Dyade 1979/01: Alnæs, Mehren, Solzjenitsyn, Tikkanen
Hva innebærer det å ta et oppgjør med samtidens mest selvfølgelige begreper — som få stiller spørsmålstegn ved og som derfor er med på å gjøre oss fremmede for oss selv, vår egen forståelse?
- Produkttype
- Dyade
- Språk
- Norsk
- Pris
Innhold
Rundt dette spørsmål kretser dette nummer av DYADE. Stein Mehren står sentralt i det. Han er en dikter som blir entydig rost for sin lyrikk — og forvirrende mangetydig omtalt for sin prosa. Den vanligste innvendingen mot ham går på hans form: for vanskelig, for ordrik utilgjengelig. Men for mange er han blitt en åndelig kraftkilde, og fremfor alt gjør han opprør mot tidens uvilje mot å være personlig. I dette opprør er han nådd så dypt i analysen av sine egne erfaringer at hans erkjennelse og hans beskrivelse av sine livskamper og livkonflikter også får gyldighet for andre. I romanen De utydelige fra 1972 leverer han et massivt angrep på den ideologiske livsholdning. Og han bruker ikke ideologi bare om samfunnsteorier, men om enhver forståelsesform som krever gyldighet for ethvert individs selvforståelse. Tom Eide gir en innføring i romanen og kaller den en fruktbar innføring i forfatterskapet. Mange av de tanker som ligger i kim i De utydelige, har funnet en kraftig og gjennomtrengende form i Stein Mehrens hittil siste essay-samling, det samtidskritiske og filosofisk pregede verk Myten og den irrasjonelle fornuft (1977). «Du kjenner deg igjen i de kampene han skildrer, og det oppstår en gjenkjennelsens glede. Plutselig får du hjelp til en distanse, der dine opplevelser ikke bare blir gjentatte, løsrevne, men satt i sammenheng. Mehren hjelper deg til å bli seende», skriver Per Slaastuen i sin gjennomgåelse av denne essay-samlingen. I sin siste roman, Musica, forsøker også Finn Alnæs å ta et oppgjør med samtidens selvfølgelige begreper. I forordet støter han mot tidens kunstnermyte, og Carl Henrik Grøndahl hevder at han i romanen roter opp både i tidens uklare forhold til individualismen, og i tidens angst for de sterke livsvalg. Men han vekker de motforestillinger han prøver å frigjøre seg fra — uten at han samtidig klarer å levere noen overbevisende imøtegåelse. I motsetning til Stein Mehren tar han sitt oppgjør med ideologiseringen i stor utstrekning på ideologienes premisser og blir derfor defensiv. Noe som gjør at romanen også lider under en del kunstneriske svakheter. Etter at Nordisk Råd har fordelt årets litteraturpris — atter igjen til en mann — har en gruppe kvinnelige skribenter i Norden gått inn for en alternativ pris til den finsk-svenske forfatteren Marta Tikkanen for hennes Århundradets kärlekssaga. Det er interessant og absolutt uttrykk for nye signaler i en litteraturkrets som i et tiår har vært dominert av det sosialt aggressive. Marta Tikkanens bok er nemlig dypt personlig og på mange måter et ikke uvesentlig innlegg i tidens debatt om forholdet mellom virkelighet og litteratur: nærgående skildrer hun sitt forhold — og sin kjærlighet — til sin alkoholikermann, forfatteren Henrik Tikkanen. Mia Melin gjennomgår dette oppgjøret, som i form nærmest er en diktsamling. I sin selvbiografiske roman Kalven og eika forteller Aleksander Solzjenitsyn hvilken kamp det var å stå imot det sovjetiske maktapparatet etter at han slapp fri fra Gulag-arkipelet. Viktor Roddvik tar utgangspunkt i boken for å finne frem til det etiske grunnlag i hans forfatterskap — og den åndskraft han representerer. — De fleste mennesker går til grunne i fangeleirene, men de få som får styrke til å bevare sin menneskelighet, samler i seg summen av erfaringene med en styrke og en erkjennelse det er verdt å lytte til, skriver han.