Dag Jenssen
Dag Jenssen, dr. art., historiker, førsteamanuensis i vitenskapsteori, OsloMet - storbyuniversitetet, redaktør i Dyade og kurslærer i Acem.
Anerkjennelse handler om psykologi og politikk - om det lille og det store.
Anerkjennelse handler om psykologi og politikk – om det lille og det store. La oss se nærmere på hva anerkjennelse er og hvordan begrepet er aktuelt. I boken Du og barnet bruker Anne-Lise Løvlie Schibbye og Elisabeth Løvlie en kjent scene fra Emil fra Lønneberget som innledning til et kapittel om anerkjennelse.
Emil har hatt en vanskelig lørdag. Tre ganger har moren satt ham i snekkerboden etter påfunn som i tur og orden har kommet til å ramme faren og gjort ham olm. Moren vil skjerme Emil til situasjonen roer seg. Det ender med at gutten i trass bestemmer seg for aldri mer å komme ut av boden. Han barrikaderer seg fra innsiden ved å sette slåen for døren. Selv ikke gårdsgutten Alfred, som inviterer til at de to skal gå og bade, klarer å godsnakke ham ut.
Tjenestejenten Lina er på sin side fornøyd med å ha Emil av veien en lørdagskveld. Nå får hun ha kjæresten Alfred for seg selv på trappen til drengestuen. Og for å være helt sikker på ikke å bli forstyrret, setter hun i smug på utside-slåen på døren til snekkerboden.
Tiden går, og Emil begynner å tenke at det likevel kunne være hyggelig å bade med Alfred. Men nå er døren stengt fra utsiden, og som han raskt forstår: av Lina. I sinne bestemmer han seg for å klatre opp pipen. Emil dukker opp på taket. Han er svart av sot og proklamerer at boden skal rives. Lina blir skremt av den svarte barneskikkelsen, men Alfred kjenner ham igjen. Hopp, Emil, sier han og tar ham imot med åpne armer. De går ned til sjøen for å bade. Du og jeg, Alfred, sier Emil, Ja, du og jeg, Emil, sier Alfred.
Den ene parten tar imot den andre på en aksepterende, bekreftende måte; den andre aksepterer tilbake, viser tillit. Schibbye og Løvlie kommenterer det som spiller seg ut slik: Her er det ingen formaninger, heller ingen velmenende, trøstende ord. I stedet er det som om Alfred tar imot Emils sinte opprør og nærmest hjelper ham å bære det. Emil svarer på Alfreds oppfordring ved å vise en absolutt tillit – han hopper, uten ytterligere forsikringer (2017: 48).
Å bli akseptert, være del av et fellesskap
Hva kan en scene som dette vekke hos deg som leser? Kanskje ditt dype ønske om å bli akseptert som den du er. Kanskje også ditt behov for å være del av et fellesskap på en måte som ikke reduserer din individualitet, men tvert imot lar den blomstre. Å kunne være seg selv sammen med de andre; hva er bedre?
Du får kanskje også assosiasjoner til fotballtreningen hvor treneren så deg blant de andre; til timen på skolen da læreren viste interesse for ditt; situasjoner hvor foreldre eller andre nære forsto hva som rørte seg i deg og syntes det var ålreit, selv om de også kunne korrigere noe du gjorde; eller til kjærlighetsforhold med mye aksept, om enn også ispedd reservasjoner og konflikt; til vennskap som er gjensidig berikende.
Samtidig kanskje en tanke om at øyeblikk av aksept, varige og verdifulle i minnet som de kan være, også gir opphav til nye atskillelser og spenninger. Emil vil finne på nye spillopper, forholdet til faren og Alfred vil igjen settes på prøve.
