Når anerkjennelse blir en rettighet

Kan det bli for mye av anerkjennelse av barna?

Eller er for lite anerkjennelse problemet? Avler nye generasjoner stadig flere små narsissister? En ting er helt ubestridt, foreldres ubetingede anerkjennelse av sped- og småbarn er grunnleggende for utviklingen av en god psykisk helse. Ikke alle foreldre får en drømmebaby, de må bare anerkjenne det spedbarnet de har fått i hendene. Foreldrenes gen-blanding og forhold under svangerskapet, gir barnet dets grunnleggende trekk; temperament, stressbarhet, søvnkvalitet, frustrasjonstoleranse og henvendthet.

Den ubetingede foreldreanerkjennelsen gjelder både for hvordan spedbarnet faktisk er, og dets atferd. Er det en forskjell på de to? Ja, man kan ikke oppdra et spedbarn ved belønning eller fravær av belønning for å få det til å gråte mindre eller sove mer. Atferden har ikke barnet den ringeste sjanse til å regulere så uferdig som deres hjerne er ved fødsel. Men det kan bli anerkjent likevel, som det er.

Evolusjonsbiologene jubler over nettopp denne uferdige hjernen hos arten menneske sammenlignet med alle andre pattedyr. At mye av hjernen utvikles først etter fødsel, gjør at den skreddersys i forhold til akkurat de omgivelsene barnet er født inn i. Det gir menneskebarnet et stort fortrinn fordi det øker dets tilpasningsevne og overlevelsessjanse. Men den uutviklede hjernen gjør at foreldreatferden de første årene preger et menneskebarn i langt større grad enn hos andre arter. Og foreldres ubetingede anerkjennelse i alle dens uttrykksformer kan være avgjørende. Ettersom barnet vokser til, må anerkjennelsen av barnet som det er, vedvare uinnskrenket, mens anerkjennelsen av barnets atferd og handlinger gjøres mer betinget i takt med barnets gryende forutsetninger for å kunne lære hvordan det skal regulere seg bedre.

Distinksjonen mellom ubetinget anerkjennelse av hvem man er, og en betinget anerkjennelse av oppførselen, glemmes ofte av foreldre. La oss ta som eksempel en klok barnehagepedagog som sier til Julie på 2½ år: Det er helt greit å bli sint når Charlotte tar den fine, lilla enhjørningen fra deg, men det er ikke lov å slå. Det gjør vondt. Du liker heller ikke når noen slår deg. Kom så går du til Charlotte og sier: Unnskyld at jeg slo deg. Så kan du også si: Jeg hadde enhjørningen først, du kan få den når jeg er ferdig.

Følelsen til Julie anerkjennes (sinne), men ikke atferden (å slå). Ikke alle voksne har hatt så kloke foreldre som pedagogen, mange har ennå ikke lært, enda frontallappene i hjernen for lengst er godt på plass, at de må anerkjenne egne følelser, vonde eller gode, men bremse handlingsimpulser.

Det er to grøfter foreldre kan havne i når det gjelder anerkjennelse av barn. Det ene er når barnet har gjort noe galt og forelderens reaksjon ikke rettes mot barnets oppførsel eller handling, men treffer barnet som person. Det som sitter igjen hos barnet da, er: Ikke bare har jeg gjort noe galt, men det er også noe galt med meg. Jeg er dum, stygg, slem. Den andre grøften er at den helsebringende, ubetingede anerkjennelsen i de første årene, etter hvert ikke gjøres mer betinget i forhold til barnets oppførsel, men bare fortsetter helt uavhengig av hva barnet gjør. I tenårene kan det da bli særlig tydelig at anerkjennelse blir en selvfølgelighet rettighet. Da kan foreldrene ha bidratt til å forme noen narsissistiske personlighetstrekk. I denne artikkelen ser vi på hvordan dette kan skje. For å gjøre det, er det først nødvendig å klargjøre hva narsissisme er.

