Møte med Gud, Satan, Selvet og Intetheten

Ørkenen som åndelig tumleplass

Den øde ørken spiller en sentral rolle i vestlig åndelighet. Et nærmere blikk på ørkenfedrene forteller oss hvorfor, skriver Halvor Eifring .

• Etter at Moses hadde ledet jødene ut av Egypt, tilbrakte han 40 år med sitt folk i ørkenen, og her åpenbarte Gud seg til stadighet for ham og ga ham blant annet stentavlene med de ti bud.

• Etter at Jesus var blitt døpt av døperen Johannes, fastet han i 40 dager i ørkenen, mens Satan på stadig mer utspekulert vis (skjønt helt forgjeves) forsøkte å friste ham til å vise sine overnaturlige evner.

• Muhammed var også en ørkenens mann, selv om det var i en hule i Hira-fjellet han mediterte da engelen Gabriel åpenbarte seg for ham og utropte ham til Guds sendebud.

Det er ikke for ingenting at de tre store vestlige verdensreligioner er blitt kalt ørkenreligionene. Hva er det med ørkenen som gjør den til en så yndet arena for meditativ og kontemplativ virksomhet?

Vi kommer kanskje nærmest svaret om vi ser på den trenden som vokste frem blant kristne mystikere fra og med det 3. århundre. Det dreier seg om ørkenfedrene (og også enkelte ørkenmødre), egyptere og tilreisende som oppsøkte landets enorme ørkenområder alene eller i lag med andre, for å nærme seg Gud eller å gå i nærkamp med Satan, og for derigjennom å komme på sporet av sitt egentlige selv, sin sjel.

Ensomhet

Det mest opplagte svaret på hva ørkenen har å tilby en søkende sjel, er ensomhet og avstand til det verdslige liv, slik at all ens tid og energi kan vendes i retning av ens eget indre og av det hinsidige. Dette er ikke minst tydelig i den tidligste av de mer kjente ørkenfedrene, egypteren St. Antonius, som skal ha levd i 105 år før han døde i år 356. Da han var 34, solgte han alt han eide, ga pengene til de fattige, plasserte sin yngre søster i et slags nonnefellesskap, og forlot samfunnet til fordel for et liv i ørkenen. Han levde fullstendig avsondret fra befolkningen rundt, bortsett fra at noen av dem brakte ham mat, som gjerne ble overlevert gjennom en luke i døren til hans celle, der ingen slapp inn. De første 13 årene tilbrakte han stort sett i en grav, de neste 20 i en forlatt romersk borg.

Ensomheten i ørkenen og avstanden til samfunnet omkring ga ham utvilsomt rikelig anledning til kontakt med det guddommelige. Men hans biografi beskriver med like stor innlevelse den konstante kampen med Djevelen, som stadig setter opp ulike feller for ham, i form av indre impulser (kjedsomhet, latskap og kvinnefantasier), truende dyr (løver og tigere, kentaurer og satyrer), listige fristelser (sølvpenger og gullpenger) og demoner som slår ham i svime og til og med tar livet av ham for en stakket stund.

Til tross for den etterlengtede kontakten med det guddommelige kan altså livet i ørkenen ikke ha vært lett. Men skal vi tro beretningene, hadde det en god effekt på St. Antonius. Da han for første gang viste seg for sine venner etter 20 år i den forlatte romerske borgen, var han hverken fet eller mager, sorgbundet eller nytelsesslapp, lattermild eller nedfor, men var i fullstendig likevekt, som en som var ledet av fornuften og i harmoni med naturen.

Fellesskap

Men om ørkenen byr på mulighet for avstand til det verdslige liv, er ikke ensomhet den eneste løsning. Ørkenens tomhet gir også rom for å skape alternative åndelige fellesskap med brodd mot det verdslige liv, i lengsel etter det hellige.

Egypteren St. Pakhomius (292-348) regnes gjerne som stifteren av de første klostersamfunn. Han var opprinnelig hedning, men etter at han ble kristen, levde han som ørken-eremitt etter mønster av St. Antonius. På en lang reise gjennom ørkenen skal han i en visjon ha hørt en stemme som bød ham å slå seg ned i den forlatte landsbyen Tabennesi og bygge et kloster der, ”for mange vil komme til deg for å bli munker”. De første fem årene var hans munkesamfunn løst organisert og hadde ikke særlig suksess, men så satte han opp fastere regler og organiserte munkene i langt tettere fellesskap, og dette ble grunnlaget for fremtidige klostersamfunn. Selv ble han kalt ”abba” (far), og det er grunnlaget for vårt ord ”abbed”. Da han døde av pest 56 år gammel, var det allerede ni munkesamfunn og to nonnesamfunn som fulgte hans regler, og senere oppsto det i den egyptiske ørken hele klosterlandsbyer med tusener av munker og nonner.

Ørkenen hadde gitt både geografisk og åndelig rom til grupper som i sin søken etter det kontemplative liv ikke bare sto i opposisjon til de verdslige myndigheter, men som også levde i et spenningsforhold til de kirkelige autoriteter.

Avståelse

En ting livet i ørkenen utvilsomt har å tilby, er muligheten for avståelse, kanskje til og med askese. Ordet askese blir ofte tolket som selvplaging, og enkelte kan ha sett dette som en måte å lutre sin sjel og sone for sine synder. Men det er neppe det eneste poenget, kanskje ikke engang det viktigste. Snarere er det snakk om en gradvis frikobling fra egne behov og lyster, så ikke tilfeldige impulser får styre sinnet og skygge for dets dypere åndelige lengsler.