Til assosiasjonene hører kanskje også situasjoner der du ikke ble mottatt eller respektert. Den gangen de andre omtalte deg i tredje person seg imellom mens du var til stede. Medarbeidersamtalen hvor sjefen din bare så på tallene på skjermen og ikke forholdt seg til deg som person. Den gangen du ble gjort til latter, oversett, eller til og med mobbet. Eller kanskje tilhø- rer du en gruppe i samfunnet som ikke kjenner seg tilstrekkelig akseptert av de andre.
Våre tolkninger teller også med
Mulighetene for det motsatte av anerkjennelse, er uendelige, fra små signaler i sosialt samspill som vi alle kan kjenne på, til psykisk og fysisk trakassering, til etablerte mønstre av miskjennelse eller manglende respekt i samfunnet.
Ofte er problemene reelle, men samtidig handler det også om våre tolkninger av situasjonen. Noen av oss er mer sårbare, eller krenkbare, enn andre og leser derfor lettere avvisning inn i de andres væremåte. Noen er mer avhengig av bekreftelse i omgivelsene, og er stadig søkende etter dette i møtet med andre. Andre igjen har en tryggere forankring i sitt eget.
Uansett er anerkjennelse en dyptgående og vidtfavnende side ved menneskelig eksistens, et vitalt behov. Flokkdyr som vi er, vil vi være sårbare for utestengelse og avvisning, sultne etter å bli tatt inn i varmen, og samtidig villige til på ny å markere oss som individer overfor de andre, om det enn kan skape ny spenning i forhold til fellesskapet. Jeg kan gjerne omfavnes, men kanskje ikke for lenge om gangen.
Holdning går dypere enn ord og handling. Denne artikkelen, som gir noe bakgrunn for de andre bidragene i dette Dyade, tar opp tre sider ved begrepet anerkjennelse. Første del stiller spørsmålet om hva det vil si å anerkjenne.
Andre del tar opp noen sentrale områder anerkjennelse griper inn i. Tredje del løfter fram enkelte problem knyttet til vår tids vektlegging av anerkjennelse.
1 Hva vil det si å anerkjenne?
Det er naturlig å tenke at anerkjennelse er noe som skjer gjennom handlinger og hva man sier. Alfred sier Hopp, Emil, og åpner armene. Foreldre roser sine barn med ord. Vi kan anerkjenne hverandre gjennom å gi en gave. Samfunnet anerkjenner individet ved å lovfeste rettigheter og plikter. Institusjoner gir anerkjennelse gjennom tildeling av priser og premier for innsats. Anerkjennelse har ytre former, iblant på omfattende vis, som ved den årlige nobelpristildelingen, et mangfoldig og storslagent arrangement som går over en uke.
Nobelprisen Nobelprisen må vel være en av de mest anerkjennende institusjonaliserte handlinger som finnes. Uken hvor tildelingen foregår, Nobel Week, er et omfattende arrangement. Over flere dager får nobelprisvinnerne kommunisere om sine meritter til ulike publikum, inklusive elever ved skoler. Uken kulminerer med at prisvinnerne hedres i en tildelingsseremoni og en bankett med kongefamilie og 1300 deltakere til stede. I dagene etterpå kan de hente medaljer og diplomer før det hele avrundes med en mottakelse i Nobelprismuseet. Nobeluken tilsvarer og befester prisenes prestisje. Etter at den norske økonomen Finn E. Kydland fikk Nobels minnepris i 2004, var han innom Universitetet i Stavanger og instituttet hvor jeg den gangen jobbet. Jeg mener å huske at han sa: «Nå kan jeg si hva jeg vil – og bli trodd.» DJ
Anerkjennelse som holdning
Ytre former til tross, filosofene Heikki Ikäheimo og Arto Laitinen foreslår at anerkjennelse dypere sett kan forstås som en holdning. Ytre handlinger og hva vi sier kan være ikke-genuine uttrykk for anerkjennelse; man kan for eksempel gi ros for å oppnå noe hos den andre, eller også fordi man er konfliktsky, eller fordi man er dominert av en idé om å være positiv. Holdning går dypere enn ord og handling. Den rommer også mer implisitte synsmåter; dersom rosen gis primært for å oppnå en fordel hos den andre, er holdningen implisitt strategisk og manipulerende. Er på den andre siden holdningen anerkjennende, kan det være mange måter denne innstillingen kan komme til uttrykk på; det ytre uttrykket er ikke uviktig, men likevel mer sekundært, eller avledet.