Den sammensatte narsissismen

Begrepet narsissisme kommer fra den over 2000 år gamle greske myten om Narkissos, den vakre ynglingen som så sitt eget speilbilde i et tjern og forelsket seg hodestups. Bokstavelig talt, fordi han falt ut i vannet og druknet. Sånn går det når man faller for seg selv. Det er over 100 år siden Sigmund Freud (1914) begynte å bruke begrepet på ulike tilstander (selv om det var andre som fant opp uttrykket). I 1979 utga Christopher Lasch den bestselgende boken The Culture of Narcissism, som handlet om en normalisering av narsissismen i amerikansk kultur og samfunnsliv. Særlig de siste 20 årene har det vært mye forskning på narsissisme, kanskje fordi mange synes vi stadig blir mer narsissistiske. Noen studier tyder faktisk på at individuell narsissisme ser ut til å ha økt for hver ny generasjon (Grubbs & Riley, 2018). Andre derimot hevder at det ikke nødvendigvis er narsissismen, men individualismen som har økt. Til tross for omfattende forskning, er likevel forståelsen av hvorfor narsissisme oppstår i den enkelte både mangelfull og til dels motstridende.

På engelsk defineres narsissisme som entitled self-importance (Krizan, 2018), noe som kan oversettes til selvhøytidelighet med spesielle rettigheter. Narsissistiske personer ser sine behov og mål som viktigere enn andres og har en inflatert opplevelse av at man er spesiell, betydningsfull og fortjenstfull. De er i tillegg opptatt av hvordan andre vurderer dem. Anerkjennelse får de aldri nok av, mens kritikk gjør dem irritert.

Slike narsissistiske trekk kan være milde, men blir de ekstreme, kalles det en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det er en egen diagnose, og en rekke kriterier må oppfylles for å få den, blant annet må man ha grandiose forestillinger om egen person, fantasere mye om makt og briljans, tro at man er unik og at man bare kan forstås av en spesiell krets av personer. I tillegg må man være en som krever spesialbehandling, er utnyttende i forhold til andre, i liten grad identifiserer seg med andres behov, eller er misunnelig og tror at andre er misunnelig på en selv (Dahl, 2021). I denne artikkelen vil det ikke være fokus på diagnosen, noe man enten har eller ikke har, men på narsissistiske trekk som kan variere i styrke og som mange kan ha mye eller lite av.

De fleste forskere er enige om at det finnes to hovedtyper av narsissistiske trekk langs et kontinuum fra svake til sterkere.

Den grandiose: Guds gave til menneskene

Dette er den klassiske formen for narsissisme, med personer som er dominerende og handlekraftige, men med overdreven oppfattelse av egne evner og betydning. De har et sug etter beundring og anerkjennelse. De opplever seg også berettiget til særbehandling. Egne behov og visjoner er viktigere enn alle andres (Brummelmann et al., 2015). De opplever at de har spesielle evner som andre ikke har. Noen betrakter seg nærmest som «Guds gave til menneskene».

Hvis noen ikke anerkjenner dem, kan det vekke sinne. Føler de seg ydmyket, kjenner de at noen truer deres inflaterte ego, kan de bli aggressive og hevngjerrige.

Den sårbare: en «mislykket» narsissist

Denne gruppen narsissister ble først beskrevet av P. Wink i 1991. De har lav selvtillit, er unnvikende overfor utfordringer, defensive og emosjonelt ustabile. Men de har likevel klare forestillinger om hva de egentlig skulle ha vært. Suksessen som uteble er deres livs tema, men skyldes i egne øyne alltid omgivelsene som ikke har skjønt deres begavelse. Mange av dem har erfart at hvis de snakker om sine spesielle evner eller talenter, kan de bli nedvurdert eller gjort til latter. Derfor lever forestillingene sitt liv i det hemmelige og blir heller ikke korrigert i møte med realitetene. I stedet forsyner de den sårbare med næring og trøst. Forestillinger om egen fortreffelighet eksisterer side om side med den dårlige selvfølelsen. Dette kan virke som en motsetning, men henger godt sammen. Narsissismen tjener til å beskytte mot å kjenne på hvor dum, stygg og verdiløs man også føler seg.