Avståelse og askese ble sjelden sett på som mål i seg selv, bare som midler til åndelig forvandling. St. Antonius advarte mot å ”spenne buen for stramt”, som lett kan få den til å knekke. ”Noen ganger er det best ikke å være for rigid.” Målet var å bli en gud på jord, en levende flamme blant menneskene.

En som brukte lang tid på å oppdage ørkenlivets meritter i denne sammenheng, var den høyintellektuelle grekeren Evagrius Pontikus (345-399). Mens han bodde i Konstantinopel, førte han lenge en heller fåfengt kamp mot egen forfengelighet, latskap og grådighet – blant annet hadde han et forhold til en gift kvinne. Etter at han hadde en ”visjon” der kvinnens mann sørget for at han ble fengslet av soldater, rømte han til Jerusalem, men fremdeles uten å kunne fri seg fra sin egen innbilskhet og sitt hovmod. Han ble syk og ble ikke frisk igjen før han besluttet å reise inn i den egyptiske ørken. Her levde han de siste 14 år av sitt liv som munk og eremitt. Han ble viden kjent ikke bare for sine intellektuelle evner og visdom, men også for sin beskjedenhet og evne til avståelse. Evagrius, ser det ut til, måtte rett og slett komme på avstand fra storbyens fristelser for ikke å la sitt sinn forvirre. Bare den øde ørken kunne gi ham fred.

Intethet

I Mosebøkene omtales ørkenen som stor og uhyggelig, et uttørret land hvor det ikke var vann, men bare giftslanger og skorpioner. Forholdene var neppe mer lystige i de egyptiske ørkener. Man skulle kanskje ikke tro det var mye åndelig føde å hente i slike omgivelser. Men nettopp denne negative tilstedeværelsen har kanskje bidratt til en måte å tenke om det guddommelige på.

Både i og utenfor kristendommen har mange mystikere vært opptatt av det guddommelige som noe udefinerbart, hinsides beskrivelse og forståelse. Gud kan bare beskrives gjennom hva han ikke er. Evagrius var en av dem som var opptatt av at Gud ikke lar seg definere. ”Velsignet er den som har oppnådd suveren uvitenhet,” sa han. Viten er begrenset til den skapte, fenomenelle verden, mens både Gud og menneskets innerste kjerne ligger hinsides det vår viten kan fatte.

Ørkenens uendelige intethet kan ha gitt ekstra stimulans til slike tanker. Den kan også ha gitt rom for en friere forståelse av menneskets forhold til det guddommelige. Ifølge Evagrius kunne åndelig praksis lede til mystisk enhet mellom menneskets innerste kjerne og Gud selv. I ettertid har den katolske kirke stemplet ham som kjetter, og moderne religionsforskere har diskutert om hans tanker tilhører kristendommen eller egentlig ligger nærmere buddhismen.

Meditasjon

I likhet med den norske fjellheimen byr ørkenen på gode mengder av stillhet, og mange av ørkenfedrene legger stor vekt på betydningen av denne stillheten. Blant annet har den skapt gode forhold for utviklingen av noe som kommer i nærheten av det vi ville kalle meditative teknikker, gjerne i form av avanserte former for bønn.

Johannes Cassianus (ca. 360-435) hadde latin som morsmål, men snakket også flytende gresk, og han tilbrakte 15 år av sitt liv i egyptiske ørkenklostre før han flyktet for å unngå forfølgelse. En av de formene for bønn han var opptatt av, var den konstante gjentagelsen av korte formler, som for eksempel følgende utdrag fra Salmenes bok: ”Gud, kom og fri meg ut! Herre, skynd deg å hjelpe meg!” Enten man bruker denne eller andre bønner, var Cassianus opptatt av at bønnen skulle bli en ”ildens bønn”, der man glemmer seg selv, glemmer ordene og bildene og frigjøres fra sansene. Det var i ørkenens ensomhet han selv til stadighet hadde denne erfaringen. Så snart han ble omgitt av flere mennesker, ”begynte ilden av den guddommelige kontemplasjon å kjølne”.

Cassianus’ bønn minner om Jesus-bønnen, som senere fikk så stor plass i den ortodokse kirke, og som finnes i en inskripsjon i ruinene av en datidig munkecelle i den egyptiske ørken. Den stadige repetisjon av Jesus-bønnen, ofte hjulpet frem av bestemte pustemønstre, har ofte vært sammenlignet med indisk mantra-meditasjon. Ørkenens stillhet og ensomhet ser ut til å ha virket befordrende på denne type øvelser.

Ørken, øyer, skog og fjell

Opp gjennom århundrene har mange av den russiske østkirkens hellige menn ønsket å kopiere ørkenfedrenes livsstil, men de bodde i områder der det ikke fantes noen ørken. De valgte derfor isteden å gå inn i de store russiske skoger, som fungerte som et slags ørkensubstitutt. En tilsvarende holdning ligger kanskje bak etableringen av de greske munkesamfunn på øya Athos, som lekfolk ikke kan besøke uten spesialtillatelse, og der kvinner ikke har adgang. I andre sammenhenger, både i Europa og i Asia, er det først og fremst fjell som har fungert som åndelige tumleplasser. Funksjonen er den samme: å skape en setting der avsondret ensomhet og åndelig fellesskap gjør det lettere å samle sinnet om kontemplasjon og meditativ praksis.

Produkter

Dyade 2009/04: Sahara - Trussel og møteplass

 

Relaterte artikler

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2023-utgivelsene

4/23: Sannere enn virkeligheten

3/23: Intuisjon – føleri eller vei til viten?

2/23: Lyset: Dødens farge

1/23: Meditasjonsforskningen i en ny fase?

Tidligere utgivelser

Her finner du hele Dyade-arkivet

Følg oss

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Dyade på Facebook