Hvordan så karakterisere en holdning som er anerkjennende? De to filosofene definerer den som det å forholde seg til noen som en person – t aking someone as a person. Den anerkjennende holdningen er personliggjørende. De føyer til at det må være en gjensidighet i relasjonen for at anerkjennelse skal oppstå: Den andre må forstå og akseptere den førstes anerkjennende innstilling. Anerkjennelse skjer i en relasjon, mellom to eller flere personer, eller mellom grupper. Den handler om gjensidig aksept.
Tre kjennetegn
Anerkjennelse som personliggjørende holdning, innebærer for det første at man tar innover seg hvordan den andre erfarer verden. Hvordan er det å være deg? Hva gjør du? Hva søker du? Anerkjennelse krever en bekreftende innstilling … Det er ikke nok at man blir tolerert Hvordan ser du verden? Det er en nysgjerrighet eller åpenhet for den andres perspektiv.
Noen ganger kan dette omfatte også mer uerkjente synsmåter hos den det gjelder, slik at disse også bringes mer fram i lyset. Ikke sjelden vil jo gode møter hente fram noe i oss som vi bare halvt var klar over, eller kanskje ikke kjente til i det hele tatt, før det nå får plass fordi den andre intuitivt aksepterer det. Alfred forsto spontant at Emil hadde blitt stilt utenfor og at han ville tilbake. Emil selv var vel ennå, i alle fall delvis, fanget i sitt sinne og sin antisosiale innstilling da han suverent erklærte at boden skulle brennes. Alfreds invitasjon åpnet for Emils dypere ønske om forsoning og gjenforening, det som tross alt hadde fått ham til å klatre opp pipen.
For det andre innebærer anerkjennende holdning, som allerede antydet, en aksept, en «omfavnelse» av den andre ut fra den aktuelle sammenhengen. Her er det en nyanseforskjell i forhold til et mer tradisjonelt vestlig ideal om toleranse; vi tolererer de som praktiserer en religion vi ikke kan tilslutte oss, eller de som uttrykker meninger vi har lite til overs for. Sentralt for toleransen er at det man står overfor, oppfattes som feil, misforstått, ofte klanderverdig; det skal ikke støttes, men det er ikke verre enn at det skal tåles. Anerkjennelse, derimot, krever en bekreftende innstilling til den andre og det den andre representerer. Det er ikke nok at man blir tolerert.
For det tredje er det å forholde seg til noen som person ikke det samme som å omfavne personen med alt vedkommende gjør eller står for. En slik altomfattende holdning er vel snarere forelskelsens. Det er alltid en side ved den andre man anerkjenner, et «noe». Men samtidig er dette som man anerkjenner i den andre, likevel nær kjernen av hva den andre er. Dette siste sikres av det første punktet om at hva det er å være deg, er i fokus.
Hva er det i Emil som Alfred anerkjenner? Emils ønske om forsoning og fellesskap, hans ønske om vennskap? Det er som venn Emil anerkjennes og som han aksepterer. Dette aspektet ved Emil er aktualisert i situasjonen og Alfred åpner for det slik at det kan komme til utfoldelse. Hva anerkjennes nobelprisvinnerne som? Som forskere, forfattere eller fredsaktivister med et særskilt bidrag. Dette er deres subjektive aspirasjon, som bekreftes av prisen.
2 Fra psykologi til identitetspolitikk
I denne delen ser vi på ulike områder som temaet anerkjennelse griper inn i. Det sentrale budskapet er at anerkjennelse har både psykologisk og politisk relevans, det sistnevnte også med en framtredende moralsk side knyttet til rettferdighet.