Men i motsetning til den grandiose, er beskyttelsen hos den sårbare gjennomhullet. Det er ingen tette skott mot det som ligger innenfor: skammen. Den grandiose og den sårbare narsissisten har to helt motstridende, grunnleggende holdninger til livet: De grandiose er fulle av pågangsmot, mens de sårbare preges av motvillighet og tilbaketrekning (Krizan, 2018). Men de har også noe til felles: opphøyde tanker om egen betydning, åpent eller skjult, og krenkelse og irritasjon ved kritikk eller uenighet (Derry et al., 2020). Spektrum-modellen (Krizan, 2018) illustrerer hvordan inflatert opplevelse av egen betydning og berettigelse er sentral for begge hovedtypene og at de andre trekkene i de to gruppene kan variere i sin styrke.

Maskens makt

Et sentralt punkt i uenigheten blant forskere er om de grandiose har underliggende mindreverdsfølelser eller ikke. Psykoanalytikeren Otto Kernberg drøftet i 1975 masketeorien som en forklaring på hvorfor narsissistiske trekk oppstår. Ifølge den er narsissismen, uansett hvilken type, bare en maske som skal beskytte mot en smertelig lav selvfølelse hvis eksistens man ikke vil bli minnet om. Masken fungerer som en beskyttelse både innover og utover: Ingen må se den man frykter at man er. Denne forståelsen av narsissismen har vært dominerende i mange år. Men i det siste har man funnet forskningsmessig belegg for at masketeorien gjelder for personer med sårbare narsissistiske trekk, men ikke for de med grandiose. Disse har tvert imot en svært høy selvfølelse (Miller et al., 2021).

Funnene kan diskuteres, for grandiose personer gjør mye for ikke å tilkjennegi at de også har underliggende mindreverdsfølelser. Noen forskere mener at de grandioses mindreverdsfølelser som oftest er ubevisste. Da kommer de ikke frem når man gjør studier med selvrapporterte spørreskjema; man svarer slik man ønsker å bli sett. I eksperimentelle studier med et snedig design (ikke spørreskjema-basert) har man funnet at grandiose personer faktisk har en lav selvfølelse som de selv ikke erkjenner (Southard et al., 2018). Den ligger der som en slags blindpassasjer, usett og glemt. Man kunne si at de grandiose har lykkes med sitt narsissistiske prosjekt, fordi de vet ikke lenger hva som er stuet vekk under dekk. De tror de er sin egen maske. Mens den sårbare mislykkes ikke bare i livet, men på en måte også er en mislykket narsissist. Ikke så greit når til og med masken ikke fungerer som den skal.

Den underliggende skammen, enten den er bevisst eller ubevisst, er den mest sentrale emosjonen hos personer med narsissistiske trekk. Det er en gjensidig dynamikk mellom skam og stolthet (Czarna et al., 2018). Stoltheten er bare en maske som dekker over et skamfullt ansikt.

Narsissisme hos barn

Såkalt sunn narsissisme hører til normalutviklingen hos alle barn og er helt nødvendig for førskolebarn. Det er årene man bestandig er den minste, kan minst, forstår minst og ikke får til alt det som større mennesker kan. Å jekke seg litt opp kan komme godt med, det gjelder å ikke miste motet, slik at man senere kan lande ned på en rimelig god selvfølelse. Når ettåringene begynner å gå, har de en mestringsglede som er en fryd å se på. Å kunne bevege seg raskt rundt for egen maskin, er jublende morsomt. De småløper og småsnubler i parken, i butikken, på flyplassen, og eier verden. Små barn kan overvurdere vilt hva de kan få til, nedkjempe drager, kjøre diger børstebil og ri flyvende enhjørninger, de er super-helter i sin lek og skal i hvert fall bli det når de blir store. Denne formen for selvoppgradering i lek skal man ikke ta fra dem, men la få utfolde seg. Livets skuffelser innhenter dem tidlig nok. For allerede i barneskolealder utvikles selvbevisstheten når urealistisk positive selvbilder begynner å krakelere i møte med andre jevnaldrende og den sosiale feedback man får i skolegård og klasserom. Fra syv års alder av begynner barna å oppdage at det ideelle selvbilde slett ikke er det man faktisk er (Harter, 2015). Å bli frustrert i møte med utfordringer, er nesten dagligdagse emosjonelle erfaringer for barn, og bare tiltar når de gradvis blir bevisst seg selv slik de faktisk er, og ikke slik de ønsker å være. Da hjelper det når voksne gjør den nødvendige kræsjlandingen i realitetenes verden så skånsom som mulig.

