døden

I Kina fra det 8. århundre og i Korea og Japan etter det 12. århundre gjorde mange zen-munker sin død til del av et poetisk ritual. Slik ritualiserte Zen-buddhismen nesten poesi; et paradoks siden zen er mot ritualer. Den som ble opplyst og oppnådde satori (tilsvarende hinduistisk samadhi eller buddhistisk/hinduistisk nirvana), var forventet å skrive et dødsdikt for ettertiden.

Fra dødens mørke land til kristen opprømthet

Ingen svar

Buddha og nirvana: døden som ikke-død

I asiatisk kunst og utsmykning er den mest kjente dødsscene den døende Buddha. Antall bilder og skulpturer nærmer seg «uendelig». Motivet symboliserer en utbredt østlig forståelse av døden som både dennesidig og hinsidig. Sett herfra er Buddha død, men ut fra en annen dimensjon eller som bevissthet er han fortsatt, som del av en væren i en eller annen betydning.