Det psykologiske behovet
Mennesket har et grunnleggende behov for å bli tatt imot og anerkjent som den man er, særlig som lite barn og gjennom oppveksten, som Turid Suzanne Berg-Nielsens artikkel i dette foreldre mellom på den ene side å ta imot barnet og gi bekreftelse, og på den andre side gradvis korrigere atferd og realitetsorientere uten å ramme som person.
Men den psykologiske siden ved anerkjennelse, stanser ikke ved oppveksten. Livet gjennom vil vi i varierende grad være avhengig av bekreftelse og respekt fra omgivelsene for å trives og utfolde oss. Det er i alle fall hva teorier om anerkjennelse hevder, og som forskning også bekrefter – se for eksempel Svend Davangers artikkel i dette Dyade.
Ofte skiller en mellom tre former for anerkjennelse (Honneth, 1995): Den som gjelder nære relasjoner og vennskap og som gjerne betegnes som kjærlighet i vid forstand; den som gjelder respekt for menneskeverd og sikres av rettsstat og lovverk, men som også er til stede i vanlige mellommenneskelige relasjoner, som når man for eksempel respekterer den andres integritet og evne til selv å bestemme; og til sist den form for anerkjennelse som gjelder prestasjoner og det særskilte man bidrar med til et fellesskap, noe vi finner i yrkesliv, sport, kunst, i familien og i mange uformelle situasjoner mellom mennesker.
Den første formen gjelder den emosjonelle betydningen av gode, eller varme relasjoner til andre. Man skal imidlertid ikke avskrive den psykologiske betydningen av de andre formene. Mangel på like rettigheter eller diskriminerende praksiser i et samfunn følges gjerne av sosial skam, lavt selvbilde og mangel på selvtillit hos dem som rammes.
Også i arbeidslivet, der både prestasjon og respekt for enkeltmennesket er viktig, har man oppdaget betydningen av anerkjennelse. «Forskningen forteller oss at mennesker som opplever anerkjennelse yter mer, er mer lojale, mer kreative, og de har det mer gøy på jobben», framhever Gry Espedal på nettstedet lederne.no.
Strategic employee recognition er et eget ledelsesområde som, for å øke trivsel og produktivitet, vektlegger «anerkjennelse som er tilfredsstillende, autentisk … og personlig tilpasset individet» (workhuman.com).
Politisk frigjøring gjennom identitetspolitikk
Det er likevel på det politiske området at anerkjennelse særlig er blitt et nøkkelbegrep. Hudfarge, etnisk tilhørighet, religion, kjønn, funksjonshemming og seksuell orientering er eksempler på egenskaper som definerer grupper og identiteter som søker frigjøring gjennom kamp for anerkjennelse. Frigjøringen fra «den lammende følelsen av sosial skam», fra marginaliserte liv som ikke erfarer positiv aksept fra omgivelsene, kan bare skje «gjennom aktiv protest og motstand», ifølge den viktigste tenkeren på området, Axel Honneth (1995: 121).
Teorier om anerkjennelse prøver dermed å fremme et frigjørende perspektiv for grupper som er, eller mener seg å være, offer for miskjennelse og manglende respekt. Teoriene sikter mot å understøtte frigjøring for grupper i samfunnet, omtrent på samme måte som psykologiske teorier gjerne har terapeutiske eller helsefremmende mål for individet.
I et slikt samfunnsperspektiv vil anerkjennelse kunne danne kjernen i spørsmålet om hva sosial rettferdighet er. Det rettferdige samfunn er et samfunn med størst mulig grad av anerkjennende relasjoner og minst mulig eksklusjon fra fellesskapet. Det dreier seg om at nye grupper tas inn uten å redusere andre. Ut fra dette kan man også reise krav på anerkjennelse, dersom den mangler.