Hos 8-12-årige barn har man funnet at deres narsissistiske trekk, som hos voksne, kan deles i de to hovedgruppene, grandiose og de sårbare (Derry et al., 2020). Gutter og menn har for øvrig flere narsissistiske trekk enn jentene (Thomaes, 2013), noe som sannsynligvis er genetisk betinget. Når det gjelder å differensiere mellom hva som bare er god selvfølelse og hva som er uheldige narsissistiske trekk, er det like vanskelig hos barna som hos voksne. La oss si at selvfølelsen til to 11-årige gutter, Simen og Vetle, ble målt og de kom ut med en svært god selvfølelse begge to. Hvis man i tillegg målte deres narsissistiske trekk, kom Simen ut med vel-balanserte positive oppfatninger av seg selv, mens Vetles positive syn var ganske urealistisk. Simen var ikke veldig opptatt av hvordan prestasjonene hans var i forhold til andres, mens Vetle så på seg selv som mye bedre enn andre. Simen likte selvfølgelig å få ros og positive tilbakemeldinger fra lærere og de andre i klassen, men han greide seg også fint uten dem, mens Vetle hadde et umettelig behov for det. Begge hadde de altså like god selvfølelse, men Vetle hadde narsissistiske trekk, og Simen ikke (Thomaes, 2013).

Hvordan og hvorfor blir noen narsissister?

De fleste forskere er enige om at narsissismen ikke oppstår først når man er 13 år og oppdager sosiale media. Grunnlaget for narsissisme er befestet allerede i de første leveårene. Hva er det i foreldreatferden som skaper den? Så langt er det to typer foreldreatferd som har sammenheng med narsissistiske trekk: 1) Hvor mye eller lite varme de viser sine barn, noe som er betonet av psykoanalytisk teori og praksis.

Foreldrevarme kan forståes som en ektefølt anerkjennelse av barnet som det er. 2) Grad av overvurdering av barna (Brummelmann et al., 2015). Med overvurdering menes hvor mange superlativer man overøser barna med som ikke har noe med realitetene å gjøre. En slik overvurdering kan betraktes som en ikke-genuin, uekte eller misforstått anerkjennelse som går over hodet på barna. Man har ikke sett lenge på et barne-tv-program eller på sosiale medier, før man tenker at det er noe i vår kultur, riktignok i mindre grad enn den amerikanske, som oppmuntrer for mye til ikke-genuin anerkjennelse.

I noen studier har manglende foreldrevarme vist seg ikke å ha noen sammenheng med utvikling av barns narsissistiske trekk og dermed ikke bekreftet den psykoanalytiske hypotesen om at det er kalde og uinteresserte foreldre som skaper narsissistiske barn. Ifølge denne skribenten, er det ikke så rart at studiene ikke viste noen sammenheng, for det ble bare brukt spørreskjemadata fra foreldre. Det er velkjent at det ikke er noe samsvar mellom hva foreldre skriver på et skjema om sin foreldreatferd og det de faktisk gjør med sine barn (når de blir observert). Riktignok er skjemaene anonyme, men likevel vegrer de fleste foreldre seg for å svare helt ærlig at de for eksempel sjelden viser barna sine at de er glade i dem eller at de ofte ignorerer dem og prioriterer egne behov.

