Et blindeforbund

I en kommunikasjonsgruppe lærer man om seg selv - og verden. Tør man kjenne på alle de reaksjoner en gruppe kan utløse, kan man også forstå bedre at veien ikke er så lang til folkedomstolen eller lynsjemobben. Eller når en gruppe trår vannet og ikke orker begynne på alvoret, sitter man midt i mediesamfunnets fjas. Det kan være lettere å se seg selv og andre når man er i en gruppe. Men det er også enklere å forfølge og fordømme. Blindhet og trangen til å unngå kan forene. Arbeid i grupper kan avspeile hvorfor storsamfunnet må ha institusjoner og garantier som ivaretar alvor, høykultur og minoriteter, skriver Ole Gjems-Onstad i denne artikkelen.

Guds og ideologienes utvalgte folk (som f. eks. fundamentalistiske kristne, jøder og muslimer, kommunister og nazister) har på en måte forstått verden. De vet hva det hele dreier seg om. De har en sannhet. Derfor har de også en rett til å gjøre mot andre det som er nødvendig for at det hele skal bli riktig.

For oss andre er det ikke slik. Vi forstår ikke fullt ut vår meditasjon, våre ekteskap, våre barn, våre grupper eller vårt samfunn. Men vi kan forsøke å se bedre. Da må vi skaffe oss vinduer med annet utsyn enn det vi er vant til. Å arbeide med seg selv i grupper kan være et nytt ståsted mot storsamfunnet.

Uansett hvilken teknologi kommunikasjon er ikledd - det være seg televisjon, internert, papyrus eller stentavler - det dreier seg om mennesket i store og små grupper. Å delta i kommunikasjonsgrupper kan gi en samfunnsinnsikt man ikke leser seg til. Det er ikke teori, ikke statistikk, ikke analyser. Det dreier seg om å kjenne etter; hvem blir jeg og de andre her? Hvordan kan det å kjenne etter hjelpe meg til å forstå meg selv og andre som aktører der ute i den store verden, og det vi der skaper?

Alle former sin egen historie. Men sammen lager vi også samtidens historie. Den lille og den store historien henger sammen.

ET VINDU TIL STORSAMFUNNET
Det går en bro fra individ til gruppe og fra gruppe til storsamfunnet. Det er ingen fire felts motorvei. Men det er mulig å gå den - å bevege seg fra gruppen til verden. Det kan handle om å oppdage en uskyldig konflikt i en kommunikasjonsgruppe og dermed forstå bedre dynamikken i en lynsjemob.

Det er lett å ta avstand fra lynsjemobben og folkedomstolene. Hvordan i all verden kunne det skje? Det er mer smertefullt å prøve å forstå den innenfra. Under hvilke ytre betingelser kunne jeg ha blitt en del av slik galskap?

Selvforståelse kan bidra til gruppeinnsikt. Grup-peforståelse kan bidra til samfunnsperspektiv. Sammenhengene er verken klare eller entydige. Men ingen gruppe- eller samfunnsprosesser er det. Man må være villig til ikke bare å fordømme alt det

sammensatte mennesket i grupper har skapt. Det dreier seg om en selv, en "meg" i gruppe - på godt og på vondt.

ET UNIVERSELT BLINDEFORBUND
Hvor mange ganger har man ikke stilt seg spørs-målet: Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne de være så blinde?

Hvordan maktet et stort flertall blant tyskerne å lukke øynene? Hvordan kunne Stalin og Mao få herje som de gjorde? Hvorledes kunne romerne fryde seg over gladiatorenes dødsleker, og grek-erne undertrykke sine slaver og kvinner? Slik kun-ne man fortsette. Blindheten har alltid vært der.

I en kommunikasjonsgruppe hjelpes man til å se sider ved seg selv der man tidligere var blind. Man hjelpes til å erkjenne blindhet som fenomen i eget liv. Dette er allmennmenneskelig. Å være menneske, er også å være blind. På et vis er vi alle medlemmer av et blindeforbund.