Et eksempel: black lives matter
Black Lives Matter (BLM), som startet i 2013, er kjent som en av de mest omfattende bevegelser for sosial rettferdighet i amerikansk historie. Under bevegelsens høydepunkt sommeren 2020, deltok mellom 15 og 26 millioner i protester etter politidrapet på George Floyd. Dette er uendelig mange flere enn de hundretusener som var aktive under den svarte borgerrettskampen på 1950- og 1960-tallet. Støtte til BLM-bevegelsen var i 2020 oppe i 2/3 av den voksne befolkningen i USA. I 2023 hadde støtten rett nok falt en god del, men fremdeles var rundt halvdelen (51%) støttende, ifølge anerkjente Pew Research Center.
BLM jobber for de svartes situasjon, men bevegelsen vektlegger også andre minoritetskjennetegn. Slik sett samler den opp i seg mange gruppeidentiteter i et frigjøringsperspektiv. I en kunngjøring fra 2023 framhever bevegelsen at den arbeider for en verden hvor livet til de svarte ikke lenger systematisk trues og hvor livet til svarte skeive, transpersoner, funksjonshemmede, registrerte og ikkeregistrerte, kvinner, og alle svarte langs kjønnsspekteret, blir bekreftet ( affirmed ).
Bruken av uttrykket affirmed signaliserer at BLM fører en kamp for anerkjennelse knyttet til identiteter. Den er en del av det man ofte omtaler som identitetspolitikk. Likesom vi har sett at det psykologiske og det politiske er sammenvevd i anerkjennelses-perspektivet, framhever BLM velvære og livskvalitet som en del av sin visjon: at svarte «trives, erfarer glede, og ikke er definert gjennom sine kamper». Det er en visjon om å være fullt ut tatt inn i et universelt fellesskap.
Relasjon framfor materiell velferd
For bevegelser som BLM blir anerkjennelse et alternativ, eventuelt et tillegg, til en mer materialistisk forståelse av frigjøring og sosial rettferdighet. Ofte har et rettferdig samfunn vært diskutert som et spørsmål om fordeling av goder og ressurser, om skillet mellom de som har og de som ikke har. Teorier om anerkjennelse skifter fokus over mot hvordan vi forholder oss til hverandre gjennom holdninger, ord og handling. Folk er villige til å kjempe og dø like mye for å bli vel ansett og respektert, som for ressursene de eventuelt mangler.
En følge av seksuell frigjøring og globalisering?
Hvorfor oppsto et skifte fra å se politisk frigjøring som kamp for anerkjennelse snarere enn som kamp om ressurser? Noe av bakgrunnen kan være to historiske trender. (1) 1968-generasjonens frigjøringsprosjekt handlet om å sprenge det moralske «sementdekket» som var arvet fra 1800-tallet. Viktige elementer i dette var anti-rasisme og seksuell frigjøring, inklusive anerkjennelse av seksuell orientering og kjønnsidentitet. På disse områdene spiller aksept fra resten av samfunnet en større rolle enn økonomiske ressurser. Det har blant annet handlet om ikke-diskriminerende lovgivning, om muligheter for å stå fram i offentligheten og om hvordan grupper og enkeltmennesker forholder seg til hverandre i hverdagen.
(2) Økende globalisering kan være en annen grunn til vektlegging av anerkjennelse som politisk frigjøring. Gjennom elektroniske media og migrasjon over landegrenser, likner verden mer og mer ett stort nettverk. Her eksponeres individet for en strøm av bilder og ideer som stimulerer muligheten for å definere seg selv, skape seg sin egen identitet. I tillegg preges vår tid av sterk individualisering og det å forme sitt liv med feste i en selv. En side ved individualiseringen er at man risikerer noe i relasjonen til de andre; det å bli akseptert av dem, står på spill, omtrent som når en artist på scenen risikerer at publikum ikke bifaller. Selv-definering kan også skape spenninger i forhold til formende tradisjonelle institusjoner som familie, nasjon, religion og stat. Folke Gravklevs artikkel i dette Dyade om romanen A Place for Us, viser hvordan slike spenninger preger en familie som har immigrert til USA.
