister å bryne sin egen realisme mot, om ikke annet som en påminnelse om at realisme ikke må få utarte til kynisme?
For idealer kan nok bære galt av sted. Men en verden med kun realisme fortoner seg også som et jernbur. Spørsmålet om hvor balansen mellom urealistisk idealisme og kynisk realisme ligger, er dynamisk. Vi behøver derfor en offentlighet med levende debatt og dialog, der kanskje også ytterpunkter er nødvendige dersom vi skal komme frem til de aller mest gjennomtenkte løsningene til slutt.
Milorg-leder og forsvarsminister Jens Christian Hauge var generelt kjent som en av de mest beinharde utenrikspolitiske realistene Norge har hatt. Like fullt var han mannen som uttalte følgende: «Vi må tro at drømmen i det lange løp, og realismen i det korte, i det store perspektiv lar seg forene og trenger hverandre.»
Det synes jeg er både tankevekkende og fint sagt.