Sant eller usant

En psykotisk person forstår verden annerledes enn andre, og har vrangforestillinger.

I en verden der alternative virkeligheter får eksistere, vil mange ikke-psykotiske ha ulikt begrep om hva som er sant.

I denne teksten utforsker vi vårt forhold til virkeligheten. Hvis Trump feilaktig tror valget var stjålet, er det vrangforestillinger? Rundt halvparten av amerikanske republikanere trodde Donald Trump ble frastjålet valget i 2020 selv 3 år etter at det skjedde. De var neppe psykotiske, men hadde en helt annen virkelighetsforståelse enn de fleste i Skandinavia. Når verden tolkes så ulikt, hvordan kan vi stole på vår versjon av den verden vi ser?

Noen ting er vi enige om, de anses som fakta. Oslo er hovedstaden i Norge. Granitt er tyngre enn vann. Allerede det vi anser som fakta, vil enkelte betvile. Jorda er rund er et faktum, vil de fleste av oss mene. En liten, men økende minoritet betviler dette. Så er det en gradvis overgang mot det mer usikre, det som er åpent for tolkning. Det er ikke alltid klart hvem i et parforhold som bidrar mest til familien og hvem som har mest rett til å sove lenge på søndag. Her er det kanskje ikke noe rett og galt. På den andre enden av skalaen er det vi gjerne har godtatt at vi ikke kan enes om. Finnes det en Gud? Var oppløsningen av Sovjetunionen et gode eller et onde?

En psykotisk person har en virkelighetsforståelse som er feil og defineres som sykdom. De har en forståelse av verden som er preget av en indre ubalanse mer enn den ytre realitet. Når Trump sier han ble frastjålet valgseieren, tror han på det selv eller er det bevisst manipulasjon for å fremme sin sak? Og hvis han tror på det selv, hvorfor er det annerledes enn en psykose?

Psykosens vrangforestillinger

Han var del av et verdensomspennende nettverk som jobbet for fred og mot de farlige, autoritære kreftene i verden, blant annet Donald Trump. Arbeidet pågikk i det skjulte. Ingen av de som samarbeidet snakket om det åpenlyst med hverandre, men med hint, blikk, og kommentarer fikk de formidlet at de var del av nettverket. Ved ethvert møte med en annen person måtte han først tolke seg fram til om de var på god eller dårlig side.

Dette var del av vrangforestillingene til min venn Horatio Clare da han var i en manisk psykose, som han har beskrevet i boken Heavy Light. Han sov lite og var i aktivitet til alle døgnets tider. Han kunne kommunisere med sine allierte (aliens og sikkerhetsstyrkene) gjennom radioen for å danne et nettverk som blant annet skulle felle Trump. Han laget et hull i taket i leiligheten han bodde i for å gjøre hele bygningen om til et universitet for fred og internasjonal forståelse. Verdensfreden krevde at han skulle dø. For at det skulle se ut som at han hadde dødd (og dermed oppnå verdensfred) styrte han bilen mot en elv og planla å hoppe ut i fart, slik at det skulle se ut som en ulykke der han hadde omkommet.

Naken, bortsett fra støvlene, løp han fra bilen og bort til en gård for å få hjelp. Etter dette ble han tvangsinnlagt. Aldri så spesielt dette var, fremsto det altså for ham helt virkelig og rasjonelt mens han var i psykosen. Og i etterkant (etter første døgn på antipsykotika) har det fremstått helt psykotisk, også for ham.

Selv forklarer han utbruddet med cannabisbruk, som han for øvrig referer til at var tilfelle for de andre innlagte på samme akuttavdeling. I Horatios situasjon var vrangforestillingene åpenbare, for omgivelsene, og etter kort tid også for ham selv. For 22. juli-terroristen var situasjonen mer uklar. To sakkyndige kom til ulike konklusjoner om hvorvidt han var tilregnelig (dvs ikke psykotisk) eller ei. Var hans verdenssyn og hans handlinger også styrt av vrangforestillinger, slik Horatio beskriver i boken? For den som fulgte saken gjennom norske medier kunne det virke som om det for deler av de som var rammet av terroren var viktig at han ikke skulle være psykotisk og at handlingene var ideologiske og ikke resultat av psykiatri. Var de mer reelle ofre da, eller gav det tapene mer mening, enn hvis det var en gal manns verk? Gitt at terroristen faktisk var psykotisk ligner den sterke overbevisningen om at dette var del av en høyreekstrem bevegelse konspirasjonsteori.