3 Noen problemer knyttet til anerkjennelse
Vi har sett på hva det vil si å anerkjenne og hvilket spenn begrepet dekker, fra individets psykologi til gruppers politiske kamp. Avslutningsvis skal vi nevne enkelte problemer knyttet til ideen om anerkjennelse. Dette undergraver ikke at anerkjennelse er et viktig mellommen- neskelig fenomen og et vitalt behov. Problemene er snarere knyttet til at anerkjennelse nærmer seg å være en ideologi, en dominant norm og tenkemåte.
Jeg nevnte tidligere at det alltid bak et krav om anerkjennelse, vil være en som tolker omgivelsene. De som kjemper for anerkjennelse, vil selvsagt oppfatte sine krav som legitime og at verden blir et bedre sted om de lykkes. Men hvordan vite dette? Den middelmådige kunstneren kan feilaktig mene seg å være et miskjent geni. Man kan ha sviktende dømmekraft når det gjelder egne behov og krav; man er partisk.
Tolkninger av hva som er rimelig, kan stå mot hverandre. Når en bevegelse kjemper for anerkjennelse for en gruppe, så dukker det iblant opp motbevegelser som krever anerkjen- nelse av sitt særlige ståsted, som ikke uten videre er forenlig med førstnevnte. Feminisme har blitt møtt av krav om anerkjennelse av menns posisjon. Kamp for anerkjennelse av seksuelle identiteter har blitt møtt av motgående krav om anerkjennelse av de som reserverer seg mot dette, gjerne ut fra et kristentkonservativt livssyn. Black Lives Matter har blitt møtt av All Lives Matter (ALM), som hevder rasemessig bakgrunn ikke burde gis særlig betydning, men at alle liv må ha det.
Mange oppfatter ALM som en motstrategi som først og fremst vil redusere BLM, og dermed de svarte, uten å navngi noen og under dekke av opphøyde, inkluderende verdier. Det fins også ulike tolkninger av BLM: noen leser bevegelsen som « only Black Lives Matter» – da framstår --- PAGE ---... at livets verdi avhenger av bekreftelse fra den andre...
ALM som et rimelig korrektiv; andre leser det som et mer avgrenset «Black Lives Matter too » (Goodman et al., 2023). Partiskhet i forståelsen av egne krav og oppkomst av motstridende krav om anerkjennelse, peker mot to vansker med identitetspolitikk basert på krav om anerkjennelse.
Ideen om anerkjennelse har gjerne som utgangspunkt at samfunnet evner å ta imot nye grupper som likeverdige deltakere i fellesskapet. Men når frigjøringsbevegelser møtes av motbevegelser som vil nøytralisere dem, framtrer et polarisert landskap der hver og en kjemper for sin posisjon på bekostning av andres. Drømmen om fellesskapet går over til å bli en kamp mellom motsatte, gjensidig uforenlige krav. Kanskje er det slik som Eirik Jensen framhever i sin artikkel i dette Dyade, at kamp om relativ posisjon er et menneskelig grunntema som vi lett faller tilbake til. Teorier om anerkjennelse som veien fram til rettferdige samfunn, kan framstå som for idealiserende.
Vanskelig å avgjøre legitimitet
På bakgrunn av konflikter mellom motgående krav, kan man spørre om det er mulig å finne kriterier for hva som er legitime krav om anerkjennelse? Dette viser seg imidlertid vanskelig fordi hvordan man ser saken gjerne avhenger av hvilken side man befinner seg på – jevnfør tolkninger av BLM over.
Trolig fins det ikke noe annet svar på dette enn offentlig diskusjon med brytning mellom synsmåter over tid, og fra sak til sak, slik at man kan nærme seg enighet (Popescu, 2022). Så er det samtidig et spørsmål i hvor stor grad dagens polarisering svekker muligheten for diskusjon.