FORSTERKET I UNNGÅELSEN
Freud påpekte at mennesket fungerer på et bevisst plan og et ubevisst. Det gjør vi også i gruppe. Man finner hverandre. Det blinde i en selv kan søke mot det blinde hos andre. Det er så deilig å la være å se det som er ubehagelig. Uten helt å forstå det bevisst, tar vi gjerne imot hjelp fra andre til å unngå.

Hvorfor er mediene så fulle av fjas? Det er til dels av samme grunn som de fleste grupper må gjennom en innledningsfase med distraksjoner før man kommer ordentlig i gang. Alvor er krevende - enten det er i en gruppe eller i et samfunn. Umiddelbart kjennes det bedre å utsette. Noen begynner å fleipe litt eller snakke på en måte som ikke blir så personlig. For alle er denne varianten av "mens vi venter på Godot" en lettelse. Men et eller annet sted i oss kjenner vi også på at fleipen blir kjedelig. Det er ikke derfor vi er her. Men den er også befriende. Vi slipper unna.

AT DET GÅR AN - HVOR SUR KAN MAN BLI!
Alle grupper er forskjellige. Men i enhver gruppe vil det dannes allianser om å unngå. Prisen for å gå mot disse utsettende allianser, kan være høy. Man ødelegger den gode tonen. Man bidrar ikke til at det er hyggelig. Man lar ikke de andre være i fred.

Broen over til mediesamfunnet er kort. Å ville skjære gjennom all underholdningen, å påstå at reality-TV er surrogater for det egentlige liv - hvor sur og overlegen kan man egentlig bli? Hvorfor skal ikke folk få ha det morsomt foran skjermen? Hvem er du til å si at nei, bring inn alvoret, la oss snakke om døden, de egentlige spørsmål, de store linjer!

Underholdnmgssamfurinet vil være i fred. Det samme vil tidvis en gruppe. Kreftene er til dels de samme. Men det er en stor forskjell. I en gruppe kan en eller to genuine eller seende personer gjøre en forskjell. I storsamfunnet drukner enkeltindivider som går på tvers. De overdøves. De støyes i stykker. De males i biter av ironiens og latterliggjøringens stikk. De blir borte.

I en gruppe kan man få et forhold til hvor sterke unngåelseskreftene er. Fjaset og under-holdningsindustrien er ikke bare profittjagende kapital. Det er oss - multiplisert med tusener og millioner. Men brytningen mot atspredelsen og distraksjonsmanøvrene i en gruppe forteller hvor sårbar den genuine dialog er. I storsamfunnet må al-voret, fokuset på det egentlige, institusjonaliseres. Overlates alvoret til kreftenes frie spill, blir det borte. Man må ha institusjonsteatrene, filantropene eller statsstøtten. Eller noe annet. Fjasets krefter blåser vekk alvoret hvis man ikke gir det en talerstol som tåler en støyt.

BEVEGELSEN ER DET KONSTANTE
Intet i tilværelsen er statisk. Bevegelsen er det konstante - det gjelder galakser og atomer. Det er sant for mennesker, grupper og samfunn.

Acem-meditasjonens styrke er at den slipper til det spontane. Man holder ikke igjen, sikter ikke mot

et mål. Man lar det som er, være. Dermed får det frihet til bevegelse. Det endrer seg. Tankestrømmen er i uavlatelig forandring.

Slik veksler enhver gruppe. Stagnerer den, blir den preget av unngåelse, må ikke lederen forsøke å styre og ta over. Gruppen må få være i sitt. Før eller senere blir det tydelig hva den er inne i. Tilsvarende kan en "god" dag i gruppen etterfølges av en "dår-lig" dag. Sinnet tåler en viss porsjon intensitet og egentlighet. Man blir mett og matt. Man trenger å få summet seg, kjent på motstanden, slippe ettertanken til.