Psykoser er ekstreme tilfeller der en person har en helt feil forståelse av en situasjon. Psykoser som i Horatios tilfelle vil som regel fanges opp og behandles. Men hvordan forholder vi oss til de feiloppfatningene som oppstår i grupper av mennesker? Vi kan neppe si at nær halvparten av befolkningen i USA er psykotiske selv om det er mye som taler for at det er feil at Trump ble frastjålet valget.

Det samme gjelder andre åpenbart feilaktige oppfatninger som deles av store grupper som at USA styres av et pedofilt nettverk av demokrater og at Covid-19 var laget for å forhindre Trump i å vinne valget. Slike teorier benevnes gjerne konspirasjonsteorier og fjernes ikke ved bruke av antipsykotiske medikamenter (det hadde vært noe, det!).

For å belyse gråsonen mellom sant og usant spør vi: Hva er grunnlaget vårt når vi sier at vi vet noe? Hvordan påvirkes vår verdensforståelse av falske nyheter? Hvilke faktorer gjøre oss mer mottagelige for konspirasjonsteorier? Har studier av hjernens funksjon noe å bidra med her?

Når kan vi si at vi vet noe?

Da jeg var liten, hadde min bror en periode der han stadig spurte: Hvordan kan du vite at du heter Vilde? Hvordan kan du vite at vi er i familie? Hvordan kan du vite at vi bor i Norge? Jeg ble fort svar skyldig. Hvordan kunne jeg egentlig vite det? Det at folk alltid hadde kalt meg Vilde og at vi bodde i samme hus som søster og bror var vel egentlig ikke noe bevis?

For å svare på disse spørsmålene kunne man skaffet fødselsattester som bevis. Likevel er det noe i den lille guttens undring som treffer. Mye av mitt syn på verden er formet ut fra ting jeg har lest og hørt ut fra mer eller mindre pålitelige kilder og som jeg aksepterer uten videre. Selv som fagperson stoler jeg i stor grad på andre. Når jeg leser fagartikler stoler jeg på at det de skriver er sant, at de har gjort de eksperimentene de beskriver og fått de resultatene de rapporterer. Selv om historien har vist oss at også forskere fabrikkerer data. Når jeg leser avisa, regner jeg med at journalistene ønsker å presentere et relativt sant bilde av verden (jeg skriver relativt, fordi det meste av journalistikk til en viss grad vil være vinklet ut fra journalistens politiske ståsted). Likevel ser vi jevnlig eksempler på at journalisten har ønsket å skrive en historie, og derfor kun ser etter data som bekrefter den historien, og ikke er villig til å justere konklusjonen basert på det de finner.

Falske nyheter

Det er ingen tvil om at enkelte bevisst serverer feilinformasjon til befolkningen. Vi vet nå mer om hvordan Fox News arbeider og hvordan de aksepterer å servere falske nyheter dersom det tjener deres sak. Selv om vi ikke har tilsvarende avsløringer i norske medier, ser vi at enkelte fakta systematisk underrapporteres, som for eksempel innvandrerbakgrunn til ungdomskriminelle. En slik bevisst skjevrapportering av virkeligheten bidrar verken til gode vurderinger eller tillit i befolkningen.

Falske nyheter har fått større oppmerksomhet etter Trumps inntog i politikken, men propaganda som presenterer ensidig informasjon om politiske saker er ikke noe nytt. Det som er nytt er imidlertid omfanget av og kvaliteten på det som spres. Der man for 30 år siden delte ut pamfletter, spres nå falske historier med høy hastighet på nettet. Kunstig intelligens (KI) kan skape troverdige tekster, lydfiler og videoer av personer som sier ting de aldri har sagt. I tillegg hjelper algoritmene til å spre slike nyheter på en smartere og mer persontilpasset måte, slik at jeg serveres de falske nyhetene som passer best med mitt syn.