Et bidrag til overfølsomhet og kravmentalitet?
Et neste spørsmål man kan stille til vektlegging av anerkjennelse, er hvorvidt et slikt fokus overstimulerer til krav om å bli tatt imot, akseptert, «omfavnet», og at det bidrar til overfølsomhet når det gjelder hva som er krenkende.
Unge kan i ly av idealet rette kritikk mot foreldre som ikke i stor nok grad aksepterte dem. Men hva er det rimelig å forvente? I offentlig ordskifte kan anerkjennelse som en mer omfattende ideologi, bidra til årvåkenhet omkring krenkende ordbruk, som igjen kan begrense åpen debatt.
Hva er det lov å si? Spørsmålet reises stadig i vår tid fordi ord i ganske sterk grad tolkes som handlinger med effekt på leseren.
Politisk korrekthet og konformitet
Innbakt i selve tanken om anerkjennelse, ligger et premiss om at livets verdi avhenger av bekreftelse fra den andre, fra de andre. I den grad temaet gjøres til en mer omfattende ideologi, en strategi for det gode liv, kan det også bety en nedtoning av den originalitet eller livsutfoldelse som ikke bryr seg nevneverdig om bekreftelse.
Resultatet kan paradoksalt nok bli en kultur som søker bort fra fruktbar uenighet og divergerende synsmåter. En kultur der mange passer på at det som sies er passende, en verden der man selv passer på å si det riktige, det som ikke støter. En verden der mange søker inn mot det som kan anerkjennes.
I 1964 ble den franske filosofen og forfatteren Jean-Paul Sartre tildelt nobelprisen i litteratur. Han avslo, og begrunnet det med at han ikke ønsket å bli «institusjonalisert». Han ville tydeligvis fortsatt være i flukt, fritt søkende, gjerne kontrær. Her fulgte han sin egen filosofi, som ser anerkjennelse som det å låse personen til en posisjon gjennom de andres respons.
Er det kanskje slik at å sikte mot anerkjennelse fra de andre, er å gjøre seg avhengig, bli definert og innordne seg etablerte rammer? Et meditativt perspektiv vil her betone at individet har noe å hente i seg selv og sin personlige historie, et tema som er diskutert nærmere i Monika Wirkkalas artikkel i dette Dyade.
Litteratur
blacklivesmatter.com, Proclamation: Black Lives Matter Day – Black Lives Matter. About Black Lives Matter – Black Lives Matter Simon Goodman, Krystal M. Perkins og Friederike Windel, All Lives Matter discussions on Twitter: Varied use, prevalence, and interpretive repertoires, J Community Appl Soc Psychol https://doi.org/10.1002/casp.2767 Heikki Ikäheimo og Arto Laitinen, Analyzing Recognition: Identification, Acknowledgement, and Recognitive Attitudes towards Persons, i Bert van den Brink og David Owen (red.) Honneth and the Tradition of Critical Social Theory. Cambridge University Press, 2007.
Mattias Iser, “Recognition”, The Stanford Encyclopedia of Philosophy Zalta (ed.), URL = <https://plato.stanford.edu/archives/sum2019/entries/recognition/> Axel Honneth, T Press (Kindle Edition), 1995. nobelprize.org, Jean– Paul Sartre – Documentary – NobelPrize.org
Anne– Lise Løvlie Schibbye og Elisabeth Løvlie, Du og barnet. Om å skape gode relasjoner med barn, Universitetsforlaget, 2017., 2024; 34, Recognition and Power: Axel (Summer 2019 Edition), Edward N.. Cambridge, Polity https://doi.org/10.1080/13698 he Struggle for Recognition. The Moral Grammar of Social Conflicts Diana Elena Popescu, Symmetry and interpretation: a deliberative framework for judging recognition claims, Critical Review of International Social and Political Philosophy,