I mediesamfunnet er man en dag en helt, neste dag en skurk. På et tidspunkt skal alle kjøpe på børsen, i det neste selge. Alt på børsen er ikke psykologi. Men en hver som har kjent på skiftene i en gruppe, vil vite at det som ett øyeblikk virker fantastisk, i det neste kan være mørkt - det være seg en aksje eller en politiker. Man beveger seg fra en stemning til den neste. I disse skiftene forsterker man hverandre. De store propagandamestre har spilt på hvordan en gruppe kan blåse opp hverandres stemninger.

Et demokrati tillater og fasiliterer nærmest disse svingningene. Ville ikke det opplyste enevelde vært bedre? En parallell kunne være at en gruppe alltid skulle arbeide med det en moden leder fokuserte på. Problemet er at man da mister gruppens bevegelse. Det blir ikke en gruppeprosess, men en ledergreie. Er lederen en Mao eller en Stalin, ender man ikke bare opp med fremmedgjøring, at et samfunn ikke får være seg selv og i sine bevegelser, men med tvang for å hindre endring bort fra lederen.

MORD - VEMMELIG ALENE, GREIERE SAMMEN
Alene vil de fleste mennesker hemmes av at man aldri vet helt sikkert. Rundt de fleste avgjørelser er det grunn til tvil. Når mange andre vil det samme, blir alt så meget lettere. Uansett hvor mye vi måtte mislike personer med annen hudfarge: På egen hånd å myrde en annen vil for de fleste av oss være

utenkelig. Bilder av lynsjemobber i de amerikanske sørstater eller av rødegardister i maoistenes kultur-revolusjon forteller at med en gruppe blir det meste enklere.

Sammen kan man bli så forarget - over dårlige foreldre, urimelige arbeidsgivere, håpløse venner, sviktende offentlig hjelpeapparat. Det er så godt å kunne legge skylden på noen. Da slipper man å bære på den selv. Derfor hjelper vi gjerne hverandre med det. I en gruppe kan tvilen bli borte. Man blir så alt for enige om forklaringen på det som er galt.

Igjen kan man ut fra en prosess i en mindre gruppe forstå hvorfor storsamfunnet må ha mi-noritetsvern og rettssikkerhetsgarantier. En folkedomstol kan til de grader forsterke en gruppes potensial for ensidighet.

HVA SKJER EGENTLIG NÅ?
Man reiser seg ikke fra et kommunikasjonskurs med klar forståelse av det samfunn man er del av. Men man har deltatt på en reise gjennom en gruppes mange skiftninger av emosjoner, famling, innsikt og avklaring.

Bare å se at det dreier seg om en evig bevegelse, kan hjelpe til bedre å forstå storsamfunnet. Man fanger det aldri. Men man kan forstå det bedre. Og det man skjønner innenfra, representerer en annen type innsikt enn den teoretiske.

Etter en kommunikasjonsgruppe kan man ha skjerpet en sensitivitet man har med seg. Man kan ha blitt mindre blind og mer seende. Med et mer åpent blikk kan man ha mer å si til det spørsmålet man ofte kan formulere - det være seg i en liten gruppe eller i storsamfunnet:

Hva skjer egentlig nå?

Produkter

Dyade 2006/02: Alene men sammen

 

Relaterte artikler

Lesetips til elever i VGS

Er du nysgjerrig, ønsker å forstå mer eller trenger bakgrunnstoff til stilskriving? Emneknagger og utvalgte artikler finner du her.

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

2020-utgivelsene

1/20: Skammen

Tidligere utgivelser:

4/19: Under overflaten

3/19: Hukommelse

2/19: Lidenskap og vitenskap

1/19: Vesten vs. Resten 

4/18: Vårt forhold til dyr 

3/18: Yoga

2/18: Rus

1/18: Magiske speil

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Det kan du gjøre her

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.