Inga Strümke, som forsker på KI, uttalte til NRK i januar 2024 at vi er på vei til et samfunn der man ikke kan forholde seg til digitale kilder fordi de kan alltid være deep fake. Utgjør dette en fare for samfunnet slik vi kjenner det i dag? Feilinformasjon og splittelser kan på ulike måter påvirke samfunnsorden, tillit, demokratiet og hvordan vi forholder oss til forbruk, klima og miljø.

Etter det amerikanske presidentvalget i 2016 ble det avdekket at russiske nettroll prøvde å påvirke valget. Det var falske profiler på sosiale medier som spredte uriktig informasjon med den hensikt å få Trump valgt som president.

Ingen vet nøyaktig hvor stor påvirkning slike troll hadde, men mange frykter økt påvirkning etter at KI har blitt tilgjengelig for alle. Hvis andre staters propaganda får påvirke opinionen i et land i for stor grad utgjør det klart et demokratisk problem. Hvis amerikanere får et feilaktig bilde av presidentkandidatene fordi Russland har interesse av at én av dem vinner, utgjør det en sikkerhetspolitisk risiko. Valget i 2020 går nok heller ikke fri fra påvirkning av enda mer effektive nettroll.

Etter kommunevalget i Norge i 2023 eksploderte nyheten om Sindre Finnes’ aksjespekulasjoner i media. LO-lederen Peggy Hessen Følsvik sa at hun hadde hørt at det ble snakket om at noen i mediene hadde holdt tilbake informasjon til etter valget. Dette ble gjentatt av flere ledende Ap-politikere.

Aftenposten kalte det konspirasjonsteorier og det endte med at Følsvik gikk tilbake på egen uttalelse og sa det var et uttrykk for frustrasjon. Så lett kan en konspirasjonsteori oppstå. Hvor mye spor setter den i hvordan befolkningen tenker om saken?

Vår hang til konspirasjonsteorier

Ikke alle konspirasjonsteorier er like ekstreme. De mer moderate kan få feste hos flere personer enn de aller mest ekstreme. Vi er ulikt anlagt. Hva bestemmer disse forskjellene? En studie publisert av Dagnall og medarbeidere i 2015 fant at personer som trodde på konspirasjonsteorier skåret høyere enn andre på standardiserte spørreskjema som måler tendenser til vrangforestillinger (delusional thinking), uten at de kvalifiserte til en diagnose.

Men denne tendensen forklarte bare 35% av tiltroen til konspirasjonsteorier.

Følelse av kontroll

I tillegg påvirker situasjonen vi er i vår tendens til å omfavne konspirasjonsteorier. Dette har forskere studert ved å se hva slags situasjoner som gjør at vi har lettest for å si oss enige i feilaktige teorier med konspiratoriske elementer.

I en nederlandsk studie fra 2015 ble studenter delt i tre grupper. Den ene gruppen skulle skrive om en situasjon der de følte at de ikke hadde kontroll, den andre om en situasjon der de følte de hadde kontroll og den tredje skulle skrive om hva de spiste til middag dagen før som en helt nøytral oppgave. Like etterpå skulle de svare på hva de tenkte om et t-baneprosjekt i Amsterdam som det hadde vært mye problemer med, og ble presentert for ulike teorier, hvorav noen konspiratoriske som at enkelte i kommunen stjal penger fra prosjektet. De som hadde skrevet om en situasjon der de følte at de hadde kontroll hadde mindre tendens til å støtte konspirasjonsteorier som at kommunen stal penger fra det budsjettet og brukte på andre ting.

Konsentrasjon

Personer som er mer impulsive i slutninger kan lettere falle for en intuitiv, men feil slutning. De mer analytisk anlagte er vanskeligere å overbevise om tilforlatelige, men feil konspirasjonsteorier. Også dette påvirkes av situasjonen vi er i.

Vår tilbøyelighet til å trekke intuitive og ikke analytiske slutninger øker når vi er glade og avslappede. Vår analytiske evne kan økes ved at vi må konsentrere oss og skru på vår analytiske hjerne. I et forsøk som Daniel Kahneman viser til i boken Thinking, Fast and Slow, blir studentene stilt overfor et sannsynlighetsproblem. Halvparten av studentene får teksten skrevet med sort tekst på hvitt papir. Den andre halvdelen så teksten skrevet i lys farge slik at den var knapt synlig.