Derimot er det langt lettere for foreldre å svare ærlig på at de roser barna sine svært mye. Og overvurdering har i en del studier vist seg å henge sammen med barnas utvikling av narsissistiske trekk. Da har foreldre gitt overdrevne utsagn som: «Du er fantastisk! Du er best!», «Du bare gruser de andre!» eller «Du blir sikkert en statsminister». Når foreldre overvurderer, formidler de urealistiske forventninger til barnet og kanskje litt skuffelse når de perfekte fordringene ikke innfris. For barnet kan det da utvikles en splittelse mellom det positive, ønskede selvet og det barnet føler av mindreverd og skam når det ikke er slik foreldrene forventer. Slike nederlag fører da til en skamfølelse som nærer vonde, lave selvbilder (Czarny et al., 2018). Men de nærer samtidig behovet for å komme vekk fra det vonde og få bekreftet, om og om igjen, at det er det ideelle selvbildet som egentlig gjelder.

Akkurat slik foreldrene ønsker. Det opphøyde selvbildet blir en kilde til stolthet for barnet og foreldrene. Stolthet og skam side om side, det narsissistiske forsvaret er skapt. Lykkes forsvaret blir de kanskje grandiose; lykkes de ikke, utvikler de kanskje sårbare, narsissistiske trekk. Verdt å merke seg er at denne typen overvurdering av barna førte ikke til at barna fikk en trygg og god selvtillit. Foreldres genuine vs. overdrevne anerkjennelse har altså helt motsatt effekt på barnet.

Dette forskningsfunnet fra Czarny og medarbeidere (2018) burde ganske enkelt bli mere kjent.

Realistisk oppmuntring

Siden 80-årene har man vært opptatt av at barns selvtillit må styrkes i hjemmene og på skolen. Men i forsøket på å bygge en bedre selvfølelse hos barna har foreldre ofte tatt litt for hardt i ved å si at de er helt spesielle, unike og gitt dem følelsen av at de er berettiget til særbehandling.

Foreldre skal og må gi mye realistisk oppmuntring knyttet til det barna gjør uten at de formidler til dem at de er mye bedre enn alle andre. Sammenhengen mellom foreldres overvurdering og barns narsissisme har også en annen forklaring. Det er ikke usannsynlig at foreldre som stadig overøser barn med superlativer, selv har narsissistiske trekk, og barnet er således genetisk disponert for utviklingen av narsissisme samtidig som de lærer av foreldrenes narsissistiske holdninger. Som de fleste andre personlighetstrekk er også narsissistiske trekk moderat arvelige.

Hva med skadelig foreldreatferd?

Spørsmålet om kalde og avvisende foreldre forårsaker et narsissistisk forsvar hos barn, blir delvis bekreftet i studier av dysfunksjonell foreldreatferd (Clemens et al., 2022). Når voksne rapporterer om negative, skadelige erfaringer under oppveksten, alt fra foreldres rusbruk, psykiske vanskeligheter, mishandling eller omsorgssvikt, det være seg fysiske eller emosjonelle, henger det sammen med de mere aggressive og manipulative sidene av narsissistiske trekk hos de voksne barna. I mindre grad er det grandiositeten som blir et bolverk mot barndommens sår, mer er det forsøk på å kontrollere andre med aggresjon og makt. Det er jo en grei strategi for å beskytte seg, de har jo lært gjennom livet at omgivelsene ikke akkurat er elskelige.

Er det håp?

Dette blir et kort avsnitt. På spørsmålet om personer med narsissistiske trekk kan endre seg, er svaret stort sett nei. Det er ytterst få, hvis ingen psykoterapimetoder, ingen medisin, ingen form for meditasjon eller livsstilsendring som på solid måte kan dokumentere effekt på narsissistiske personlighetstrekk. Den eneste trøsten er at på samme måte som med psykopatiske trekk, avtar også de narsissistiske noe med alderen. Forsøk på å øke selvinnsikten i narsissistenes væremåte, hjelper ikke stort, for de kan allerede ha forbausende selvinnsikt. De er klar over at andre kan se på dem som innbilske, de forsøker heller ikke å skjule sine trekk, men tvert imot ser de på dem som en styrke og ikke svakhet (Carlson, 2013).

