Det var slik hun ønsket at meditasjon skulle være. Som et blikkstille vann i kveldsstem-ningen uten så mye som en krusning på overflaten. Fullstendig ro og stillhet i det ytre. Og det samme i hennes indre. En harmoni å hvile i – hvor hun kunne gi slipp på alt som plaget og bekymret henne i en travel hverdag i tidsklemma mellom barnehagen, jobben og familielivet og bare være i sitt eget. En tilstand hvor hun kunne koble helt av og samle nye krefter. Dyp hvile og rekreasjon.
Som regel ble det ikke slik. Om morgenen var hun ofte trett når hun sto opp en halvtime tidligere enn vanlig for å meditere. Og ettermiddagsmeditasjonen var gjerne full av tan-ker både fra jobben og om det som skulle skje utover kvelden. Det var i det hele tatt mye hverdag og lite stillhet og fred fra tankene.
De første ukene ergret hun seg litt over dette. Hvorfor skulle hun sette seg til i medita-sjon når det brakte fram de samme tankene og bekymringene som hun hadde ellers? Men samtidig merket hun at det gjorde godt. Hun kjente hun slappet av. Noen ganger våknet hun til etter å ha vært borte en lang stund. Og også i meditasjoner hvor hun syntes hun bare hadde sittet og tenkt på hverdagslige ting, var det en god følelse i krop-pen og en ny klarhet i sinnet etterpå. Så det virket. Men bare ikke på den måten hun hadde trodd.
Noen ganger ble det også stille. Hun merket det første gangen på en helgeretrett hun dro på et par måneder etter begynnerkurset. Der var det lengre meditasjoner med gruppeveiledning og kveldsseminarer. Det begynte som vanlig med mye tretthet – som hun ble oppfordret til å slippe til og sove når hun følte for det – og tanker fra hverdagen. Men etter hvert som alt dette fikk slippe til og lade seg ut, stilnet det mer og hun hadde perioder som minnet om den stillheten, roen og harmonien hun hadde ønsket seg. Det er godt.