Mens 90% svarte feil i den første gruppen var det bare 35% som svarte feil i den gruppen der teksten var vanskelig å se. Dette forklarte de ved at den analytiske tenkemåten (system 2) var aktivert fordi studentene måtte konsentrere seg om å lese teksten. Studentene som fikk teksten tydelig presentert, trengte ikke å konsentrere seg og svarte i større grad på intuisjon og i mindre grad analytisk. Dette forteller oss at vi alle kan feiltolke objektive forhold rundt oss når vi ikke analyserer. Men det forklarer ikke hvorfor noen i større grad kjøper ekstreme forklaringer (konspirasjonsteorier) enn andre.

Algoritmer og tillit til samfunnet

Det amerikanske samfunnet fremstår mer og mer polarisert og mindre forsonlig. Elisabeth Braw, en forsker ved American Enterprise Institute, beskriver hvordan hun har sett den amerikanske befolkningen gå fra å stort sett være vennlig innstilt overfor andre til å bli mer fiendtlig innstilt. Dette henger både sammen med sosiale medier som med sine algoritmer hjelper til å skape bobler og forsterke fordommer, men også med det hun omtaler som en kollaps av amerikanske institusjoner.

Kanskje gir et slikt fiendtlig miljø også en følelse av maktesløshet og større grobunn for konspirasjonsteorier?

Frykt

Frykt påvirker hvordan folk ser på verden og kan i verste fall få dem til å slutte seg til konspirasjonsteorier og følge ledere som motarbeider demokratiet. I en bok om hvordan frykt har styrt verden gjennom historien, utforsker forfatteren Robert Peckham blant annet hvor lett det er for løgnere å skape frykt og gjennom det å manipulere befolkningen. «Alt du må gjøre er å fortelle folk at de blir angrepet og anklage pasifistene for å utsette landet for fare» skal Hermann Göring ha uttalt.

Hva har dagens befolkning å frykte? Politisk splittelse og uro gjør at demokratiet fremstår skjørt og truet. En angrepskrig i Europa og flere krigsfronter i Midtøsten gjør at en tredje verdenskrig ikke er helt utenkelig. USA, som gjennom noen tiår har vært en stabiliserende makt i verden, er svakere enn noen gang og mindre interessert i å bruke egne ressurser i konflikter i andre deler av verden. Kina har vokst seg stor og mektig på tross av manglende demokrati. Alt dette gjør det mer usikkert om demokratiet vil bestå.

Pandemi, og vanskelige økonomiske tider med stigende inflasjon og renter bidrar også til frykt og uro. I tillegg er klimakrisen blitt mer synlig med en økning i ekstremvær kloden over. Altså, enda flere grunner til både å føle frykt og føle seg maktesløs, og gi grobunn for konspirasjonsteorier. I visse sinnstilstander søker vi ikke sannhet, men en forklaring som på en eller annen måte gir oss mer ro.

Se mønstre – finne mening

Som kreftlege erfarer jeg stadig vårt iboende behov for å se sammenhenger, finne mening. Mange med nyoppdaget kreftsykdom er Selv om vi voksne lærer barna om fantasifigurer som julenissen og forteller om helter som har magiske evner, viser forskning at selv små barn klarer å skille mellom fantasi og virkelighet.

opptatt av spørsmålet «hvorfor meg?». Og selv om det fra vitenskapens side ikke finnes gode forklaringer, klarer den syke selv å se sammenhenger. «Jeg har vært for stresset, under for mye press, osv». Slike sammenhenger leter vi også etter i samfunnet rundt oss, og svarene kan vi finne i konspirasjonsteorier. Denne tendensen til å gjenkjenne mønster der de ikke finnes kalles illusorisk mønster-gjenkjenning (oversatt fra engelsk). Det er dette som gjør at utsagn tillegges større mening enn de faktisk har.

Man kan spørre seg om behovet for en mening også var noe av årsaken til at det for en del var viktig at 22.-juli terroristen ikke var psykotisk. Var han det, så var terrorhandlingene bare en gal manns verk. Da fremstår hele tragedien mer tilfeldig og enda mer unødvendig. Dersom det var en høyreekstrem handling vil det gi episoden mer mening (i hvert fall for venstresiden) og gi en annen kraft fremover, enn hvis det var tilfeldig.