Da er det ikke så rart at det er vanskelig for de grandiose å gi opp sin narsissistiske livsløsning. Til det gir den altfor mange gevinster. I liten grad lider de under at de er som de er, det er omgivelsene som har problemer med dem. De sårbare er mer hjelpesøkende fordi de gjerne vil bli kvitt alt de sliter med. Hva skal resultatet av en behandling av de grandiose være? At de må begynne å kjenne på den smerte og skam som ligger under størknede sedimenter av benektning, fortrengning og selvforherligelse? At de sårbare skal gi opp de skjulte fantasiene om deres egentlige evner og talenter som er den eneste lille trøsten de har? Hva godt skulle komme ut av det?

Det måtte være, i svært små skritt, å våge tilnærmingen til det som tidligere har vært uutholdelig, øke toleranse og aksept, og dermed gjøre det mindre nødvendig å måtte motbevise et fryktet selv og ikke lenger være så avhengig av andres anerkjennelse og beundring.

Og venne seg til en gryende erkjennelse, uten å bli deprimert av den grunn, at ens ego og eget liv, alle de store tankene, sett i en større sammenheng, nok ikke har mer betydning enn livet til en liten maur på Finnskogen.

Litteratur

  • Brummelman, & and Sedikides, C. (2020). Raising Children with High Self-Esteem (But Not Narcissism). Child Development, Vol. 14(2) 83-89. DOI: 10.1111/cdep.12362
  • Brummelman, E., Thomaes, S. & Sedikides, C. (2016). Separating Narcissism from Self-Esteem. Current Directions in Psychological Science 2016, Vol. 25(1) 8-13. DOI: 10.1177/0963721415619737
  • Brummelman, E., Thomaes, S., Nelemans, S. A., Orobio de Castro, B., Overbeek, G., & Bushman, B. J. (2015). Origins of Narcissism in Children. Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS,) vol. 112, no.12, pp.3659-3662. Doi/10.1073/pnas.1420870112.
  • Cai, H., & Lu0, Y.L.L. (2018). Distinguishing Between Adaptive and Maladaptive Narcissism. In A. D. Hermann, A.B. Brunell & J.D. Foster (Eds.) The Handbook of Trait Narcissism: Key Advances, Research Methods, and Controversies. Springer International Publishing AG, Switzerland, 97-104.
  • Carlson, E. N. (2013). Honestly arrogant or simply misunderstood? Narcissists' awareness of their narcissism. Self and Identity, 12, 259-277.
  • Clemens, V., Fegert, J.M., Allroggen, M. (2022). Adverse childhood experiences and grandiose narcissism - Findings from a population-representative sample. Child Abuse & Neglect 127. doi.org/10.1016/j.chiabu.2022.105545
  • Czarna, A.Z., Zajenkowski, M., Dufner, M. (2018). How Does It Feel to Be a Narcissist? Narcissism and Emotions. In A. D. Hermann, A.B. Brunell & J.D. Foster (Eds.) The Handbook of Trait Narcissism: Key Advances, Research Methods, and Controversies. Springer International Publishing AG, Switzerland, 255-263.
  • Dahl, A.A. (2021). Måling, diagnostikk, forekomst og samsykdommer. In A.A. Dahl & P. Grøndahl, P. (Eds.) Narsissisme. Universitetsforlaget, Oslo, 37-52.
  • Derry, K.L., Ohan, J.L., & Bayliss, D.M. (2020). Fearing Failure: Grandiose Narcissism, Vulnerable Narcissism, and Emotional Reactivity in Children. Child Development, Vol. 91, pp e581-e596.
  • Freud, S. (1914). Zur Einführung des Narzissmus. Journal of Psychoanalysis, 6, 1-24.
  • Grubbs, J.B, & Riley; A.C. (2018). Generational Differences in Narcissism and Narcissistic Traits. In A. D. Hermann, A.B. Brunell & J.D. Foster (Eds.) The Handbook of Trait Narcissism: Key Advances, Research Methods, and Controversies. Springer International Publishing AG, Switzerland, 183-191.
  • Harter, S. (2015). The construction of the self: Developmental and sociocultural foundations. New York, NY: Guilford Publications.
  • Kernberg, O. (1975). Borderline conditions and pathological narcissism. New York: Jason Aronson.
  • Krizan, Z. (2018). The Narcissism Spectrum Model: A Spectrum Perspective on Narcissistic Personality. In A. D. Hermann, A.B. Brunell & J.D. Foster (Eds.) The Handbook of Trait Narcissism: Key Advances, Research Methods, and Controversies. Springer International Publishing AG, Switzerland, pp. 25-16.
  • Lasch, C. (1979). The Culture of Narcissism. American Life in an Age of Diminishing Expectations. W.W. Norton Press, USA.
  • Miller, J.D., Back, M.D., Lynam, D.R., Wright, A.G.C. (2021). Narcissism Today: What We Know and What We Need to Learn. Current Directions in Psychological Science 2021, Vol. 30(6), 519-525.
  • Southard, A.C., Zeigler-Hill, V., Vrabel, J.K., McCabe, G.A. (2018). How Do Narcissists Really Feel About Themselves? The Complex Connections Between Narcissism and Self-Esteem. The Handbook of Trait Narcissism: Key Advances, Research Methods, and Controversies. Springer International Publishing AG, Switzerland, 243-253.
  • Thomaes, S., Brummelman, E., Reijntjes, A., & Bushman, B.J. (2013). When Narcissus Was a Boy: Origins, Nature, and Consequences of Childhood Narcissism. Child Development Perspectives, vol.7, 22-26. DOI: 10.1111/cdep.12009
  • Wink, P. (1991). Two faces of narcissism. Journal of Personality and Social Psychology, 61, 590-597. https://doi.org/10.1037/0022-3514.61.4.590

Mangel på anerkjennelse – et eksempel

For en del år siden var en norsk journalist på besøk i Stasi-fengselet i Hohenschönhausen i Berlin, hvor det etter murens fall var blitt museum for DDR-regimets grusomheter. Under rundgangen støtte journalisten på en familiegruppe ledet an av en høyrøstet eldre mann.

Det ble naturlig å henvende seg til dem og spørre hvor familien kom fra. Dette utløste et overraskende utbrudd fra mannen mens resten av familien prøvde å dempe ham. Jo, det skal jeg fortelle, sa han, jeg kommer fra Øst-Prøysen. Jeg og min familie ble fordrevet mot slutten av 2. verdenskrig med russiske soldater i hælene og ble utsatt for forferdelige lidelser.

Jeg så svært mye som et barn burde bli forskånet for.

Men mannen hadde overlevd, deler av familien kom frem til Vest-Tyskland og han hadde vokst opp med sine traumer. Minnene fra den gang var belastende, men det verste var dette: Menneskene som var fordrevet fra sine leveområder i Øst hadde aldri fått anerkjennelse for sine tap. Det var en delikat politisk situasjon etter kapitulasjonen. Dette førte til at den tyske siden tonet ned tapet denne befolkningsgruppen hadde hatt, og polsk overtagelse av området ble betingelsesløst akseptert. Situasjonen innbød til å ligge lavt og ikke utfordre seierherrene. Det ble derfor aldri uttrykt noen anerkjennelse fra politiske ledere overfor befolkningen fra Øst-Prøysen. Det fantes ikke så mye som et minnesmerke eller en plakett som viste forståelse for tapene disse menneskene hadde hatt.

For den eldre mannen var dette et sår som aldri hadde grodd. Det virket som mangelen på forståelse for de veldige tapene fra den gangen fylte tankene hans så sterkt at han knapt kunne tenke på noe annet. Dette preget livet like mye som de forferdelige minnene han hadde fra krigen.

Historien er et eksempel på mangel på anerkjennelse på den store arenaen, men med konsekvenser for enkeltpersoner.