Hjernen forenkler

Hjernen har utviklet metoder for å forenkle informasjonen vi får servert. Det er nødvendig for ikke å bli overveldet og for å kunne se sammenhenger i alt vi ser, hører og opplever i løpet av en dag. Men disse metodene kan også gjøre at vi feiltolker og plasserer ny informasjon feilaktig slik det passer inn i vårt verdensbilde. Forskeren Roger Sperry fikk Nobelprisen i medisin i 1981 for en rekke forsøk som viste hvordan dette skjer.

Lenge ble hjernens venstre hemisfære sett på som sjefen ettersom den er god på språk og matematikk. Det var her intelligensen satt. Sperry og andre viste at det nok ikke er sant. Selv om språkfunksjonen er sterkest i venstre hjernehalvdel, er høyre hjernehalvdel nødvendig for forståelse av det som blir sagt og gjort. Den venstre hjernehalvdelen mangler evne til å forstå sammenhenger, men er god til å finne på forklaringer og har også blitt kalt hjernens bullshiter. Sperry studerte personer der koblingen mellom høyre og venstre hjernehalvdel var ødelagt. Da kunne høyre hjernehalvdel få beskjed om å utføre en oppgave, for eksempel helle ut vannet i glasset.

Så ble den venstre hjernehalvdelen spurt om hvorfor den gjorde det, og laget da en forklaring som var tilforlatelig, selv om den ikke stemte, for eksempel at han ikke var tørst. Sperry har stilt spørsmål ved om vi tillegger egenskapene til venstre hjernehalvdel (kunnskap og ferdigheter) for stor vekt på bekostning av egenskapene til høyre hjernehalvdel (tolkning og forståelse). Ser vi på dagens politiske debatter virker dette spørsmålet i høyeste grad relevant. Hvordan vi tolker fakta og forstår de historiene som blir presentert oss avgjør hvilket virkelighetsbilde vi sitter igjen med og hvordan vi handler og stemmer.

Hjernen skiller mellom fantasi og virkelighet

Selv om vi voksne lærer barna om fantasifigurer som julenissen og forteller om helter som har magiske evner, viser forskning at selv små barn klarer å skille mellom fantasi og virkelighet. I det innledende eksempelet (psykosen til Horatio) var det hjernen selv som forvrengte virkeligheten og gjorde at han ble fanget av en alternativ virkelighet uten at han var klar over det. Hvordan klarer hjernen normalt å skille fantasi fra virkelighet? Hjernen har en iboende evne til å skille mellom hendelser generert internt (fantasier, drømmer osv) og eksternt (ytre hendelser). Det kalles realitetsmonitorering og er fokus for forskningen til Jon Simon ved University of Cambridge. Han har identifisert hjerneområder spesielt aktive i realitetsmonitorering, og vist at disse områdene har redusert aktivitet i pasienter med psykoser eller en schizofrenidiagnose. Man har altså koblet psykoser til spesifikke områder i hjernen, men hva som faktisk får psykosen til å oppstå er fortsatt et mysterium.

Selv om hjernen skiller mellom fantasi og virkelighet klarer den åpenbart ikke like godt å skille mellom virkelighet og propaganda, falske nyheter, konspirasjonsteorier eller ideologisk preget skjevrapportering av nyhetsbildet.

Å forholde seg til verden slik den er

Som hos mange andre, var Horatios psykose utløst av cannabis. For ham har skillet mellom vrangforestilling og virkelighet vært tydelig etter at han fikk antipsykotiske medikamenter. Vår hang til konspirasjonsteorier kan øke ved frykt og maktesløshet og vårt ønske om å se sammenhenger og få forklaringer på det som skjer rundt oss. Vår evne til å motstå kan økes ved en analytisk tilnærming.

Konspirasjonsteorier er ikke vrangforestillinger som kan medisineres bort. Konspirasjonsaktige teorier vil fremsettes i fremtiden også. Vi må, med all sannsynlighet, lære oss til å leve med at de florerer rundt oss og at digitale medier er lite pålitelige. Utfordringen for hver og en av oss, blir å ikke la vårt behov for ro, tydelighet og ideologiske syn gjøre at vi omfavner de enkleste forklaringene, men prøver å se verden rundt oss mest mulig slik den er.